Brann!

Reisen til Novij Svet fikk en dramatisk slutt i går. Mens vi stod og ventet på bussen, hørte vi plutselig smell, og så røyk og flammer som om det var fyrverkeri. Jeg skjønte imidlertid at slik tykk, svart røyk og slike flammer på lang avstand, det er noe alvorlig som brenner. Og i området som brant er det bare hus og butikker.

Ganske riktig. Det var et hus som brant. Olia gikk først opp og så, litt oppi gaten, og kunne på avstand se hva det var. Så fikk jeg lov å gå (vi stod i busskø, en av oss måtte holde plassen i køen), jeg løp helt bort.

Det var katastrofe. Det var et helt kompleks som brant, slik som det vi bor i i Alusjta. Hos oss er vi helst opptatt av om liv går tapt, fordi eiendeler kan erstattes. Det er lett å si for oss som kan erstatte dem. De som eide dette huset mistet alt de har. Her er ingen forsikring, ikke noe fond, ingen støtteordninger. De må stole på familie og venner for et sted å bo.

På toppen mistet de den viktigste inntektskilde, med leieinntekter nå i høysesongen. Det er så vidt alt går rundt når alt fungerer. Og så denne brannen.

Da jeg kom var det noen unge gutter som prøvde seg med vannslange mot flammene. Varmen ble snart så intens at det var ikke mulig å komme nær nok til å få vannet bort, og det sørgelige vannet hjalp ingenting.

Det kom en brannbil. Men heller ikke brannfolkene virket særlig optimistiske. Det er et stort problem med vannforsyningen her på Krim, og under Brann merkes det svært godt. Brannbilen måtte ha hjelp av vannbilen, en gammel lastebil fra Sovjettiden med en liten vanntank på. Og denne lastebilen hadde store problemer med å komme seg frem og få parkert fornuftig. Her på Krim parkerer man overalt, og privatbilene stod mildt sagt i veien langs de smale gatene.

Nå tok imidlertid folket makten. En gjeng gutter og menn tok tak, og løftet den mest håpløst parkerte bilen bort med rå samlet styrke. Så fikk brannfolkene koblet slangen til vanntanken, og kunne gå i gang med å slokke hovedbrannen.

Samtidig var det dramatikk på andre siden. Husene står tett, som i Norge for 100 og 200 år siden, det var stor fare for spredning, slik det den gang alltid var hos også.

Der stod fortvilte huseiere og hva vet jeg, gjester, turister og lokale, alle slags folk, og forsøkte å finne vann og bøtter, slik at de fikk hindret brannen i å spre seg til dem. I dette var brannmannskapene til ingen hjelp, de var på andre siden, i kamp med hovedbrannen.

Gripende var det å se små barn bære ut små katter fra nabohuset. Dette huset var nydelig utsmykket, alt gjort på egen hånd, ingen penger og andre til å gjøre det for seg her. Det ville være en forferdelig tragedie om også dette huset tok fyr.

En gruppe menn hadde klatret opp på taket, der de hadde tilgang på oppsamlingsdunken for regnvann. Her hadde de nok vann til å kjempe skikkelig mot brannen, som nærmet seg dramatisk. Det var en desperat kamp, får flammene tak, må veggen skiftes ut. Flere menn og bøtter kom til her hvor hovedkampen nå stod.

Så var det en på gaten som oppdaget store flammer like utenfor vinduet nede. Raskt var et par unge menn på plass her også, slo ut plastvinduet med knyttneven, men kunne ellers ikke gjøre så mye, fordi de manglet vann.

I nabohuset skrudde en gammel kone på vannslangen for å fylle opp plasyflasker og små dunker. Men trykket på vannet var så lavt, at det kunne vanskelig monne. Folk løp omkring på jakt etter vannkilder, alt mens brannen krøp nærmere, ukjent hvor.

Også fra det andre nabohuset, der den gamle konen fylte vannflasker i plast, også der hoppet menn opp på taket, og bruke regnvannsdunken som vannkilde. Det er det eneste som monner, og som går raskt nok å fylle bøtter med.

Jeg skulle gjerne blitt der til kvelden, og sett hvordan dette gikk. Men vi hadde bussbillett fra Sudak klokken seks, nå nærmet den seg fem, og det tar tid fra Novij Svet til Sudak. Gladelig skulle jeg latt alle busser fare, og heller kjøpt nye billetter, sånn ville det vært i ungkarsdagene. Men nå er jeg med Olia, og jeg kunne ikke godt ha henne stående i busskø, mens jeg kikket på brannen. Jeg måtte tilbake.

Jeg løp, jeg hadde en tanke om at kanskje Olia ville la et par busser gå, så vi fikk se hvordan dette kom til å gå. Men hun stod først i en lang busskø, lenger enn hva som får plass i en liten marsjrutka, og hun var ikke særlig interessert i å gi fra seg plassen for å se på en brann hun ikke hadde noe med.

Slik ble det til at vi reiste hjem.

Posten er under arbeid…

20120724-214818.jpg

20120724-214840.jpg

20120724-214828.jpg

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s