Siste dag i Alusjta for denne gang

Jeg har stukket ned på nettkafeen vår mens Olia steker kjøtt og ordner med nisten. Vi kjøpte inn mye mat her, i begynnelsen, mer enn vi har spist, så det blir mer niste enn planlagt. Toget vårt fra Simferopol går 1947, ukrainsk tid, mens bussen vår dit går kl 1800. Vi har allerede billetter, så vi har hele dagen å slappe av på.

Vi har ikke med mye klær og utstyr, det er hver vår håndbagasje, men det er mye å pakke likevel, for vi har kjøpt inn mye, særlig av mat og drikke. Noe er beregning, noe feilberegning.

I går reiste vi til det som nå er blitt favorittstedet, Partenit, og hadde den siste hele dagen der. Nå som de har fått så flott WiFi-kafé, eller hva man skal kalle det, Atlanta, er navnet, så vinner Partenit over Santa Barbara. Det er kjekt å følge med litt i hva som skjer, mellom badeøktene. Jeg har jo aldri funnet glede i å ligge pladask på stranden.

At WiFi er i ferd med å gjøre sin entre her på Krim gjør ferien kjekkere. Det har vært noe av beholdningen denne gang. Riktignok liker jeg ikke en stadig mer striglet verden, der alle steder ligner hverandre, og man gjør det samme samme hvor man er. Jeg liker at Krim, i likhet med resten av den russiske verden, tilbyr litt motstand. Men akkurat dette med Internett, visste jeg ikke at jeg savnet. For tre år siden var vi seks uker uten å være på nettet overhodet. Det skulle jeg klart igjen, men det er kjekkere når det er her.

Det har også vært kjekt at vi har fått et aldri så lite nettverk. Olia har jo ingen problemer med å opparbeide seg et nettverk her nede. Hun kommer raskt i kontakt med folk, og russerne er – i likhet med de andre tidligere kommunistlandene i Øst-Europa, tror jeg – raske med å finne ut om man kan ha nytte av hverandre. Om Olia vil etablere virksomhet her nede, har hun nok av kontakter. Og hun kommer raskt i snakk med kafevertene, blir gjenkjent, og får kanskje litt fordeler.

Nytt denne gang er at også jeg liksom går rundt og snakker med folk. Straks man forstår jeg er norsk, blir jeg veldig eksotisk, og dermed allerede interessant. Nå driver de også og prater litt med meg. Det er for eksempel gamlingen over veien, en hyggelig kar, Olia og jeg bodde der et par uker for to år siden, før vi flyttet over veien til ekteparet vi liker best. Disse to er ikke helt gode venner, etter hva jeg forstår, enda så hyggelige de er begge to. De konkurrerer om de samme feriegjestene, og jeg tror biene til vår gamle Barin, irriterer dem over gata, for biene flyr over dit, og forstyrrer gjestene. Vi slår likevel alltid av en prat, den gamle og jeg, når vi møtes på gaten.

Så har vi de muntre georgiere som selger Lavasj, georgisk brød. Det er dobbelt så dyrt som annet brød å få kjøpt heromkring, men det er langt over dobbelt så godt, for det er rykende nybakt. Jeg kjøper dette brødet hver dag, og blir gjenkjent med en gang, enda så russisk jeg går kledd. Men jeg er høyere og lysere og har helt urussiske smilerynker, og jeg snakker med aksent, og med småfeil. – Er du fra Polen, spør de, og blir henrykt da jeg er fra Norge. Dagen etter vil de gjøre business. Også georgiere er tidligere sovjetrussere. Var det mulig å komme til Norge, og selge fersk Lavasj der? Jeg er eier og sjef, de arbeider? Tenk på det, sier de. Og jeg sender Olia, som elsker sånne muligheter. Men det blir for praktisk vanskelig, så det får stå som et eksotisk tilbud. Jeg fortsatte å kjøpe brødet der hver dag, og de var like blide og muntre, og sa selvbevisst «priatnava apetita», vel vitende at deres brød er best.

Og så har vi selvfølgelig stamkafeen. 200 meter unna, med øl til seks kroner, og WiFi på kjøpet. Det er greit. Vi kjenner hverandre godt. I går måtte jeg tre støttende til som tolk og oversetter, da to gamle sveitsere på rundreise stakk innom. De skjønte ikke bæret av menyen, som bare var på russisk, og med russiske bokstaver. Dessverre er russisken så fremtredende i hodet mitt nå, at tysken er skammelig fortrengt. Selv de mest elementære ord hadde jeg glemt, og grammatikken har jeg aldri lært meg skikkelig. Det var en pussig tolk de fikk. Men mat og drikke fikk de.

Og jeg fikk enda en opplevelse, som det har vært mange av her på Krim. Det er et kjekt og veldig billig sted å være, men for å få fullt utbytte, bør man nok gjøre seg de anstrengelsene som skal til for at man henger i alle fall litt med i svingene når det snakkes russisk. Det er et sted for russiske turister, og det er derfor det skiller seg ut. Det er også en nyttig påminnelse om at livet vi lever i Norge ikke er representativt for standarden i verden, og at vi kanskje skulle være litt ydmyke i forhold til det.

Advertisements

One comment on “Siste dag i Alusjta for denne gang

  1. På engelsk heter stedet Alushta
    http://en.wikipedia.org/wiki/Alushta
    og finner man på Flickr en del fine bilder:
    http://www.flickr.com/search/?q=Alushta

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s