Siste dag i Kiev

Så er det snart over for denne gang. Jeg har vært i Kiev og på Krimi i over en måned, det har vært fotball-EM og bading, mat og Olia. Det har vært en ferie å kunne være fornøyd med.

Olia reiste fredag formiddag, og jeg gikk snart etter for å trene i anlegget jeg skrev om i går. Det har hørt med til dagens faste rutiner. Jeg våkner tidlig. Døgnrytmen har nå en gang blitt slik, det kommer morgenlys inn vinduet, og åttefelts bilvei er sjeldent langt unna i sentrum av Kiev. Trafikken begynner også tidlig.

Mens jeg venter på at de andre skal stå opp, leser jeg. Søsteren til Tanja har fått seg WiFi nå. Det er meget praktisk, så kan jeg være pålogget konstant med alle mine dingser, i stedet for å låne USB-penn og en gammel PC, som var slik det fungerte før. Jeg har lastet ned en bok om den amerikanske borgerkrig, pussig og tilfeldig at jeg skulle finne den, skrevet av en adjutant og senere major i det 132 frivillige regiment fra Pennsylvania, kampanjen 1862-63, utgitt 1904. «The war inside», heter den.

Det er interessant lesning. Den amerikanske borgerkrig har jo mange tema som kan røske litt opp i våre dagers tenkning. Det er mye historie å lære av den, også hvordan vi ser på og tolker historien. Her er en tid hvor plikten og æren står høyere enn menneskeliv. Her er en krig hvor de dyktige generalene er nødt til å ofre tusener av menneskeliv for å nå sine mål, de feige generalene som trekker seg og er forsiktige, forlenger pinen. Det er også spesielt at undermakten, sørstatene, som vanligvis får sympatien i kampen mot en større okkupasjonsmakt, som nordstatene vitterlig ble, de kjempet for sin frihet og for sin rett til å holde slaver. Var denne krigen verdt de 600 000 døde og langt flere skade, de fleste som deltok ble skutt i hvert fall en gang, og lidelsene og forsakelsene var enorme selv mellom slagene. Kunne ikke nordstatene bare la sørstatene få sin frihet, og beholde sine slaver? Var det verdt å ofre alle disse livene for å holde unionen samlet?

Når man har gjort seg opp en mening, kan man måle den med hvordan man ser på landområder som vil løsrive seg i dag. Verden er sjelden svart hvit, og bombastiske meninger skyldes for mangel på kunnskap.

Som en kuriositet blir også Stoneman’s cavalry nevnt i boken. Alle med sans for musikkhistorie vet at dette kavaleriet dukker opp i The bands udødelige «The day they threw all Dixi down», den mest kjente sangen om borgerkrigen. Men det er Stonewall, og ikke Stoneman, som er kjent, og Stonewall Jackson var helt i sørstatene. Stoneman’s cavalry river opp jernbaneskinnene vinteren 1865, den vinteren var det særlig Sheridan som terroriserte og rev opp jernbaneskinner. Man har lurt på hvor Robertson fikk navnet Stoneman fra, her er kanskje et usannsynlig svar.

Etter å ha lest en stund, denne boken og andre nettsider, sjakk og nyheter, hører jeg de andre våkne. Snart blir det da servert frokost til meg. Servert er rette ordet, den kommer inn påsmurt og klar på tallerkenen, alltid med en åpnet øl ved siden av. Jeg fortsetter lesingen i enda bedre humør etter dette.

Jeg kan ikke gå ut før jeg også har spist lunsj. Frokosten blir servert med løfter om at snart er den lunsj, og jeg føler det vil se ut som om jeg prøver å unngå maten, om jeg går ut før også lunsjen er spist. Det er suppe. Fylt til randen i en enorm tallerken, og med alle slags ingredienser i. Moren sier jeg bør spise noe annet også, eller ta med niste, men jeg sier det er ikke nødvendig. Og det er det virkelig.

Så kommer dagens lange høydepunkt. Jeg finner frem en foredragsserie om sørstatsgeneralene under den amerikanske borgerkrigen, og labber i vei til treningsanlegget i Hydropark. Jeg går alltid en god omvei, så jeg får hørt mange foredrag, og får meg litt mosjon.

Jeg kommer frem på ettermiddagen da solen ikke er så sterk, og så setter jeg i gang med repetisjonene mine. Mellom øvelsene har jeg meg en dukkert i Dnjepr, det hører med, og jammen har jeg ikke en kjenning i en gammel kone fra Moldova. Hun selger kokorosa, mais, og jeg kjøpte en av henne en gang. Aksenten ble avslørt, hun spurte hvor jeg var fra, og så var samtalen i gang. Jeg forlater sjelden Hydropark uten å ha kjøpt meg en øl der også. Jeg skal være like mye nytelsesnarkoman, som trenings-.

Til slutt går jeg hjem igjen, alltid i raskt tempo, siden jeg pleier å komme meg sent av gårde. Og jeg vet moren venter med middagen. Den er like overdådig som frokosten og lunsjen til sammen, og den dagen jeg kjøpte meg en matbit i sentrum, ble jeg godt straffet ved å forspise meg allerede før servering nummer to. Som var hovedserveringen.

Fredag og lørdag hadde vi vodka. Moren mente vi måtte utnytte at Olia var vekk, men det var ikke verre utnyttelse og hun var ikke verre vekk enn at hun fikk hedersplassen midt på bordet, gjennom en videosamtale på Skype. Det fungerer alle tiders på min iPhone.

Etter maten er kvelden kommet, selv om det fremdeles er tidlig. Klokken er sjelden mer enn elleve. Men det er ikke mer å gjøre, og da er det like greit å gå til sengs. Trøtt og klar til å sove etter en lang og lykkelig dag.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s