Regnvær i Riga

Det er ingenting uvanlig ved dette. Jeg pakker alltid for sol og fint vær, det er regnet som kommer uforberedt, og etter en god måned sol og for varmt i Ukraina, har jeg møtt greit norsk sommervær i Latvia. Regn og kaldt. Jeg har ingenting annet enn kortbukse og kortarmet, og har enda en gang blitt overrasket over at det er jeg som skiller meg ut.

Avreise Kiev

For en gangs skyld var jeg i god tid ferdig med å pakke. Jeg har lært meg den russiske tradisjonen ved plutselig å måtte være ferdig, og plutselig sitte stille og måtte gå. Har man glemt noe da, skal det ligge igjen, sier overtroen, og har man glemt noe så viktig at ikke engang overtroen kan holde fornuften fra å ta det med, sånn som pass eller penger, skal de som er igjen og vinker farvel gå ut og levere det. Man skal ikke trå tilbake over dørstokken igjen, ikke for enhver pris, man må virkelig tenke om pass og penger er nødvendig, om det er dette man har glemt og vil tilbake og hente. Jeg har lært dette. Så jeg pakket min ryggsekk og min koffert med det minimale jeg skal ha med meg, og satt etterpå og leste og ventet.

Jeg var i veldig god tid ute på flyplassen i Kiev. Så tidlig at det ennå var en halvtime til check in. Sjelden.

Dessverre gikk ikke avreisen helt smertefritt. På ny var det problemer i sikkerhetskontrollen. Denne gangen gjaldt det en liten flaske russisk cognac Olia og jeg kjøpte på Krim, som gave til naboer som hentet posten vår mens vi var på ferie. Flasken ble plassert i ryggsekken jeg nå hadde som håndbagasje, og der glemt. Inntil den nå ble oppdaget i kontrollen, og kastet i søpla. Jeg har sagt det før, og sier det hver gang, disse kontrollene er mer til plage enn nytte. At vanlige folk ikke skal kunne ha med helt vanlig drikke på fly, til og med i forseglede flasker, det er galskap. Så mye god og nyttig drikke som blir kastet i sikkerhetens navn, det er ikke verdt det. La oss heller glede oss over livet, enn å være så engstelige over å miste det.

Flyturen og ankomst Riga
Fra forrige gang jeg var i Spania hadde jeg igjen noen Euro, ganske mange Euro. Jeg var derfor fri til å kjøpe litt mat og drikke på flyet, og ha det litt son i gamle dager, da dette hørte med. Riktignok var pakken med ost og kjeks riktig stusselig i forhold til prisen, men ungen sted i Norge får man vin alene, enn jeg her fikk ost og vin, og da må det vel være greit. Koste meg gjorde jeg, og det var hele vitsen.

I Riga ble jeg som nevnt overrasket av pøsregn. Bagasjen skulle videre til Barcelona, heller ikke i den hadde jeg varme klær, og i håndbagasjen hadde jeg i hvert fall ingenting. Jeg lar meg aldri stresse av dette, det er fast rutine i livet mitt, min oppgave var å få ut penger og kjøpe bussbillett. Det første gikk greit nok, bare at Latvia har kraftig kurs på pengene sine, cirka tigangeren og enda litt til, til norske kroner. Jeg fikk ut en 20-lapp, og visste fra før at dette gir bussjåføren problemer med vekslepengene.

Jeg visste også at det lønnet seg (med et par kroner) å kjøpe billetter på forhånd, men jeg greide ikke å finne ut hvor. Og jeg var ikke særlig interessert i å løpe att og frem i det kalde regnværet, særlig ikke når bussen allerede stod oppstilt. Jeg gikk ombord, og ble veldig sjarmert av bussjåføren som snakket russisk, som vi snakker engelsk. Han beklaget seg over at jeg ikke hadde mindre seddel, men skjønte situasjonen, og skapte sammen det han hadde for å gi meg tilbake.

Så kjørte vi inn til Riga sentrum.

Riga
Jeg skulle bo og hadde bestilt på Riga old palace. Det var ingen sak å finne frem, og det viste seg med en gang som et ypperlig hotell i forhold til prisen. Rommet var lite, men hvem trenger store rom? Det er ikke det man skal tilbringe tiden.

Jeg stakk ned til treningsrommet, for første gang i mitt liv, aldri har jeg besøkt noe trimrom i noe hotell for å trene det. Her må jeg nok si at jeg ble overrasket over at bildet de viser i reklamen for dette rommet, viser hele rommet. Det er mindre enn hybelen jeg bodde i i Hans Tanks gate, den var på 11 kvadratmeter. Tre apparater hadde rommet, sykkel, tredemølle og styrke. Jeg skjønte lite av dette styrkeapparatet som var altfor fancy for meg, takke meg til de rå og dønn ærlige apparatene i Hydropark, Kiev, men jeg fikk litt hjelp av andre som var der, og fikk på den måten motetrenet litt.

Høydepunktet er imidlertid alltid maten. Jeg hadde nesten en hel 20-lapp å svi av. Bussturen kostet nesten ingenting, og jeg vil ha ingen glede av å samle på latviske penger til neste gang jeg skal hit. Slike penger somler jeg alltid bort uansett. Like greit å somle dem bort på mat og drikke.

Gamlebyen i Riga er pakket med restauranter. Haken er at det er ganske dyrt og turistifisert. Særlig på de store, åpne plassene er det klassiske turistfeller, med ypperlig beliggenhet og elendig mat. At reklameskiltene var skrevet på engelsk skulle også vise at det var ikke den lojale lokalbefolkningen disse restaurantene satset på.

Etter å ha gått rundt omkring på kryss og tvers i gatene ganske lenge, helt urimelig lenge, egentlig, jeg er visst ganske kresen når det gjelder å finne riktig restaurant, endte jeg til min egen overraskelse opp i en Lido. Det er samme prinsippet som i russisk Stolovaja, maten er ferdig laget og står utstilt, man forsyner seg selv og betaler i kassen. Denne var imidlertid mye triveligerene enn alle stolovayer jeg har vært i. Maten så også fristende og nylaget ut, mer som et norsk koldtbord, enn russisk kantinemat. De solgte også øl litervis, og da har ingen som er som jeg, grunn til å klage.

Stedet hadde også gratis WiFi, og på dette ringte jeg opp min kjære kone, Olia, på Skype, slik at også hun fikk være med i måltidet. Det må med til historien at maten var så som så, men ølet – og Olia – var førsteklasses.