Barcelona

Det er morgen i Barcelona. Klokken er kvart over sju. Jeg sitter på studenthybelen min, som er hva dette vitterlig er, Philip Pere Monrau, og er klar til å gå ut og spise frokost. Posten vil bli fylt ut i løpet av dagen, om mitt opphold her i Barcelona.

Ankomst
Løftet av frokosten på Old Riga palace ble flyturen fra Riga til Barcelona en uforbeholden fornøyelse. Det ble litt dramatikk da vi gikk inn for landing, da en av passasjerene, en eldre russisk dame, mistet kontrollen redsel. Hun skalv og hvinte, og gjorde også resten av passasjerene urolige. Det var imidlertid ingen grunn til det, alt var helt normalt og gikk helt fint.

Fra flyplassen i Barcelona går det buss inn til sentrum (ender på placia del catalunia) for €5,65. Jeg hadde studert kartet på forhånd, og fant veien til fots nedover Rambla, og inn til studenthjemmet der jeg skulle bo. Der sjekket jeg inn uten større problemer, enn at jeg ikke fikk Internett til å virke. Rommet var primitivt, men stort og fint. Det var først om natten jeg skulle skjønne hva problemet er med stedet, og at jeg nok skulle betalt litt mer og bodd litt bedre. Det var ennå lenge til natten.

Første dag

Mitt viktigste mål for dagen var å skaffe meg togbillettene til Alicante. Jeg hadde kjøpt dem med tableten min i en var på Krim, og hadde selvsagt der ingen muligheter for utskrift. Utskriften viste seg vanskelig å få ut også i Kiev (jeg tror det skyldes at PCen jeg brukte manglet Adobe), så jeg måtte stole på at jeg fikk det til på togstasjonen her i Barcelona. Da måtte jeg først finne togstasjonen.

Jeg hadde sett litt på kartet, og hadde en formening om hvordan jeg skulle komme meg dit. Men siden Internett ikke virket, måtte det bli opp til hukommelsen. Jeg gikk selvfølgelig til fots. Om jeg fant et passende sted å spise på veien, ville det også være bra.

Jeg gikk langt oppover gaten som heter parallell. Den fører til stasjonen, men det visste jeg ikke da. Spisestedene jeg passerte så fine ut, men det var dette med WiFi. Det ville være fint å komme seg på, for å laste ned kart over byen, og for å snakke med min kjære Olia på Skype.

Da jeg var kommet så langt opp at fortausrestaurantene hadde sluttet å være synlige, snudde jeg. Jeg var da et kvartal unna stasjonen, har jeg siden funnet ut. Jeg gikk imidlertid helt tilbake igjen, helt tilbake til Katalonia-plassen, før jeg snudde på ny og gikk opp igjen. Nå stoppet jeg på første og beste spisested med WiFi: Happy.

Der lastet jeg ned kartet, og snakket med Olia. Kjempegreier begge deler. Jeg følte meg imidlertid litt snytt når det gjelder maten. Jeg ville ha menu del dias, dagens meny, til 11 euro. Den var akkurat gått ut, den gjaldt ikke lenger, og i stedet endte jeg opp med et mindre måltid og vin til 20 euro. Jeg var gått i en liten turistfelle.

Men alright, det var kjekt å snakke med Olia og maten var ikke så aller verst. Og med ferskt nedlastet kart fant jeg veien direkte til stasjonen. Der var det litt vanskelig å finne riktig automat, og skjønne hva det gikk i, på spansk, men før jeg forlot stasjonen var billetten skrevet ut – og det var det viktigste.

Så var jeg fri til å gå hvor jeg ville. Jeg har reist til Barcelona helt uforberedt. Som gift mann er det slutt på den tiden der jeg leste meg opp i guidebøker og vanlige bøker før jeg reiser et sted. Jeg gikk nedover en vei jeg ikke hadde gått før, og fant til slutt en fortsusrestaurant som viste seg å være arabisk. Der spiste jeg middagen min.

Natten
Så var det bare å gå hjem. Det var altfor tidlig, men jeg håpet jeg skulle komme meg litt på Internett igjen. Det gjorde jeg ikke. Og det får være måte på detaljer, etter å ha romstrert litt rundt, endte det opp med at jeg la meg.

Det ble en fryktelig natt. Jeg har tilbragt somre i leiligheter i Firenze og Roma, jeg er vant med ikke å ha aircondition, selv om det trengs. Men her var det fryktelig. Det har også sammenheng med at sengen var så dårlig. Akkurat sånn man får vondt i ryggen av, om man er disponert for slikt. Dessuten bråket det fra veien, og i det hele tatt – la oss komme oss til neste morgen.

Strandliv
Straks jeg hadde skrevet innledningen på dette blogginnlegget (jeg hadde da vært våken siden kvart på seks, og ikke bare våken, men også aktiv), gikk jeg ut. Min plan var å gå ned til stranden, og på veien spise frokost.

Om frokosten er skrevet et morsomt innlegg på Helt grei humor. Jeg kompensere for knusingen med å drikke veldig mye kaffe. Det var en veldig fin frokost, frokostene har vist sin klasse på denne reisen. Oppglødd av frokosten skrev jeg litt bloggposter, og leste om den spanske borgerkrig. Jeg er i Spania nå, og selv om deres borgerkrig ikke står seg til fotbladet, er det den som hører til her.

Og den er interessant nok. Tja, jeg er historiker, og kan ikke la være å skrive noen ord. Den spanske borgerkrig er en slags mellomkrigstiden i miniatyr. Det er kommunisme mot fascisme. Riktignok er det den spanske republikken som kjemper i mot, og taper, for Francos fascister, men det er en republikk som ikke har fått leve lenge, som ikke har fått satt seg, og som har sine sterkeste forkjempere i krigen på den ytterste venstresiden. Den er et forvarsel, en test, for hva andre verdenskrig skal bli, og den står ikke godt på egne ben. Den amerikanske borgerkrig er en kamp for amerikanske verdier, den spanske om verdier som ikke har så mye med Spania å gjøre.

Det var historieundervisningen, nå over til badingen. Etter en måned med grapset Svartehav og grisete Dnjepr, var det en sann glede å legge seg uti klart og rent Middelhav. Selv ved en Storby som Barcelona er Middelhavet klart som vann. Her er heller ingen idiotiske betongbølgebrytere lempet i vannet, ingen betaling, åpent og fritt. Barcelona løfter seg som ferieby, som har så fine strender i gangavstand fra sentrum.

Oioioi, som jeg bare ville svømme dagen vekk. Den eneste avbrytelsen var videre lesning om den spanske borgerkrig. Til og med en samling treningsapparat fant jeg. Men dette var apparat for den moderne vestlige verden. Det er viktigere å se bra ut, enn å være til noen nytte.

Mat og La sagrada familia og kveld

Nåvel, jeg fikk tatt mine hundre repetisjoner, og vel så det. Men jeg også tenkt, at hadde det vært Ukrainere her, hadde de parkert de spanske og utenlandske treningsforsøkene.

Etterpå ville jeg til La Segrada Familia, den eneste severdigheten jeg ville få med meg. På veien ville jeg spise mat. Og fortsatt gjaldt at alt er gangavstand i storbyer.

I morgen reiser jeg til Alicante, og videre til leiligheten vår nær Torrevieja.

20120802-072930.jpg

20120802-072945.jpg

20120802-073005.jpg

20120802-073021.jpg

20120802-073041.jpg

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s