De katastrofale elsertifkatene

Heidi Sørensen var statssekretær i miljøverndepartementet mens Erik Solheim var dobbeltstatsråd, både miljøvern- og utviklingsminister. Han brukte som alle som følger litt med vet, mye av tiden sin på reiser, gjerne slike som gav medieomtale og gjorde det mulig å bruke litt store ord. Det dagligdagse arbeidet hjemme i departementet var ikke noe for ham, det overlot han til Sørensen, som nok vel så mye var miljøvernminister, som Solheim var det. En kan si det si at Solheim gjorde den synlige jobben, Sørensen gjorde den viktigere, og usynlige. Hun har også vært leder av Natur og ungdom og av Naturvernforbundet. Hun er medlem av SV, selvsagt, og møter nå fast på Stortinget som vara for Kristin Halvorsen.

Hun skriver også en blogg. Jeg pleier vanligvis ikke henvise til andre blogger, og i hvert fall ikke til politikere, men jeg gjør denne gangen et unntak, for her er en person med høy miljøprofil som også går i mot de grønne elsertifikatene som er innført fra i år. Hun har skrevet et innlegg om det her (Det store bekkerøveriet), og et annet her (Ingen moralsk plikt til å ødelege natur) som et tilsvar til et angrep mot det første.

De grønne sertifikatene er en ordning som skal favorisere produksjon av fornybar energi. Det lyder jo ikke så dumt, så det er en ordning det var tverrpolitisk enighet om å innføre, men det er også en ordning som viser at vi her i Norge gjerne lar den gode hensikt gå foran den gode innsikt.

I Norge har vi ingenting annet enn fornybar energi. Det er en gave fra naturen, vi har fjell og vi har vann, begge deler rikelig, det er ingen land i verden som har bedre forutsetninger for å bygge ut lønnsom vannkraft. Det har vi også gjort. Slik sett er det hos oss ikke nødvendig å innføre grønne sertifikater eller andre triks for å stimulere den fornybare kraftutbyggingen. Den er der allerede.

Problemet er at vår evne til å produsere kraft varierer gjennom året. Om vinteren, da det er kaldt og vi trenger det mest, har vi minst, fordi vannet i fjellene da frosser til. Aller størst produksjonsevne har vi om våren, da snøsmeltingen gir store vannmengder. Da blir det også varme, og vi har ikke slikt behov for oppvarming i husene. Det er altså slik at vi har underskudd på elektrisk kraft da vi trenger det mest, overskudd da vi trenger det minst.

I Europa, som ellers i verden, har de ikke denne naturens gave i mengder som monner. Der må de produsere kraften gjennom ikke fornybare kilder som kull, gass og olje, eller så må de bruke atomkraftverk. Vind, vann og sol er helt marginalt. Kull, gass og olje produserer også store mengder CO2, som legger seg i atomsfæren og gjør planeten varmere. Det er derfor om å gjøre at bruken av denne energiformen blir redusert. Men på noen måter er denne kraftproduksjonen den fornybare overlegen, den kan nemlig produsere stabile mengder kraft hele året, uavhengig vær og vind. Vi i Norge må importere denne typen kraft når vi går i underskudd om vinteren. Til gjengjeld eksporterer vi av vårt fornybare overskudd om våren.

Med de grønne sertifikatene er det en tanke om at vi skal øke vår eksport av fornybar energi til Europa. Vi trenger den ikke selv, gjennom størstedelen av året har vi mer enn nok for eget bruk, og i alle fall for norske husholdninger og småbedrifter. Det skal altså være slik at vi bygger ut anlegg for fornybar energi, for å eksportere denne til Europa.

Dette kunne også vært vel og bra, om det skjedde uten omkostninger. Jeg tar de tre viktigste:

1. Å bygge ut betyr også å bygge ned. De nye anleggene går på bekostning av den norske naturen, om det er arealkrevende vindmølleparker, eller bygging av demninger og vann i rør. Kraften må også transporteres. Til det trengs kraftledninger, som den som nå nettopp ble bygget gjennom Hardanger. Naturen er det vakreste vi har. Om folk visste hva som skjedde, ville de kanskje ikke gå med på å gjøre store inngrep i vår vakre, uberørte, for å forsyne Europa med vår energi. Heidi Sørensen sa det også fint: «Jeg forstår ikke hvordan vi kan bevare naturen ved å ødelegge den».

2. Å importere og eksportere kraft er sløsning. Det er energikrevende å transportere kraft, det vil alltid gå endel tapt på veien, og over større avstander vil mer gå tapt. Slik vi holder på nå, med å transportere den ferdigproduserte kraften vår frem og tilbake til Europa, går 10-20 % tapt i rent svinn. Du kan dusje ganske lenge i godt og varmt vann for å komme opp i slike energimengder. I det hele tatt blir alle oppfordringer om å være sparsomme med strømmen litt merkelige mot denne bakgrunnen. Det skal veldig mye til før vanlige folks sparsomhet kan komme opp i energimengdene som går tapt i energitransporten.

3. Elsertifikatene koster penger. Noen må ta regningen, og noen får fortjenesten. Regningen går til oss vanlige folk. Strømregningen har allerede blitt lite grann dyrere på grunn av disse sertifikatene. Det har imidlertid ikke vært mye bråk om dette, for strømmen i Norge er uansett billig, særlig i forhold til inntektene våre. Men det skulle kanskje mer være et spørsmål om hva som er rett og rimelig, enn hva vi har råd til. Det er kanskje ikke rett og rimelig at vi skal finansiere strømforbruket i Europa. Og det er i hvert fall ikke riktig at vi skal betale for (altså ikke tjene penger på, som vi vitterlig gjorde da de første vannkraftverkene ble bygget, de var et gode for nasjonen) nedbyggingen av norsk natur.

Fortjenesten går til investorer som investerer i fornybar energi. De er sikret lønnsomhet, sikret penger i lomma. Det er politisk vedtatte penger de får, og ikke noe de rettmessig tjener på fordi de har tenkt ut noe smart. En av dem som tjener gode penger på disse elsertifikatene er erkekapitalisten Øystein Stray Spetalen. Han tror ikke engang på klimaendringene. Men han tror på sikker fortjeneste, og han får ekstra glede når han har tjent pengene sine på skikkelig sleipt vis, særlig på bekostning av sosialistene, som han hater. Om noen er så idealistiske at de ikke har noe i mot å finansiere Europas energiforbruk, så vil de kanskje ha noe i mot å finansiere Stray Spetalens inntekter. Jeg har ingenting i mot en ærlig og gjennomført sleiping som ham, han står for det han er – en drittsekk, men jeg har ikke lyst til å betale overpris for strømmen jeg bruker, for at han skal bli rikere.

Det er alt sammen en del av det jeg etterlyser i den norske miljødebatten. Det er så mange som har så lyst til å gjøre noe, at det blir ikke lagt skikkelig arbeid i å finne ut av hva som virker. Mange gode nordmenn er oppriktig innstilt på å gjøre noe for verden og for klimaet, og er beredt for at det skal svi litt på pungen. Men i mye av det som blir vedtatt og gjennomført, ser det ut til at det skal være viktigere at det skal svi, enn at det skal virke.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s