Huset faller sammen

Det var kjekt i fjor. Da kjøpte vi hus. Det var barndomshjemmet, det jeg vokste opp i og kjenner ut og inn, det eneste huset jeg har følelser for her i verden. Jeg er glad jeg bor her.

Men i den grad ens bolig er ens identitet, så ramler den litt sammen om dagen. Vi var sånn noenlunde optimistiske da vi reiste på sommerferie i år. Vi visste huset hadde sine feil, men vi følte vi hadde kontroll på dem, og kunne leve med dem. Vi strakk oss langt for å få kjøpt huset, og bør spare oss opp midlene til å fikse det.

Siden vi kom hjem fra ferie har vi oppdaget ytterligere problemer. Hagen vokser vilt når vi er fem uker borte. Det er greit nok, det tar tid og krefter å få i orden igjen. Denne sesongen vil det neppe være nok av noen av delene, men det er ikke kritisk, vi har god tid til å få dette i stand. Jeg lærer også litt om hvilke grep jeg må ta til hvilken tid av året. Det er bare gøy å streve litt med hagen.

Det er verre med huset. I to uker nå har terrassen vært det store prosjektet. Det er ikke all verdens til prosjekt, det er bare å beise den, eller male den, som vi nå er endt opp med å gjøre. Men det har kostet veldig mye tid, frustrasjon og krefter. Nå som vi endelig kom i gang, hadde vi ikke nok maling. Så vi må ut i butikken i morgen og kjøpe mer. Og på tirsdag kommer regnet.

Også dette er til  å leve med. Det er konkrete problemer vi nå har funnet ut hvordan vi skal løse. Og det koster ikke store summer å få gjort det.

Det er inne det virkelig er vanskelig. Vi er egentlig nødt til å utsette noen av prosjektene. Vi vil gjerne ha pengene før vi bruker dem. Men det hoper seg opp med problemer som ikke godt lar seg utsette. Det er øyeblikkelige problemer som at lamper faller ned fra taket. Og den eneste egentlige holdbare løsningen på dette, er å skifte ut både taket og lampen.

De rommene som ikke har lamper som ramler ned, har større problem. På badet er det fuktskade som ikke lar seg ignorere. Der har lampen riktignok ikke ramlet ned, men den virker ikke. I stuen er det punktert et vindu, som også er sprukket. Og fra dette vinduet er det i vinter dannet kondens, som har gitt litt fuktskade i parketten under. Hele vinduet må skiftes ut, eller vindussystemet, det er 70-talls 3 vinduer og skyvedør til terrassen. Vi må også skifte belysningen i stuen.

Jeg er glad i huset og jeg er glad i meg selv. Huset faller sammen, men jeg er frisk og sunn som jeg aldri har vært. Olia blir rasende mange ganger, særlig for terrassen, men også for alle lampene som ramler ned, og for det elektriske anlegget som hun ikke stoler på. Jeg er så mye bedre til å skrive om slike problemer, enn å løse dem. Det er på tide jeg retter opp dette misforholdet. Olia gir meg klar beskjed om akkurat det.

Og jeg har virkelig lyst til å få det alt sammen ordnet. Men i dette er viljen langt fra nok. Man trenger evner og man trenger penger. Foreløpig har jeg litt for lite av begge.