Olia har reist til Kiev

I natt overnattet jeg hos mor. Klokken 0630 kjørte jeg derfra, for å hente Olia på Ganddal stasjon kl 0700. Derfra bar det rett til flyplassen. Flyet gikk klokken 0810. Mitt eget arbeid begynte klokken 0800. Mor tok sykkelen, så vi kunne låne bilen. Det var et strev og en kabal for å få det til å gå opp. Men Olia kom seg av gårde, og vi kom oss alle som skulle på jobb. Nå skal Olia bo hos sin mor noen dager, jeg hos min.

Det ble en strabasiøs flytur, vet jeg. Olia presser alltid grensene for hvor mye bagasje det er mulig å ta med uten å betale ekstra, og hvordan hun skal pakke den. Vi stoppet til og med på vei til flyplassen for å pakke om, jeg var så engstelig for at det denne gangen ikke ville passere. Olia gjorde noen halvhjertede forsøk på å pakke om, men tok til slutt bagasjen med seg seg som hun ville – og kom gjennom kontrollen uten problemer. Problemene kom på Gardermoen, med forsinkelser. Hun var også litt engstelig for at hun hadde glemt å rive av kvitteringen for bagasjen, men det er sånn hun ikke liker at jeg skriver på internett. Så det får dere forholde dere til akkurat som om jeg ikke har skrevet det.

Nettopp kom det melding fra henne at hun var kommet trygt frem. Det er klart hun vil snakke med familien sin, nå. Hun har et nesten fysisk behov for å få reise hjem til Kiev noenlunde regelmessig. Jeg tenkte på det i dag, det er ikke helt annerledes enn det var årene jeg bodde i Bergen. Jul, påske og sommer måtte jeg hjem, alle årene. Selv fra nabofylket Hordaland savnet jeg hjemstedet mitt, Rogaland. Vi må nok planlegge livene våre, hun og jeg, så hun får reise jevnlig hjem. Helst vil jeg også være med, selvsagt. Særlig nå som høsten kommer med sitt enda tidligere mørke, nå som klokkene er stilt. Jeg skulle gitt mye for et liv der jeg kunne reise bort herfra og tilbake igjen når det passet meg, men ikke så mye som det koster. Jeg må være hjemme og arbeide. Det hjelper jo en del at jeg kan gjøre det med mors hus som base, med den kvalitet i mat og omsorg det innebærer.

Nå som Olia søker norsk statsborgerskap blir antagelig passet hennes inndratt. Det betyr at det neppe blir aktuelt å reise til Ukraina i juleferien. Neste sjanse blir derfor vinterferien i slutten av februar.

Reklamer

Parlamentsvalg i Ukraina

I dag er det parlamentsvalg i Ukraina. Det ukrainske folk skal velge inn 450 representanter til den lovgivende forsamlingen, i Ukraina kalt Verkhovna rada.

Kiev, Parlamentsbygning, Verkhovna rada, Mariinskij-parken, Nasjonalforsamling

Vinteren 2010 fotograferte jeg den ukrainske parlamenstbygningen, Verkhovna rada. Den ligger i Mariinskij-parken, på høydene på vestbredden av Dnjepr, mellom Lobanovskij-stadion og Arsenalnaja metrostopp. Det er fint å gå der, men parlamentsbygningen er selvsagt beskyttet av høye gjerder. Dette bildet er tatt mellom sprinklene.

Valget er ikke så veldig høyt oppe i vestlige medier. Selv en temperaturmåler som Google er langsom med å foreslå Ukraine Election 2012 når man skriver inn søkeord. Min ukrainske kone, som reiser til Ukraina i morgen, hadde ikke fått det med seg. Og brydde seg ikke særlig når hun fikk det. Hvorfor skulle hun? Det er svært lite sannsynlig at dette valget vil endre noe særlig på forholdene der nede.

Det går ikke bare på at det ledende Regionpartiet har lagt forholdene til rette for komfortabelt å vinne valget. Ved siden av de vanlige beskyldningene om valgfusk og bestikkelser, har de endret valgloven slik at halvparten av plassene blir valgt med vanlig flertallsvalg, den andre halvparten med delegater fra valgmannskretser. Det er den siste metoden som er gunstig for de største partiene, vinneren tar alt. Dette var en metode som også ble brukt ved valget i 2002. Det virket godt for Regionspartiet da.

Kontroversielle valglover kan være engasjerende når det står reelle og populære utfordrere opp mot makten som har etablert dem. I Ukraina finnes det ingen slike utfordrere. Vi i vesten har jo blitt litt glade i Timosjenko, og hennes Fedrelandsforbund, senest vist i det jeg vil kalle en famøs artikkel i The Guardian for et par dager siden. Med respekt å melde – det er hun ikke, som det også blir gjort artikkelforfatteren oppmerksom på i kommentarfeltet under. Timosjenko og hennes parti appellerer mer til vesten, enn til Ukrainere. Det var ingen merkbar endring på forholdene i landet mens disse satt ved makten. Det var bare andre som stjal penger fra budsjettet, som Ukrainere selv så omsvøpsløst formulerer det.

Jeg har skrevet litt om de politiske forholdene også i andre poster. Jeg er en stor optimist av natur, og var også optimist på Ukrainas vegne, før jeg lærte landet å kjenne. Hva som er årsaken til at jeg har blitt så pessimistisk på vegne av dette landet jeg har blitt så glad i, er at korrupsjon og uærlighet sånn gjennomsyrer hele systemet. Blant kriminelle, må man selv være kriminell for å vinne frem. Jeg har kort og godt ingen tro på at det i det landet skal dukke opp en ærlig og redelig politiker som i kraft av sin dyktighet skal bygge seg opp noen reell makt. Det vil ikke skje. Man kan like gjerne spå at en smart geit skal ta styringen i ulveflokken, for å formulere det i en russisk vending.

Olia søker norsk statsborgerskap

I dag reiste Olia ned til politiet for å søke norsk statsborgerskap. Vi har vært gift i tre år, så da slipper hun å fornye oppholdstillatelsen, som hun har gjort hittil. Hun kan bli norsk, som hun vil bli nå.

Mange tror kanskje det er gjevt å bli norsk statsborger. Og på mange måter er det gjevt. Det innebærer rettigheter langt over det borgere i andre land kan drømme om. Men det er klart, for dem som ikke selv er norske, kan det også være provoserende at det står så mye bedre til hos oss, enn hos dem. Vi har jo kanskje også kommet litt lett til det.

Jeg tror kanskje russere og ukrainere føler litt ekstra på dette. Der finner vi en helt egen blanding av skam og stolthet over sitt land. Ingen snakker styggere om Russland enn russere, pessimismen er definitiv. Likevel er de villie til å forsvare landet sitt til døde. Denne psykologien er vanskelig å bli klok på.

For Olia har det i hvert fall vært slik. Det har vært en lang vei for henne å søke norsk statsborgerskap. Hun har ikke noe spesielt lyst til å bli norsk. Hun er ukrainsk, hun føler seg ukrainsk, og hun liker ikke at vi i Norge skal tro det er noe gjevere å være norsk. Det er praktiske forhold som gjør at hun søker. Enkelt og greit sparer vi et par tusen i året på å søke om fornyet oppholdstillatelse.

Så gjenstår å se om hun får søknaden innvilget. Det kan holde hardt. I dag morges, da hun skulle gå, fant hun ikke skoene. Hun gikk rundt i huset og ropte på dem, «sko-o», til å begynne med vennlig og musikalsk, siden mer truende. Hun har selvsagt mange andre par sko, men ingen som passer akkurat til antrekket hun hadde valgt. Og når hun skal til politiet, må hun være fin.

Så begynte det å bli veldig dårlig tid. Så fant hun ikke jakken heller. Hun har mange andre jakker, men dere vet – de passer ikke. Og heller enn å ta over seg en jakke som ikke passer, går Olia og fryser. Enda så varmekjær hun er, hele året med strømpebukse, vinteren med to.

Tre minutter før toget kom, løp hun. Jeg tror selv Tiden frykter henne, når hun er i det humøret. Den burde vite bedre enn å gå så fort at hun ikke rekker toget, når hun er sint, mangler jakke i høstkulden, og på toppen har feil sko.

Jeg frykter hvordan det gikk der nede hos politiet. Selv om hun har rettigheter på at hun skal få statsborgerskap når vi har vært gift i tre år, som vi har, og hun har bodd her tre år, som hun har. Dette går på rikets sikkerhet. Når Olia er sint, vil ingen politimann ved sine fulle fem la henne bli. Det er samme instinkt som gjør at man forlater brennende hus, selv om forskriften sier man skal sjekke om vinduene er lukket. Man prioriterer å overleve. En sint Olia er mye farligere og mer truende enn et brennende hus. Når hun fryser og ikke er fin, kan det bli kritisk.
*
Jeg kan for øvrig melde at det hele gikk bra. Politistasjonen på Sandnes står ennå. Kanskje klarte høstkulden å kjøle ned fyrverkeriet som forlot huset her i dag morges. Hun fikk riktignok ikke levert søknaden, men det skyldtes at den ikke var korrekt utfylt. Jeg som ektemann må også gå god for den. Jeg må skrive at vi er gift, og bor sammen, som jeg nå har gjort.

Olia og gavene

I dag sa Olia at hun hadde hatt sin lykkeligste dag siden hun kom hit til Norge. Hun er et følelsesmenbeske, som kunne sagt noe slikt mange andre dager også, bare hun ikke har gjort det. Dagen har gått ut på at vi begge har hatt fri, hun har vært i butikken og hun har laget god mat, og vi har kost oss sammen.

Det er det der med butikken som er nøkkelen. Olia er som et barn som gleder seg til jul, den gang jul var den eneste sjansen i året til å få nye leker, sammen med bursdag, selvfølgelig, og det går bare ikke an å vente til dagen er her og alle gaver kan pakkes opp. Hun går amok.

Hun skulle til kvadrat og kjøpe kaffe på tilbud, og hun skulle hente telefonen hun hadde glemt igjen på jobb dagen før. Hun glemte begge deler, og alt annet. Hun kjøpte klær, til meg. Til familien i Kiev har hun allerede kjøpt så mye at det er ikke plass i koffertene når vi reiser ned, og ikke i skapene når vi er der nede. Jeg har så langt vært nedprioritert. Jeg er mannen. Jeg skal forsørge henne.

Men nå er det kommet dit hen at det gir ikke mening å kjøpe flere klær til familien i Kiev, og slektningene rundt, og håndverkeren som pusser opp hos dem. Det vil også bli veldig rart om hun kjøper veldig mange klær til mine slektninger, eller mine venner. Jeg er rett og slett neste mann på listen.

Så i dag kom hun hjem. Hun hadde kjøpt klær. Julegave og bursdagsgave, for et par år fremover, etter standarden jeg er vant med. En genser er fullverdig gave for en julekveld, sammen med skjorte blir det overdådig. Men overdådig er ingen begrensning for Olia når der gjelder gaver, særlig ikke klær, og umulig når det er salg.

Det går heller ikke an å vente til jul eller bursdag eller noe slikt. Hun spør: vil du se dem med en gang? Og det gjelder for meg å svare «ja» før hun rekker å ta dem fram, for det vil bli gjort uansett. Hun er mye mer utålmodig enn et barn, alle klarer å vente til julekvelden, selv om de må løpe rundt på gulvet lillekvelden. Og det er aldri nysgjerrighet på egne gaver, lite interesserer Olia mindre, det er alltid å vise frem hva hun har kjøpt til andre. Det er fast takst, rett på Skype, for å vise moren hva hun nettopp har kjøpt.

Det er alkoholisme og narkotikarus. Hun klarer ikke å kontrollere det. Men det er i en slik mild og fin form, som alkoholikeren med fri og ubegrenset tilgang til sprit, og så kan han bare drikke og drikke uten å passere godfølelsen, og bare gjøre folk glade rundt seg.

Hjem til hverdagen

Det var kjekt med en uke høstferie, med fjelltur og komikk, med reale fester, tur på byen og også noe rolig vin og cognac over en bedre middag med venner. Bergen spanderte også fint vær, hele dagene var jeg oppe i byfjellene, løp og gikk.

Nå er jeg hjemme igjen. Og det er litt av hvert å ta fatt på. En oppgave som ikke må undervurderes er å få spist opp alle pølsene jeg tok med hjem fra julebordet til Stand up Bergen. Ennå har jeg ikke spist så mye at det merkes, annet enn med det at jeg ikke har så lyst på pølser.

Olia har hatt nattevakt i helgen, så hun sover nå. Hun er i godt humør for tiden, og trikser og tenker på all utdanningen hun vil ta, og hva hun skal gjøre i mens, og at hun nå har kjøpt nok klær, men det er likevel alltid mulig å kjøpe mer. Hun har sine egne prosjekt i huset, ommøblering, og møbelfjerning. Hennes langsiktige plan har jeg ikke helt skjønt, det meste ser ut til å være midlertidig hos oss.

Midlertidig er også alle tingene som har gått sundt på forskjellige måter, som ikke virker, må pusses opp, repareres. Jeg har satt alle krefter inn på å få få skiftet ut skyvedørsvinduet til terrassen, men akkurat i disse tingene er mine krefter lite verdt. Vi har brukt månedsvis, og har ennå ikke kommet dit at vi har fått en sikker bestilling. Vi har en leverandør og vi har en snekker. Men vi har mål gjort av meg, og de er av natur ikke å stole på når det gjelder praktiske ting. Jeg er dessverre så intelligent at jeg har selvinnsikt i disse tingene her.

Hverdagsjobben er heller ikke så fargerik som komikerjobben. Det er mye å gjøre, og lite er av den typen det egentlig går an å bli ferdig med. Det er bare en stor sky av tid jeg må bruke, og den skyen virker akkurat nå ganske tung og mørk. Men hverdagsjobben gir stabile inntekter, så det er ikke annet å gjøre enn å være glad i den.

Akkurat nå har jeg fått en liten hvilepause. En ny mail til vindusfolkene er sendt, vinduet er på ny målt. Jeg har beskrevet i minste detalj hva jeg har gjort, hvordan jeg har tenkt, og hvilke problemer som eventuelt ligger der, kjente og ukjente. Jeg åpner også for mange ulike forslag for videre fremgangsmåte. Jeg oversvømmer dem med tekst. Det er det jeg kan. Det er ikke den ting jeg ikke kan få til som jeg ikke kan skrive om på en skikkelig måte, om det skal være morsomt, informativt eller rørende trist. Men jeg vet også at gode snekkere blir hodegalne av tekst. Vi er en dårlig match.

På båten hjem i går leste jeg boken A Matematician’s Apology, av G. H. Hardy (lenken mangler det utmerkede forordet til C. P. Snow) . Den beskrev en verden jeg kan kjenne meg igjen i. Slike bøker gjør meg inspirert og i godt humør. I min egen hverdag blir jeg lett litt fremmed, i hvert fall når det går i å få vindu og lamper og møbler på plass, sånn det gjelder om nå.

Vi lever våre liv gjennom internett

Det er merkelig. Nylig har jeg opprettet både Twitterkonto (@EivindSalen) og jeg har konto på Instagram (eivsalen). Den siste har jeg bare så vidt hørt om, først da Facebook kjøpte den opp for mange milliarder dollar forleden, siden da noen norske aviser har skrevet om den og det stadig står noe «posted via instagram» på Facebook når jeg er innom der. Jeg er så glad i å fotografere maten jeg spiser. Jeg tenkte mer jeg skulle ha et sted å legge alle bildene, enn at det skulle være så viktig å vise verden hva jeg spiser.

Jeg har mange blogger, de fleste av dem noenlunde oppdatert. Jeg har blogg for skole, for litteratur og poesi, for humor og en gammel blogg på engelsk. Jeg tenkte jeg skulle ha en Twitterkonto for å slå sammen alt jeg driver med, og for å prøve meg i kortformatet. Bloggpostene mine blir jo gjerne ganske lange.

Det er ennå bare såvidt over 10 år siden jeg fikk min første mobiltelefon, julen 2001. Jeg var i mot. Jeg ville ikke være tilgjengelig alltid, og jeg skjønte ikke dette med tekstmeldinger, som var det eneste mobiltelefonen egentlig kunne gjøre, den gang da. I hvert fall den mobiltelefonen jeg hadde.

Nå har jeg iPhone 4s. Det er den nest nyeste fra Apple, blant de aller kuleste, en av dem som kan flest triks. Og jeg bruker den hele tiden, kobler stadig på nett når det er tilgjengelig, har stadig et eller annet å sjekke.

Og nå er også Twitter kommet inn. Med telefon på 3G kan jeg når som helst poste en liten melding, og er stadig i en situasjon der det kan være fristende.

Det blir veldig at vi viser frem våre liv. Enhver som har tenkt det minste om saken, vet at det er ganske forskjellig det man velger å vise frem og det livet man lever. Vi er liksom åpne, og deler alt og forteller alt. Samtidig skjuler vi den vi egentlig er, for den lar seg ikke så godt avbilde på internett, uansett hvor mye informasjon vi legger ut der. Vi blir alle sammen små kjendiser i vår egen lille vennekrets, og får de samme problemene der, som de gamle, gode ekte kjendisene fikk da de alltid var i medienes søkelys. Vi er som levende reklameannonser, like overflatiske, usanne og misvisende som dem. Vi vil selge oss selv som vellykkede personer, med interessante liv og humor i hverdagen, slik reklamen vil selge sine produkter og ideen om at man blir vellykket og kul med dem, heller enn at de har så bra kvalitet.

Det må ikke bli slik at man bestiger en fjelltopp for å ta bilde av det og legge det ut på facebook. Barn må ikke bli et middel til å skaffe oppmerksomhet rundt foreldrenes blogg. Vi må ikke reise til Afrika for å tvitre at nå står man på Kilimanjaro. Tingen i seg selv må alltid være viktigere enn å fortelle om den.

 

Tur opp Kinso

Kinso er en elv som går fra Hardangervidda ned Husedalen til Kinsarvik i Ullensvang. Det var en tur opp langs denne min kamerat og jeg gikk fra lørdag til mandag.

Slik så fossen ut ved parkeringsplassen, da vi kom opp lørdag kveld.

Slik så fossen ut ved parkeringsplassen, da vi kom opp lørdag kveld.

Turen ble ikke helt som planlagt. Egentlig skulle vi gå fra Finse til Ustaoset, vi hadde også togbilletter til denne turen. Men min kamerat hadde vært på pøsregnstur forrige helg, og hadde dårlige erfaringer med det. Dette skulle vi holdt ut. På Finse hadde de imidlertid meldt både regn og snø og kaldt og vind, og det meste som er galt. Uti oktober skal man ikke tulle med høyfjellet, så vi valgte å begrense oss litt. Vi flyttet turen noen hundre meter nedover, til en annen utkant av Hardangervidda, og fikk med det en tur som riktignok var delvis kald og våt, men der ingenting av dette egentlig var noe problem.

Endringen i planene innebar også at vi måtte korte ned turen med en dag. Min kamerat er medlem i bildeleringen i Bergen. Der var det bare ledig bil fra lørdag til mandag, egentlig ville vi gå lørdag til tirsdag. Det var derfor vi opprinnelig hadde valgt å ta toget til Finse, og ta denne ruten vi har tatt mange ganger før. For en gangs skyld lot vi oss styre av værmeldingen. Kanskje er det min kamerat som er blitt halvsvak på sine halvgamle dager.

Uansett seilte jeg inn til Bergen med flaggruten lørdag i to-tiden. Sekken var sånn omtrent ferdig pakket. Det var bare å rusle bort til min kamerat i Gartnergaten på Engen. Et par små timer senere var vi av gårde.

Lørdag kveld – tur

Det var så smått begynt å mørkne da vi parkerte bilen ved kraftstasjonen på Kinso. Den ligger et par hundre meter over havet. Så det ventet oss tre hundre meters stigning før vi var på platået min venn hadde sett seg ut for overnatting. Noen få hundre meters stigning er ingenting for turvante folk. Det er imidlertid ikke like trivelig når det blir så mørkt at man mister litt orienteringen, og skal ha seg en teltplass før det blir for sent.

Dette er morgenen første dag. Jeg tar bilde med selvutløser.

Dette er morgenen første dag. Jeg tar bilde med selvutløser.

Lite aner jeg hvor vi egentlig gikk. Jeg tror vi gikk en omvei. Jeg hadde lettere sekk, er godt trent for tiden og ser bedre i mørket enn min kamerat, så jeg gikk langt foran. Det vil si, etter en stund måtte jeg stoppe og vente for hver ny høyde, så vi ikke skulle miste hverandre. Jeg hadde ikke sett på kartet, så jeg visste ikke hvor langt det var opp til dette platået min venn snakket om, eller om det var realistisk for oss å komme dit. For meg var det slik at jeg gikk i mørket, så mindre og mindre, og ikke hadde antydning til teltplass, om det så skulle være som nødløsning. Bruset fra Kinso hørte vi fra en avstand vi umulig kunne bedømme størrelsen på.

Plutselig bredte det seg ut en bred grusvei foran oss. Vi fulgte den til vi kom til en stor, åpen plass med samme grusen. Det kunne vært en parkeringsplass, om det ikke hadde vært for at grusveien var for smal til å kjøre fornuftig på. Nå var det så mørkt at min kamerat tok på seg hodelykten. Jeg var opptatt av ikke å se verken på ham eller på lyset, for ikke å miste nattesynet mitt. Det betydde at jeg måtte gi på litt nedover det stiaktige vi fant fra denne åpne plassen. Nå kunne jo også min venn se hvor han satte foten, så nå fulgte han etter i bedre fart.

Turmat, Turfrokost, Kokekaffe, Kokeapparat, Kinso

Dette er frokosten første dagen. Som alltid er det speilegg og kaffe. Minst.

Etter kort tid kom vi til et sted der vi både hørte tydelig sildring fra en bekk og kraftig brus fra elven og sikkert en foss. Nå hadde vi vannkilde, nå kunne vi telte. Som en lykkens gave var det i dette kuperte skogterrenget akkurat i nærheten her et par små myke, flekker, der det var rimelig og til og med helt flatt. Vi fant en slik, surret litt i mørket, før vi fikk satt opp teltet og gjort alt klar for middag.

Middag

Det er tradisjon for at vi har overdådig middag første kvelden på turene våre. Min kamerat kjøper kjøtt hos slakter. Vi har kokt poteter på forhånd, steker dem opp på ny, vi har rikelig med grønnsaker, ofte i fine oljer, vi sparer ikke på noe. Denne gangen kuttet vi ut alt grønt utenom potetene. Kjøttet var koteletter kjøpt på Rema. Back to basic.

Min kamerat har et sterkere forhold til bål enn til kvinner. Han lever lykkelig med sin samboer og er veldig glad i henne, men han har i sine forhold opp gjennom årene alltid vist større kontroll enn han styre i sin lidenskap for bål og demning. Da mister han alle begrep om tid og sted, da er bålet alt. Denne gangen gav vi opp bålet på forhånd. Det har aldri noensinne skjedd før. Vi har alltid forsøkt oss, uansett hvor mye det har regnet, og uansett hvor uforberedt vi alltid er med ikke å ha med oss egen, tørr ved. I Ullensvang har det som ellers på Vestlandet regnet omtrent konstant siden slutten av august. All ved og brennbart vi kunne finne i skogen var gjennomvått.

Vi fikk nøye oss med engangsgrillen. Det var også såpass mildt på de 500 meterne over vannet at det ble ikke noe problem med kulden. Fra min base i Ganddal (i Sandnes, Rogaland) var min mor for første gang så vidt involvert i pakkingen. Det betydde at jeg for første gang hadde ullundertøy i stedet for superundertøy (og jeg som alltid ellers i livet har instinktiv motstand mot for flotte ord, sånn som kvalitetsreformen). Det varmet godt.

Nå hadde vi ikke sett hverandre på månedsvis og hadde mye å snakke om. Vi som i årevis var muntre ungkarer har jo også begge fått kvinner veldig tett innpå oss, hva skal vi gjøre med det, hvilke forandringer gir det, hvordan er det. Her har vi mye å snakke om i en vinkling andre med en annen bakgrunn kanskje ikke har så lett for å skjønne seg på.

Etter hvert tok vinen overhånd. Vi stakk ned for å finne elven. Den viste seg å være 13 meter fra oss. Så gav vi oss til å henge i greinene til døde trær, slik at de knakk, altså greinene. Nå skulle vi lage bål. Beruset av vin går alt så mye greiere. Da ser vi ingen problemer, heller ingen løsninger, for det er aldri noe å løse. Det er bare ting en skal gjøre. Nå skulle vi lage bål, og bål ble det. Plutselig brant det meste av kvister og greiner vi hadde liggende, og som vi fant. Min kamerat gav seg til å skjelle og smell for at vi ikke hadde mer vin, 3 liter er ikke nok, enda han vet når han er mer fornuftig og ikke beruset at det blir aldri nok. Han gav også uttrykk for sine alltid ubegrensede følelser for bålet, dets muligheter overgår alltid alt når det endelig er begynt å brenne skikkelig. Jeg tok vare på hygienen ved å pusse tennene, og fikk også for dette en skyllebøtte. Så gikk jeg i soveposen og sov til neste morgen, som min kamerat også gjorde.

Søndag morgen

Teltplassen vi hadde funnet var aldeles utmerket. Den var helt flat og helt myk og helt jevn, vi sov som steiner hele natten. Når vi våknet var det lyst. Det er ikke alltid det er så enkelt når man ligger i telt. At det ikke var så iskaldt nede i lavlandet hjalp nok også.

Etter vi har spist frokost er det ikke spor igjen etter oss.

Etter vi har spist frokost er det ikke spor igjen etter oss.

Jeg tror vi lå ganske lenge utpå morgenen før vi stod opp. Jeg hadde for eksempel et toalettbesøk jeg måtte ta, men lenge utsatte, slik at man lett og veldig gjerne utsetter å forlate den varme sovepose for å ta på seg alle klærne og skoene for å gå ut og tisse litt. Til slutt gjorde jeg det, og fikk se elven åpne seg i en enorm foss like i nærheten, og nedenfor den en stor, åpen slette med en fin, liten høl der vi hadde teltet på en liten haug ved siden av. Skogen lå også vennlig og fin. Jeg krøp inn i soveposen og sov enda litt til.

Sånn er det vi har første dagen. Det er derfor det er så bra for oss å ha en ekstra dag, altså at det ikke bare blir en helgetur med to overnattinger, men en langhelg med tre. Første kveld er satt av til vin, første morgen til ro. Det blir ikke gått noe særlig dag to, og når vi da skal hjem tredje dag, blir det nødvendigvis en pusletur.

Det ble det denne gangen. Men der er vi ikke ennå. Nå er det søndag morgen. Det er mildt og fint, skyet, men ikke noe regn. Jeg står opp, og gjør mitt morgentoalett. Jeg rusler litt opp og ned langs elven. Da jeg kommer tilbake ser jeg et menneske, min kamerat. Han har ruslet opp og ned andre retningen.

Nå er det frokost. En av de klareste forbedringene vi har innført på turene våre er å ha med egg og bacon til frokost. Vi har et speilegg, og rikelig med bacon. Etterpå er det kaffe. Mens vi venter har vi rikelig med skiver med fårepølse eller syltetøy. Særlig spiser jeg flittig. Min appetitt overgår det meste. Og på tur går den enda et hakk opp.

Ut og gå

Så er det å pakke ned sekk og telt og komme seg av gårde. Det venter oss enda en kraftig stigning før vi er helt oppe på Hardangervidda, målet for turen. Det er vakkert å gå langs elven, men ennå for mye skog til at det helt kan kalles en ordentlig fjelltur.

Kinso, Foss, Elv, Norsk landskap

Dette er den øverste fossen i Kinso. Over her ligger Hardangerplatået.

Min kamerat er denne dagen litt slapp i gåingen, om det er vinen eller hva det er. Jeg får raskt et veldig forsprang. Nå er det lyst og oversiktlig, nå vil vi ikke miste hverandre. Etter å ha gått en stund bestemmer jeg meg for ta en appelsinrast ved første vannkilde, og vente på min venn der.

Nå er vi kommet så høyt at kulden begynner å merkes. Det er ikke regn, men det blåser litt. Og det merkes når vi slutter å gå. Noen steiner gir oss litt antydning til le, men vinden blåser overalt. Vi kan ikke bli sittende lenge uten å gjøre noe.

Tur, Fjelltur

Min venn kommer et lite stykke bak.

Så vi fortsetter å gå etter en appelsin, litt sjokolade og litt kjeks. Det var jo uansett planen. Vi krysser en liten sideelv til Kinso, en krysning som ikke var helt så elementær som turistforeningen pleier å ha dem. Kanskje var vi på feil vei? Passet vi hadde sett oss for å komme oss opp virket heller ikke helt elementært. Og rundt dette passet lå fjellene stupbratte, slik Hardangerfjellene gjør.

Min kamerat insisterte på å ta frem kartet, og gjorde lurt i det. Vi skulle ta ikke rett frem, men rett venstre. Der var det en sti langt oppe i terrenget vi skulle vært på. Vi måtte komme oss opp til den. Det ble en artig stigning.

Kinso, Hardanger, Hardangerlandskap

Bilde av stigningen vi måtte ta, da vi fant ut vi hadde gått litt feil vei.

Jeg trives i ulendt terreng og har ingenting i mot litt stigning og litt klatring. Det ble imidlertid litt vanskeligere av at fjellet var så vått. Snaufjellet var ikke helt å stole på, man kunne plutselig skli på det. Man måtte gå litt forsiktig, og helst holde seg der det var litt gress og jord å få fotfeste på.

Norsk natur, Landskap, Hardanger, Fjelltur

Det er ingenting å si på terrenget.

På ny fikk jeg et enormt forsprang. Jeg bestemte meg for at vi måtte finne et sted å spise lunsj langs sideelven vi hadde krysset, og som vi nå var et stykke fra. Vi skulle gå til vi kom til den høyere oppe. Jeg satte fart, og fant et sted i fint le.

Der gjorde vi tingene riktig. Vi skiftet til tørt tøy under, for meg for første gang ullgensere, og så laget vi rømmegrøt. Det ble varmt og godt. Utsikten var upåklagelig, med Kinso og dens første store foss nedi dalen.

Finne teltplass

Jeg liker godt å ikke følge klokken i det hele tatt når jeg er ute på fjelltur. Der er det kroppen og naturen som gjelder. Det er mat når man blir sulten, kveld når det blir mørkt. Men hva skal en stakkar gjøre, fotoapparat har en alltid med, og nå hadde jeg også med en iPhone i tilfellers skyld. Den hadde jeg kommet til å se på, og den var halv fire. Før vi tok fatt på stigningen som ledet til lunsjplassen.

Siden vår oppstigning til siste platået gikk utenfor stien, ble også en av elvekrysningene våre litt utenfor turistforeningens standard. Men det gikk helt fint.

Siden vår oppstigning til siste platået gikk utenfor stien, ble også en av elvekrysningene våre litt utenfor turistforeningens standard. Men det gikk helt fint.

Etter at vi hadde spist lunsj var klokken altså sikkert rundt fem. Klokken sju, cirka, ville det begynne å bli mørkt. Det betydde at om ikke altfor lenge måtte vi begynne å se oss om etter teltplass. Det var bare å komme seg opp til neste platå.

Nå fulgte turens mest krevende stigning. Dette var ikke terreng ment å gå i. Det var heller på ingen måte vanskelig. Vi måtte bare over og rundt og forbi en del steiner i elven. Vi måtte også krysse den så det var forsvarlig. Og vi måtte klatre opp skråningen på andre siden. Nesten akrobatisk ble det da jeg måtte dra meg opp i et bjørketre som vokste rett ut av bergveggen, og slepe meg opp i lyngen og et einertre ovenfor.

På ny fikk jeg et stort forsprang. Og nå var jeg på jakt etter teltplass. Det gir meg veldige krefter, dette her, å gå i terreng der det hele tiden er noe på baksiden og over toppen. Min nysgjerrighet gjør at jeg langer ut, jeg går alltid i fra de andre når jeg er i en gruppe, jeg må få oversikten så jeg kan orientere meg. Jeg må opp til toppen, og heller hvile der.

Platået vi kom opp til ligger omtrent 990 meter over havet. Det er det platået der Vierdalsvannet ligger. Det er en vakker dal som åpnet seg foran meg når jeg kom opp til den. Det er så typisk norsk, runde, milde fjell på alle sider, et vann og en åpen slette med litt myrlandskap. Fra noen av fjellsidene kommer små fosser og bekker, typisk i enden av dalen, som det var her. På begge sider.

Telt, Fjelltelt, Hardangervidda

Slik så det ut morgenen etter. Det var tydelig kaldere høyere oppe mot Hardangervidda.

Jeg fant raskt en forholdsvis flat og tørr nok plass å slå opp teltet. Den var ikke så perfekt som den vi hadde første natten, men den fikk gå. Det var her vi måtte være. Den var fin med det at den lå litt nede i en senkning, men ikke slik at det ville kunne renne vann ned i den. Det gav bare litt le for vinden, med haugen bak. Bakken under var imidlertid ganske hard, gult gress på hard jord, og så var det slik at hodet ville bli liggende høyere enn beina.

Vi slo opp teltet her. Så var det på ny å skifte til tørt. Jeg tok nå på meg alt, inkludert stillongs, alt under var av ull. Selv om kvelden ville bli kald, ville jeg ikke bli så altfor kald. Vi var ikke sultne så kort etter lunsj, så vi gjorde et forsøk på å samle noen døde kvister for å lage et lite bål. Det er ikke det samme når man ikke har vin, men det er kjekt likevel, og litt varmere å spise middag med.

Men all kjærlighet og omtanke min kamerat la ned i det til tross, bål var ikke snakk om. Han sagde spon, han brukte 30 – 40 fyrstikker, han brant opp både fyrstikkesken og vinkartongen, det var ikke snakk om. Veden var for våt og rå. De små kvistene og sponet ville ikke brenne av seg selv en gang, langt mindre gi energi til å brenne noe av det andre. Det ble aldri selvdrevent, kom aldri i gang, var aldri i nærheten.

Morgenfjell, Fjelltur, Telt

Dette er fra morgenen andre dagen.

Kvelden før hadde vi fått hjelp av restene av grillkullet. Det var glodhaugen som tørket kvistene, og fikk bålet i gang.

Nå hadde vi ingen grill eller noe tørr ved overhodet. Vi måtte gi det opp. Vi fyrte opp kokeapparatet, og varmet opp noe bacalao min kamerat hadde laget på forhånd. Det varmet godt, og smakte godt. Så gikk vi i soveposene, og fikk på langt nær en så god natt som vi hadde hatt den første.

Natten

Vi var 500 meter høyere enn første natt, og det merktes. Det var iskaldt. Der jeg lå, kom det kald trekk like inn i ansiktet mitt når jeg vendte det mot venstre. Det var egentlig ikke aktuelt å ha mer enn nesetippen over soveposen, men ikke så enkelt å ha bare den, og ikke resten av ansiktet ute. I tillegg hadde jeg fått fuktighet i fotenden, så føttene ble kalde. Bakken var hard og vond, og inviterte ikke til noen god sovestilling. Jeg lå og så at det var mørkt. Jeg fulgte mine egne tanker bevisst. Jeg skiftet stilling, bevisst. Jeg så det var mørkt. En gang jeg følte jeg hadde ligget en veldig lang stund og tenkt veldig mange ting, og kanskje til og med duppet av, så så jeg at det var blitt mørkere. Og mørkt var det, og mørkt ble det. For hver gang jeg åpnet øynene og så ut av teltgluggen – mørkt. Vi hørte regnet som av og til ble avløst av sludd.

Mandag morgen

Enda man sover eller ei, går natten over. Det er bare å vente. Min kamerat sa dagens første setning: Se ut. Det var rim tykk som snø på gresset. Vi hørte regnet, eller om det var sludd, tappe på teltduken. Min kamerat avskår videre planer om å gå opp til Hardangerviddeplatået, og ned igjen på andre siden av Kinso. Det ville bli for langt og tvilsomt i ukjent terreng og dårlig vær. Tåkeskyer var det også, stadig. Særlig høyere oppe.

Snø på fjellet

Det var ikke like fristende å fyre opp kokeappartet denne morgenen som den første. Eller jo, det var det forresten. Det er alltid fristende.

Ellers var det greit. Jeg tok på meg mitt tørre sett med klær, og kom meg ut. Når jeg endelig var der, var det ikke så ille. Dalen lå vakker som før. Akkurat der og da regnet det ikke. Snø og rim lå på bakken, tykt til å være rim, men tynt til å være snø. Det ville ikke bli noen videre plage, kalde tær, ellers greit. På et tidspunkt var det til og med antydning til blå himmel et sted. Den forsvant fort. Denne dagen var regnet vår følgesvenn.

Men vi sparte ingenting på frokosten av den grunn. Vi skar opp brød, smurte skiver, og stekte egg og bacon. Etterpå var det kaffe. Alt som varmer gjør veldig godt, og mat gir optimisme. Jeg spiste sikkert 5 – 7 skiver, i tillegg til den med egg og bacon. Til dessert var kjeks og sjokolade, sammen med kaffen.

Tåke, Fjell, Fjelltur

Vi tok oss en liten spasertur og kikket litt innover terrenget, denne morgenen.

Siden vi ikke skulle videre oppover, hadde vi plutselig veldig god tid. Vi tok oss en tur lenger innover dalen, uten sekkene, for å kikke litt. I andre enden var det enda bedre leirplass enn den vi hadde hatt. Helt flatt, og rennende vann like ved. Vi hadde et stykke ned til vannet vi hentet vann fra.

Gå ned igjen

Så var det bare å pakke sammen, og komme seg nedover. Det er klart det blir kaldt på fingrene når alt har et lite islag på seg, men det er ikke så ille når det ikke er vind. Vi skiftet til turtøy – sitte i tørt, gå i vått – og la av gårde.

Fjellmorgen, Etter frokost, Fjelltur, Utstyr

Sånn pakker vi sammen.

Ned igjen fulgte vi stien til turistforeningen. Selv om vi gikk i det samme landskapet, åpnet det seg på en annen måte på vei ned. Vi gikk heller ikke akkurat samme sted, og hadde egentlig aldri følelsen av at her har vi vært før. Noen små, artige utfordringer ble det også av at fjellsteinene kunne være glatte, så vi måtte avveie hvor vi kunne gå vanlig, og hvor vi måtte være varsomme.

Hardanger, Fjelltur

Sånn så det ut, landskapet vi lå i.

Ved en bekk dannet på stien av pøsregnet tok vi appelsinrasten. Vi var allerede så langt nede at det ble varmt nok, uten at vi skiftet til tørt undertøy. Appelsinene var så gode at vi spiste begge vi hadde igjen. Det var en fin, liten pause.

Bekk, Sti, Gåtur i fjellet

I dette området var det vi fant det for godt å ha en liten appelsinrast.

Så gikk det ikke så altfor lenge – i spennende skoglandskap – før vi var nede på stedet vi hadde rastet første natt. På forslag fra meg fulgte vi elven, og ikke stien nedover. Det gikk veldig greit, det gikk jo sti langs elven også, men denne hadde ingenting med turistforeningen å gjøre. Det er klart det er mer spennende å gå langs med elven. Den er jo ganske dramatisk, med mange fosser og stryk.

Her har vi oss en appelsinpause.

Her har vi oss en appelsinpause.

Ved et av dem satte vi oss til for å spise lunsj. Det var pasta og bacon, med knust egg oppi. Her skiftet min venn til tørt, ikke jeg. For det ble jeg straffet med å ha det litt kaldt. Det regnet ganske godt denne dagen.

Regnvær på fjellet, Fjelltur, Rast

Som man ser er turstien blitt til en bekk.

Men så fort vi kom oss i bevegelse, ble det varmt på ny. Nå fulgte vi ikke bare stien, men selve elveleiet nedover. Det har tatt for seg i vårflommene, så vi kunne gå rimelig ufarlig på steiner elven hadde renset for gress og jord. Det var artig og spesielt å gå nedover leiet til en så dramatisk elv, med fossene og strykene like ved siden av oss.

Kinso, Hardanger, Fjelltur

Her spiste vi lunsj. Vi er allerede lenger nede enn der vi teltet første natten.

Vel tilbake på stien ventet noen klatreøvelser hvor vi måtte ha hjelp av tau. Det byr meg i mot at man henger opp tau og rekkverk overalt, jeg forsøker alltid å unngå å bruke det, men her hadde jeg kanskje ikke greid å komme ned uten. Det var ikke snakk om å komme seg ned behagelig, det var bare å komme seg ned. Sittende, skliende, kravlende, krypende – den metoden som gjorde det mulig.

Lunsj i regnvær, Fjellet, Hardanger, Regnkappe

Selv om det er regnvær sparer vi ikke på noen ting. Det skal være skikkelig lunsj.

De siste fosser

Kinso har mange flotte fosser som ville vært turistattraksjoner i de fleste andre land. Her gikk min kamerat og jeg rimelig i fred. Store fosser har vi så mange av hos oss. Jeg hadde aldri verken hørt om eller sett på noen av fossene langs elven Kinso, ei heller at det fantes noen slik elv og at Kinsarvik ligger i enden av den. Den mektisgte av fossene er Nyastølfossen.

Tau, Fjell

Det var ikke alle stedene det var like lett å komme seg nedover. Noen steder var det satt opp tau til hjelp.

Stien vi gikk på gikk langs den stupbratte bergsiden ned til dalen den landet i. Det var et dramatisk skue. Og som det ofte skjer med meg, ble jeg grepet av tanken hva om jorden plutselig løsner her. Da bærer det ganske mange titalls meter rett ned. Vi tok noen bilder, og stilte oss på noen forskjellige utsiktspunkt, laget av naturen selv.

Etter dette hadde ikke turen noe særlig mer å by på. Vi fulgte stien vi kom til demningen, og gikk etterpå ned langs vannrøret til kraftstasjonen.

Utsikt fjellet, Kinso, Hardanger, Norsk natur

Det mest spektakulære utsiktspunktet. Det var som om naturen selv hadde satt opp et tre der. Så vi skulle vite hvor det var.

Hjem igjen

Nå var absolutt alt, inkludert oss selv, blitt kliss vått og ganske skittent. Vi måtte pakke litt om, og sørge for at vi ikke skitnet til leiebilen. Så kjørte vi ned til fergen. Der ringte vi våre koner og kvinner, sånn er vi blitt, nær sagt familiemenn. Samtalen tok fergeturen. Deretter var det over Voss, og hjem til Bergen.

Jeg bor ikke lenger i Bergen, så jeg må overnatte hos noen mens jeg er her. De første nettene blir hos ham, min turkamerat. Det er ikke ideelt å komme hjem med skittent og vått turtøy til andre enn deg selv, men nå som vi bor forskjellige steder er det ikke lett å få det til på andre måter.

Det ble jo også veldig koselig. Lara hadde laget lansagne, og serverte den sammen med vin. Det var kjempegodt, og veldig passende etter fjellturen. Så var det ikke lenge før vi lot det bli med det, og sovnet mykt og varmt og tørt.