40-års dag hos Lars

Han var den første av oss som ble det. Lars til Trude er 40 år, og har vært det en stund. I dag var det feiring for vår side av familien.

Selv når ikke alle av oss kan komme blir vi ganske mange. Familien Nygård er allerede 5, familien Sivertsen er 4, mor og jeg er 2, og i tillegg kom tante Nina, som for tiden er på besøk hos mor. Det blir 12 stykker, selv om min Olia ikke kunne komme, og Tonje og Espen er i Slovakia.

Trude hadde laget mexicansk suppe. Til den ble servert hjemmelaget loff, naxos, revet ost og rømme. Slik blir det som vanligvis blir regnet som en ordinær hverdagsmiddag, til en festservering. Dessert var der ikke, men kaffe og kaker, og is til kakene, så det er jo en dessert likevel.

De store ting som skjer er at Tone og Torben pusser opp, mens Olia og jeg bør og skal pusse opp. Lars og Trude har kjøpt leilighet i Spania, og ordner med den. Ellers løper ungene rundt, kler seg ut og er aktive.

Klokken 1900 var det oppbud. Kun Tone og Torben med ungene klarte å komme seg med det oppbudet. Nina ble sittende og se bilder fra den gang Trude løp maraton i høst, og deretter bilder fra den nye leiligheten i Spania. Klokken nærmet seg åtte før mor og Nina og jeg kom oss av gårde.

Jeg eier ikke bil, men ble generøst hentet av mor, som også kjørte meg hjem. Hjemme ventet Olia, som har fått sovet godt gjennom dagen, og mellom to nattevakter. Hun er ved veldig godt mot, tross hun har hatt noen vanskeligheter i det siste. Det var godt for henne i dag å få hvile.

Neste planlagte familiesammenkomst der jeg skal være med, er selveste Nøtteknekkeren på Sandnes kulturhus. Det er 11. desember. Etter det er det Saras bursdag 16. desember, og så blir det som vanlig veldig mye fra jul av og fremover, der alle barna og forresten jeg også fyller år. Men vi blir foreløpig ikke helt 40, sånn som Lars ble.

Advertisements

Vi tenner opp i peisen

I dag fyrte vi opp for første gang denne sesongen. Olia og jeg. Vi har peis i huset vårt, og kan tenne den oppnår vi vil. Vi begynner nå.

Min dag er beseglet. Jeg kommer til å sitte foran den, og se på den. Ingen TV-program kan matche noe slikt. Ingen film på YouTube, ingen aktivitet på Internett. Å se inn i peisen gir glede, ro og ettertenksomhet. Mye av det ekstern underholdning ikke kan tilby.

Olia har kjelleren full av presanger hun ikke fikk med seg forrige tur til Kiev. Hun rydder i dem. Snart skal hun lage Plov. Det blir perfekt akkompagnement til peisbålet.

Nå skal vi tenne opp i peisen hver helg, og vinteren skal være en årstid å nyte. I fjor kjøpte vi ingenting ved, og måtte klare oss på rester fra mor og graps fra hagen. I år har vi kjøpt litt. Neste år skal vi kjøpe mye.

Vi skal ha mye kos. Vi har tent opp i peisen. Tenk at vi kan skrive det, og så er det bare en hverdagslig hendelse i ens eget hjem.

20121124-172519.jpg

Takksigelse 2012

Tradisjonen tro samledes vi hos mor for gourmetmiddag på takksigelsesdagen i år også. Det er et innfall far hadde, i 1987, at vi også skulle ha takksigelsesdag, slik de har det i USA. Siden har vi hatt det, men helt annerledes enn de har det der. Etter jeg flyttet hjem igjen er det slik at vi samles hos mor, Trude, Tone og jeg, og så spiser vi godt og drikker godt, og så skriver vi ned hva vi har hatt å takke for, og hva vi ønsker for neste år. Det er 25 året vi gjør det, men det var ingen som tenkte på at det var jubileum.

Menyen denne gangen var rekecoctail til forrett, det var så mye med den, at jeg gjør ingen forsøk på å beskrive den nærmere. Det var ikke reker, sitron og majones på en skive. Hovedretten var elgstek, og desserten var kake fylt med varm sjokolade. Ved siden av kaken var is og bringebær. Det var meget, meget godt alt sammen.

I år har tingene roet seg for oss. Mor har fått solgt alle store ting hun har hatt å selge, og har slått seg til ro i rekkehuset på Klepp stasjon. Trude og Tone lever i stabile og gode forhold, med barn som blir jevnt eldre, og forandringene fra år til år ikke er store. Familien Sivertsen har pusset opp huset, familien Nygård har kjøpt feriehus i Spania.

Olie og jeg er mer i farten. Vi har fått kjøpt hus og etablert oss på Ganddal, her skal vi bo. Men vi har langt igjen før vi har huset og alt på stell. Hun må også få seg norsk utdannelse, eller jobb som passer hennes ukrainske, og jeg må også finne jobb å slå meg til ro med. Dessuten vil vi også når tiden er inne for det håpe på familieforøkning.

Siste barnet i flokken er Tonje. Hun har også 25 års jubileum i år, hun er like gammel som gledesboken vi skriver i. Hun kan fort være en grunn til at far ble så inspirert, og ville ha takksigelsesdag og skrive ned hva vi var glade for, en måned etter Tonje var født. Med henne og Epsen er forandringene store. Hun er gravid, og de er begge under utdannelse, bosatt i Martin, i Slovakia, der Tonje går på medisinstudiet. Takksigelsesdagen vil få sin endelige form, når også hun kommer hjem og kan være med.

Det ble en koselig kveld, som det alltid blir. Det er kjekt å ha en sånn kveld, der det bare er den aller nærmeste familien som er med. Gledesboken var aldri egentlig ment slik, men den er blitt slik, at vi, siden vi må skrive i den på takksigelsesdagen, kan samles hos mor og snakke om året som har gått og tiden som skal komme, og spise godt og ha det godt.

Kalkun

Fra Store norske leksikon…

Kalkun – fiasko

Engelsk turkey, brukt siden 1920-årene om en film eller et teaterstykke som var en total fiasko. I nordisk er kalkun(film) brukt tilsvarende fra 1980-årene om en film som er så mislykket at nettopp dette kan sies å gi den underholdningsverdi. Opprinnelsen skal være at kalkunen regnes som både dum og lite vakker (og den er dessuten en fugl som ikke kan fly).

Mandag skulle jeg lage kalkun. Det er andre gang i mitt liv. Første gang ble delvis vellykket, det er jeg godt fornøyd med.

Det er min kone som kjøpte kalkunen. Den var på for godt et tilbud til at hun kunne unngå det. Men vi har ikke plass i fryseren, så vi måtte lage den med en gang. Man skal ikke mange år tilbake (ikke flere år, enn til før jeg var gift) for å finne en tid det var helt utenkelig å spise en sånn festmiddag på en mandag. I den gode, gamle studenttiden på 90-tallet var mandag dagen for suppe, og annet enn suppe hadde jeg ikke mandager.

Nå skulle vi ha kalkun. Jeg måtte lage den, fordi min kone har eksamenstid.

Jeg sjekket nettet og apper og alle de teknologiske hjelpemidlene vi har om dagen, for å finne ut hvordan vi lager kalkun og hvordan vi lager waldorfsalat. Jeg syklet innom Rema-1000 på vei hjem fra jobb, og kjøpte alle ingrediensene til waldorfsalaten.

En kalkun skal stå i ovnen cirka en halv time per kilo. Den skal nå temperaturen 68 – 72 grader, litt forskjellige kilder har litt forskjellig temperatur, antagelig har også litt forskjellige smaker litt forskjellig å foretrekke. Det er også satt inn en rød tapp i kalkunen. Den spretter ut når kalkunen er ferdig stekt.

Velvel. Jeg satte nå kalkunen inn på de nødvendige grader. Ikke visste jeg hvor mye den veide, og ikke visste jeg hvordan det ville se ut når tappen spratt ut. Ikke visste jeg hvor tappen ble av heller, når kalkunen var satt inn i ovnen. Jeg tenkte den skulle stå cirka 2-3 timer, siden det så ut til å være en liten kalkun.

Så kom min kone hjem. Hun var sulten. Hun hadde ikke spist frokost, eller noen ting, for henne er å spise et primærbehov, og noe hun vil ha oppfylt når behovet er der. Da spiser hun straks, uten omsvøp. Nå hav hun seg til å spise druene og eplene jeg skulle ha i waldorfssalaten. Det er karakteristisk. Hun går i gang med det som er enklest å putte i munnen, som krever minst.

Deretter tenkte hun at også jeg måtte være sulten. Så hun varmet opp i mikrobølgeovnen noe gammel potetstappe fra helgen. Jeg spiser ikke gamle poteter til festmiddager, som kalkun må være, så jeg satte på kok ordentlige poteter.

Den mikorbølgeovnoppvarmede potetstappen stod en stund før min kone fant tiden inne å spise kyllingen, som hun konsekvent kaller den på russisk (det heter Induk (= kalkun), men hun sier kuritsa (= kylling, eller egentlig høne)). – Den er ikke ferdig, sier jeg. – Joda, sier hun, og river av beina på kyllingen, som hun kaller den. De er ferdige. Så serverer hun meg og seg kalkunlår med gammel potetstappe.

Jeg tenker tiden er inne for å lage Waldorfsalat. Jeg kapper opp all fruktene og grønnsakene som skal i salaten, og legger dem i bollen som viser seg å være for liten. Det blir haug. Dressing skal jeg også ha, pisket fløte, majones, sukker og sitron. Det skal blandes, men jeg tenker det er like greit å bare blande det alt sammen oppi salaten. «Det er kronglete å piske fløten», tenker jeg. «Jeg vil uansett ikke vite hva jeg skal ha den i». «Jeg går ikke pisket den noe særlig med gaffel, likevel». «Det er ikke vits i å piske den».

Så jeg heller fløten over salaten, og sprøyter majones og sukker og sitron på toppen. Nå ble problemet med at salaten var for stor og bollen for liten godt synlig. Det var ingen måte for meg å få fløten på bånn i kontakt med majonesen på toppen. Heller ikke var det særlig lett å få få kålen på bånn blandet med anansen på toppen. Alt lå i fine lag, hver for seg. Mine forsiktige forsøk på å blande litt førte bare til at nøttene falt ut.

Nå var kalkunen ferdig for lenge siden. Jeg tok den ut, også fordi det var på tide å lage saus. Jeg trengte sjyen under den. Den røde tappen var helt klart sprettet ut, men så diskret, at det var godt umulig å legge merke til det så lenge kalkunen stod i ovnen, og man ikke bøyde seg aktivt ned for å sjekke.

Inni kalkunen var en pose med innmat jeg skulle bruke til sausen. Men hvordan bruker man en pose med innmat til saus? Jeg ringte til min søster for å høre med henne, hun har laget kalkun før. – Jo, det er lett, sa hun, – du heller innmaten i en grye, fyller med vann, og koker i 3-4 timer, så siler du ut og bruker sammen med sjyen. Alt helt greit, bortsett fra det der med 3 – 4 timer. Jeg tenkte å spise kalkunen nå. Den er ferdig for lenge siden, og det samme var min kone, som kaller den kylling og spiser den når det passer henne.

Et lite sykehusopphold

I går hadde jeg min debut i Sykebil. Jeg skal ikke gå mye i detaljer her, dette er Internett, åpent for alle. Det holder å si at jeg nå en gang ble lagt inn i denne sykebilen, kjørt til legevakten på Klepp, og videre til sykehuset i Stavanger.

Det er andre gang jeg er på sykehus. Alltid er jeg der på grunn av ting som lett kunne vært unngått, men så unngår jeg dem ikke, og må dit. Det følger av dette at jeg egentlig er ganske frisk når jeg kommer dit, og i alle fall etter litt veldig enkel behandling.

Denne gangen holdt det med litt kvalitetssjekk av kroppen min, og en god del vannglass og eplejuice å drikke. Fremgangen fortsatte da jeg kom hjem igjen (forresten allerede i bilen, på vei hjem, med mor og søster Tone som kjøpte cola og dajm – sjelden), og ble overlatt til superpleieren: min kone Olga.

Her ble det utover kvelden ukrainsk suppe og mer ukrainsk og norsk mat, mye søtsaker, mye fett. Og så mye hvile og omsorg og kjærlighet. Det hjelper enormt. Enten man er syk eller ikke.

20121117-134335.jpg

Hva er det med SAS?

Så er det nettopp annonsert at flyselskapet SAS skal motta nye milliarder fra den norske, den svenske og den danske stat. Det delvis statseide skandinaviske flyselskapet har lenge slitt, og de med hukommelsen i orden vet godt at dette ikke er første gangen SAS har fått statlige penger for å komme seg gjennom forskjellige kneiker. Ofte har det med pengene fulgt krav om «bedre økonomisk styring» og varsel om at «dette er siste gang vi vil fylle på med penger». SAS har vært – og er delvis fortsatt – et flyselskap av den gamle tid, da hver stat hadde sitt store eller lille flyselskap, og man i det store og hele slapp konkurranse fra brysomme konkurenter som drev effektivt. Jeg vet ikke om mange selskap i konkurranseutsatt næring som har ødelagt sånn for seg selv, med tjukt av streiker og forskjellige slags arbeidskonflikter. Fortsatt er det 35 fagforeninger å forhandle med, er det siste tallet jeg hørte. Det er klart, en slik mastodont har ingen sjanse til å konkurrere mot et strømlinjeformet og slankt selskap som for eksempel Norwegian.

Man kan saktens spørre seg hvor lenge vi skal la selskapet overleve på dopede midler fra utømmelige statskasser. En gang må statene kunne si at nå er det siste gang, og så la det være siste gang. Etter forrige statshjelp i 2009, da finanskrisen hadde gjort sitt, virket det som det lå alvor  trusselen om at dette var siste gang. Så skjer det altså igjen, tre år etter. Hvorfor kan ikke statslederne våre stå ved sine ord?

På noen måter har de gjort det. Pengene blir denne gangen ikke gitt som en gave, det blir gitt som et lån. Sammen med en rekke banker og Wallenbergstiftelsen (som også var involvert i 2009) har de skandinaviske landene gått inn med midler det er meningen SAS skal betale tilbake. Det er et lån, men et lån SAS ikke ville fått, om ikke de skandinaviske landene hadde stått som garantister. Det fulgte også store krav om å kutte kostnader, for å komme inn med statshjelpen.

Likevel er det kanskje betenkelig at disse pengene kommer. Det er konkurransevridende, andre flyselskaper og transportselskaper kan ikke regne med slike statlige redningsaksjoner. Pengene statene garanterer er tapt hvis SAS går konkurs, og konkurs er en høyst reell mulighet. SAS hadde kanskje gått konkurs nå, om det ikke var nettopp for denne garantien. Og SAS har slik de driver sin virksomhet store problemer med å tjene penger. Det går mer penger ut, enn inn.

På den annen side har SAS gjort en ganske bra snuoperasjon siden problemene under finanskrisen. Det er ikke lenger problemer innad i SAS som gjør at flyene blir forsinket, de ansatte der har langt på vei sluttet å streike, og det er heller ingen mystiske sykemeldinger og merkelige gå-sakte-aksjoner. Nå er det Avinor og flygelederne som sørger for at SAS får problemer. SAS fremstår som et mye mer offensivt selskap nå, enn på begynnelsen av 2000-tallet, der de trodde de kunne utkonkurrere Norwegian av gammel vane. Nå ser det ut som de har skjønt de er lillebror og i utfordrerposisjon. De har gjort en del riktige grep, passasjertallet er steget, og de er – i hvert fall sett utenfra – et bedre drevet selskap.

Det er ikke den løpende driften som gjør at de nå har fått problemer. Det er en høyst uforutsigbar utgift som pluselig har gjort seg gjeldende. Det vil si, utgiften er forutsigbar, men den har ikke vært gjeldende. Det dreier seg om pensjonsutgiftene. Pensjonsutgiftene er en kjempeutfordring for hele den vestlige verden. Det er noe så enkelt som at vi lever lenger. Det betyr at pensjonsutbetalingene går over flere år. Dette koster penger, og pengene må tas fra et sted. Innbetalingene øker ikke like sterkt som utbetalingene gjør.

For SAS blir dette en utgift på 12 milliarder kroner som nå skal inn i regnskapet. Det tar bort omtrent hele egenkapitalen. Uten egenkapital, har ikke selskapet noe å tære på når de ikke går med overskudd. De har ikke penger å betale utgifter med. Og det er ikke så moro å gi lån til noen som ikke har noe å tilby pant.

Det er nye regler som gjør at pensjonsutgiftene fra 2013 må inn i regnskapet. Jeg mener det er en god regel. Pensjonsutgiftene er reelle, og de må bli synlige. De vil bli et stort problem, ikke bare for SAS, men for en rekke selskap, og også for en rekke stater. I Norge har vi oljefondet å tære på, eller Statens pensjonsfond utland, som det heter. Det finnes flere sånne fond som skal finansiere pensjonsutgiftene, private og offentlige. Men når økonomien i den vestlige verden langt på vei har krasjet, er det ikke så lett å få gode renter på investeringene disse fondene må gjøre.

Hva er det med SAS, var spørsmålet i overskriften. Her har de kommet opp i problemer de ikke helt selv er skyld i. De har gjort grep som reduserer pensjonsutgiftene fra 12 til 7,6 milliarder kroner. Det er likevel en formidabel utgift. Det er nok til å kunne slå selskapet konkurs, om ikke statene kommer inn og  hjelper på en eller annen måte.

Fra Norwegian kommer klager om at SAS stadig overlever på skattebetalernes regning. De må trå litt forsiktig. De ansatte der har ikke så gode pensjonsbetingelser, som de ansatte i SAS. De har ikke så gode lønnsbetingelser heller. Kanskje kan vi som bare er passasjerer i flyene glede oss over at Norwegian med det gir oss billigere reiser. Men kanskje er det også for oss en ikke helt ønsket situasjon, når vi kan fly billig, fordi Norwegian benytter flygere og annen arbeidskraft fra lavkostland. For de ansatte i SAS er det en alvorlig situasjon at de må gå ned i lønn, de risikerer å miste jobben, de risikerer at selskapet de jobber i går konkurs, og de risikerer at det ikke finnes jobb hos konkurrenten, fordi disse henter arbeidskraften sin utenlands til en lavere pris.

Kanskje var det riktig å gi SAS statshjelp, denne gangen.

Antiklimaks til klimaks

I går var den store dagen da Olia skulle komme hjem. Jeg fikk låne bilen til mor, for å hente henne på flyplassen. Jeg reiste fra jobb og hjem, med bilen full av ting jeg hadde med fra mor, mine ting, og litt ved jeg hadde kjøpt, og også mat jeg hadde kjøpt. Det var arbeid bare å få tingene ut av bilen, og inn i huset. Jeg skrudde på varmen rundt omkring. Huset er fra 1977, det blir veldig raskt kaldt når det ikke er folk som bor i det og holder det varmt. Det blir ikke så fort varmt igjen, når ovnene blir skrudd på. Så var det jo å finne ut hvordan huset så ut etter å ha stått tomt to små uker.

Olia er litt sånn som meg, beskjeder blir gjerne sånn cirka. Jeg er helt sånn som meg, jeg slår meg til ro med det. Det var snakk om at flyet skulle lande 1740, jeg slo meg til ro med det. Siden det er en ganske viktig ting å hente noen på riktig tid, i hvert fall når de skal hentes på en flyplass, så gikk jeg inn og dobbeltsjekket da jeg fikk skrudd på datamaskinen, sånn godt over fire. Jeg måtte inn på Olias system, og hennes mail, for å finne mailen fra Norwegian med ankomsttidspunkt. Det var 1710.

Dermed hadde jeg plutselig veldig dårlig tid, de 30 minuttene mellom 1710 og 1740 var ikke med i min beregning skulle bort. Jeg måtte kjøre som gjaldt det å unngå fartsbot, det var mindre tid enn vei, klokken var vel 1655 da jeg kom meg ut. Og jeg hadde egentlig ikke avtalt noen ting med Olia, torsdagen var den eneste dagen mens hun var borte vi ikke hadde snakket på Skype. Jeg tenkte hun ville være familien, denne siste dagen i Kiev på en stund.

Tja, nå husker jeg plutselig litt mer detaljer om hvordan det var. Jeg gikk inn på avinor sine sider, og så der at flyet var forsinket fra 1710 til 1740, omtrent. Det var de 30 minuttene som manglet. Så gikk jeg inn, omlag klokken 1715, og så flyet var beregnet å lande 1719. Det var virkelig travelt. Det gjaldt om å unngå fartsbot, og da helst ved at det ikke skulle være noen kontroller.

Jeg kom ut på flyplassen, og hadde også den tilleggsoppgaven at jeg ville unngå å betale parkeringsavgift. Det var en vanskelig oppgave, når Olia og jeg ikke hadde gjort noen avtaler, og i det hele tatt – det var ganske kaotisk på flyplassen. Det var mange forsinkelser, og et forferdelig regnvær, slik at det var mange folk som løp rundt, folk som satt i bilene sine, uten å egentlig ville kjøre noe sted, og biler som kjørte, og det ene og andre.

Tja. Jeg måtte jo sette bilen fra meg. Jeg løp inn i ankomsthallen, og så at flyet Olia skulle være i hadde landet. Men jeg så ikke Olia. Og jeg kunne ikke vite om passasjerene på flyet hennes hadde fått tid til å forlate flyet, og komme seg inn for å hente bagasjen. Det så ikke ut som bagasjen hadde begynt å komme ennå. Etter en runde med bilen, kom jeg tilbake, og så at siste bag på flyet fra Oslo lå på båndet. Men jeg så ikke Olia. Og telefonen hennes virket, der var feilmelding: du kan ikke nå denne abonnenten. Eller bedre oversatt: Trodde du virkelig det skulle være så enkelt?

Vel, vel, vel.

Hva skal man gjøre? Flyt var landet, bagasjen var kommet og hentet, men Olia var der ikke. Hadde hun trodd jeg ikke skulle hente henne, og tatt bussen og offentlig transport mens jeg var for sent ute? Jeg husker hun hadde sagt hun hadde problemer med å lade telefonen. Det er vanskelig for henne også, får hun ikke gitt beskjed, finner hun løsninger. Er det ingen som henter henne, må hun likevel komme seg hjem. Hvem vet?

Og hva skulle jeg gjøre? Jeg kunne jo ikke fortsette med å være der og vente på noen som ikke kom. Men det føles jo også galt å skulle hente noen på flyplassen, og reise hjem før man har hentet dem. Ringe hadde jeg gjort mange ganger, hver gang med den samme nådeløse maskinstemmen: Du kan ikke nå abonnenten. Trodde du det skulle være så enkelt.

Så kom det tekstmelding inn: Jeg vil være i Stavanger 1855. På engelsk. Det er et språk Olia og jeg aldri bruker. Og det var fra et nummer verken jeg eller mobilen min kjente igjen. Jeg hadde gitt opp, og satt i bilen og kjørte i forvirring. Hvor skulle jeg hen, og hvorfor. Jeg måtte svare på meldingen om jeg aldri så mye kjørte bil og risikerte bot og det var ulovlig og farlig, dette er force major, større kraft, Olia? spurte jeg, ja svarte det, på melding, fra telefonnummeret, og fremdeles på engelsk. Det kom også en rettelse, avgang 1855, ankomst 1955.

Det var jo veldig, veldig, veldig dumt. Jeg hadde gledet meg til å få Olia hjem. Men nå var det ikke så mye verdt, om flyet landet klokken åtte, ville jeg knapt rekke å svippe henne hjemom, før hun måtte ut på jobb og nattevakt. Det var også stusselig å kjøre hjem alene i høstmørket og pøsregnet, for å spise mat alene, og ikke sammen med henne.

Kort etter de mystiske tekstmeldingene ringte Olia fra sin egen telefon, og forklarte situasjonen i en stresset utgave av seg selv. Hun liker som de fleste russere ikke særlig godt å fly, og nå hadde det blitt slik at hun ikke hadde rukket forbindelsesflyet fra Gardermoen til Sola, hun hadde kommet noen minutter sent, med all bagasjen var det umulig å løpe, hun snakket i rasende fart om dette, og om hvordan hun manglet søvn og en rekke med andre ting hun skjøt inn i sin egen samtale. Hun hadde fått 90 kroner fra Norwegian å kjøpe mat for, altså en verdikupong. Denne hadde hun byttet inn hoveddelen av, for å få lov til å sende de to tekstmeldingene, hun spurte en tilfeldig fyr på flyplassen. Og som vanlig når hun ber noen om en tjeneste, gir hun rikelig i gjenytelse. Her godt opp mot en 50-lapp.

Hvor stusselig alt enn var, hjem måtte jeg. Der varmet jeg opp middagsmaten mor så omsorgsfullt hadde laget for oss, spiste min del selv, og la resten i en boks for å ha med til Olia når hun kom. Vi snakket en del på telefon, som vanlig når forsinkelser først er i gang, blir det gjerne verre enn først ventet. Først klokken 2007 fikk det nye flyet hennes lettet fra Gardermoen, flere timer forsinket.

Jeg hentet henne på flyplassen litt over ni. Vi kjørte direkte ut til jobben hennes på Hinna. Til å begynne med satt hun bare og spiste maten mor hadde sendt med, og som jeg hadde varmet opp. Jeg lurte på om hun var sint for noe. Det var hun ikke, det var bare godt med mat. Først når alt var spist opp, fikk hun energien igjen, slik roboter på film blir ladet opp, biler begynner å gå når de får olje, nå begynte hun å snakke, og da gikk det på ny i ett. Det er klart det er mildt sagt krevende å gå direkte til nattevakt etter en dum flyreise med forsinkelser og venting på flyplasser, men sånn var det.

Jeg reiste så hjemom med bagasjen hennes, la den fra meg, og kjørte ut til mor med bilen. I dag morges stod jeg tidlig opp, hadde meg en lang løpetur, syklet fra mor og hjem, med en svipptur innom butikken for frokost og god mat, og fant endelig, endelig Olia hjemme.