40-års dag hos Lars

Han var den første av oss som ble det. Lars til Trude er 40 år, og har vært det en stund. I dag var det feiring for vår side av familien.

Selv når ikke alle av oss kan komme blir vi ganske mange. Familien Nygård er allerede 5, familien Sivertsen er 4, mor og jeg er 2, og i tillegg kom tante Nina, som for tiden er på besøk hos mor. Det blir 12 stykker, selv om min Olia ikke kunne komme, og Tonje og Espen er i Slovakia.

Trude hadde laget mexicansk suppe. Til den ble servert hjemmelaget loff, naxos, revet ost og rømme. Slik blir det som vanligvis blir regnet som en ordinær hverdagsmiddag, til en festservering. Dessert var der ikke, men kaffe og kaker, og is til kakene, så det er jo en dessert likevel.

De store ting som skjer er at Tone og Torben pusser opp, mens Olia og jeg bør og skal pusse opp. Lars og Trude har kjøpt leilighet i Spania, og ordner med den. Ellers løper ungene rundt, kler seg ut og er aktive.

Klokken 1900 var det oppbud. Kun Tone og Torben med ungene klarte å komme seg med det oppbudet. Nina ble sittende og se bilder fra den gang Trude løp maraton i høst, og deretter bilder fra den nye leiligheten i Spania. Klokken nærmet seg åtte før mor og Nina og jeg kom oss av gårde.

Jeg eier ikke bil, men ble generøst hentet av mor, som også kjørte meg hjem. Hjemme ventet Olia, som har fått sovet godt gjennom dagen, og mellom to nattevakter. Hun er ved veldig godt mot, tross hun har hatt noen vanskeligheter i det siste. Det var godt for henne i dag å få hvile.

Neste planlagte familiesammenkomst der jeg skal være med, er selveste Nøtteknekkeren på Sandnes kulturhus. Det er 11. desember. Etter det er det Saras bursdag 16. desember, og så blir det som vanlig veldig mye fra jul av og fremover, der alle barna og forresten jeg også fyller år. Men vi blir foreløpig ikke helt 40, sånn som Lars ble.

Vi tenner opp i peisen

I dag fyrte vi opp for første gang denne sesongen. Olia og jeg. Vi har peis i huset vårt, og kan tenne den oppnår vi vil. Vi begynner nå.

Min dag er beseglet. Jeg kommer til å sitte foran den, og se på den. Ingen TV-program kan matche noe slikt. Ingen film på YouTube, ingen aktivitet på Internett. Å se inn i peisen gir glede, ro og ettertenksomhet. Mye av det ekstern underholdning ikke kan tilby.

Olia har kjelleren full av presanger hun ikke fikk med seg forrige tur til Kiev. Hun rydder i dem. Snart skal hun lage Plov. Det blir perfekt akkompagnement til peisbålet.

Nå skal vi tenne opp i peisen hver helg, og vinteren skal være en årstid å nyte. I fjor kjøpte vi ingenting ved, og måtte klare oss på rester fra mor og graps fra hagen. I år har vi kjøpt litt. Neste år skal vi kjøpe mye.

Vi skal ha mye kos. Vi har tent opp i peisen. Tenk at vi kan skrive det, og så er det bare en hverdagslig hendelse i ens eget hjem.

Takksigelse 2012

Tradisjonen tro samledes vi hos mor for gourmetmiddag på takksigelsesdagen i år også. Det er et innfall far hadde, i 1987, at vi også skulle ha takksigelsesdag, slik de har det i USA. Siden har vi hatt det, men helt annerledes enn de har det der. Etter jeg flyttet hjem igjen er det slik at vi samles hos mor, Trude, Tone og jeg, og så spiser vi godt og drikker godt, og så skriver vi ned hva vi har hatt å takke for, og hva vi ønsker for neste år. Det er 25 året vi gjør det, men det var ingen som tenkte på at det var jubileum.

Menyen denne gangen var rekecoctail til forrett, det var så mye med den, at jeg gjør ingen forsøk på å beskrive den nærmere. Det var ikke reker, sitron og majones på en skive. Hovedretten var elgstek, og desserten var kake fylt med varm sjokolade. Ved siden av kaken var is og bringebær. Det var meget, meget godt alt sammen.

I år har tingene roet seg for oss. Mor har fått solgt alle store ting hun har hatt å selge, og har slått seg til ro i rekkehuset på Klepp stasjon. Trude og Tone lever i stabile og gode forhold, med barn som blir jevnt eldre, og forandringene fra år til år ikke er store. Familien Sivertsen har pusset opp huset, familien Nygård har kjøpt feriehus i Spania.

Olie og jeg er mer i farten. Vi har fått kjøpt hus og etablert oss på Ganddal, her skal vi bo. Men vi har langt igjen før vi har huset og alt på stell. Hun må også få seg norsk utdannelse, eller jobb som passer hennes ukrainske, og jeg må også finne jobb å slå meg til ro med. Dessuten vil vi også når tiden er inne for det håpe på familieforøkning.

Siste barnet i flokken er Tonje. Hun har også 25 års jubileum i år, hun er like gammel som gledesboken vi skriver i. Hun kan fort være en grunn til at far ble så inspirert, og ville ha takksigelsesdag og skrive ned hva vi var glade for, en måned etter Tonje var født. Med henne og Epsen er forandringene store. Hun er gravid, og de er begge under utdannelse, bosatt i Martin, i Slovakia, der Tonje går på medisinstudiet. Takksigelsesdagen vil få sin endelige form, når også hun kommer hjem og kan være med.

Det ble en koselig kveld, som det alltid blir. Det er kjekt å ha en sånn kveld, der det bare er den aller nærmeste familien som er med. Gledesboken var aldri egentlig ment slik, men den er blitt slik, at vi, siden vi må skrive i den på takksigelsesdagen, kan samles hos mor og snakke om året som har gått og tiden som skal komme, og spise godt og ha det godt.

Kalkun

Fra Store norske leksikon…

Kalkun – fiasko

Engelsk turkey, brukt siden 1920-årene om en film eller et teaterstykke som var en total fiasko. I nordisk er kalkun(film) brukt tilsvarende fra 1980-årene om en film som er så mislykket at nettopp dette kan sies å gi den underholdningsverdi. Opprinnelsen skal være at kalkunen regnes som både dum og lite vakker (og den er dessuten en fugl som ikke kan fly).

Mandag skulle jeg lage kalkun. Det er andre gang i mitt liv. Første gang ble delvis vellykket, det er jeg godt fornøyd med.

Det er min kone som kjøpte kalkunen. Den var på for godt et tilbud til at hun kunne unngå det. Men vi har ikke plass i fryseren, så vi måtte lage den med en gang. Man skal ikke mange år tilbake (ikke flere år, enn til før jeg var gift) for å finne en tid det var helt utenkelig å spise en sånn festmiddag på en mandag. I den gode, gamle studenttiden på 90-tallet var mandag dagen for suppe, og annet enn suppe hadde jeg ikke mandager.

Nå skulle vi ha kalkun. Jeg måtte lage den, fordi min kone har eksamenstid.

Jeg sjekket nettet og apper og alle de teknologiske hjelpemidlene vi har om dagen, for å finne ut hvordan vi lager kalkun og hvordan vi lager waldorfsalat. Jeg syklet innom Rema-1000 på vei hjem fra jobb, og kjøpte alle ingrediensene til waldorfsalaten.

En kalkun skal stå i ovnen cirka en halv time per kilo. Den skal nå temperaturen 68 – 72 grader, litt forskjellige kilder har litt forskjellig temperatur, antagelig har også litt forskjellige smaker litt forskjellig å foretrekke. Det er også satt inn en rød tapp i kalkunen. Den spretter ut når kalkunen er ferdig stekt.

Velvel. Jeg satte nå kalkunen inn på de nødvendige grader. Ikke visste jeg hvor mye den veide, og ikke visste jeg hvordan det ville se ut når tappen spratt ut. Ikke visste jeg hvor tappen ble av heller, når kalkunen var satt inn i ovnen. Jeg tenkte den skulle stå cirka 2-3 timer, siden det så ut til å være en liten kalkun.

Så kom min kone hjem. Hun var sulten. Hun hadde ikke spist frokost, eller noen ting, for henne er å spise et primærbehov, og noe hun vil ha oppfylt når behovet er der. Da spiser hun straks, uten omsvøp. Nå hav hun seg til å spise druene og eplene jeg skulle ha i waldorfssalaten. Det er karakteristisk. Hun går i gang med det som er enklest å putte i munnen, som krever minst.

Deretter tenkte hun at også jeg måtte være sulten. Så hun varmet opp i mikrobølgeovnen noe gammel potetstappe fra helgen. Jeg spiser ikke gamle poteter til festmiddager, som kalkun må være, så jeg satte på kok ordentlige poteter.

Den mikorbølgeovnoppvarmede potetstappen stod en stund før min kone fant tiden inne å spise kyllingen, som hun konsekvent kaller den på russisk (det heter Induk (= kalkun), men hun sier kuritsa (= kylling, eller egentlig høne)). – Den er ikke ferdig, sier jeg. – Joda, sier hun, og river av beina på kyllingen, som hun kaller den. De er ferdige. Så serverer hun meg og seg kalkunlår med gammel potetstappe.

Jeg tenker tiden er inne for å lage Waldorfsalat. Jeg kapper opp all fruktene og grønnsakene som skal i salaten, og legger dem i bollen som viser seg å være for liten. Det blir haug. Dressing skal jeg også ha, pisket fløte, majones, sukker og sitron. Det skal blandes, men jeg tenker det er like greit å bare blande det alt sammen oppi salaten. «Det er kronglete å piske fløten», tenker jeg. «Jeg vil uansett ikke vite hva jeg skal ha den i». «Jeg går ikke pisket den noe særlig med gaffel, likevel». «Det er ikke vits i å piske den».

Så jeg heller fløten over salaten, og sprøyter majones og sukker og sitron på toppen. Nå ble problemet med at salaten var for stor og bollen for liten godt synlig. Det var ingen måte for meg å få fløten på bånn i kontakt med majonesen på toppen. Heller ikke var det særlig lett å få få kålen på bånn blandet med anansen på toppen. Alt lå i fine lag, hver for seg. Mine forsiktige forsøk på å blande litt førte bare til at nøttene falt ut.

Nå var kalkunen ferdig for lenge siden. Jeg tok den ut, også fordi det var på tide å lage saus. Jeg trengte sjyen under den. Den røde tappen var helt klart sprettet ut, men så diskret, at det var godt umulig å legge merke til det så lenge kalkunen stod i ovnen, og man ikke bøyde seg aktivt ned for å sjekke.

Inni kalkunen var en pose med innmat jeg skulle bruke til sausen. Men hvordan bruker man en pose med innmat til saus? Jeg ringte til min søster for å høre med henne, hun har laget kalkun før. – Jo, det er lett, sa hun, – du heller innmaten i en grye, fyller med vann, og koker i 3-4 timer, så siler du ut og bruker sammen med sjyen. Alt helt greit, bortsett fra det der med 3 – 4 timer. Jeg tenkte å spise kalkunen nå. Den er ferdig for lenge siden, og det samme var min kone, som kaller den kylling og spiser den når det passer henne.

Et lite sykehusopphold

I går hadde jeg min debut i Sykebil. Jeg skal ikke gå mye i detaljer her, dette er Internett, åpent for alle. Det holder å si at jeg nå en gang ble lagt inn i denne sykebilen, kjørt til legevakten på Klepp, og videre til sykehuset i Stavanger.

Det er andre gang jeg er på sykehus. Alltid er jeg der på grunn av ting som lett kunne vært unngått, men så unngår jeg dem ikke, og må dit. Det følger av dette at jeg egentlig er ganske frisk når jeg kommer dit, og i alle fall etter litt veldig enkel behandling.

Denne gangen holdt det med litt kvalitetssjekk av kroppen min, og en god del vannglass og eplejuice å drikke. Fremgangen fortsatte da jeg kom hjem igjen (forresten allerede i bilen, på vei hjem, med mor og søster Tone som kjøpte cola og dajm – sjelden), og ble overlatt til superpleieren: min kone Olga.

Her ble det utover kvelden ukrainsk suppe og mer ukrainsk og norsk mat, mye søtsaker, mye fett. Og så mye hvile og omsorg og kjærlighet. Det hjelper enormt. Enten man er syk eller ikke.

Hva er det med SAS?

Så er det nettopp annonsert at flyselskapet SAS skal motta nye milliarder fra den norske, den svenske og den danske stat. Det delvis statseide skandinaviske flyselskapet har lenge slitt, og de med hukommelsen i orden vet godt at dette ikke er første gangen SAS har fått statlige penger for å komme seg gjennom forskjellige kneiker. Ofte har det med pengene fulgt krav om «bedre økonomisk styring» og varsel om at «dette er siste gang vi vil fylle på med penger». SAS har vært – og er delvis fortsatt – et flyselskap av den gamle tid, da hver stat hadde sitt store eller lille flyselskap, og man i det store og hele slapp konkurranse fra brysomme konkurenter som drev effektivt. Jeg vet ikke om mange selskap i konkurranseutsatt næring som har ødelagt sånn for seg selv, med tjukt av streiker og forskjellige slags arbeidskonflikter. Fortsatt er det 35 fagforeninger å forhandle med, er det siste tallet jeg hørte. Det er klart, en slik mastodont har ingen sjanse til å konkurrere mot et strømlinjeformet og slankt selskap som for eksempel Norwegian.

Man kan saktens spørre seg hvor lenge vi skal la selskapet overleve på dopede midler fra utømmelige statskasser. En gang må statene kunne si at nå er det siste gang, og så la det være siste gang. Etter forrige statshjelp i 2009, da finanskrisen hadde gjort sitt, virket det som det lå alvor  trusselen om at dette var siste gang. Så skjer det altså igjen, tre år etter. Hvorfor kan ikke statslederne våre stå ved sine ord?

På noen måter har de gjort det. Pengene blir denne gangen ikke gitt som en gave, det blir gitt som et lån. Sammen med en rekke banker og Wallenbergstiftelsen (som også var involvert i 2009) har de skandinaviske landene gått inn med midler det er meningen SAS skal betale tilbake. Det er et lån, men et lån SAS ikke ville fått, om ikke de skandinaviske landene hadde stått som garantister. Det fulgte også store krav om å kutte kostnader, for å komme inn med statshjelpen.

Likevel er det kanskje betenkelig at disse pengene kommer. Det er konkurransevridende, andre flyselskaper og transportselskaper kan ikke regne med slike statlige redningsaksjoner. Pengene statene garanterer er tapt hvis SAS går konkurs, og konkurs er en høyst reell mulighet. SAS hadde kanskje gått konkurs nå, om det ikke var nettopp for denne garantien. Og SAS har slik de driver sin virksomhet store problemer med å tjene penger. Det går mer penger ut, enn inn.

På den annen side har SAS gjort en ganske bra snuoperasjon siden problemene under finanskrisen. Det er ikke lenger problemer innad i SAS som gjør at flyene blir forsinket, de ansatte der har langt på vei sluttet å streike, og det er heller ingen mystiske sykemeldinger og merkelige gå-sakte-aksjoner. Nå er det Avinor og flygelederne som sørger for at SAS får problemer. SAS fremstår som et mye mer offensivt selskap nå, enn på begynnelsen av 2000-tallet, der de trodde de kunne utkonkurrere Norwegian av gammel vane. Nå ser det ut som de har skjønt de er lillebror og i utfordrerposisjon. De har gjort en del riktige grep, passasjertallet er steget, og de er – i hvert fall sett utenfra – et bedre drevet selskap.

Det er ikke den løpende driften som gjør at de nå har fått problemer. Det er en høyst uforutsigbar utgift som pluselig har gjort seg gjeldende. Det vil si, utgiften er forutsigbar, men den har ikke vært gjeldende. Det dreier seg om pensjonsutgiftene. Pensjonsutgiftene er en kjempeutfordring for hele den vestlige verden. Det er noe så enkelt som at vi lever lenger. Det betyr at pensjonsutbetalingene går over flere år. Dette koster penger, og pengene må tas fra et sted. Innbetalingene øker ikke like sterkt som utbetalingene gjør.

For SAS blir dette en utgift på 12 milliarder kroner som nå skal inn i regnskapet. Det tar bort omtrent hele egenkapitalen. Uten egenkapital, har ikke selskapet noe å tære på når de ikke går med overskudd. De har ikke penger å betale utgifter med. Og det er ikke så moro å gi lån til noen som ikke har noe å tilby pant.

Det er nye regler som gjør at pensjonsutgiftene fra 2013 må inn i regnskapet. Jeg mener det er en god regel. Pensjonsutgiftene er reelle, og de må bli synlige. De vil bli et stort problem, ikke bare for SAS, men for en rekke selskap, og også for en rekke stater. I Norge har vi oljefondet å tære på, eller Statens pensjonsfond utland, som det heter. Det finnes flere sånne fond som skal finansiere pensjonsutgiftene, private og offentlige. Men når økonomien i den vestlige verden langt på vei har krasjet, er det ikke så lett å få gode renter på investeringene disse fondene må gjøre.

Hva er det med SAS, var spørsmålet i overskriften. Her har de kommet opp i problemer de ikke helt selv er skyld i. De har gjort grep som reduserer pensjonsutgiftene fra 12 til 7,6 milliarder kroner. Det er likevel en formidabel utgift. Det er nok til å kunne slå selskapet konkurs, om ikke statene kommer inn og  hjelper på en eller annen måte.

Fra Norwegian kommer klager om at SAS stadig overlever på skattebetalernes regning. De må trå litt forsiktig. De ansatte der har ikke så gode pensjonsbetingelser, som de ansatte i SAS. De har ikke så gode lønnsbetingelser heller. Kanskje kan vi som bare er passasjerer i flyene glede oss over at Norwegian med det gir oss billigere reiser. Men kanskje er det også for oss en ikke helt ønsket situasjon, når vi kan fly billig, fordi Norwegian benytter flygere og annen arbeidskraft fra lavkostland. For de ansatte i SAS er det en alvorlig situasjon at de må gå ned i lønn, de risikerer å miste jobben, de risikerer at selskapet de jobber i går konkurs, og de risikerer at det ikke finnes jobb hos konkurrenten, fordi disse henter arbeidskraften sin utenlands til en lavere pris.

Kanskje var det riktig å gi SAS statshjelp, denne gangen.

Antiklimaks til klimaks

I går var den store dagen da Olia skulle komme hjem. Jeg fikk låne bilen til mor, for å hente henne på flyplassen. Jeg reiste fra jobb og hjem, med bilen full av ting jeg hadde med fra mor, mine ting, og litt ved jeg hadde kjøpt, og også mat jeg hadde kjøpt. Det var arbeid bare å få tingene ut av bilen, og inn i huset. Jeg skrudde på varmen rundt omkring. Huset er fra 1977, det blir veldig raskt kaldt når det ikke er folk som bor i det og holder det varmt. Det blir ikke så fort varmt igjen, når ovnene blir skrudd på. Så var det jo å finne ut hvordan huset så ut etter å ha stått tomt to små uker.

Olia er litt sånn som meg, beskjeder blir gjerne sånn cirka. Jeg er helt sånn som meg, jeg slår meg til ro med det. Det var snakk om at flyet skulle lande 1740, jeg slo meg til ro med det. Siden det er en ganske viktig ting å hente noen på riktig tid, i hvert fall når de skal hentes på en flyplass, så gikk jeg inn og dobbeltsjekket da jeg fikk skrudd på datamaskinen, sånn godt over fire. Jeg måtte inn på Olias system, og hennes mail, for å finne mailen fra Norwegian med ankomsttidspunkt. Det var 1710.

Dermed hadde jeg plutselig veldig dårlig tid, de 30 minuttene mellom 1710 og 1740 var ikke med i min beregning skulle bort. Jeg måtte kjøre som gjaldt det å unngå fartsbot, det var mindre tid enn vei, klokken var vel 1655 da jeg kom meg ut. Og jeg hadde egentlig ikke avtalt noen ting med Olia, torsdagen var den eneste dagen mens hun var borte vi ikke hadde snakket på Skype. Jeg tenkte hun ville være familien, denne siste dagen i Kiev på en stund.

Tja, nå husker jeg plutselig litt mer detaljer om hvordan det var. Jeg gikk inn på avinor sine sider, og så der at flyet var forsinket fra 1710 til 1740, omtrent. Det var de 30 minuttene som manglet. Så gikk jeg inn, omlag klokken 1715, og så flyet var beregnet å lande 1719. Det var virkelig travelt. Det gjaldt om å unngå fartsbot, og da helst ved at det ikke skulle være noen kontroller.

Jeg kom ut på flyplassen, og hadde også den tilleggsoppgaven at jeg ville unngå å betale parkeringsavgift. Det var en vanskelig oppgave, når Olia og jeg ikke hadde gjort noen avtaler, og i det hele tatt – det var ganske kaotisk på flyplassen. Det var mange forsinkelser, og et forferdelig regnvær, slik at det var mange folk som løp rundt, folk som satt i bilene sine, uten å egentlig ville kjøre noe sted, og biler som kjørte, og det ene og andre.

Tja. Jeg måtte jo sette bilen fra meg. Jeg løp inn i ankomsthallen, og så at flyet Olia skulle være i hadde landet. Men jeg så ikke Olia. Og jeg kunne ikke vite om passasjerene på flyet hennes hadde fått tid til å forlate flyet, og komme seg inn for å hente bagasjen. Det så ikke ut som bagasjen hadde begynt å komme ennå. Etter en runde med bilen, kom jeg tilbake, og så at siste bag på flyet fra Oslo lå på båndet. Men jeg så ikke Olia. Og telefonen hennes virket, der var feilmelding: du kan ikke nå denne abonnenten. Eller bedre oversatt: Trodde du virkelig det skulle være så enkelt?

Vel, vel, vel.

Hva skal man gjøre? Flyt var landet, bagasjen var kommet og hentet, men Olia var der ikke. Hadde hun trodd jeg ikke skulle hente henne, og tatt bussen og offentlig transport mens jeg var for sent ute? Jeg husker hun hadde sagt hun hadde problemer med å lade telefonen. Det er vanskelig for henne også, får hun ikke gitt beskjed, finner hun løsninger. Er det ingen som henter henne, må hun likevel komme seg hjem. Hvem vet?

Og hva skulle jeg gjøre? Jeg kunne jo ikke fortsette med å være der og vente på noen som ikke kom. Men det føles jo også galt å skulle hente noen på flyplassen, og reise hjem før man har hentet dem. Ringe hadde jeg gjort mange ganger, hver gang med den samme nådeløse maskinstemmen: Du kan ikke nå abonnenten. Trodde du det skulle være så enkelt.

Så kom det tekstmelding inn: Jeg vil være i Stavanger 1855. På engelsk. Det er et språk Olia og jeg aldri bruker. Og det var fra et nummer verken jeg eller mobilen min kjente igjen. Jeg hadde gitt opp, og satt i bilen og kjørte i forvirring. Hvor skulle jeg hen, og hvorfor. Jeg måtte svare på meldingen om jeg aldri så mye kjørte bil og risikerte bot og det var ulovlig og farlig, dette er force major, større kraft, Olia? spurte jeg, ja svarte det, på melding, fra telefonnummeret, og fremdeles på engelsk. Det kom også en rettelse, avgang 1855, ankomst 1955.

Det var jo veldig, veldig, veldig dumt. Jeg hadde gledet meg til å få Olia hjem. Men nå var det ikke så mye verdt, om flyet landet klokken åtte, ville jeg knapt rekke å svippe henne hjemom, før hun måtte ut på jobb og nattevakt. Det var også stusselig å kjøre hjem alene i høstmørket og pøsregnet, for å spise mat alene, og ikke sammen med henne.

Kort etter de mystiske tekstmeldingene ringte Olia fra sin egen telefon, og forklarte situasjonen i en stresset utgave av seg selv. Hun liker som de fleste russere ikke særlig godt å fly, og nå hadde det blitt slik at hun ikke hadde rukket forbindelsesflyet fra Gardermoen til Sola, hun hadde kommet noen minutter sent, med all bagasjen var det umulig å løpe, hun snakket i rasende fart om dette, og om hvordan hun manglet søvn og en rekke med andre ting hun skjøt inn i sin egen samtale. Hun hadde fått 90 kroner fra Norwegian å kjøpe mat for, altså en verdikupong. Denne hadde hun byttet inn hoveddelen av, for å få lov til å sende de to tekstmeldingene, hun spurte en tilfeldig fyr på flyplassen. Og som vanlig når hun ber noen om en tjeneste, gir hun rikelig i gjenytelse. Her godt opp mot en 50-lapp.

Hvor stusselig alt enn var, hjem måtte jeg. Der varmet jeg opp middagsmaten mor så omsorgsfullt hadde laget for oss, spiste min del selv, og la resten i en boks for å ha med til Olia når hun kom. Vi snakket en del på telefon, som vanlig når forsinkelser først er i gang, blir det gjerne verre enn først ventet. Først klokken 2007 fikk det nye flyet hennes lettet fra Gardermoen, flere timer forsinket.

Jeg hentet henne på flyplassen litt over ni. Vi kjørte direkte ut til jobben hennes på Hinna. Til å begynne med satt hun bare og spiste maten mor hadde sendt med, og som jeg hadde varmet opp. Jeg lurte på om hun var sint for noe. Det var hun ikke, det var bare godt med mat. Først når alt var spist opp, fikk hun energien igjen, slik roboter på film blir ladet opp, biler begynner å gå når de får olje, nå begynte hun å snakke, og da gikk det på ny i ett. Det er klart det er mildt sagt krevende å gå direkte til nattevakt etter en dum flyreise med forsinkelser og venting på flyplasser, men sånn var det.

Jeg reiste så hjemom med bagasjen hennes, la den fra meg, og kjørte ut til mor med bilen. I dag morges stod jeg tidlig opp, hadde meg en lang løpetur, syklet fra mor og hjem, med en svipptur innom butikken for frokost og god mat, og fant endelig, endelig Olia hjemme.

 

 

På besøk hos mor, Olia i Kiev, jeg på Klepp

I morgen kommer Olia hjem. Hun har vært på en ganske lang ferie i Kiev, der leiligheten fortsatt er til reparasjon, og folk demonstrerer i gatene etter parlamentsvalget nylig, hun har hatt det fint og godt hos sin mor og sin søster og lille Tais. Samtidig har jeg besøkt min mor på Klepp, og det er det jeg vil skrive om her.

Det er ikke det at jeg ikke klarer meg selv og mor blir ensom uten selskap, det er bare så mye kjekkere å være to. Mor har hele sitt liv vært en omsorgsperson, hele sitt liv laget mat og ryddet og holdt orden for andre. Det er ikke like inspirerende å lage god mat bare for en selv, enda reklamen forsøker å overbevise oss om at vi alle fortjener det. Det gjør vi kanskje, men det blir ikke det samme, uansett hvor fortjent det måtte være. God mat lager man for å servere den. Om man bare serverer til seg selv blir det ikke like gøy.

Jeg har vært travelt opptatt på jobb disse dagene, så det har vært veldig greit for meg å kunne koble av skikkelig hjemme hos mor. Mor er ute av alle store ting hun skulle selge her i livet, så hun har ikke så mye stress lenger. Olia og jeg har litt mer press på økonomien og hva vi skal ha gjort, men det lysner for oss også, om enn det går sakte.

Rutinene har vært at vi står rolig opp, og spiser rolig frokost. Så er det jobb og forskjellige slags ting å gjøre, ofte ligger det en løpetur her, særlig for mor, men også for meg. Så er det middag sånn i kveldingen, alltid noe spesielt godt, alltid omsorgsfullt laget. Kort etter middag er det kaffe. Den forsøker vi å presse utover kvelden, særlig jeg, så vi kan se på Quite interesteing på BBC Entertainment mens vi drikker den. For mor blir dette litt sent, hun får ikke sove om hun drikker kaffe så sent. Dermed blir det til at vi finner frem en film, som oftest James Bond. Jeg vil gjerne se noe skikkelig.

Mor legger seg i ti-tiden, og så har jeg en runde med datamaskinen. Klokken er ikke langt over elleve når jeg legger meg også, eller så er den plutselig det, slike ting kan variere litt. Uansett er det like lett for meg å våkne tidlig om morgenen som det er å være våken til sent på kvelden. Blir det mangel på søvn, dupper jeg greit av litt på ettermiddagen, eller når som helst. Mor har også fått slappet godt av, og sovet. Hun så å si forsov seg, den ene dagen, en uhyre sjeldenhet fra den kanten.

Vi har også fått vært på Bryne og handlet litt, og vi har gjennomført helg med helgerutiner, inkludert søndagstur. Det har vært som å komme hjem på ferie igjen, sånn det var da jeg bodde i Bergen, bare at nå måtte jeg jobbe litt også mens jeg ferierte. Vi har kommet godt i gang med våre nye liv. Far er død, det er fire år siden. Mor ser ut til å løsrive seg fra dette, og starte på nytt. Nå er det Kvednadalen på Klepp stasjon som er hennes hjem, og der vil hun bli.

Jeg er en gift mann, og skal hjem sammen med min kone i morgen. Det gleder jeg meg veldig til. For det er kjekt hos mor, men det er hos Olia jeg hører hjemme. Og nå er jeg skikkelig i underskudd på henne, siden vi har vært borte fra hverandre nesten tre uker denne høsten. Det bør ikke bli en vane. Neste gang håper vi å få reist til Kiev sammen. Men når Olia først reiser alene, som det måtte bli nå, er det veldig godt for meg også å kunne flytte inn litt hos min mor.

Tur til Sæland-skogen

Søndag var Tone, Sara, Andreas, mor og jeg på tur til Sælandskogen. Det har vært travle dager denne uken, så jeg har ikke hatt tid til å skrive om den før nå.

Mor og jeg trengte ikke tenke en gang at vi skulle på tur denne søndagen, Tone og ungene ville være med. Vi reiste av gårde sånn utpå formiddagen, og fant raskt frem til riktig sted og parkeringsplassen. Andreas var overfylt av energi, og stakk rett til skogs straks vi kom ut av bilen, øyeblikkelig. Grusvei var uutholdelig for ham, snarvei, kalte han det, omvei var det, men det var like greit, så fikk han nytte av å løpe litt.

 

 

Jeg benyttet anledningen til å lære min slekt litt om natur og vegetasjon. Sælandskogen er av de siste restene naturlig skog på Jæren. Jeg er ingen ekspert, så det føles rart å skrive sikkert noe jeg bare har lest i opplagte informasjonsskriv, lik turisten som har lest om Athen og kan bable om Akropolis og Agora, men til Tone, mor og barna kunne jeg lære av det lille jeg visste. Dette er varmekjær løvskog, den vokser i lavlandet og tåler ikke kulden i høyden, her er Eik, det eneste treet jeg er så sikker på, at jeg tør skrive det offentlig. Det er også skog der trærne får dø en naturlig død, og bli brutt naturlig ned. Det er jo litt å tenke på, synes jeg, at vi bygger ned det meste vi har av natur i Stavanger, Sandnes og Jæren. Der vi ikke skal ha boliger, skal vi ha vei, industristeder eller vindmøller. Naturlig skog som Sælandskogen blir som et naturreservat, med skilt om at man «kan ikke plukke noe med seg hjem». Tenk at det har blitt slik, allerede i 2012.

Som om ungene nettopp hadde fått med seg dette at det var hengt opp skilt om å ta vare på skogen, siden den har blitt så sjelden, så var de akkurat her veldig opptatt av å knekke greiner. Det er jo en fin lek når det er skog i overflod, nye greiner vokser mange og fort, men Sælandskogen er ikke så stor, og det er press med mange som går her. Så man er tvungen til å være forsiktig med skogen, og gå i den som var den nesten en urørlig museumsgjenstand. Det er litt spesielt. Utviklingen har gått veldig fort i dette si siste 100 år.

 

Nåvel. Hva det gjaldt om etter hvert, var å få meg til å gå i søla. Det hadde jo vært en finfin lek, om ikke det var for at jeg akkurat denne dagen for en sjelden gangs skyld gikk i helt nye skog. De var kjøpt på torsdagen, uken før. Målet var å få seg tursko som ikke gikk opp over ankelen, en slags robust joggesko, slett ikke ment å gå i søla med, som akkurat denne turen ble et viktig mål for barna. Målet var dessuten lett å oppnå, siden det var søle overalt. Jeg måtte bruke virkelig mye kløkt og smidighet og fantasi for å holde leken realistisk, og skoene rene.

 

Underveis i dette søleløppet var også mellomspill å gå fra stein til stein i vannet. Det var slett ikke verst, siden steinene var sleipe og delvis såpeglatte, etter langvarig regn. Det var ikke bare å hoppe og sprette og la det stå i. Alltid kjekt når Sara da stikker av gårde, og jeg vet at om hun nå ramler uti, er det ikke garantert at jeg vil komme raskt og greit etter henne. Plutselig sklir jeg også og ramler uti. Sånn er det. Niste fikk vi også spist, rundstykker og horn, kakao. Mellommat, så Andreas fikk smi – og Sara klatret på steiner så jeg ikke fikk tatt henne.

 

Det ble tørrere og brattere når vi et stykke oppe i den lille elva som renner nedover, tok til venstre. Da ville Sara bli løftet. Grei trening. Stigningen er ikke på mer enn et par hundre meter. Men både Andreas og Sara hadde tatt ut veldig mye energi på veien etter å komme dit. I tillegg til alt jeg hittil har beskrevet, gjaldt det ofte å løpe langt foran eller hvor som helst, rope «BØ!», og skremme. Her hadde de forresten mye å lære, og ropte Bø lenge før mor Tone var så nærme at hun kunne høre dem og forstå hun skulle bli skremt. Oppover den siste stigningen ble barna litt slitne.

På toppen var det imidlertid fint vær og nydelig mat. Jeg hadde middag, kjøttdeig og spaghetti. De andre reagerte på at jeg spiste den kald, men det var selvsagt helt urealistisk å spise den varm, når vi ikke hadde med koseapparat. Kakao og det meste hadde vi også. Utsikten gikk over Melsvann og Lye, og helt bort til Jærstrendene. Det var panoramautsikt over Jæren. Slike ting får sjelen fred av. La oss ikke bygge det helt ned.

Deretter gjaldt det å fortelle gåter. Mor satte tidlig standarden med følgende jeg hadde hintet om, det dreide seg om skremte elefanter, trær og høst, og mor samlet det alt sammen i følgende utbrudd: «Å, ja! Elefantene går opp i trærne når de blir skremte om høsten!» Bra fortalt vits, eller gåte, som det skulle være.

Særlig Andreas ble hektet på dette med å fortelle gåter. Men siden begge gåtene vi voksne fortalte dreide seg om elefanter som gjemte seg i trærne (den andre var om hvorfor de lakker tåneglene røde, slik at ingen skal se dem, og ingen gjør det), så han ble nokså låst fast i det sporet. Alle hans gåter dreide seg om hvorfor elefanter gjorde et eller annet, og alle svarene hadde å gjøre med at de var redde for mus. Sara løp også omkring og fortalte gåter, eller hva hun fortalte. Ved hver minste anledning stien vi gikk på gjorde en sving, fortsatte både Sara og Andreas rett frem. Ingenting å si på engasjementet.

Til bilen var det reneste sjarmøretappen. Jeg kjørte en liten test om mor og Tone ville oppdage det da vi startet på samme runde en gang til. Denne testen stod de med glans. – Her har vi vært før! sa Tone. Og så orienterte vi oss rett tilbake til bilen.

Det siste som skjedde var at Andreas i et forsøk på å få ut resten av energien løftet en lang trestamme, det lengste han har løftet i sitt liv, som jeg sa. Som den tøffe mann er i ferd med å ville bli, måtte han også kaste den. Det er helt riktig. Lille Sara kan jo ikke være mindre tøff enn broren, så hun måtte jo også løfte den, og ble virkelig overrasket da det var ganske vanskelig. Som om det var helt uventet at storebror var sterkere enn henne.Kjøreturen hjem gikk uten større hendelser enn at det nok ikke hjalp særlig mye på energien til barna å løpe rundt i skogen, skremme mødre og bestemødre, hoppe på alle de steinene, gå opp det fjellet, fortelle alle gåtene, løfte den lange pinnen, tenke så mye på alt vi spurte dem om, de sprutet av latter hele kjøreturen. Mor Tone måtte stadig be dem være stille, men glad latter er ikke så lett å gjøre noe med. Den strenge tonen blir helt malplassert, og andre toner hjelper ikke. Det var kort og godt en finfin tur, som turer skal være. La oss håpe mange, mange generasjoner fremover fortsatt får noenlunde uberørt natur å bevege seg i, uten å måtte reise så altfor langt.