Tur til Sæland-skogen

Søndag var Tone, Sara, Andreas, mor og jeg på tur til Sælandskogen. Det har vært travle dager denne uken, så jeg har ikke hatt tid til å skrive om den før nå.

Mor og jeg trengte ikke tenke en gang at vi skulle på tur denne søndagen, Tone og ungene ville være med. Vi reiste av gårde sånn utpå formiddagen, og fant raskt frem til riktig sted og parkeringsplassen. Andreas var overfylt av energi, og stakk rett til skogs straks vi kom ut av bilen, øyeblikkelig. Grusvei var uutholdelig for ham, snarvei, kalte han det, omvei var det, men det var like greit, så fikk han nytte av å løpe litt.

20121106-210018.jpg

 

 

Jeg benyttet anledningen til å lære min slekt litt om natur og vegetasjon. Sælandskogen er av de siste restene naturlig skog på Jæren. Jeg er ingen ekspert, så det føles rart å skrive sikkert noe jeg bare har lest i opplagte informasjonsskriv, lik turisten som har lest om Athen og kan bable om Akropolis og Agora, men til Tone, mor og barna kunne jeg lære av det lille jeg visste. Dette er varmekjær løvskog, den vokser i lavlandet og tåler ikke kulden i høyden, her er Eik, det eneste treet jeg er så sikker på, at jeg tør skrive det offentlig. Det er også skog der trærne får dø en naturlig død, og bli brutt naturlig ned. Det er jo litt å tenke på, synes jeg, at vi bygger ned det meste vi har av natur i Stavanger, Sandnes og Jæren. Der vi ikke skal ha boliger, skal vi ha vei, industristeder eller vindmøller. Naturlig skog som Sælandskogen blir som et naturreservat, med skilt om at man «kan ikke plukke noe med seg hjem». Tenk at det har blitt slik, allerede i 2012.

20121107-200638.jpg

Som om ungene nettopp hadde fått med seg dette at det var hengt opp skilt om å ta vare på skogen, siden den har blitt så sjelden, så var de akkurat her veldig opptatt av å knekke greiner. Det er jo en fin lek når det er skog i overflod, nye greiner vokser mange og fort, men Sælandskogen er ikke så stor, og det er press med mange som går her. Så man er tvungen til å være forsiktig med skogen, og gå i den som var den nesten en urørlig museumsgjenstand. Det er litt spesielt. Utviklingen har gått veldig fort i dette si siste 100 år.

20121107-200657.jpg

 

Nåvel. Hva det gjaldt om etter hvert, var å få meg til å gå i søla. Det hadde jo vært en finfin lek, om ikke det var for at jeg akkurat denne dagen for en sjelden gangs skyld gikk i helt nye skog. De var kjøpt på torsdagen, uken før. Målet var å få seg tursko som ikke gikk opp over ankelen, en slags robust joggesko, slett ikke ment å gå i søla med, som akkurat denne turen ble et viktig mål for barna. Målet var dessuten lett å oppnå, siden det var søle overalt. Jeg måtte bruke virkelig mye kløkt og smidighet og fantasi for å holde leken realistisk, og skoene rene.

20121107-200714.jpg

 

Underveis i dette søleløppet var også mellomspill å gå fra stein til stein i vannet. Det var slett ikke verst, siden steinene var sleipe og delvis såpeglatte, etter langvarig regn. Det var ikke bare å hoppe og sprette og la det stå i. Alltid kjekt når Sara da stikker av gårde, og jeg vet at om hun nå ramler uti, er det ikke garantert at jeg vil komme raskt og greit etter henne. Plutselig sklir jeg også og ramler uti. Sånn er det. Niste fikk vi også spist, rundstykker og horn, kakao. Mellommat, så Andreas fikk smi – og Sara klatret på steiner så jeg ikke fikk tatt henne.

20121107-200741.jpg

 

Det ble tørrere og brattere når vi et stykke oppe i den lille elva som renner nedover, tok til venstre. Da ville Sara bli løftet. Grei trening. Stigningen er ikke på mer enn et par hundre meter. Men både Andreas og Sara hadde tatt ut veldig mye energi på veien etter å komme dit. I tillegg til alt jeg hittil har beskrevet, gjaldt det ofte å løpe langt foran eller hvor som helst, rope «BØ!», og skremme. Her hadde de forresten mye å lære, og ropte Bø lenge før mor Tone var så nærme at hun kunne høre dem og forstå hun skulle bli skremt. Oppover den siste stigningen ble barna litt slitne.

20121107-200758.jpg

På toppen var det imidlertid fint vær og nydelig mat. Jeg hadde middag, kjøttdeig og spaghetti. De andre reagerte på at jeg spiste den kald, men det var selvsagt helt urealistisk å spise den varm, når vi ikke hadde med koseapparat. Kakao og det meste hadde vi også. Utsikten gikk over Melsvann og Lye, og helt bort til Jærstrendene. Det var panoramautsikt over Jæren. Slike ting får sjelen fred av. La oss ikke bygge det helt ned.

20121107-200830.jpg

Deretter gjaldt det å fortelle gåter. Mor satte tidlig standarden med følgende jeg hadde hintet om, det dreide seg om skremte elefanter, trær og høst, og mor samlet det alt sammen i følgende utbrudd: «Å, ja! Elefantene går opp i trærne når de blir skremte om høsten!» Bra fortalt vits, eller gåte, som det skulle være.

Særlig Andreas ble hektet på dette med å fortelle gåter. Men siden begge gåtene vi voksne fortalte dreide seg om elefanter som gjemte seg i trærne (den andre var om hvorfor de lakker tåneglene røde, slik at ingen skal se dem, og ingen gjør det), så han ble nokså låst fast i det sporet. Alle hans gåter dreide seg om hvorfor elefanter gjorde et eller annet, og alle svarene hadde å gjøre med at de var redde for mus. Sara løp også omkring og fortalte gåter, eller hva hun fortalte. Ved hver minste anledning stien vi gikk på gjorde en sving, fortsatte både Sara og Andreas rett frem. Ingenting å si på engasjementet.20121107-200850.jpg

Til bilen var det reneste sjarmøretappen. Jeg kjørte en liten test om mor og Tone ville oppdage det da vi startet på samme runde en gang til. Denne testen stod de med glans. – Her har vi vært før! sa Tone. Og så orienterte vi oss rett tilbake til bilen.20121107-200904.jpg

Det siste som skjedde var at Andreas i et forsøk på å få ut resten av energien løftet en lang trestamme, det lengste han har løftet i sitt liv, som jeg sa. Som den tøffe mann er i ferd med å ville bli, måtte han også kaste den. Det er helt riktig. Lille Sara kan jo ikke være mindre tøff enn broren, så hun måtte jo også løfte den, og ble virkelig overrasket da det var ganske vanskelig. Som om det var helt uventet at storebror var sterkere enn henne.20121107-200923.jpgKjøreturen hjem gikk uten større hendelser enn at det nok ikke hjalp særlig mye på energien til barna å løpe rundt i skogen, skremme mødre og bestemødre, hoppe på alle de steinene, gå opp det fjellet, fortelle alle gåtene, løfte den lange pinnen, tenke så mye på alt vi spurte dem om, de sprutet av latter hele kjøreturen. Mor Tone måtte stadig be dem være stille, men glad latter er ikke så lett å gjøre noe med. Den strenge tonen blir helt malplassert, og andre toner hjelper ikke. Det var kort og godt en finfin tur, som turer skal være. La oss håpe mange, mange generasjoner fremover fortsatt får noenlunde uberørt natur å bevege seg i, uten å måtte reise så altfor langt.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s