Antiklimaks til klimaks

I går var den store dagen da Olia skulle komme hjem. Jeg fikk låne bilen til mor, for å hente henne på flyplassen. Jeg reiste fra jobb og hjem, med bilen full av ting jeg hadde med fra mor, mine ting, og litt ved jeg hadde kjøpt, og også mat jeg hadde kjøpt. Det var arbeid bare å få tingene ut av bilen, og inn i huset. Jeg skrudde på varmen rundt omkring. Huset er fra 1977, det blir veldig raskt kaldt når det ikke er folk som bor i det og holder det varmt. Det blir ikke så fort varmt igjen, når ovnene blir skrudd på. Så var det jo å finne ut hvordan huset så ut etter å ha stått tomt to små uker.

Olia er litt sånn som meg, beskjeder blir gjerne sånn cirka. Jeg er helt sånn som meg, jeg slår meg til ro med det. Det var snakk om at flyet skulle lande 1740, jeg slo meg til ro med det. Siden det er en ganske viktig ting å hente noen på riktig tid, i hvert fall når de skal hentes på en flyplass, så gikk jeg inn og dobbeltsjekket da jeg fikk skrudd på datamaskinen, sånn godt over fire. Jeg måtte inn på Olias system, og hennes mail, for å finne mailen fra Norwegian med ankomsttidspunkt. Det var 1710.

Dermed hadde jeg plutselig veldig dårlig tid, de 30 minuttene mellom 1710 og 1740 var ikke med i min beregning skulle bort. Jeg måtte kjøre som gjaldt det å unngå fartsbot, det var mindre tid enn vei, klokken var vel 1655 da jeg kom meg ut. Og jeg hadde egentlig ikke avtalt noen ting med Olia, torsdagen var den eneste dagen mens hun var borte vi ikke hadde snakket på Skype. Jeg tenkte hun ville være familien, denne siste dagen i Kiev på en stund.

Tja, nå husker jeg plutselig litt mer detaljer om hvordan det var. Jeg gikk inn på avinor sine sider, og så der at flyet var forsinket fra 1710 til 1740, omtrent. Det var de 30 minuttene som manglet. Så gikk jeg inn, omlag klokken 1715, og så flyet var beregnet å lande 1719. Det var virkelig travelt. Det gjaldt om å unngå fartsbot, og da helst ved at det ikke skulle være noen kontroller.

Jeg kom ut på flyplassen, og hadde også den tilleggsoppgaven at jeg ville unngå å betale parkeringsavgift. Det var en vanskelig oppgave, når Olia og jeg ikke hadde gjort noen avtaler, og i det hele tatt – det var ganske kaotisk på flyplassen. Det var mange forsinkelser, og et forferdelig regnvær, slik at det var mange folk som løp rundt, folk som satt i bilene sine, uten å egentlig ville kjøre noe sted, og biler som kjørte, og det ene og andre.

Tja. Jeg måtte jo sette bilen fra meg. Jeg løp inn i ankomsthallen, og så at flyet Olia skulle være i hadde landet. Men jeg så ikke Olia. Og jeg kunne ikke vite om passasjerene på flyet hennes hadde fått tid til å forlate flyet, og komme seg inn for å hente bagasjen. Det så ikke ut som bagasjen hadde begynt å komme ennå. Etter en runde med bilen, kom jeg tilbake, og så at siste bag på flyet fra Oslo lå på båndet. Men jeg så ikke Olia. Og telefonen hennes virket, der var feilmelding: du kan ikke nå denne abonnenten. Eller bedre oversatt: Trodde du virkelig det skulle være så enkelt?

Vel, vel, vel.

Hva skal man gjøre? Flyt var landet, bagasjen var kommet og hentet, men Olia var der ikke. Hadde hun trodd jeg ikke skulle hente henne, og tatt bussen og offentlig transport mens jeg var for sent ute? Jeg husker hun hadde sagt hun hadde problemer med å lade telefonen. Det er vanskelig for henne også, får hun ikke gitt beskjed, finner hun løsninger. Er det ingen som henter henne, må hun likevel komme seg hjem. Hvem vet?

Og hva skulle jeg gjøre? Jeg kunne jo ikke fortsette med å være der og vente på noen som ikke kom. Men det føles jo også galt å skulle hente noen på flyplassen, og reise hjem før man har hentet dem. Ringe hadde jeg gjort mange ganger, hver gang med den samme nådeløse maskinstemmen: Du kan ikke nå abonnenten. Trodde du det skulle være så enkelt.

Så kom det tekstmelding inn: Jeg vil være i Stavanger 1855. På engelsk. Det er et språk Olia og jeg aldri bruker. Og det var fra et nummer verken jeg eller mobilen min kjente igjen. Jeg hadde gitt opp, og satt i bilen og kjørte i forvirring. Hvor skulle jeg hen, og hvorfor. Jeg måtte svare på meldingen om jeg aldri så mye kjørte bil og risikerte bot og det var ulovlig og farlig, dette er force major, større kraft, Olia? spurte jeg, ja svarte det, på melding, fra telefonnummeret, og fremdeles på engelsk. Det kom også en rettelse, avgang 1855, ankomst 1955.

Det var jo veldig, veldig, veldig dumt. Jeg hadde gledet meg til å få Olia hjem. Men nå var det ikke så mye verdt, om flyet landet klokken åtte, ville jeg knapt rekke å svippe henne hjemom, før hun måtte ut på jobb og nattevakt. Det var også stusselig å kjøre hjem alene i høstmørket og pøsregnet, for å spise mat alene, og ikke sammen med henne.

Kort etter de mystiske tekstmeldingene ringte Olia fra sin egen telefon, og forklarte situasjonen i en stresset utgave av seg selv. Hun liker som de fleste russere ikke særlig godt å fly, og nå hadde det blitt slik at hun ikke hadde rukket forbindelsesflyet fra Gardermoen til Sola, hun hadde kommet noen minutter sent, med all bagasjen var det umulig å løpe, hun snakket i rasende fart om dette, og om hvordan hun manglet søvn og en rekke med andre ting hun skjøt inn i sin egen samtale. Hun hadde fått 90 kroner fra Norwegian å kjøpe mat for, altså en verdikupong. Denne hadde hun byttet inn hoveddelen av, for å få lov til å sende de to tekstmeldingene, hun spurte en tilfeldig fyr på flyplassen. Og som vanlig når hun ber noen om en tjeneste, gir hun rikelig i gjenytelse. Her godt opp mot en 50-lapp.

Hvor stusselig alt enn var, hjem måtte jeg. Der varmet jeg opp middagsmaten mor så omsorgsfullt hadde laget for oss, spiste min del selv, og la resten i en boks for å ha med til Olia når hun kom. Vi snakket en del på telefon, som vanlig når forsinkelser først er i gang, blir det gjerne verre enn først ventet. Først klokken 2007 fikk det nye flyet hennes lettet fra Gardermoen, flere timer forsinket.

Jeg hentet henne på flyplassen litt over ni. Vi kjørte direkte ut til jobben hennes på Hinna. Til å begynne med satt hun bare og spiste maten mor hadde sendt med, og som jeg hadde varmet opp. Jeg lurte på om hun var sint for noe. Det var hun ikke, det var bare godt med mat. Først når alt var spist opp, fikk hun energien igjen, slik roboter på film blir ladet opp, biler begynner å gå når de får olje, nå begynte hun å snakke, og da gikk det på ny i ett. Det er klart det er mildt sagt krevende å gå direkte til nattevakt etter en dum flyreise med forsinkelser og venting på flyplasser, men sånn var det.

Jeg reiste så hjemom med bagasjen hennes, la den fra meg, og kjørte ut til mor med bilen. I dag morges stod jeg tidlig opp, hadde meg en lang løpetur, syklet fra mor og hjem, med en svipptur innom butikken for frokost og god mat, og fant endelig, endelig Olia hjemme.

 

 

Advertisements

One comment on “Antiklimaks til klimaks

  1. Karimor sier:

    Du verden for et stress! Det er utrolig at det skal være så vanskelig på Gardermoen – det er flere enn Olia som må velge, enten å løpe fra bagasjen for å rekke neste fly, eller la flyet gå og få med bagasjen. Jeg tror det skal bedre seg – det handler jo om at vi må hente bagasjen selv når vi kommer fra utlandet, for å gå gjennom tollen og så sende den på nytt, innenlands denne gangen. Jeg håper de snart finner en smidigere løsning på dette!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s