Hva er det med SAS?

Så er det nettopp annonsert at flyselskapet SAS skal motta nye milliarder fra den norske, den svenske og den danske stat. Det delvis statseide skandinaviske flyselskapet har lenge slitt, og de med hukommelsen i orden vet godt at dette ikke er første gangen SAS har fått statlige penger for å komme seg gjennom forskjellige kneiker. Ofte har det med pengene fulgt krav om «bedre økonomisk styring» og varsel om at «dette er siste gang vi vil fylle på med penger». SAS har vært – og er delvis fortsatt – et flyselskap av den gamle tid, da hver stat hadde sitt store eller lille flyselskap, og man i det store og hele slapp konkurranse fra brysomme konkurenter som drev effektivt. Jeg vet ikke om mange selskap i konkurranseutsatt næring som har ødelagt sånn for seg selv, med tjukt av streiker og forskjellige slags arbeidskonflikter. Fortsatt er det 35 fagforeninger å forhandle med, er det siste tallet jeg hørte. Det er klart, en slik mastodont har ingen sjanse til å konkurrere mot et strømlinjeformet og slankt selskap som for eksempel Norwegian.

Man kan saktens spørre seg hvor lenge vi skal la selskapet overleve på dopede midler fra utømmelige statskasser. En gang må statene kunne si at nå er det siste gang, og så la det være siste gang. Etter forrige statshjelp i 2009, da finanskrisen hadde gjort sitt, virket det som det lå alvor  trusselen om at dette var siste gang. Så skjer det altså igjen, tre år etter. Hvorfor kan ikke statslederne våre stå ved sine ord?

På noen måter har de gjort det. Pengene blir denne gangen ikke gitt som en gave, det blir gitt som et lån. Sammen med en rekke banker og Wallenbergstiftelsen (som også var involvert i 2009) har de skandinaviske landene gått inn med midler det er meningen SAS skal betale tilbake. Det er et lån, men et lån SAS ikke ville fått, om ikke de skandinaviske landene hadde stått som garantister. Det fulgte også store krav om å kutte kostnader, for å komme inn med statshjelpen.

Likevel er det kanskje betenkelig at disse pengene kommer. Det er konkurransevridende, andre flyselskaper og transportselskaper kan ikke regne med slike statlige redningsaksjoner. Pengene statene garanterer er tapt hvis SAS går konkurs, og konkurs er en høyst reell mulighet. SAS hadde kanskje gått konkurs nå, om det ikke var nettopp for denne garantien. Og SAS har slik de driver sin virksomhet store problemer med å tjene penger. Det går mer penger ut, enn inn.

På den annen side har SAS gjort en ganske bra snuoperasjon siden problemene under finanskrisen. Det er ikke lenger problemer innad i SAS som gjør at flyene blir forsinket, de ansatte der har langt på vei sluttet å streike, og det er heller ingen mystiske sykemeldinger og merkelige gå-sakte-aksjoner. Nå er det Avinor og flygelederne som sørger for at SAS får problemer. SAS fremstår som et mye mer offensivt selskap nå, enn på begynnelsen av 2000-tallet, der de trodde de kunne utkonkurrere Norwegian av gammel vane. Nå ser det ut som de har skjønt de er lillebror og i utfordrerposisjon. De har gjort en del riktige grep, passasjertallet er steget, og de er – i hvert fall sett utenfra – et bedre drevet selskap.

Det er ikke den løpende driften som gjør at de nå har fått problemer. Det er en høyst uforutsigbar utgift som pluselig har gjort seg gjeldende. Det vil si, utgiften er forutsigbar, men den har ikke vært gjeldende. Det dreier seg om pensjonsutgiftene. Pensjonsutgiftene er en kjempeutfordring for hele den vestlige verden. Det er noe så enkelt som at vi lever lenger. Det betyr at pensjonsutbetalingene går over flere år. Dette koster penger, og pengene må tas fra et sted. Innbetalingene øker ikke like sterkt som utbetalingene gjør.

For SAS blir dette en utgift på 12 milliarder kroner som nå skal inn i regnskapet. Det tar bort omtrent hele egenkapitalen. Uten egenkapital, har ikke selskapet noe å tære på når de ikke går med overskudd. De har ikke penger å betale utgifter med. Og det er ikke så moro å gi lån til noen som ikke har noe å tilby pant.

Det er nye regler som gjør at pensjonsutgiftene fra 2013 må inn i regnskapet. Jeg mener det er en god regel. Pensjonsutgiftene er reelle, og de må bli synlige. De vil bli et stort problem, ikke bare for SAS, men for en rekke selskap, og også for en rekke stater. I Norge har vi oljefondet å tære på, eller Statens pensjonsfond utland, som det heter. Det finnes flere sånne fond som skal finansiere pensjonsutgiftene, private og offentlige. Men når økonomien i den vestlige verden langt på vei har krasjet, er det ikke så lett å få gode renter på investeringene disse fondene må gjøre.

Hva er det med SAS, var spørsmålet i overskriften. Her har de kommet opp i problemer de ikke helt selv er skyld i. De har gjort grep som reduserer pensjonsutgiftene fra 12 til 7,6 milliarder kroner. Det er likevel en formidabel utgift. Det er nok til å kunne slå selskapet konkurs, om ikke statene kommer inn og  hjelper på en eller annen måte.

Fra Norwegian kommer klager om at SAS stadig overlever på skattebetalernes regning. De må trå litt forsiktig. De ansatte der har ikke så gode pensjonsbetingelser, som de ansatte i SAS. De har ikke så gode lønnsbetingelser heller. Kanskje kan vi som bare er passasjerer i flyene glede oss over at Norwegian med det gir oss billigere reiser. Men kanskje er det også for oss en ikke helt ønsket situasjon, når vi kan fly billig, fordi Norwegian benytter flygere og annen arbeidskraft fra lavkostland. For de ansatte i SAS er det en alvorlig situasjon at de må gå ned i lønn, de risikerer å miste jobben, de risikerer at selskapet de jobber i går konkurs, og de risikerer at det ikke finnes jobb hos konkurrenten, fordi disse henter arbeidskraften sin utenlands til en lavere pris.

Kanskje var det riktig å gi SAS statshjelp, denne gangen.