Takksigelse 2012

Tradisjonen tro samledes vi hos mor for gourmetmiddag på takksigelsesdagen i år også. Det er et innfall far hadde, i 1987, at vi også skulle ha takksigelsesdag, slik de har det i USA. Siden har vi hatt det, men helt annerledes enn de har det der. Etter jeg flyttet hjem igjen er det slik at vi samles hos mor, Trude, Tone og jeg, og så spiser vi godt og drikker godt, og så skriver vi ned hva vi har hatt å takke for, og hva vi ønsker for neste år. Det er 25 året vi gjør det, men det var ingen som tenkte på at det var jubileum.

Menyen denne gangen var rekecoctail til forrett, det var så mye med den, at jeg gjør ingen forsøk på å beskrive den nærmere. Det var ikke reker, sitron og majones på en skive. Hovedretten var elgstek, og desserten var kake fylt med varm sjokolade. Ved siden av kaken var is og bringebær. Det var meget, meget godt alt sammen.

I år har tingene roet seg for oss. Mor har fått solgt alle store ting hun har hatt å selge, og har slått seg til ro i rekkehuset på Klepp stasjon. Trude og Tone lever i stabile og gode forhold, med barn som blir jevnt eldre, og forandringene fra år til år ikke er store. Familien Sivertsen har pusset opp huset, familien Nygård har kjøpt feriehus i Spania.

Olie og jeg er mer i farten. Vi har fått kjøpt hus og etablert oss på Ganddal, her skal vi bo. Men vi har langt igjen før vi har huset og alt på stell. Hun må også få seg norsk utdannelse, eller jobb som passer hennes ukrainske, og jeg må også finne jobb å slå meg til ro med. Dessuten vil vi også når tiden er inne for det håpe på familieforøkning.

Siste barnet i flokken er Tonje. Hun har også 25 års jubileum i år, hun er like gammel som gledesboken vi skriver i. Hun kan fort være en grunn til at far ble så inspirert, og ville ha takksigelsesdag og skrive ned hva vi var glade for, en måned etter Tonje var født. Med henne og Epsen er forandringene store. Hun er gravid, og de er begge under utdannelse, bosatt i Martin, i Slovakia, der Tonje går på medisinstudiet. Takksigelsesdagen vil få sin endelige form, når også hun kommer hjem og kan være med.

Det ble en koselig kveld, som det alltid blir. Det er kjekt å ha en sånn kveld, der det bare er den aller nærmeste familien som er med. Gledesboken var aldri egentlig ment slik, men den er blitt slik, at vi, siden vi må skrive i den på takksigelsesdagen, kan samles hos mor og snakke om året som har gått og tiden som skal komme, og spise godt og ha det godt.