Tanjas bursdag (og krokodillens sang!)

I dag, 24. februar, var det bursdagen til Tanja, Olias søster. Her i Rogaland var det en ordentlig solskinnsdag, så jeg hadde meg en lang og fin spasertur med god niste i terrenget. Olia var ute grytidlig på jobb. Det var da hun kom hjem hun sa Tanja hadde bursdag, og at vi måtte overraske henne. Det gjorde vi med denne lille sangen.

Det er sjelden jeg legger ut youtube som jeg ikke har gjort selv, eller ikke kjenner de som har gjort, men her gjør jeg et unntak. Det er fra det sjarmerende sovjetiske barne-TV om krokodillen Gena. Han har en liten venn, en slags bamse som heter Sjeburaska, og så er det også en bestemor der. Det er langsomt og fint barne-TV, og ulikt våre dagers hurlumhei-TV er det følelser i det. Det gjelder også for sangene. De to mest berømte er Den blå vognen (Голобой вагон) og denne fødselsdagssangen. Fødselsdagssangen er bare kjent som «Genas sang». Den er skrevet av Vladimir Shainskij. Han er som Olia og Tanja født i Kiev, så der er det en link også der. Olia og søsteren er imidlertid begge født på 80-tallet, mens Shainskij er født i 1925.

Her er teksten på russisk, og oversatt av meg til norsk.

Пусть бегут неуклюже

Пешеходы по лужам,

А вода по асфальту рекой.

И не ясно прохожим

В этот день непогожий,

Отчего я веселый такой.

 

Припев:

А я играю на гармошке

У прохожих на виду.

К сожаленью, день рожденья

Только раз в году.

Прилетит вдруг волшебник

В голубом вертолете,

И бесплатно покажет кино.

С днем рождения поздравит

И конечно, подарит

Мне в подарок пятьсот «эскимо».

Припев:

А я играю на гармошке

У прохожих на виду.

К сожаленью, день рожденья

Только раз в году.

 

La dem løpe klumsete
Fotgjengerne i sølepyttene,
Og la vannet flyte på asfalten som elver.
Det er ikke klart for forbipasserende
Denne fæle regnværsdagen,
For hva jeg er så lykkelig.

Refreng:

  Jeg spiller på trekkspill
  Hos passerende i blikket.
  Dessverre er det fødselsdag
  Bare en gang i året.

Plutselig flyr hit en trollmann
I et blått helikopter,
Og viser gratis kino.
Han gratulerer med dagen
Og gir selvfølgelig
Til meg i gave femhundre ”Eskimo”

  Og jeg spiller på trekkspill
  Hos passerende i blikket.
  Dessverre er det fødselsdag
  Bare en gang i året.

Jeg synes dette er en uimotståelig vakker bursdagssang, som helt overgår alt vi har å by på på norsk og engelsk. På norsk er det «Hurra for deg som fyller ditt år» og en oppvisning av glede som ikke akkurat virker ektefølt. Her er det en dag som ellers er skikkelig trist, en ordentlig regnværsdag, men som fyller året likevel er lykkelig. Han spiller på trekkspill, det er noe å uttrykke sin glede med, men gleden varer ikke lenge, for tanken om at dette bare er en gang i året,den er der også.

Til gjengjeld er den ene dagen det er fødselsdag en ordentlig bra dag. Vers nummer to (eller strofe, som det strengt tatt heter i lyrikken) innledes av at en trollmann kommer på besøk i intet mindre enn et blått helikopter. Så blir det vist kino uten at man må betale penger for det, noe av det mest fantastiske som fantes på 60-tallet. De femhundre eskimoene som blir gitt til slutt er ikke ordentlige eksimoer, Eskimo er en sovjetisk iskrem. – De lager ikke sånn iskrem nå lenger, sier Olia.

Denne sangen sang vi for Tanja på Skype. Kunstnerisk vellykket ble det ikke, til det var Olia altfor ivrig, og begynte å synge straks melodien begynte. Det er typisk henne ikke å kunne vente med å overrekke en gave. Som vanlig fulgte jeg opp med å ha vært ord pinlig korrekt på plass, uten å være like nøye på notene. Som en morsom overraskelse fungerte det imidlertid utmerket, hvem skulle trodd at Olia og jeg skulle synge denne sangen i dag? Aller minst Tanja.

Tanja er et par år eldre enn Olia, og bor nå i leiligheten i Petsjersk sammen med moren og datteren. De er altså tre generasjoner, der borte nå. Tidligere var det Olia og Tanja som delte denne leiligheten, så tidene forandrer seg. Olia flyttet ut da hun giftet seg med meg, og flyttet til Norge, mens moren flyttet inn da lille Tais ble født, sånn cirka. Gratulerer med dagen, skal hun ha, eller som det blir på russisk: S dnjem rozjdenija! (Direkte oversatt: Med fødselsdagen! (Gratulerer er underforstått))

Hvordan Olia lærte seg norsk

Post nummer 1001 her på bloggen skal handle om hvordan Olia lærte seg norsk. Vi traff hverandre første gang i Kiev vinteren 2009. Våren 2011 kunne hun norsk godt nok til å klare Bergenstesten. Postene om dette har fått mange treff, og mange har sikkert lurt på hvordan hun fikk det til. Her er svaret.

Da jeg traff Olia var hun ikke helt blank i norsk. Den første tekstmeldingen jeg fikk fra henne var på norsk, mildt sagt uventet. Hun hadde vært opptatt av Norge siden hun var ganske ung. Som 16-åring hadde hun søkt om å få begynne på tannlegeutdanningen ved universitetet i Tromsø. Hun hadde fått plass på utenlandskvoten, men hun hadde selvsagt ikke fått visum. Hun hadde ennå brosjyrene liggende i en skuff. Pussig nok med et bilde av ei jeg kjente fra min egen tid i Bergen, som eksempel på tannlegestudent.

Olia et også utdannet innen språk. Det hjelper veldig. Hun har master i italiensk oversettelse, og har også engelsk med i graden. Årsaken til at jeg traff henne, var at hun hadde en språkskole i Kiev. Den hadde en briljant forretningsidé. Den henvendte seg til potensielle lærere og studenter, alle som var interessert i å lære språk eller lære bort språk kunne ta kontakt. Når det var en match, altså at det fantes lærere og studenter i et språk, ble det opprettet en gruppe. Olia underviste selv i engelsk og italiensk. Ellers ble det tilbudt en rekke eksotiske språk, japansk, kinesisk, hindi, farsi, portugisisk og hva vet jeg. Olia hadde flere språkbøker enn jeg i hyllen, og jeg har mange.

Slik ble det å lære språk nesten et konsum for Olia. Hun deltok gjerne i gruppene selv, for å passe på at alt gikk bra, og sjekke ut at lærerne holdt mål. Hun plukket jo opp en del språk på kjøpet, i hvert fall de mest grunnleggende reglene og glosene. Olia ville svært gjerne tilby norsk også på skolen sin, men den eneste hun kjente til som kunne norsk i Kiev, han jobbet ved universitetet, og forlangte altfor mye i lønn. Det var for øvrig samme mann som tok seg betalt for oversettelsen av ekteskapsdokumentene våre. Merk «tok seg betalt». Det var Olia som oversatte dem. Han så på dem, og satte stempel.

Hvordan Olia lærte seg norsk denne første tiden er vanskelig å begripe. Hun hadde en lærebok, skrevet av en russer i Sovjettiden. Det var ganske åpenbart at denne russeren hadde studert norsk språk nøye, her var grammatikken pugget samvittighetsfullt, men han hadde nok ikke så ofte vært i Norge og helt tydelig sjelden snakket med nordmenn. Lesetekstene han hadde laget var fulle av feil, fulle av formuleringer vi aldri bruker på norsk, på et øyeblikk ser hvem som helst at dette er skrevet av en utlending. Dette er den eneste læreboken Olia hadde. Og så hadde hun en nokså ufullstendig ordbok, typisk billigutgave. Det skulle ikke være mulig å lære seg norsk så godt som hun kunne det, med et så dårlig utgangspunkt. Fremdeles tror jeg dette er den eneste læreboken som egentlig finnes, som russisk lærebok for å lære norsk. Her har noen en jobb å gjøre.

I tillegg hadde hun et Vi menn og et Dagbladet som noen hadde lagt igjen til henne. Det var to helt tilfeldige utgaver, men hun leste dem svært samvittighetsfullt. Hvert eneste ord. Med ordboken ved siden av, for å få oversatt ordene hun ikke forstod. Det var dette hun holdt på med første ferien vår på Krim. Jeg var i sjøen og badet, hun satt på betongen i nærheten og leste Dagbladet.

Denne tiden var det vanskelig for oss å si hva det gikk mest i. Norsk, russisk og engelsk. Vi snakket det om hverandre.

Da hun kom til Norge julen 2009 hadde hun langt på vei sluttet å lære seg norsk systematisk. Hun brukte ikke lenger tid på å studere det og lære det og pugge det, men hun brukte det overalt hvor hun var i kontakt med nordmenn. Hun snakket norsk og bare norsk fra første stund, selv om det på denne tiden ikke gikk helt knirkefritt. Det tror jeg er hun lur strategi for å lære språk. Man må tørre å bruke det. Ikke flykte inn i engelsk.

Som alle innvandrere som skal bosette seg i landet måtte Olia ta norskkurs. Dette tok Olia svært lite alvorlig. Jeg så omtrent aldri at hun jobbet med lekser eller arbeider derfra. Om hun hadde en unnskyldning for ikke å gå på kurset en kveld, brukte hun den alltid. Jeg var ikke helt enig med henne her. Jeg mente kurset måtte være bra for å lære reglene i språket. Jeg skulle gjerne sett henne drille grammatikken ved å gjøre oppgaver, og at hun øvde på å skrive tekster. Det ville forberede henne på norsktestene hun skulle ta, mente jeg.

Jeg fikk delvis rett, og delvis feil. De ordinære testene i forbindelse med kurst kom hun igjennom alle sammen med en gang. Bergenstesten strøk hun på første gang. Så gikk hun også opp, etter bare å ha vært her et halvt år.

Før jeg traff Olia møttes jeg jevnlig med en ukrainsk venninne som var her som au pair. Hun ville lære norsk, jeg ville lære russisk. Vi hjalp hverandre med hvert vårt språk. Hun hadde en annen strategi enn Olia for å lære språket. Hun jobbet helt enormt med oppgaver, gjorde alle oppgaver i alle lærebøker hun fant, drillet og drillet. Og ville ha meg til å rette. Det var også kritisk for henne å klare Bergenstesten. Hun var avhengig av det for å kunne begynne på universitetet, og med det få forlenget oppholdstillatelsen når perioden som au pair går ut. Jeg vet det er svært mange i samme situasjon.

Med min venninne gikk det bra. Hun klarte Bergenstesten. Jeg mener hun strøk på noen av testene, men den gang var det enklere. Man kunne få bestått selv om man ikke klarte absolutt alt. Nå må man bestå absolutt alt. For henne var det lytteprøven som var den vanskelige. Det er ikke så lett å øve samvittighetsfullt på den. Man må ut og snakke med folk, være aktiv i språket og bli vant med alle dialektene og måter å uttrykke seg på. Problemet for mange au pairer er at de har ikke noe norsk miljø å gå i. Min venninne passet barn i en norsk familie på et lite sted et stykke utenfor Bergen. Barna var så små at de snakket ikke noe særlig norsk. Utenom dem, hadde hun meg. Men når jeg snakket med henne, snakket jeg tilpasset. Jeg brukte ikke dialekt, jeg snakket langsomt og tydelig, og var oppmerksom om jeg brukte vanskelige ord. Lytteprøven er ikke slik tilpasset.

For Olia var det de to skriveoppgavene som var de vanskelige. Etter å ha vært i Norge i fire måneder, fikk hun jobb i vikarbyrå, og ble ringevikar i barnehage. Barnehage og eldrehjem er det beste stedet å lære å snakke norsk. Der er det ingen nåde. Verken barna eller de eldre snakker noe annet enn norsk, og de snakker sånn de har lært eller sånn de alltid har gjort. Du får ikke noe normert bokmål der. Og du er nødt til å forstå, og bli forstått. Det var forferdelig slitsomt arbeid for Olia aldri å vite om hun kom til å bli oppringt, og hvor hun eventuelt måtte reise. Det var alltid nye steder og nye måter å gjøre det på å tilpasse seg. Men for å lære norsk, var det glimrende.

Året etter greide Olia Bergenstesten. Det er fremdeles raskt, etter bare å ha vært her halvannet år. Bergenstesten kvalifiserer for norsk høyere utdannelse. Det vil si at man skal forholde seg til store mengder norsk tekst, høre forelesninger på norsk og skrive fyldige tekster feilfritt om vitenskaplige emner. Man skal ikke henge nevneverdig etter fordi man er utlending. Olia skrev dårlig denne tiden, og strøk først på begge de skriftlige tekstene, referat og selvstendig oppgave. Men akkurat på disse to testene er det klagerett. Olia klaget, og fikk medhold. Det var naturligvis en gledens dag for oss. Endelig kunne Olia ta høyere utdannelse også i Norge. Oversetterutdannelsen fra Ukraina kommer hun ikke langt med.

Olia ville helt klart tjent på å forberede seg mer på Bergenstesten. Hun gjorde svært lite. Hun snakket norsk og bare norsk overalt hvor hun kom (utenom når det var russere eller ukrainere der, da gikk det straks i russisk), men gjorde ingenting når hun ikke måtte. Derfor fikk Olia lite trening i å skrive tekster på norsk, og kunne det heller ikke særlig bra. Grammatikken klarte hun allerede på første forsøk, den falt lett for henne, siden hun kunne så mange andre språk. Leseforståelsen var heller ingen sak, siden ordforrådet var så godt etter måneder i barnehage. Lytteforståelsen var den delen av Bergenstesten hun var best forberedt til, siden hun stort sett hadde vært i kontakt med språket muntlig etter at hun kom til Norge.

Mange lurer på om det finnes noen tips for å lære språket raskere og bedre. Det er ikke så mange andre tips enn hardt arbeid. Det gjelder enten man er talent i språk, eller ikke er det. Man må bruke tid på språket, jobbe med det, og stille seg i situasjoner der man er nødt til å bruke det. Eksplosjonen av Internett har gjort det mye enklere å finne tekster og lydopptak av språkene man vil lære. Disse er det bare å bruke.

Og så må man huske på at det å lære språk er en formidabel oppgave. Man må ikke la seg lure av at så mange russiske og ukrainske kvinner klarer det så godt. Det er bare å ta en titt på engelskspråklige menn. De har et morsmål mye nærmere norsk enn det russisk er, men det går ikke akkurat raskt for dem å lære norsk når de kommer hit. Enda så mye tid jeg har brukt til å lære russisk, er det slett ikke sikkert jeg ville klart en tilsvarende Bergenstest der. Da måtte jeg forberedt meg veldig grundig. Jeg ville tatt det langt mer alvorlig enn Olia gjorde.

Men hun klarte det.

Blogginnlegg nummer 1000!

Tilfeldigvis oppdaget jeg i dag at jeg hadde skrevet 500 innlegg på bloggen. Det betyr at dette er det tusende innlegget jeg skriver. Ta-daam! Det er jubileum.

Opprinnelig var bloggen tiltenkt rollen å være et sted der jeg kunne legge ut korttekstene mine. Ganske snart utviklet den seg til et sted der jeg kunne skrive om hva som foregikk i livet mitt, hva jeg drev med og hva som engasjerte meg. Mine litterære ambisjoner fikk utløp i avleggere, som HeltGreiLitteratur og HeltGreiPoesi, andre sider av meg selv og mitt liv fikk andre avleggere. Her på utgangsbloggen er det blitt en stadig mer rendyrket, personlig blogg.

Det skyldes det som har hendt meg disse fem årene jeg har blogget. Først var det reising som så ut til å bli hovedsaken. Så døde min far, det forandret mitt liv og stemningen i livet mitt. Kort etter traff jeg min kone. Hun er fra Kiev, og vi giftet oss kort etter at vi hadde truffet hverandre. Siden har våre liv i stor grad dreid seg om å få henne til Norge, og få henne inn i det norske samfunn. Vi har kjøpt hus, og vi har flyttet. Alt står det rikelig om på bloggen.

Jeg hadde ingen anelse om at livet mitt skulle ta denne retningen da jeg begynte å blogge. Målene mine den gang og nå er ganske forandret.

Siden starten har jeg hatt cirka 180 000 lesere, eller rettere sagt, 180 000 klikk. Det har vært stigning år for år, enda temaene jeg blogger om blir snevrere og snevrere. Nå er det foruten de som kjenner meg, mange eksilrussere og folk med interesse for Russland og Ukraina som er innom, mange som lurer på hvordan det er å finne seg utenlandsk ektefelle, og komme som innvandrer til Norge.

Det aller mest populære innlegget i blogghistorien min er Å reise med den transsibirske jernbanen.Det har litt over 3000 treff. Det er skrevet i 2008, da jeg alene reiste med den transsibirske jernbanen fra Moskva til Vladivostok. Jeg var en høyst engasjert og oppvakt turist, jeg oppsøkte og slukte informasjon om alle stedene jeg var, jeg var ivrig etter å komme i snakk med folk, jeg skrev omfattende bloggposter hver eneste dag og hvert eneste sted. Posten om den transsibirske jernbanen er en oppskrift om alt som følger med for å gjennomføre denne reisen, informasjon og tips og vink. Målet mitt var å overgå informasjonen man må betale for i guidebøkene. Det skuffet meg litt at det tok litt tid før dette innlegget begynte å bli populært, og det overrasket meg vel egentlig nå at det var det mest populære av dem alle, nå når jeg sjekket.

Det nest mest populære er Giftemål i Kiev, der jeg har samlet sammen alt vi måtte gjøre for å gifte oss der borte i Kiev sommeren 2009. Innlegget er også forsynt med fyldige kommentarer, fra andre som har tips og vink for hvordan man skal gå frem. På norsk side er det mye offentlig informasjon om hvordan man skal gå frem for å gifte seg utenlands, og søke om familiegjenforening etterpå. Men informasjonen er så fyldig at det kan bli litt overveldende. Ofte finner man ikke akkurat det man er ute, eller så finner man kanskje hva som er nødvendig å gjøre, men ikke hvordan man skal få til å gjøre det. Mitt innlegg er en oppskrift om hvordan en skal gå frem fra start til mål, i det minste hvordan vi gjorde det.

På tredjeplass er det merkelige og uinspirerte innlegget Tone Sivertsen – 30 år. Det er skrevet til min søsters 30 års dag. Bloggen var da knapt to måneder gammel, og hadde egentlig ikke funnet sin form. Årsaken til at dette innlegget er så godt besøkt, er at det inneholder et dikt, og internetts søkemotorer har fått det for seg at det er et dikt som passer til 30-årsdager. Det er ikke det, det er et dikt jeg skrev den gang jeg var 30 år. På HeltGreiPoesi er akkurat det samme diktet nesten ikke besøkt i det hele tatt.

Så følger innlegget om hvordan min kone Olia forsøkte seg på Bergenstesten for første gang, Første forsøk på Bergenstesten gjennomført, heter det. Det er et underholdende og morsomt innlegg, men det er ikke så informativt, og de som søker informasjon om hvordan de skal klare testen, bør heller lese andre innlegg jeg har skrevet om den. Disse innleggene er for øvrig alle populære, daglig er lesere innom som har kommet hit etter å ha søkt på noe i forbindelse med Bergenstesten.

Bryllupet til Ingrid og Pål på femteplass er et riktig morsomt innlegg fra et riktig morsomt bryllup. Det er nok lest noen ganger av bryllupsgjestene, og så får det lesere på jakt etter noe om Ingrid og Pål, som begge jobber i teateret, og dermed er navn man fort kan støte på, og interessere seg for, selv om man ikke kjenner dem. Litt spesielt, kanskje, at dette bryllupet akkurat overgår mitt eget bryllup, Mitt russiske bryllup i Kiev!, på sjetteplass. Der står alt om selve bryllupsfesten vi hadde, kjempegreier.

På syvende plass følger en liten overraskelse. Bølgekraftverket på Toftestallen, Sotra er et innlegg jeg skrev etter å ha besøkt dette forfalne bølgekraftverket. Det har en spesiell historie. Det ble bygget med statlig og offentlig støte både herfra og derfra, det var et ordentlig prestisjeprosjekt. Nå skulle det produseres ren energi med bølgekraft. Men da festtalene var over, viste det seg at kraftverket knapt nok var i stand til å produsere nok strøm til en middels leilighet. Selskapet som drev det gikk konkurs, og hvor det ble av alle millionene, og hvem som har ansvaret for å rydde opp i miljøsvineriet det etterlot seg, det er ubesvarte spørsmål jeg trodde ingen brydde seg om. Men innlegget har hatt nesten 2000 treff, så noe interesse må temaet ha.

God russisk jul! Счастливого Рождество! er et forholdsvis kort innlegg som handler om hvordan man skal si God jul på russisk, og hvorfor russerne feirer jul på forskjellig dag fra oss. Hvert år rundt juletider får dette innlegget mange treff.

På niendeplass er innlegget Upålitelige tester av bærbar PC. Det er et innlegg jeg er glad for blir godt besøkt, for det avdekker noe jeg mener er en svindel. Det var et innlegg jeg skrev i 2010, da jeg skulle kjøpe ny PC. Jeg undersøkte da nøye forskjellige tester, sånn at jeg skulle få meg en PC jeg var fornøyd med. Jeg var villig til å betale litt, for å få litt ekstra. Problemet var bare at de PCene som vant testene, ikke var å få kjøpt. De var ute av lager, på vei inn, eller hadde litt andre spesifikasjoner, enn det som var gjort for testvinnerne. Typisk var de litt dyrere, enn utgaven som hadde vunnet testen. Jeg mener både produsentene og nettsidene som utfører testene har alt å tjene på disse populære testene. Nettsidene som tester får mange treff, og det er treff de lever av når de selger reklame, og de PCene som gjør det bra i tester, får bra salg. Det fører dessverre til at ingen av delene blir skikkelig gjort. Testingen går for fort, og er for unøyaktig, mens PCene som blir testet ofte ikke er å få kjøpt. De er spesialkomponert for å vinne testen. Så kan de som er interesserte oppsøke forhandleren med PCen som vant – og kjøpe en annen PC.

Det tiende mest populære innlegget heter Russland. Det er et fyldig skriv om Russlands historie, også det ment å være av en kvalitet man vanligvis må betale standard.

Dette er ti på topp. Jeg vil også presentere et innlegg fra hvert av årene jeg har blogget, som eksempel på hvordan bloggen har utviklet seg, og hva jeg har blogget om.

Fra 2008 vil jeg presentere innlegget Dikson. Det er fra tiden der jeg ikke var så nøye på at alle bildene jeg legger ut skal være tatt av meg selv, og at steder jeg skriver om helst skal være steder jeg har vært. Forståelig nok har jeg aldri vært i Dikson. Det er en av verdens mest isolerte byer, så ubrukelig at det i seg selv er et mål for å reise dit.

Fra 2009 vil jeg presentere innlegget En alle tiders tur i Bergensfjellene. Det er skrevet 26. april, (for øvrig samme dag som Tsjernobylulykken nær Kiev, også skrevet om Tsjernobyl, 26. april 1986), et par måneder etter jeg traff Olia og kort etter vi var forlovet. Jeg var også i ferd med å gå inn i min periode med blodmangel. Det forklarer at det går litt tregt oppover fjellene, og at jeg kommer bort fra min kamerat. Dette vet jeg ikke da. Ellers er dette et fyldig og livsglad innlegg, om en fyldig og livsglad tur, der mye handler om å lage demning for å lede en bekk over i et annet løp. Det er oppslukende når man gjør det, og oppslukende når man skriver om det. Fra 2009 må jeg også ha med innlegget En katastrofal hjemtur, om hvordan jeg for første gang reiste hjem fra min kone i Kiev etter å ha blitt gift med henne, og knuste det meste på reisen. Et kort og morsomt innlegg.

I 2010 var det presidentvalg i Ukraina. Det gav meg anledning til å skrive litt om ukrainsk politikk, et emne ikke så altfor mange er noe særlig interessert i. Det er i hvert fall vanskelig å finne godt stoff på norsk i ordinære medier. En oversikt finnes i posten Presidentvalg i Ukraina, litt om egne opplevelser og eget syn står i posten Første runde av presidentvalget i Ukraina. Generelt er vi i Norge altfor optimistiske over mulighetene der nede. Vi har hatt stabilt demokrati og god økonomi for lenge. Vi skjønner ikke lenger hvordan egentlig er skrudd sammen.

2011 var det store flytteåret. Svært mange poster derfra handler om å klargjøre leilighet for visning, selge leilighet, planlegge flytting, kjøpe hus, og alt som har med dette å gjøre. Mange av disse innleggene burde vært interessante også for dem som ikke er noe særlig i hva som skjer i våre privatliv, de har fyldig informasjon om hvordan man kjøper bolig uten å involvere megler. Jeg kjøpte barndomshjemmet av min mor, og vi kuttet utgiftene i den forbindelse ned til et absolutt minimum. Et innlegg jeg selv liker godt, og som viser hvordan mor hjalp oss, er Aldri mer Strandgaten 204. Det handler om hvordan mor og jeg reise for å hente siste flyttelass hjem. Det var et stressende år, dette, men du verden så godt det er at det er unnagjort, og at vi nå bor her vi bor. Fra 2011 vil jeg ha med innlegget Andrej Sliusartsjuk – Verdens dummeste rørlegger, en historie så utrolig at den må være sann.

2012 var året jeg blogget fra hver dag i sommerferien, Liudina Pauk er et eksempel på innlegg fra en fantastisk dag.

Så langt i 2013 er kanskje Dalsnuten 2013 kjekkest. Om vi ikke skal ta en selvreferanse til dette innlegget her, Blogginnlegg nummer 1000. Det kommer sikkert til å ta lenger tid enn fem år å skrive de neste tusen. Og hvem vet hvordan bloggen min og livet mitt vil endre seg.

 

 

Besøk hos foreldrene Kirkeby på barselhotellet

Nå er de en familie på tre. Tonje, Espen og lille David. I dag var vi og besøkte dem. Mor, Olia og jeg. Her er posten om dette.

Olia og jeg har hatt det veldig travelt siden vi kom hjem. Det lå obligatorisk innlevering for et av matematikkfagene vi studerer da vi kom hjem fra vinterferien, vi hadde bare et par dager å løse den på. I tillegg måtte vi lære teorien, for å klare å løse den. For den første innleveringen forrige gang gikk det veldig greit, det stoffet kunne jeg fra før. Nå måtte jeg på få timer få inn i hodet det andre har brukt uker på.

For Olia er det helt urimelig travelt om dagen. Hun har meldt seg opp i altfor mange fag, og følger de fleste av dem, i tillegg til fagene hun har tenkt å ta senere, og fagene hun bare vurderer. Hun er på forelesninger fra åtte til seks, og bruker kveldene på å lese. Det er klart det blir for travelt. Hun stresser seg også opp med at hun sjeldnere har blitt kalt inn til å jobbe. Hun føler nok også presset om at hun tar alle disse fagene, når kanskje hun også skulle få barn snart. Det er ikke lett når man må ta utdanning nummer to, etter å ha flyttet til et nytt land.

Mye løste seg veldig fint da vi kom ut til sykehuset. Først traff Olia pussig tilfeldig en av kollegene sine, som lurte på hvor Olia hadde vært hen. De hadde ringt og ringt, og tenkte hun ikke ville jobbe mer, siden hun ikke tok telefonen. Men vi hadde jo vært på ferie i Kiev, og da er vi ikke så ivrige å ta telefoner med norske nummer. Olia har vel sin knapt påskrudd. Uansett trengtes hun veldig på jobb, og ble kalt inn allerede neste morgen.

Det passet veldig bra. Kanskje får vi oss med det en ekstra tur til Kiev i påsken. Sånn avveksling gjør seg godt, når vi har det så travelt i hverdagen.

Hovedsaken var imidlertid besøket hos Tonje. Alltid tidligere når mine søstre har født, så har jeg vært i Bergen, sånn at det ikke har vært aktuelt med noe besøk. Det eneste barnet jeg har besøkt er Tonje selv, den gang hun var nyfødt og jeg var 13. Tenk at vi skulle møtes igjen på denne måten.

Olia og jeg gikk straks bort til barnet. Hva ellers gjør man på slike besøk? Han sov hele tiden, og fant ikke på flere sprell enn å løfte på hendene nå og da, og skjære noen grimaser. Det vakte stor oppstandelse hver gang, særlig for Olia og meg, for vi syntes det var forunderlig at han som vanligvis sov så stille, plutselig gjorde noe.

Tonje og Espen var allerede ganske erfarne foreldre, og kunne informere om litt av hvert. De går jo inn i en annen fase av livet nå, og det er ingen knapp å skru tilbake med. Nå blir alt viktig på en annen måte. Nå er det ikke å tenke seg hvordan det skal bli, nå er det å leve det. De har tenkt enormt og forberedt seg veldig, men det er noe helt annet å gjøre erfaringene selv enn å snakke om dem.

Vi holdt lille David alle sammen. Olia smilte hele tiden, og var vettskremt for å gjøre noe feil. Hun hadde med to bæreposer med gaver, mat og snacks. Hun synes det er modig gjort av Tonje å få barn midt under utdannelsen, og er spent på hvordan det vil gå. Tonje har sagt at barnet er viktigst, så om ikke alt med utdannelsen går helt etter planen, har hun likevel gjort det valget hun ville. Mor har holdt nyfødte barn mange ganger før, og var ikke fanget i den uforståelige høytideligheten Olia og jeg var i.

Etterpå var det for Olia og meg hjem for å jobbe med oppgaver om sannsynlighet og statistikk. Livet er fullt av kontraster. Og det er fullt av valg. Vi gjorde et valg vi også denne kvelden. Vi la ikke all verden i disse matematikkoppgavene, og vil nok ikke få dem godkjent.

David er født

I dag fødte min yngste søster et barn. Han skal hete David. Du verden så mye som skjer nå for tiden, og du verden som noe er enormt mye viktigere enn alt annet.

Vi ventet på melding om fødsel hele tiden mens vi var i Kiev, Olia og jeg. Termin skulle være rundt 10. Februar, og min søster Tonje var så svær og gravid, at alle nok tenkte at dette barnet var ivrig etter å bli født, og i hvert fall ikke ville vente lenger enn nødvendig. Det ville det altså. Eller, det valgte å vente akkurat lenge nok.

Søndag morgen fikk jeg melding om nå reiste de inn på sykehuset, Tonje og Espen. «Snarlig fødsel», stod det. Meldingen kom grytidlig, jeg så den bare når jeg var oppe på do en tur, og la meg igjen for å sove videre. Etter å ha dormet litt, hørte jeg en ny melding komme. «Der er barnet kommet», tenkte jeg.

I meldingen stod det: «Riene er ikke sterke og regelmessige nok. Vi reiser hjem.»

Senere søndags morgen, langt senere, når det var i ferd med å bli formiddag, kom ikke melding, men mail, fra mor. Den handlet om hvordan Tonje og Espen var på sykehus, at de hadde bilen, og at det ville bli vanskelig å hente Olia og meg på flyplassen, men «vi skulle få det til».

Pussig. Tonje og Espen bor hos mor. De er på juleferie og fødselsferie fra Martin, Slovakia, der Tonje studerer medisin. Skulle ikke mor vite at de ville reise hjem til henne igjen? Og hadde de ikke allerede reist? Det var flere timer siden jeg hadde fått meldingen fra Tonje, om at de reiste hjem. Hva var det egentlig med denne fødselen?

Den var utsatt.

Og slik gikk denne søndagen. Vi hadde vår avsluttende dag i Kiev, mens Tonje gikk rundt hjemme hos mor med tier som ikke var «sterke og regelmessige nok». Etter hva jeg forstår opplevdes riene ganske smertefulle, og hyppige, til å være så lite sterke og regelmessige. Naturen stiller tøffe krav til hva som er nok i forbindelse med fødsler.

Olia og jeg fløy helt hjem fra Kiev, uten at Tonje reiste ut på sykehuset igjen. Mor fikk også hentet oss, og kjørt oss hjem, enda klokken ble helt borti ett om natten. Først neste morgen så jeg tekstmeldinger fra mor. Nå hadde de reist inn. Halv to var klokken da.

Så gikk jeg på jobb. Olia skulle på universitetet. Men hun ble stresset og ville hjelpe med tanke på denne fødselen som stod og ville skje. I Ukraina og sikkert andre slaviske land er det vanlig å ha med mat når man besøker fødende på sykehus. Olia tenkte at ingen av oss hadde tid til å lage mat, verken mor eller mine to andre søstre, de var alle på jobb, så Olia måtte lage mat til alle. På ekte ukrainsk vis laget hun enormt mye mat, flere bæreposer, så det skulle være «nok til alle».

Hun ble temmelig forvirret da hun kom hjem, og fant meg sitte rolig i stuen. All maten stod fremdeles på bordet (bortsett fra den lille delen av den som jeg hadde spist til middag), like fint pakket som hun hadde gjort det. Hun ble ganske sint, og det tok litt tid å forklare henne at det ikke bare var for meg å reise ut på sykehuset, og tumle inn til fødende Tonje med fullt av mat og gaver. Alt til sin tid.

Før Olia kunne roe seg måtte jeg ringe med mor og høre. Hun kunne fortelle at fødende kvinner i Norge får alt gratis, tilsyn, medisiner og mat, alt som skal til og de vil ha. Tonje og Espen har også tatt inn på det nokså nye barselhotellet på sentralsykehuset i Rogaland. Alt er dekket for Tonje.

Mor kunne også opplyse, i en melding litt tidligere, at barnet er født og skulle hete David. Olia og jeg skal besøke dem sammen med mor på onsdag.