Pakkestyret

Klokken er 1854. Om ni timer forlater vi huset for å reise til Kiev. Hvor er Olia nå? I Sandnes. For å bytte sko.

Med henne kan man aldri vite. Å pakke til reiser er stort stress for meg, jeg bekymrer meg i dagevis, hvordan skal vi få tid til alt, hvordan skal vi få med oss alt. Men jeg gjør ikke så mye med det. Olia er på et punkt ulik, på et punkt lik med meg. Hun bekymrer seg ikke i det hele tatt, og hun gjør heller ikke noe med det.

Det vil si, av og til har hun koffertene pakket ferdig i måneder før vi skal reise. Det er når hun har fylt dem opp med gaver. Stappfulle står de, og jeg må reise uten koffert, skal jeg reise noe annet sted slike perioder. Nå er alle klærne og gavene rundt omkring i kjelleren. Det skal være den store leveringsturen, dette. Med to kofferter hver, Olia og jeg, skal det være mulig for oss å få med det meste.

Olia har travle dager fra morgen til kveld på universitetet i Stavanger. Hun har ikke hatt overskudd til å gjøre så mye med pakkingen når hun har kommet i hjem. I går hadde hun også obligatorisk plutselig å innlevere.

Så det var i dag det skulle gjøres. Olia kommer hjem halv seks, ringer på, for sikkerhets skyld (hele første året, omtrent, var vi uten ringeklokke, fordi den virket ikke, jeg blir sjokkert og kjenner ikke igjen lyden når jeg hører den, hva er det for en telefon! tenker jeg), styrter inn på do, og snakker lynfort som hun pleier på russisk om en kvittering. – Det er bra vi tar vare på kvitteringer, sier hun.

Hun har fått det for seg at hun vil bytte sko. Hun har kjøpt sko i gave – selvfølgelig -, men har nå funnet ut at de hun har kjøpt, ikke er de riktige. Så hun må bytte dem, nå i kveld, før hun pakker, men etter hun har spist middag. Men i alle kvitteringer og alt vi har kjøpt, og alt vi har kastet til papirinnsamling, og alt som ligger rundt omkring, finner hun ikke den riktige kvitteringen.

Hun blir meget trøtt, og vil bare sove. Det er bare så vidt hun får frem viktige ting om geologi, om matematikk, og om olje. Det går på autopilot. Klokken er cirka seks, men hun må sove en time før hun begynner å pakke, jeg må love å vekke henne, hun sitter med øynene igjen ved suppen vi har varmet opp fra i går.

Så vil hun bare gå litt i gang med pakkingen, psykologisk sett, slik at hun kan slappe bedre av når hun skal hvile etterpå.

Kort etter er hun en hvirvelvind av energi som flyr opp trappen og rundt omkring i huset. Hun har funnet kvitteringen. Så å si i samme øyeblikk finner vi også blant posten, et brev jeg har oversett først, men som viser seg å være kredittkortet hun har bestilt – akkurat i tide til Ukrainaturen.

Nå er hun levende energi. Hun stopper selve tiden, slik at hun kan aktivere kortet før hun reiser til Sandnes og bytter skoene. Hun aktiverer kortet, men glemmer å få koden. Slike øyeblikk trenger hun ingen kode. Alt legger seg til rette for henne.

Jeg aner ikke når hun kommer tilbake. Men jeg er helt trygg på at hun vil få pakket alle kofferter i god tid eller akkurat tidsnok til vi skal reise. Flyet går klokken 0605.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s