I forbindelse med at Magnus Carlsen nå nylig kvalifiserte seg til tittelkamp mot verdensmester Viswanathan Anand har mange norske medier vært opptatt av at «markedsverdien til Carlsen nå øker». Som om sjakk var forretninger, og Carlsen en handelsvare. For noen er det slik det selvfølgelig er, de måler verdien av alt etter sin pengeverdi. Da har sjakken blitt mer interessant, nå som det er et eventyr av en ung nordmann som er i ferd med å slå seg frem, og ikke enda en fra det tidligere Sovjetunionen. Vi liker det best når det er den uventede som vinner, og vi liker det aller best når denne ligner oss selv.
For en stor del er Carlsen selv uforskyldt i sirkuset som omgir ham. Men ikke helt. Vi skal ikke lenger tilbake enn forrige kandidatturnering, mai 2011, da Carlsen lot være å stille opp. Han var riktignok uenig i formatet, han ville ha turnering i stedet for matcher, og han mente verdensmester Anand var urimelig forfordelt. Nåvel, Anand har akkurat samme fordelen denne gangen, han er direkte kvalifisert til tittelkampen. Slik har det alltid vært i sjakken, og i flere andre idretter, der hver kamp er en duell mellom to spillere. For å bli verdensmester i boksing, må du slå verdensmesteren. Det er kanskje spesielt når utfordreren lar være å stille opp, fordi han mener verdensmesteren skal kjempe om sin egen tittel på lik linje med alle andre.
Denne gangen ble kandidatturneringen arrangert etter systemet der alle spiller mot alle to ganger, som en vanlig sjakkturnering med litt mer på spill, og ikke som en cup-turnering der to og to spiller og slår hverandre ut. Det viste seg at turneringssystemet produserte mye mer spennende sjakk, i cup-turneringen som sist ble holdt i Kazan, ble redselen for å tape større enn viljen til å vinne, noe som resulterte i forsiktig spill og mange remiser. Nå i London var spillerne nødt til å ta sjanser for å vinne, slik at de kunne holde følge med dem som allerede hadde vunnet noen ganger. Dette var årsaken til mye av dramatikken, helt frem til sisterunden, der vanligvis så forsiktige Kramnik spilte den uoversiktlige Pircs åpning, og frivillig gikk inn i uklare stillinger som viste seg ikke å være en fordel for ham. Det er nå veldig bred enighet om at turneringssystemet er bedre. Kanskje vil det medføre litt urettferdighet, med at noen får lettere gevinster mot enkelte motstandere enn andre, man er ikke helt herre over egen suksess i turneringen (for eksempel er det ment at Carlsens nærmeste utfordrer i starten av turneringen, Aronian, fikk noen enkle seire mot Ivanchuk og Gelfand), men over så mange som 14 runder jevner dette seg vanligvis ut, og det er vanskelig å hevde annet enn at vi får en verdig vinner. Carlsen hadde nok rett i at det forrige opplegget var dårlig, men at det skulle være så dårlig at han nektet å stille opp? Det er et langt skritt.
Samme halvår som Carlsens rivaler lå i hardtrening og forberedte seg til kandidatturnering i Kazan, reiste Carlsen rundt på modelloppdrag for motemerket Raw, og andre mer spennende ting enn hardt arbeid. For en 20 åring på vei opp og frem er det kanskje ikke slik det skal være. Det er tidlig å hvile på laurbærene før man har fått dem.
Men det er også disse tingene som gjør historien om Carlsen lettere å selge, for dem som lever av å selge historier. Han er den norske 20 åringen, som tilsynelatende uanstrengt hamler opp med alt den sovjetrussiske maskinen har å stille opp med. Det blir laget et bilde av at disse spillerne har tilgang til alle mulige ressurser, de er oppvokst med sjakk, de er en del av en kultur, de ofrer livene sine for sjakken og bruker alle timene hver dag til å studere sjakk og øve. Vår egen Carlsen kan reise på modelloppdrag for motemagasin, og allikevel vinne. Det var vel samme år Carlsen reiste til storturneringen Wijk-an-Zee, og ble overrasket over at Anand hadde tatt med sekundant, Heine Nielsen, som Carlsen hadde sett frem til å spille playstation med. Jeg vet ikke om det er noe som ligger spesielt for norsk kultur, for vestlig kultur, eller om det er universelt, men vi aner vel kanskje her en større begeistring for naturtalentet, enn for dem som har jobbet hardt for resultatene sine.
Kanskje bør jeg nå ta med for å unngå misforståelser at Carlsen selvsagt også var meget godt forberedt til denne turneringen, gratis har heller ikke han kommet til resultatene sine. Jeg vil ikke fornærme ham. Det er de som betaler seg inn i historien hans for å gjøre penger på den jeg vil reagere mot.
Per i dag er det avisen VG, meglerfirmaet Arctic securities og advokatfirmaet Simonsen som har sponsoravtaler med Carlsen. De er alle sammen (kanskje bortsett fra VG) merkelige avtaler. Noe av poenget med sponsorer, mener jeg, er at utøveren eller idretten skal identifiseres med merket. Men det er temmelig åpenbart at Carlsen ikke har noe med meglerfirmaet Arctic å gjøre. Han har ikke i noe han har sagt eller gjort vist noen som helst interesse i pengeplasseringer. Enn mindre advokatfirmaer. Kjøpt og betalt er ordene på sin plass. Han godtar å ha disse firmanavnene på klærne sine, fordi de har betalt ham for å ha dem der.
Det ser også merkelig ut med at han er den eneste i sjakksirkuset som går med sponsornavn på klærne. Alle andre har sin integritet i behold, går i pene dresser de har valgt selv. Carlsen får dressen sin ødelagt ved at det står VG på den. Det kunne kanskje vært forståelig om Carlsen hadde vært i pengemangel. Men han får såpass mye i deltaker- og seierspremier, at han ikke akkurat skulle ha problemer med å dekke sine daglige utgifter. Jeg skjønner ikke helt hvorfor han går med på det. Og jeg skjønner ikke helt hva sponsorene mener de kan tjene på det.
Jeg har skrevet et innlegg om dette før også: Hjernekraftverk?
En helt grei blogg 