Regnværsdag hjemme

I dag kom regnet. Det er underlig å skrive sånn på vestlandet, som om det er lenge siden regnet har vært her. Men nå har vi hatt den kaldeste, tørreste og mest solrike mars måned vi kan huske, og det har fortsatt inn i april. Graset ligger brunt på Jæren. Det er april, og ikke orden på noen ting.

Her ser vi hvor brunt Jæren ligger, Vagleskogen til venstre, Figjoelven rett frem. Brunt. Bilde fra fredag.

Men i dag kom regnet. Det gjorde det også forsvarlig å ha en innesøndag. Det er kjekt å gå tur, og solskinnet lokker, men det er noe avslappende med søndager det også er godt å nyte hjemme av og til.

Jeg har alltid tenkt at den sinnsykdommen jeg ligger nærmest er manisk depressiv, med bare manisk som nummer to, men i de siste tiden har jeg blitt mer moden og forstått at jeg kanskje ligger nærmere å være litt autistisk. Være litt asberger, om det kunne blitt en kul ting å si. Ting klistrer seg i hodet, faktahukommelsen er upåklagelig, og i visse hverdagslige gjøremål må det være en viss rutine. For eksempel søndags frokost, da skal det være te og kokt egg.

Så dere kan tenke dere hvor endevendt alt ble hos oss da jeg stod opp litt tidlig, og bare begynte å spise av pizzaen Olia hadde laget for i går til frokost. Så stod Olia opp, og hun er det mest antiautistiske man kan tenke seg. Være null asberger, om det kunne blitt en kul ting å si. Hun har ingen rutiner i det hele tatt, ingen system, hun kan spise kokt egg hver dag hele uken, morgen og kveld, åpne vin på tirsdager og drikke vann på lørdager. Plutselig slår hun til med fløtegratinerte poteter på en tirsdag. I studieårene gikk ikke en tirsdag hos meg uten fiskepinner eller fiskepudding til middag.

Olia bare begynte å spise frokost av seg selv i dag. Hun laget te, det gjør hun alltid. Men ellers skar hun bare opp litt brød, la det i brødfatet, spiste rett fra det, og tok med litt pålegg hun satte ved siden av og spiste litt forskjellig. Mens hun pratet i vei, som alltid, som alltid. Ingen tallerken, kniv, glass, eller noe. På det samme bordet vi spiste middag eller om det var frokost eller noe annet i går, og som nok ikke var helt ryddet, også av andre ting enn mat. Gradvis frokost, kan det kalles. Også jeg spiste av skivene etter hvert. Men jeg måtte ha tallerken, og kniv, og glass. Og jeg fant det frem til Olia også. Først når vi var ferdig å spise hadde vi dekket på.

Formiddagsoppgaven i dag var et problem som angikk differensialligninger. Vi kranglet, rett og slett kranglet (Diskusjon er en utveksling av kunnskap, krangel en utveksling av uvitenhet – Sitat fra sitatboken jeg fikk en tenåringsbursdag ikke langt fra 1990, et eksempel på min autistiske hukommelse) over Eulers identitet, e^i Pi = -1. I læreboken stod det i = e^i pi/2, så det er klart, det var jo litt å heve stemmen etter. Olia er en spesiell student med det at hun ikke bare lytter etter det som blir sagt, hun er mer uenig enn enig. Dette var bare en bitte liten del av et større problem, en generell løsning til ligningen Y»» + Y = 0, altså fjerdederiverte til Y + Y = 0.

Det var bare å sette seg ned ved skrivepulten, gå i gang. Olia tok den kaotiske søndagsformiddagen til sitt høydepunkt, da hun også laget kaffe – på en søndagsmorgen! Jeg hadde til overmål nettopp pusset tennene, etter frokosten. Men kaffen kom godt med til løsningen av den omstendelige ligningen. Det var virkelig kjekt, jeg måtte innom imaginære og komplekse tall, få en liten repetisjon på det, jeg måtte forsikre meg om hva de riktige, eksakte verdiene til cosinus- og sinusfunksjonene er, og jeg måtte være helt stødig på regneregler med potenser. Det var ikke så imponerende at jeg fikk det til, som at Euler gjorde det, den gang han fant det ut. Jeg kan bare forestille meg hvor berusende det må ha vært, når man ser at alt bare løser seg, ideen fører frem, man kommer i mål. Man har funnet løsninger til ligningssystemer ingen i hele verden er i stand til å lese. Det er virkelig briljant enkelt, når man bare har funnet den riktige metoden. Og sammenhengen mellom reelle og imaginære tall, størrelsen e og de trigonometriske funksjonene cosinus og sinus, det er noe som skulle skape begeistring i matematikkretser.

e^xi = cos x + i sin x

De som ikke forstår seg på det, har gått glipp av en glede. Dette er ligningen sin.

Olia var veldig glad for at jeg fant løsningen på dette, og med det hele oppgaven. Hun kysset meg skikkelig for det.

Jeg gikk i gang med dagens andre hovedgjøremål: Titus Andronicus, av William Shakespeare. Det er sikkert hans minst kjente og minst vellykkede tragedie, men det er hans første, og i dag og i resten av helgen har jeg gjort skikkelig arbeid med den for å skrive om den i litteraturbloggen. Så det var liksom det jeg ville gjøre noe med i dag, da. Det er bare det, at akkurat dette stykket her, er det neppe noen som har særlig interesse av å lese noen om. Og de som er så interessert i Shakespeare at de vil bruke tid på dette stykket, de finner nok andre kilder for kunnskap om emnet enn en norsk blogger.

Men jeg kan ikke ta hensyn til sånt. Jeg liker når det blir kombinasjon av ting få folk gjør, det er ikke så veldig mange her i Norge som på samme dag er i stand til å løse differentialligningenY(4) + Y = 0, og greie ut om stykket Titus Andronicus av William Shakespeare, arbeide og finne interesse i begge deler samme dag. Det er et veldig merkelig stykke, det har store svakheter, men ikke sånn at det helt går an å avvise stykket. Karakterene er litt flate, det er ikke helt lett å finne motivasjonen for handlingene, utviklingen er nok litt tilfeldig, det er en ganske komisk avstand mellom den overdådige veltalenheten og den helt groteske handlingen. For det er i det Titus Andronicus utmerker seg. Her er voldekt, lemlestelser, drap og kanibalisme, det å drepe et menneske er som å drepe en flue – bokstavlig talt, det blir slått i hjel en flue i stykket, og det blir reagert på det, «den har en far og en mor», som det sies. Første gang jeg leste det syntes jeg bare det var fascinerende, og kunne egentlig ikke helt tro på at handlingen var sånn som det vitterlig stod at den var. Den er virkelig ekstrem. In yer face er ikke bare 90-tallet, dette er blod og gørr. Men nå har jeg lest stykket på ny, og også lest mer om det, og sett at stykket tross sine svakheter også har kvaliteter. Stykket er fremdeles fascinerende, men ikke bare fordi det er så dårlig og rart.

Nåvel, denne dagen tenkte jeg også å ha lunsj, siden frokosten ble så merkelig. Også her grep Olia inn, og begynte å skrelle poteter når klokken var bare litt over tolv. Tidlig middag. Vi fikk også tid til å avvise fryseren denne dagen, det tok jeg meg av, og der fant vi også dagens middag. Laks. Det ble overdådig. Russisk potetmos, jeg vet ikke hva hun gjør, jeg vet bare at den er litt annerledes, god laks, sitron og agurk- og tomatsalat. Kjempegreier. Olia toppet det med litt «Sirniki», som vi kaller det, en slags «ostelapper», som det kanskje kunne hete på norsk. Cottage cheese er en viktig ingrediens.

På kvelden tok vi oss en liten rusletur i regnet. Det var Olia, hun gikk rundt og sparket hit og dit, rastløs. «Jeg må bevege meg», sa hun, hun søkte jobb, begynte å få lemmings i blodet. Hun ville ikke ut i pøsregnet, hun ville vente til det stoppet. I overimorgen, sa jeg.

Vi gikk ut. Det blåste og var kaldt, det regnet. Hun fant plutselig ut at hun ville jogge (null asberger, det er i hvert fall helt sikkert), så det var bare å henge seg på i langbukser, genser og ytterjakke. Etter en stund sluttet joggingen, og vi gikk igjen, i det som lå an til å bli rundt vannet. Men så oppdaget Olia at jeg var klissvåt på buksen, det var jo en vanlig langbukse i regnet. Da var det ingen bønn, da måtte vi hjem. Jeg har gått med våte bukser og klær hele mitt liv, det hjalp ingenting, hjem.

Jeg stjal meg til et bilde av Olia da vi kom hjem. Kul, som alltid.

Hjemme var det fremdeles kaffe på trakteren. Det var fremdeles litt vin siden fredag. Jeg kunne spille dagens sjakkparti, et kvarter hver, siden det var helg, en artig seier mot en som kalte seg «Dnieper», altså fra Ukraina, og med en uvanlig åpning 1. e2 – c5 2. b4. Det ble kaotisk, og akkurat i rette, feile øyeblikk, i den kritiske fasen, da alt skulle avgjøres, og jeg gjorde en dum feilberegning som forlenget partiet en stund. Men med alle mine lette offiserer i behold, og et tårn, ble det ganske greit mot hans to tårn og løper. Stillingen var helt åpen, jeg hadde h,g, a og b bonden, han f, g og h. Så løperne og springerne mine stod og passet på hverandre, og det viste seg umulig for ham å flytte rundt på tårnene sånn at de ikke snart ble rammet av en gaffel.

Nå er det kveld, og det venter en ny arbeidsuke. Forhåpentligvis vil regnet føre til at det blir litt grønnere og friskere her. Vi vil gjerne at naturen rundt oss skal stå i stil med hvordan vi føler oss.

Snøklokker. Skinnende hvite i regnet.

For øvrig: Bildene i denne posten er lenker til Googles fototjeneste, Picasa. Det er første gangen jeg prøver det. Det ser ut til at bildene blir litt små, men det er veldig praktisk, siden bildene blir lastet opp automatisk fra Sony Xperia. Det sparer også plass på WordPresskontoen, der jeg begynner å nærme meg grensen.

Advertisements

2 comments on “Regnværsdag hjemme

  1. Karimor sier:

    For en fantastisk søndag, selv om løsning av ligninger som ingen kan forstå definitivt ikke er hva jeg forbinder med en hyggelig dag! Bortsett fra det, så er det Klosterklokker og Snøklokker dere har i hagen – ikke hvitveis. De kommer senere og er i skogen.

    • esalen sier:

      Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skrev «hvitveis», jeg vet godt det er snøklokker. Klosterklokker har jeg aldri hørt om. Takk for påpekningen, jeg skal rette det opp.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s