Mediedekningen av Magnus Carlsen

Mandag kvalifiserte Magnus Carlsen seg til tittelkamp mot inderen Viswanathan Anand. Det er ikke en VM-finale, dette er ikke et verdensmesterskap, sjakken bruker ikke slike begreper. Det var en kandidatturneringen som blant flere kandidater produserte en utfordrer til verdensmestertittelen. Denne utfordreren er nå Magnus Carlsen, fra Norge. Her i landet ser vi ut til å ha store problemer med å behandle det noenlunde anstendig.

Et problem er selvsagt at norske journalister ikke kan sjakk. De blåser det hele opp med floskler som at «dette er stort i utlandet» og «nå kan han tjene så og så mange millioner». I idretter man forstår seg på er det ikke pengepremiene som pleier være hovedsaken. De som er så dumme at de går inn i sjakk for pengenes skyld, er allerede så fortapt i hodet at de umulig kan gjøre det noe bra. Vil man bli rik, satser man på andre ting. Selv for de som lykkes og blir millionærer, bare en liten håndfull av de millionene som er mer eller mindre aktive spillere, så er det ikke noe jet-set liv som venter. Det er altfor mye konsentrasjon som må til, både for å forberede seg til turneringene og matchene, og for å spille dem.

Det er heller ikke så stort i utlandet at det trenger seg frem i de største mediene, det blir høyst en bisak. Det er veldig stort i sjakkverdenen, men den interesserer ikke norske medier seg altfor mye for. De gjør den kunstig.

De fleste mediene som dekker saken i Norge setter skikkelige sjakkspillere til å skrive og kommentere. Men disse lar seg også fange av at man skal «gjøre sjakk interessant for dem som ikke er interessert», man selger gladelig sjelen for at folk skal interessere seg for den. Straks sjakkspillerne er utenfor sjakkmediene, kommer flosklene. Da er det «større enn Northug» (typisk for dem som ikke er noe for seg selv, man må alltid sammenligne seg med andre, ingen trenger si tøys som at Northug er den største siden Dæhlie) og «det er vanskelig for oss i Norge å fatte hvor stort dette er». Det som er stort, trenger ikke beskrives som stort.

Dette er grunnen til at jeg aldri orker å lese om sjakk i tradisjonelle norske medier. Særlig ikke på nettsidene. Nettavisen er verst.

For dem som er interessert i å finne ut hva dette egentlig er for noe, er det nok av engelske nettsider som dekket kandidatturneringen på en skikkelig måte. De behøver ikke overdøve dramatikken med sammenligninger som ikke passer inn. Kandidatturneringen ble spennende som var den planlagt på forhånd, det ville være vanskelig å tenke ut et bedre manuskript for den. Det toppet seg med de utrolige tre siste rundene, men det var nerver og resultater og spennende spill fra runde nummer to.

Vi må også ha med at det var med hårfine marginer Carlsen vant. Det var slett ikke slik at han la resten av feltet sprellende bak seg. Han hadde like mange poeng som Kramnik, men vant på det som norsk heter kvalitet, han hadde flere seire (og med det også flere tap, som den engelske kommentatoren og stormesteren Nigel Short påpekte, ved poenglikhet og likt i innbyrdes oppgjør vinner den med flest tap). Det er ikke å vinne på målforskjell, det er å vinne med flere scorede mål. Aronian og Svidler fulgte et halvt poeng bak der igjen, de hadde +2, som det ofte skrives i sjakkverdenen; to flere seire en tap. Carlsen og Kramnik hadde +3. Det var svært tett i toppen.

Alle som blir interessert i en idrett blir det på idrettens egne premisser. Alle som interesserer seg for golf, kjenner en birdie og en bogey, det er ikke snakk om å skifte uttrykkene ut for å gjøre dem mer forståelige for «folk flest». Sjakkdekningen i Norge burde være mer nøktern. Vi har en verdensener og en tittelutfordrer nå, det tar seg ikke ut at dekningen satser på å nå alle dem som ikke skjønner noe.

Den store sjakknasjonen er Russland. Bortsett fra akkurat de to som nå skal kjempe om VM-tittelen, Anand og Carlsen, er praktisk talt alle i verdenseliten fra noen av de tidligere Sovjetrepublikkene eller utvandret derfra. I kandidatturneringen Carlsen vant snakket alle utenom ham russisk, 3 russere, 1 asarbadsjaner, 1 armener, 1 ukrainer og 1 utvandret til Israel fra Minsk. I Russland blir sjakk aldri dekket med at «sjakk er ubegripelig stort» og «nå blir vinneren veldig rik». Russiske rikfolk ler av sjakkspillerne. Der er det alltid ordentlige ting, på sjakkens premisser. Det handler om hvordan spillet forløp, om hvordan kvalitetsberegningen ved poenglikhet var utformet og hvordan den virket, den er om spillet ved bordene og bak bordene. Den er laget for folk som forstår seg på hva det dreier seg om.

Slik burde det være i Norge også. De som kan sjakk og får lov til å skrive i riksmediene, bør gå foran med et godt eksempel.

Uhell, uhell, og så kan jeg ikke skrive uhell en gang til, heller hell

Litt av en overskrift.

Så var det også litt av en dag.

Vi som har fulgt intenst med på kandidatturneringen i sjakk er rimelig utladet nå. For meg gikk det med timevis hver dag, jeg fulgtDet e omtrent hvert trekk, det var fra klokken 1500 til klokken 2000 omtrent hver dag det var runde. Slik det etter hvert forløp var det nesten som det skulle være regissert på forhånd. Det ville være vanskelig å tenke ut noe mer dramatisk.

Men i går var det slutt, og det var også påskeferien. I dag var det arbeidsdag. Og etter den, skulle jeg sykle ut til Kvadrat for å kjøpe ny mobiltelefon, etter at min forrige, min kjære iPhone, gikk tapt i snøen på Madland. Det var ikke mye snø som skulle til for å gjøre slutt på en så fin telefon. Siden torsdag har jeg vært utilgjengelig å ringe til. Det går ikke lenger, og jeg er tilbake på nett nå.

Sykkelen min har stått punktert for vinteren. Jeg fikk lappet den på lørdag, må det ha vært. Dette var første tur. Jeg tok en god, ekstra sløyfe på jærveiene nær jærstrendene i Sandnes og Sola, syklet de veier jeg er sjeldnest, sånn som vanlig. Det ble noe sånt som tre mil før jeg var på kvadrat.

Der kjøpte jeg litt av hvert. Mobiltelefon var en av tingene. Alt tok lang tid, både å finne butikkene, og å finn det jeg skulle ha i dem. Det var så jeg ble rent sulten til slutt.

Jeg vet ikke helt hva klokken var da jeg gikk ut til sykkelen for å sykle hjem, bare for å finne på ny – flatt dekk.

Det var ikke i nærheten av å være luft i det. Det var ikke snakk om at jeg kunne late som jeg kunne sykle hjem. Det var en god mil, Sandnes – Ganddal, jeg måtte gå og leie sykkelen.

Jeg brukte i alle fall ikke noen tid på  å nøle. Jeg gikk med en gang. Hadde jeg hatt telefon som virket, hadde jeg kanskje ringt noen.

Da jeg kom til Sandnes motorhotell, gamle Sandnes motorhotell, som nå er Thon, der på Lura, så var det en sykkelbutikk. Den var stengt.

Fra dette området og inn til sentrum er det stygt på Sandnes. Det fikk jeg god tid til å se.

På Vågen vurderte jeg å gå inn og kjøpe en hamburger. Det hadde jeg også gjort på Kvadrat. Begge steder hadde jeg nesten stilt meg i kø, men skiftet mening, det er ikke verdt det.

Klokken var også 1845, så jeg. Om sykkelbutikken på Sandnes var åpen til 1900, ville det være en god prioritering å rekke den.

Det gjorde jeg. Jeg kjøpte der slange og lappesaker, inkludert sånne dingser å stikke under slangen, så man får den lettere av. Jeg pumpet også opp dekket, i håp om å få syklet litt hjemover.

Det rakk til Mega. Cirka 500 meter, eller noe sånt.

Det var ikke så ille nå. Bare et par tre kilometer, eller så. Jeg ergret meg litt over at jeg hadde latt være å sykle Sandveparken, siden det var grus og ville gå saktere der, og jeg ville komme lengst mulig før dekket ble flatt igjen. Jeg kom akkurat så kort at jeg heller burde tatt Sandveparken.

På toppen av Hove-sletten kunne jeg ta inn til venstre, og få tatt en titt på de nye Sørbøhagene. Det er et nytt nabolag, fremmed for min barndom. Derfra var det kort hjem.

Og der ventet min kone med mat og seg selv. Jeg skjønte mitt hell var i ferd med å snu.

1. April og nytt forsøk på vår

Det ble ikke noe særlig vellykket forsøket mitt på å introdusere våren første mars. Det fulgte den kaldeste mars siden krigen, og vel så det. Kuldegrader hver natt, som regel om dagene også. Vi har her is på alle vann, og så tydelig vinter som det blir her.

20130401-143943.jpg

Jeg laget dette bildet lite, siden jeg tenkte det uansett ikke ville bli noe særlig fint når det var tatt med minipaden. De andre bildene i posten viser at her tok jeg feil.

Men vi har hatt sol (det er derfor det har vært så kaldt), og det har vært fine greier. Nå er det også april, og da går det ikke an å vente lenger. Dette er en vårmåned, nå er det vår.

20130401-143952.jpg

Dette bildet kan på ingen måte kalles verst, tatt rett i farten, med det enkleste kameraet jeg hadde for hånden, iPad-mini.

Plantene sliter riktignok litt med å henge med. Snøklokkene kom for lenge siden, men de har ikke vært helt fornøyde, altfor tørt som det har vært. Andre planter ser ut til bare å ha lukket seg inne i kulden. Her er ikke akkurat noe knoppskyting.

20130401-144002.jpg

Både krokusen og gresset rundt er skarpt og klart, selv om jeg ikke har fotografert med iPhone, som er ødelagt, men iPad-mini, som jeg bruker i stedet. Det er ikke så håpløst reservekamera som jeg forestilte meg. Det kan brukes.

 

Vi har hatt påskeferie, den første på lenge og det blir lenge til neste det ikke går an å bade i. I påsken har vi hatt god tid til å følge med på hagen og hva som skjer med dem. Ikke at det skjer så mye, men forrige uke kom krokusen. En og annen flue har vi også sett.

20130401-144015.jpg

Denne krokusen er zoomet inn med fotoapparatet i mini-paden. Det er slett ikke verst skarphet og kvalitet, til å være tatt med slik et merkelig og sjeldent brukt kamera!

Og så har vi selvfølgelig satt ut putene til hagemøblene. Jeg sitter i kortbukse og bar overkropp og skriver, godt forsynt med rødvin, det er siste runde i kandidatturneringen i sjakk like etter. Den skal jeg følge med på, minutt for minutt.

Det følger mye arbeid med denne våren. Vi har hus som skal fikses på og males. Men etter hvert som jeg er blitt eldre, og ikke altfor mye eldre, jeg er ikke mer enn 39, så er det blitt bare kjekkere og kjekkere når vinteren gir slipp, og livet spretter ut. Jeg introduserte den i mars, det var overivrig, denne gangen skal jeg få ha mine ord i behold.

20130401-144028.jpg

Selv om vi så vidt har fått vannet hagen litt og raket den, er den fortsatt gul og tørr og full av mose etter den spesielle marsmåneden vi har hatt.

Det er vår.