Sjakkbrikke

Litt tilfeldig leste jeg i mine 365 korttekster i dag, de jeg hovedsaklig skrev i årene 2003 – 2007, en tekst for hver uke, 52 tekster i året. Pluss reserver, om noen tekster ikke ble gode nok, eller det ble for mange i noen av ukene, eller hvordan jeg nå organiserte det. Jeg systematiserte det så etter dagen de var unnfanget, sånn at det skulle bli 365 tekster, en for hver dag (også skuddåret har sin tekst, så det er 366). Det var dette som egentlig var hovedhensikten med å starte denne greie bloggen i det hele tatt, jeg måtte ha et sted å vise frem tekstene mine. De var akkurat ikke gode nok til ikke å bli antatt av noe forlag.

Jeg så altså gjennom tekstene i dag, siden det nå er veldig hektisk, helt ekstremt hektisk, med oppussing og styr hjemme, mulige eksamener, forskjellige ting sånt. Og så er jeg med i sjakkturnering og vil hver dag se på sjakkturneringen i nærområdet, der hele verdenseliten deltar, og på toppen skal vi lage kul film og plakater med det nye stand up konseptet til Chi i morgen. Det er ybertravelt, for å si det litt lydlig.

Sånn liker vi det.

Og passende nok var teksten for i dag, akkurat en sjakktekst. Tenk det, skrevet i 2006, redigert litt nå i dag, så det ikke skal bli helt prikklikt det jeg skrev den gang.

Sjakkbrikke

Hvis jeg skulle være en brikke på et sjakkbrett, tror jeg at jeg ville vært en bonde, selv om jeg føler meg som en konge. Jeg føler jeg er den viktigste brikken, den alle de andre brikkene må passe på. Enhver som har den minste forståelse for sjakkspillet, vet at aller øverste prioritet er å få kongen i sikkerhet. Slik føler også jeg at min sikkerhet nok er det viktigste. Jeg ser for meg hvordan et parti ville vært, med meg som konge. Jeg ville trolig være den sorte kongen, for det er de hvite som begynner. Det kan neppe være mine brikker som begynner, men når de hvite har begynt, farer de sorte brikkene ut på brettet for å beskytte meg. Etter en stund går jeg inn i rokaden med tårnet, sjakkspillets mest spekulative trekk. Det eneste som beveger to brikker på en gang. Og jeg er med i det. Så er jeg i sikkerhet frem til sluttspillet, om det ikke skjer en fadese i midtspillet. Det er de andre brikkenes ansvar å sørge for at det ikke skjer. Sånn føler jeg meg. Når sluttspillet kommer, da går også jeg ut på brettet, stor og tung. Jeg ser kanskje klumpete ut, der jeg bare kan flytte meg et felt om gangen. Til gjengjeld kan jeg flytte meg i alle retninger. Og jeg er den som er best egnet til å holde motstandernes konge unna meg. Dette skal jeg nok sørge for får stor betydning. Det kan fort vise seg at det er nettopp jeg som ordner det slik at mine farger vinner! Jeg fører den tapre bonde inn til ny dronning, motstanderens konge kan ikke nærme seg når jeg står i veien! Med min hjelp kan den sorte bonden fortsetter sin marsj frem mot forvandlingen, sannsynligvis i kappløp med en eller annen hvit bonde. Sånn føler jeg meg. Det er jeg som betyr noe, meg alt dreier seg om. Men som jeg skrev det i innledningen, tror jeg det er bonde jeg er. Og neppe den som til slutt ble forvandlet. Snarere en som ble slått ut og forsvant før han fikk gjort noe særlig.

10. mai 2006 (rev 2013, 10. mai)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s