Mellomlanding i Riga

Det er fryktelig tidlig. 0540 gikk flyet i dag morges fra Sola. Mor og jeg stod opp i firetiden, alt var pakket, så det var bare å drikke litt juice, pusse tennene og bære ut i bilen. Selv om alt var pakket og lå fremme, greide jeg å glemme fotoapparatet. Vi måtte snu, og kjøre tilbake.

Jeg var trøtt og vond. Det hadde vært veldig kjekt og behagelig å være hos mor disse dagene, hun hadde som vanlig strukket seg langt, det var kvalitetsmat til alle måltid, og mange av dem. Men nå ville jeg sitte i bilen med øynene igjen. Nå ville jeg sove, hvor som helst, og samme hva.

På flyplassen var det kaos. Det er vanskelig med disse flyene, på Sola er det umulig å beregne. Sist gang satt vi som idioter ved gaten og ventet på å slippe inn i flyet, en time vi meget lurere kunne sove. Denne gangen var det en forferdelig kø foran innsjekk til AirBaltic. Det var som innsjekken nettopp hadde åpnet, og alle passasjerene stod der på en gang. De tar 90 kroner ekstra hvis du ikke sjekker inn på forhånd, men det så ikke ut til å hjelpe på farten. Dette gikk tregt.

Klokken fem over fem eller noe slikt, tiden vi skulle møte på gaten, da hadde jeg kommet fremst i køen, og AirBaltic åpnet også en nabosjekkinn, i regi av KLM. Først nå ble det tre skranker til å ta seg av passasjerene. Det var fremdeles mange bak meg, og sikkerhetssjekken stod igjen.

Sikkerhetssjekken stod igjen. De siste gangene jeg har flydd fra Sola, har den gått riktig fort. Det gjorde den kanskje denne gangen også, men det var bare så altfor mange passasjerer. De var ikke i nærheten av å få oss igjennom til flyet vårt skulle gå. Og det er verdt å merke seg at vi alle var på flyplassen i god tid, det var bare klin umulig å komme seg gjennom de trange passeringssystemene, så mange vi var. Det hadde ikke nyttet å komme tidligere, køen ville fremdeles vært der. Vi brukte alle tiden på å stå i den.

Etter sikkerhetskontrollen måtte jeg på toalettet. Klart jeg måtte det, alltid før en flytur. Jeg hadde klarhet i at det var folk bak meg, så de ville uansett bli senere enn jeg, og dessuten var dett en knall som skulle på samme fly, som gikk på taxfree. Det hadde alt sammen gått helt fint, etter forholdene, var det ikke for at flyplassen var ombygget. Jeg fant ikke gaten.

På skjermene stod det «Gate closing», så det er klart, det var ikke trivelig. Jeg befant meg i en ende av flyplassen uten dører. Det var bare nødutganger. Jeg gikk ut en av dem, og så flyet som måtte være vårt. I panikken tenkte jeg bare å løpe ned til det, men jeg ombestemte meg. Det blir for dumt var det feil fly. Dessuten liker ikke flyplasser at folk løper rundt omkring i det fri. I så fall bør de lage idiotsikre system å finne frem i.

En kar hjalp meg, sa det var ned en trapp. Jeg løp ned trappen. Der var det helt tomt. Et bygg med skilt «Passkontroll» dekket korridoren videre, men ingen var der, og lysene var av. – Skal dere til Rigs, spurte jeg de første andre som kom ned. Det skulle de ikke. De neste skulle, men ble forvirret over at jeg stod der og ikke fant frem. Vi skulle bare gå rett forbi denne «Passkontrollen». Gaten var bak der.

Flyet ble en halv time forsinket. Det er ikke så rart. Olia hadde også veldig store problemer da hun fløy ned, hun fløy også med AirBaltic. De må passe seg, så ikke pengene vi sparer på å reise med dem, blir oppveid av alle de ekstra ubehagelighetene det fører med seg.

På flyet kunne jeg endelig sove. Eller jeg kunne jo ikke det, jeg sov ikke der. Jeg leste noen gamle aviser, elektronisk, som jeg nå har den, og jeg døset med en podcast på øret. Turen gikk jo ganske fort. Vi var fremme i ruten, selv om avgangen altså var altfor sen.

I Riga tok jeg ut 10 lettere, eller hva nå de latviske pengene kalles, og tok bussen til sentrum. Bussen fra flyplassen i Riga er super, det er vanlig rutebuss, og like billig. Min plan var å gå på okkupasjonsmuseet i gamlebyen. Det hadde vært kjempekjekt, det er fem år siden jeg var der nå, ville være artig å få fristet opp litt. Men museet var stengt.

Hva skal man gjøre da? Jeg har vært i byen flere ganger før, sett det jeg vil se. Det finnes ingen andre museer jeg kjenner til, som jeg vil gå til en gang til eller for første gang, og kirkene her er jo ikke all verden. Det er koselig å tusle rundt i gamlebyen, men jeg kom klokken 0930, flyet videre til Kiev går 1800.

Det jeg gjorde, var å sette på en lydbok med korstogene fra muslimenes synspunkt, og trasket i vei i en retning vekk fra alt. Slik gikk jeg til jeg kom til et lyskryss der det røde lyset var for plagsomt, og så gikk jeg på samme måte til venstre. På denne måten får jeg sett de delene av byen som ikke er ment for turister, jeg kommer meg liksom ut i livet.

Riga er en fin by. Det er en særegen blanding av Øst-Europeisk manglende vedlikehold, kommunistisk betong, pittoreske gamle bygninger og nye bygninger i gammel stil, og gjennomkommersialisert wannabe vesten. Det lyser gammel sovjetisk by av den, som det også lyser at det er en by med historie. De som bor her har nok større problemer enn det ser ut på overflaten, men det er ikke verre enn at de ikke har noen problemer med bare å vise solsiden til turistene.

På Lido, en briljant stolovaja – det er rette navn, russisk kantine – like ved sentrum av sentrum i gamlebyen, der har de 1 liter latvisk øl for 2,10. Det har jeg kjøpt. Sist gang jeg var her, hadde de også Internett. Det har de sikkert ennå, men jeg prioriterer å sitte ute, heller enn å bruke det. Klokken er nå 1310. Det er ennå et par timer igjen, til jeg tar bussen ut til flyplassen for å reise til Kiev og Olia.

Er det rart solen skinner?

20130623-132950.jpg

Den første fra fotballaget dør

I dag ble en flott morgen uroet av ev skremmende nyhet. Det var min mor som sjekket Facebook på mobilen, og der fant meldingen om at ** var død. Jeg kjente ham ikke så godt, så jeg skal ikke legge navnet hans ut. Men alle som leser dette og kjenner historien vil vite veldig godt hvem det er.

Fra jeg var 6 (og vel egentlig strengt tatt lenge før det) til jeg var 19 var fotball en altoppslukende interesse for meg. Jeg spilte aktivt på Ganddal IL, jeg var i 1974-generasjonen, og vi var vel en av de beste den lille bydelen i Sandnes har hatt. 10-års lag knotter var legendarisk, med 2 x Atle bakerst, 2 x Sven på midten, og Asgeir og jeg fremme, med Gunnar i mål. Vi slo de andre bydelene i Sandnes med mellom 5 og 10 mål hver kamp, det var bare de store stedene som kunne spille jevnt mot oss, det var mot Klepp, Bryne, Ulf og Vidar det ble kamp.

Generasjonen over oss var litt mer spredd, så hver gang vi ble førsteårs, lilleputt, smågutt og gutt, så ble det litt vanskeligere. Vi fikk Kjetil ute på vingen, en stjernespiller, vi hadde en annen Gunnar til å spille back og ta innkast, Kåre var en bauta som sweeper, Ove en motor på midtbanen, de bidro med sitt, men tross de var ett år eldre en oss, så var de egentlig ganske jevngode med oss. Det var da 74-generasjonen var de eldste vi på ny vant turneringer.

Så ble vi større, 15 år, de beste fikk nå allerede prøve seg på A-laget. Og de som virkelig var talenter, fant seg andre klubber å spille for, enda det ble litt lengre å sykle. Fra Sandved fikk vi nå en spiller som var i en annen kategori. Det var alltid vanskelig å ta ballen fra Kjetil, Harald var rask og sterk, jeg driblet også godt, om enn litt mer klønete og utradisjonelt enn disse andre som virkelig var gode. Men med denne spilleren fra Sandved fikk vi en som selv kunne bestemme hva som skulle skje med ballen. Det var umulig å ta den fra ham. Han var teknisk og sterk på en gang. Jeg husker treneren vår sa med et smil at denne spilleren hadde kommet med kapteinsbindet, – er det greit? hadde han spurt. Det var en selvfølge han skulle være kaptein, enda han var fremmed fra Sandved.

Hele slekten hans besto av meget gode fotballspillere, de dominerte alle sine klasser. Lillebroren var på kretslaget, det var en overraskelse for meg da denne spilleren ikke kom dit. – Slumlag, sa han, med et smil. Det hadde å gjøre med at han var født slik på året, at han konkurrerte på kretslaget med spillere som spilte et nivå over ham, som allerede var junior, mens han var gutt. Vår mann spilte også vel så mye på juniorlaget og vel litt på A-laget, som med oss på guttelaget. Han hoppet vel kanskje over juniorklassen. I hvert fall så jeg ikke noe mer til ham.

På 90-tallet og 00-tallet bodde jeg i Bergen, og fulgte ikke med på da Ganddal forvokste seg, og Bogafjell ble en egen bydel. Det var der barnefamiliene bodde, det tradisjonelle Ganddal ble fylt av andre generasjon, som jeg, og første generasjon som bor i husene sine, men uten barn der. Det er på Bogafjell det er mange å ta av. Jeg følger ikke med i det hele tatt, så jeg vet ikke hvordan det går når Ganddal og Bogafjell spiller mot hverandre, men jeg vet at det er denne gamle spilleren som kom over fra Sandved, som nå har startet klubben der oppe på Bogafjell. Han spilte tydeligvis aldri så veldig høyt oppe i divisjonene, men han startet en egen klubb. Det er jo også noe å ta med seg.

Nå døde han altså. 41 år gammel. Hjertestans. Det er skremmende når det er noen så nær. For de som kjente ham godt og for alle bom bor på Bogafjell må det være helt forferdelig. For kone og barn ikke til å holde ut. Jeg mistet min far da han var nesten 60. Det er altfor ungt. Knapt 40 er et sjokk, det er som jeg.

Tidlig St. Hans i år

St. Hans er en spesiell dag. Vi tenner bål på kvelden, i det som skal være årets lyseste dag. Navnet på dagen er fra døperen Johannes, som ble en helgen, og som i følge Lukasevangeliet er født seks måneder før Jesus Kristus. Siden Jesu’ fødsel er satt til julekvelden 24 desember, må Johannes’ dag være 24 juni. Dermed får kristendommen satt to svært viktige personer på to svært viktige dager i året, den dagen solen snur, som det heter på folkemunne.

Så er det bare at vi med dette bommer lite grann. 23 juni er ikke den lyseste kvelden, 23. desember ikke den mørkeste. Det er den 21. som er vendepunktet, det er denne dagen den nordlige halvkule slutter å vende seg lenger og lenger bort fra solen, som den gjør det om vinteren, eller nærmere og nærmere, som om sommeren, den skifter retning. Vi treffer godt med vårjevndøgn og høstjevndøgn, det er 21. mars og 21. oktober, da ligger jorden rett, dag og natt er like lang. Det hadde jo tatt seg ut om vårjevndøgn og høstjevndøgn ikke lå midt i mellom sommersolverv og vintersolverv, som om kloden må akselerere lite grann for å rekke det.

I år bommet jeg helt på når St. Hans er. Jeg hadde det for meg at det var den 21. juni, og jeg oppførte meg som om det var den dagen. Tradisjonen er blitt at det er rømmegrøt og spekemat hver gang solen snur, lille julaften og St. Hans, da samles vi for denne gode maten. Det ville passe greit, Olia har allerede reist til Kiev, jeg reiser etter søndag 23’de, og jeg kunne feire St. Hans med mor og overnatte der, og bare bli der til hun skulle kjøre meg til flyplassen søndag morgen.

Det var en veldig fin plan, som ikke kunne la seg forstyrre av at St. Hans altså er 23. juni. Mor laget rømmegrøt, hun hadde kjøpt inn godt øl på polet, det var akevitt, og det var spekemat. Alt var som det skal være. Jeg forsynte meg kraftig av rømmegrøten, av nybakte rugkranser, av øl og akevitt, av det som var, og mor holdt godt følge. Vi skålte for St. Hans, for midtsommer og for en del andre ting. Det var en fin og rolig kveld fra klokken syv til klokken cirka ti.

Da slokner mor. Jeg ble sittende våken litt til, og snakke med Olia på Skype. Etter det la jeg meg også, etter litt kontemplering med Beethovens pianosonater, og litt skriving og lesing. Det var en tidlig og fin St. Hans. Ingen var jo helt sikre på når verken Jesus eller Johannes var født uansett.

Mor, St. Hans 2013

Når man er gift er det gjort, da er det håpløst alene

Olia reiste til Kiev for halvannen uke siden, og på søndag reiser jeg etter. I dag tenkte jeg å pakke lite grann, det vil si, pakke alt i hop for reisen, og i tillegg forberede huset for min søster Tonje og hennes Espen og deres barn skal bo der litt i sommer. Det er ikke så lenge siden Olia reiste, og før jeg giftet meg med henne, så var det jo jeg som måtte gjøre alt husarbeid, skulle det bli gjort. Og det ble av og til gjort.

Men nå flyter det. Nå er det klær overalt. Det er ikke bare alle klærne jeg har brukt underveis, siden Olia reiste, og de jeg hadde på gjenforeningsturen med militæret, det er i tillegg alle klærne jeg har hatt liggende på jobb. Siden jeg løper til jobb, har jeg hatt en del skift liggende der. Nå kommer det alt sammen hjem på en gang. For ikke å glemme sengetøyet.

Jeg stod og så på vaskemaskinen. Det nytter bare ikke. Jeg tenkte å kjøre det alt sammen inn på 40 grader. Men jeg fant ut set var bedre å bare gi opp med en gang.

Nei, så måtte jeg plutselig ut på en avslutning. Den var planlagt og kjent i ukevis, men den føltes likevel plutselig. Flyttet frem en time ble den også. Helt håpløst.

Så måtte jeg gjøre det alt sammen en time raskere. Og jeg som ville hatt store problemer om det var satt av all tid i verden. Å vaske noe var bare å glemme, det ville aldri gå, ikke en gang oppvaskmaskinen var noe alternativ, det gjaldt å få pakket. Herfra til søndag kan jeg bo hos mor, det er jo så å si St hans mellom der.

Men pakking har jeg aldri hatt dreisen på, aldri. Riktignok hadde Olia pakket bagen for meg, pakket og tapet igjen. Det kan kanskje ses som en overdreven velgjerning fra en kone til hennes mann, men det må med i regnskapet at i bagen er det stort sett gaver til Olias familie, hun legger beslag på all min innsjekkede bagasje. Jeg vet ikke hva mitt som er der, om det er noe.

Akkurat det gjør det litt vanskeligere. Jeg vet ikke hva ekstra jeg skal ha med meg, om hun har pakket noe til meg i det hele tatt. Dessuten har jeg noen klær og sånt i Kiev, husker ikke hva. Alt ekstra må jeg ha i håndbagasjen. Det gikk ikke i det hele tatt.

Jeg skulle flytte over til mor, disse  siste dagene før jeg reiser, så jeg måtte ha litt ting der også. Kjøleskapet må tømmes for varer som ikke står seg over sommeren. Jeg må ha med klær, jeg skal sikkert jogge, søppel må  bæres ut. Og så var det denne jobbavslutningen jeg skulle på.

Det gikk jo ikke i det hele tatt. Jeg kom ut for sent, og med for lite, og i for mye kaos. Som vanlig er det eneste jeg får med meg skikkelig de tekniske tingene, mobiltelefon, nettbrett, fotoapparat og ladere, øretelefoner, der er alt på stell. Russisk-norsk ordbok er også med, lesestoff tuller jeg ikke med. Men klærne var i forskjellige poser, blanding rent og halvrent, blanding hva som skulle med hvor, huset er fullt av granbar og klesvask, det ser ikke ut som det er forsøkt å gjort rent, noe det heller ikke er.

Jeg husket å rydde kjøleskapet og kjølerommet for mat som blir dårlig, jeg husket å trekke ut alle stikkontakter, men jeg glemte å gå ut med søpla (der det ligger mat som allerede er dårlig). Og jeg glemte passet.

Det nytter ikke det der. Jeg var aldri noe flink til å pakke for reising, selv før jeg ble gift. Men etterpå nytter ingenting, man blir bortskjemt med en gang, når Olia er borte står huset til forfall, og det samme gjør jeg. Det er som om jeg står akkurat på grensen til at man kan kalle det forsvarlig at jeg blir overlatt til å klare meg selv.

Liten langtur siste søndag før ferien

I dag gikk jeg tre mil. Olia reiste til Kiev forrige søndag (mens jeg var i militærgjenforening), jeg reiser neste, og innimellom har jeg to uker for meg selv. Det er rolige dager, jeg bytter jobb over sommeren, og har gjort det meste som er å gjøre i jobben jeg har nå. Oppussingen av huset er satt på vent. Det er bare forefallende arbeid i hagen å gjøre. Jeg kan gjøre det når jeg vil. Min tid går stort sett med til å vente.

I dagens moderne verden er det mange fine måter å fordrive tiden på, mens man venter. Det var det også i den gamle. I dag tenkte jeg å gå tur. En alle tiders måte å vente på.

For lokalkjente tok jeg ut til fots, ned langs Stokkalandsvannet, over Tronsholen og til Høylandskirken. Derfra gikk jeg videre langs gamle Ålgårdsveien til Bråsteinsvannet, og på sørsiden av det til jeg kom til Arboreet. Liksom fra siden.

På ørene hadde jeg podcast, In your time, fra BBC, et glimrende radioprogram der britenes beste forskere diskuterer tema innen realfag, historie, kultur, religion og filosofi, med litt flytende overganger. Siden jeg har ødelagt iPhone, ble det miniPad som fulgte meg. Litt stor å ha i lommen, men egentlig ikke noe problem.

I Arboreet stoppet jeg tidsmåleren og GPS, og hadde en vanlig rusletur på kryss og tvers i stiene. Det var en vanlig tur i Arboreet, som når vi kjører dit for å gå tur der. Det blomstret i alle farger der borte, og det var svært mange som hadde tatt turen for å se. De fleste var barnefamilier eller eldre pensjonistpar. Det var bare jeg som gikk alene, med program om britenes glorious revolution på ørene.

Så startet jeg klokke og GPS igjen, og la av gårde på Nordsiden av vannet, langs veien til Sviland. Jeg krysset Ålgårdsveien, og fulgte jernbaneskinnene til Ålgårdsbanen og Figgjoelven til Foss Eikeland. Ved en kulp cirka midtveis mellom gamle Bråstein stasjon og Foss Eikeland stoppet jeg for å spise og bade. Vannet er veldig kaldt til å være sen juni. Men jeg er veldig vant med kaldt vann.

Nisten vil imponere ingen mødre. Det var skiver med brunost og greddar, det imponerer, og det var teen jeg hadde til frokost. Tatt med i samme svarte tekanne som den ble servert i, til frokost. Og så var det «Marie»-kjeks fra Xtra, billigkjeks. Jeg har hatt den med i flere år, men jeg spiser aldri noe av den.

Jeg fulgte ikke jernbanelinjene helt inn, men gikk av ved Sandnes Ullvare, inn i skogen, og over fjellet. Dette er Stokkalandsskogen, Stokkalandsfjellet, den slags. Jeg gikk litt kryss og tvers, oppi der. Men jeg sørget for å holde meg så lite som mulig i bebyggelsen der oppe, jeg gikk i terrenget, klatret over gjerder for å komme meg vekk fra asfalt.

Jeg krysset rett over toppen, og kom ned cirka midt på, litt flott nedstigningsterreng der. Man får nesten klatrefornemmelse, turfornemmelse, selv boligfeltet er bare 20 meter unna. Nede var jeg cirka halvveis rundt Stokkalandsvannet, og fullførte runden mot høyre, samme vei som jeg hadde startet fra. Da jeg kom hjem stod det 28,2 km, 5 timer og 13 minutten. I tillegg kom de 3-4 kilometerne i Arboreet. Det var en rolig og fin rusletur, som passet til sommerstemningen.

Nå skal jeg lage laks, og deretter kanskje skrive litt mer på denne posten. Som jeg nå har gjort.

20130616-160959.jpg

20 års jubileum for MP Tropp 3, kull 93, Vatneleiren

Vi var blitt 20 år eldre alle sammen. Det var litt større mager, og litt mindre hår, men ellers var det temmelig det samme. Vi fant alle våre gamle roller, fra det villeste halvåret i våre liv, den gang vi var et par og tjue og avtjente verneplikten i militærpolitiet i Vatneleiren.

Det var litt av en gjeng. Tropp 3 den gang må ha vært noe av det merkeligste de har hatt der inne. Hvordan de ville ha oss til å være MP kan man saktens undre seg over, men vi var også fremragende når det gjaldt, og prikker inn seire i de fleste konkurranser med de andre troppene. Samholdet var også mye sterkere enn hva som må være vanlig i en vanlig tropp som bare avtjener førstegangstjenesten. Jeg tror ikke det er mange andre tropper rundt i landet som feirer 20 års jubileum, og samler en gjeng sånn som oss.

Initiativet lå hos Egenes og Solberg, vil jeg si, med Ressel som en god medspiller når det begynte å rulle på seg. De hadde laget et virkelig bra opplegg, en hel helg. Høydepunktene bare strømmet med oss. Eller hvordan kan det ellers formuleres, når vi kjører inn i leiren, og så er vi der bare, alle 12, som det endte opp med å bli. Det var uvirkelig morsomt. Det var de samme brakkene, så mye likt, og så mye ulikt. Akkurat som oss.

Vi hadde oppstilling ute på plassen. Kledd i det mest militære vi hadde. Solberg og Egenes spilte rollen som befal, stasligere antrukket enn alle, og dessuten med medaljer. Sjelden har et morsommere AVMELDING hvint ut av kjeften fra en kommandant. Vi sto og holdt på å flire oss i hjel, men fikk kraftig melding om å tørke det av oss, for nå skulle vi se skikkelige ut. En umulig kommando.

Da jeg helt merkelig tullet det til med høyre og venstre når det gjaldt venstre om, og som den eneste vendte meg feil vei, så var vi jo enda mer tilbake. Sånn var det jo den gangen også. Vi vant konkurransen i sluttet orden, den gang i 1993, og jeg bidro veldig sterkt til den, siden jeg ble kommandert til ikke å få bli med.

Etterpå var det pizza og øl i TV-stua. Pizzaen var som før. Ølet var selvsagt noe helt nytt og den gang ulovlig. Det var veldig flott gjort av Heimevernet å låne leiren til oss, helt uten vederlag. Det var kjempegreier.

Høydepunkt var det også å sove i kasernen. Jeg klarte aldri å få til sengestrekken den gang, nå skjønner jeg ikke engang hvordan jeg kom i nærheten. Men jeg sov som en stein, jeg sov veldig godt, og det var ganske spesielt å tusle rundt for meg selv i leiren, før de andre våknet.

Vi reiste så opp til Prekestolen. På veien var vi innom Sviland, den forhatte plassen for mange av de verste øvelsene. Der krabber vi rundt i Stridsløype, der gravde vi skyttergraver, også med gassmaske, og det var i det hele tatt et sted å hate maks. Det var veldig forandret der nå, og jeg tror nok de andre var sikrere enn det var dekning for, når de pekte ut stedene vi hadde vært. Men vi fant skyttergroper og vi fant rødfis, så noe rett må vi ha gjort.

Det var en passende utmarsj å gå for oss, fra vandrehjemmet til Prekestolen. Det er bare 3,8 km, og en stigning på cirka 400 meter, det er ikke all verden. Men det er sannelig tungt nok. Nå hadde vi lettere oppakning enn i militærdagene, men mange av oss kompenserte med å ha tyngre kropper. Det sprutet ikke akkurat i frasparkene da vi gikk oppover, men det var heller ikke sånn at noen fikk problemer med pusten. En god soldat taper ikke formen. Og gode soldater var vi, bare vi var det på vår egen måte.

Jeg kan jo her snakke litt for min egen del. Jeg blir veldig ivrig når vi skal slike steder med et tydelig mål, vi skal til Prekestolen, det gjelder å komme dit. Da vil jeg komme dit raskt, alltid nysgjerrig på hva som er bak neste høyde, hva som skjer videre; kort sagt, jeg langet ut. Men i tropp 3 hadde vi marsjmerkekongen, Korporal Askland. En kraftkar av typen det ikke så ut til å spille noen rolle om han hadde sekk eller ikke, og hva som var i den. Ingen går fra ham. Men han og jeg gikk fra de andre. Det kan man trygt si.

Og han gikk fra meg, da vi gikk feil vei, og havnet på høyden over Prekestolen på feil side. Askland lar seg selvsagt ikke hindre av noe sånt. Han ville gått gjennom fjellet, om det skulle være nødvendig. Nå så jeg han forsvinne nedover, og bli stående å tenke ved et veivalg. «Om Askland må tenke, skal ikke jeg gå der,» tenkte jeg. Og gikk rundt.

På kvelden var det fest. Det var skikkelig fest. Vi skulle spise på fjellstuen, men dette var en så herlig gjeng, at vi bare ble enige om å ta det på fellesen, og dermed var det akkurat som om det ikke kostet noen ting. Endelig en gjeng der man slapp å vurdere om man skulle ha et glass vin til eller ikke. Er du i tvil, skal du alltid ha mer vin. Og ikke i glass, men i flaske.

Vi knuste til med 3 røde og 3 hvite, for det skulle være noe fisk til forretten. Siden brøt vi aldri symmetrien. Kjøpte vi en ny rød, kjøpte vi en ny hvit også. Og alltid alt sammen samtidig. De unge vertinnene var jo delvis uvant med et sånt selskap. De ville til og med bytte glass for Tingelstad, fordi det kom en ny type rødvin, og han da liksom måtte ha et rent glass. Tingelstad.

Det eneste problemet var for Egenes og Solberg. De drakk øl. Og det var bestillinger de unge vertinnene aldri kunne huske. Stakkars Egenes og Solberg ble sittende uten øl i flere minutter på det verste. Egenes kompenserte med å drikke vin, hvitvin, men Solberg tøyset ikke med prinsippene. Han satt staut til ølet kom.

Og så var det kaffe og Cognac. Siden alt ble satt på fellesen, bestilte vi bare kaffe og Cognac til alle i hop, uten å regne så nøye på hvem som ville ha. Mye morsom festing går tapt i sånn unødig organisering. Vi skar gjennom. Og rødvin og hvitvin og to øl bestilte vi også. Alt ble drukket opp. Vi skålte for alle. Også for nabobordet. Det var nok folk å ta av, det ble drukket.

Regningen kom på det samme som resten av turen til sammen. Veldig bra prioritering. Det var fest, og da gjør vi set skikkelig. Vi er tropp 3. Det romstrerte en del kreative forslag, som å sette regningen på Smirnes, som var innom i Vatneleiren, men måtte gå igjen og være familiemann, eller på Bergslien, som ikke var med i det hele tatt. Vi tenkte også på å dele regningen på alle 42 i troppen, sånn at ingen skulle slippe unna å betale bare fordi de ikke kom.

I det vi gikk, gikk Tingelstad og kjøpte to vin og 13 jegermeister i baren. Meget smart. Særlig siden vi var 11. Svinnet skal alltid være til riktig side. Tingelstad er gammel fallskjermjeger, så å si. Det var selvsagt ingen sak for ham å smugle med seg vinen og shotsene dit vi skulle være. Lov og ikke lov, det finnes tider da slike spørsmål bare må settes til side.

Det var Quiz. Med all vin, cognac, øl og annet som nå var konsumert, ble det veldig god gang på quizen. Jeg merket at mange av mine svar forbedret seg kraftig når Aakre leste dem opp, og Kummen hjalp Ressel med kreative svar der Ressel bare hadde satt en lang strek. Quizen var smart satt opp, den dreide seg om oss og tiden i leiren. «Hvem fikk skylda for å tulle med senga til hvem det nå var», og «Hvem var det egentlig som tullet med den?» Egenes og Solberg ledet quizen, og var veldig raus og streng med poengene, veldig om hverandre. Sjelden har «poengene satt løst» vært et mer dekkende uttrykk.

Aakre vant. Og mistenkelig nok ble Askland og jeg nummer to og tre. Vi satt alle rundt hverandre. Mistenkelig ofte hadde vi like svar, riktige og gale. Som da jeg først satset på Moen som en som kunne ha tatoveringen til ekskjæresten på seg. Men da jeg så at Aakre hadde skrevet seg selv, tenkte jeg nok at det fort kunne være henne.

Etterpå gjorde jeg et ærlig forsøk på å drikke opp all vinen som var igjen. Askland, Aakre og Ressel bidro seriøst. Det var vanskelig, for vi hadde også øl og cider å drikke opp. Og plutselig ville de andre legge seg. Klokken var fire. De andre hadde gradvis trukket seg tilbake fra totiden av. Det var en kjempekveld.

Det var en sånn kjempekveld og helg at litt over åtte spratt jeg opp igjen. Hva var det nå å sove etter? Det var prekestolhytten, det er kjempeterreng der oppe, sol og varmt og godt. Man blir øyeblikkelig frisk og rask i den luften. Etter en stund kom også Aakre og Strøm (som riktignok ikke heter Strøm lenger, men hun het det da, og det er det som gjelder for oss), og så kunne vi rekapitulere litt. Det hadde jo vært en kjempekveld, som jeg også skrev.

Frokosten var kjempegreier, nytt høydepunkt. Skiver med pålegg, godt selskap, frisk luft, kjempegreier.

Men nå begynte øvelsen å nærme seg slutten. Det var tid for oppstilling. For anledningen Løytnant Solberg leverte den fornøyde troppen til for anledningen kaptein Egenes, og de takket alle av på en veldig skikkelig. Vi er tropp 3. Vi gjør alt skikkelig. Men vi gjør det på vår måte.

Jeg tenker det var mange turister som fikk seg litt ekstra underholdning der vi stod.

Kummen reiste av gårde med buss. Solberg, Tingelstad og Ressel kjørte innover mot Østlandet. Aakre kjørte Strøm og meg ned til fergen, så vi kunne ta den inn til Stavanger og derfra reise videre til stedene langs Jærbanen vi er fra. Sloreby, Lie og Askland var med Egenes i samme ferge. De tre skulle med fly hjem. Egenes skulle sørge for at de fikk en fin tur ut til flyplassen.

Så sånn skilte vi lag. Vi ble enige om at det blir fem år til neste gang. Det var en del av quizen, så det ble fasiten. Det er fem år til, og det blir på Østlandet et sted. 25 års jubileum. Merkeligste troppen i rød berret. Vi glemmer det aldri. Og denne helgen har vi fått nye minner å aldri glemme.

20130609-231037.jpg

Ingen ferie på Tanya i år

I dag kjøpte jeg flybillett til Kiev. Jeg reiser søndag 23. Juni med tidligste morgenfly, og er i Kiev i åttetiden denne kvelden, etter en lang mellomlanding i Riga. Det passer meg veldig bra å reise akkurat denne dagen. Jeg får en fin St. Hans med min mor, hun lager rømmegrøt, det blir spekemat, og det blir helt skikkelig. Så kan vi slappe av lørdagen, og jeg altså reise søndagen. Olia reiser allerede nå på søndag.

Olia skal altså være i Ukraina med familien sin i to uker før jeg kommer. Hun tenkte derfor at hun kunne ta dem med til en ordentlig ferie på Krim, så også den lille familien på tre skulle kunne få fri fra hverdagen sin. Lille Tais har ikke sett havet i sitt liv, og verken søster Tanya eller mama Irina har hatt ferie siden Olia og jeg giftet oss i 2009. Det kunne saktens trenges.

Så etter å ha ruget på forslaget en halv dag snudde de seg rundt. Moren ringte til Olia på Skype, det blir ferie i 14 dager, de reiser alle fire til Eupatoria. Da får det heller våge seg at min ferie til Kiev blir utsatt noen dager, de skulle komme tilbake 26. Juni. Kanskje kunne jeg få nøkkelen eller ting kunne ordnes kreativt, men det var jo ganske opplagt at alt ville bli tungvint. Det enkleste ville bare være å la meg komme ned litt senere.

Det skulle jeg klare. Olia var overlykkelig. «Jeg blir jentunge igjen», strålte hun. Mor og jeg og Tanya og Tais i Eupatoria, det er favorittstedet vårt. Olia vil også gjerne ha meg ned dit, men jeg foretrekker Alusjta på sørsiden av fjellene. I Eupatoria er det steppeland, altfor flatt for meg. Det hadde vært alle tiders om de hadde fått til denne ferien. Tais har ikke engang kjørt ordentlig tog. Olia og jeg snakket om hvem som skulle ligge hvor, hvem som skulle finne leilighet i Eupatoria, hvordan de skulle spise mat, hvordan alt skulle gjøres.

Olia gledet seg veldig. Togbillettene var kjøpt, fire billetter fra Kiev til Eupatoria.

Det var bare det, at Tanya hadde ikke bedt om ferie ennå. Uten å ha hatt en ferie på fire år, og kanskje vel så det, skulle det kanskje være mulig å anta at dette skulle la seg løse. Det var snakk om 14 dager. Tanya er tanntekniker.

Så kom den triste beskjeden fra Olias mor. Tanya hadde ikke fått ferie, det var for kort varsel. Togbillettene var allerede vekslet inn. Det er ugjenkallelig.

Dermed er det også i år bare Olia av familien Iurzhenko som får reise til Krim. Hun gjør det med meg, som jo er hyggelig nok, særlig for meg, men også for henne. Det er likevel noe eget å gjøre det på sin egen måte, sin egen familie. Selv om Olia bestemmer mest hvordan tingene skal være der nede på Krim, har jo jeg også påvirkning, og de går ikke alltid i hennes retning. Dessuten er det hun som må gjøre alt. Hun kjenner tingene best, og vet best hvordan tingene skal løses.

Det hadde vært veldig kjekt for Olia å få vært der en gang til med familien. Og for familien, vel, vel, vel, det ble ingen ferie i år. Men kanskje til neste år. Som Godot kanskje kommer i morgen.