Treningssenteret Katsjalka i Kiev

image

Plutselig var det en reportasje i magasinet til Dagens Næringsliv, D2, skrevet av Benedicte Ramm, og med foto av Kirill Golovtsjenko. De bruker engelsk transkripsjon av kyriliske bokstaver, så det blir Golovchenko, og navnet på treningssenteret blir Katsjalka. Det er uansett anlegget jeg tilbringer mange av dagene mine her nede, 5 av 7 ukedager er regelen, 400 repetisjoner. Jeg blir en kraftkar som jeg aldri har vært av det, men det er bare en sideeffekt, en bonus. Hovedsaken er at det er så spesielt, så flott og så gøy!

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Mange av apparatene er slik, at det ikke er umiddelbart å se hva treningseffekten består i. Øvelsen består i å vri kroppen fra side til side, så det må være noen sidemuskler som blir trent.

Katsjalka (Качалка) kommer av det russiske ordet Katsjatj (Качать), et verb med svært mange betydninger. I den store ordboken til Valerij Berkov, utgitt i Norge i serien blå ordbok fra Kunnskapsforlaget, er «å pumpe» betydning nummer 6. Og det er derav anlegget har kjælenavnet sitt. Katsjalka betyr egentlig gyngestol, og grunnbetydningen av verbet Katsjatj er «svinge, svaie, gynge, vippe». For øvrig er -tsjenko en veldig vanlig ending i ukrainske etternavn, og Golov – eller golova (голова) – er russisk for hode. Det er hode på fotografen.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Det er ingen aldersgrense i Katsjalka. Folk veldig godt oppe i årene er her også, løfter og presser og skyver og strever.

Fotografen Kiril Golovtjsenko har gitt ut en bok som heter Kachalka – The pumping iron revolusion. Boken består nesten utelukkende av bilder fra treningsanlegget, og er utgitt på Kehrer Verlag (og ikke Kehrer Berlag, som D2 skriver, en av flere feil de gjør i reportasjen) i Tyskland. Det går an å bestille den på nettet, men dette er ikke et treningsanlegg å se på bilder fra. Det er et anlegg å besøke. Bilder er også enkle å finne frem til på nettet, søk på kachalka eller Golovtsjenko, og så kommer noen av bildene fra boken opp. Det ser ut til at de fleste – også Dagens Næringsliv – bruker de samme bildene. Jeg har jo også tatt noen bilder, i hui og hast med min Sony Xperia Z, på vei hjem etter selv å ha trent.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Denne jernkonstruksjonen er usannsynlig tung. For sterke menn kan den gjøres enda tingre, ved å henge forskjellig skrap på den. Gjenstanden som henger på nå, veier noe sånt som 10 kg, vil jeg anslå. Ved å henge den lenger oppe eller nede på stigen, gir vektstangprinsippet økt eller mindre tyngde å løfte.

Vi har for øvrig aldri omtalt anlegget som Katsjalka, ikke som jeg har registrert, verken jeg eller min ukrainske svigerfamilie. Min kones mor trente der hver dag da hun var yngre, året rundt, og tok en rask dukkert i elven Dnjepr etterpå. Treningssenteret, kaller hun det nå, eller bare «senter». «Trenirovka» er et annet navn som  blir brukt. Som oftest sier vi bare at vi skal til Hidropark, den store parken senteret er en del av.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Dette er noe så artig som et «håndbakstreningsapparat». Vi kan vel kalle det jernlodd, det som henger under, og man har fire tyngder å justere mellom. Så er det et håndtsak vi ser oppe til venstre på apparatet, og bevegelsen man gjør med den tilsvarer nøyaktig den man gjør i håndbak. Det er til og med håndtak for venstrehånden, eller hånden man ikke gjør håndbak med, som man ser.

Uansett hva senteret kalles, så ligger det på en av Hydroparks to øyer, Dolobetsk (den andre er Venetian, men navnet på øyene blir veldig sjeldent brukt, det er Hydropark begge), den av øyene metrostasjonen ikke er på. Så man må gå over en bro. Når man går ut av metrostasjonen går man til høyre, og så holder man til høyre litt til, man ser broen, går over den, og så ligger anlegget like bak stranden. Det er veldig lett å finne, og umulig å bomme på, når man bare kommer seg på rett øy (en gang gikk jeg på feil, til venstre etter stasjonen, på den største, Venetian, og gikk i flere timer uten å finne stedet, som altså er fem minutter å gå til fra stasjonen, når man bare går rett).

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Her kan man bare gjette på hva dette er for noe. Vi ser alt skrapet man kan henge på for tyngde. Man setter seg på toppen, man har støtte for føttene, og så gjelder det å lene seg bakover med ryggen mot den blå tøyrullen og presse den ned. Loddene går opp, og man har en slags «omvendt situp» med trening for magen.

Anlegget er enormt, 10 000 m2 eller 10 dekar stort. Jeg vet ikke om det lille anlegget for turn og street workout like ved, da regnes med. Det kan godt gjøres, for det er samme mål og hensikt, fremme av fysisk fostring, om enn dette anlegget med ringer og svingstenger ble totalrenovert i fjor eller forfjor. De skiftet praktisk talt ut alle apparatene, gjort på et øyeblikk.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Det er ikke bare jeg som tar bilder. Her er en kar som poserer for kamerater, sikkert for å legge bilder ut på nett, sånn som jeg.

Det er veldig mye spesielt med dette anlegget. Jeg forelsket meg i det med en gang jeg kom til det. Det er noe med friheten. Her kan du møte i det antrekket du vil, i den fysiske forfatningen du vil, forfengelig veltrent eller mye å ta tak i, til alle døgnets tider, alle dager, hele året, helt gratis. Du blir imponert av styrken, russiske bjørner i ukrainsk versjon, og du blir lattermild av stilen, feite menn i små badebukser, blotting av muskler, og fett.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Her ser vi hvor enkelt og artig og effektfullt det er gjort. En jernbjelke er lagt over jernstenger. Ned fra den henger klassiske anordninger for trening av biceps og triceps, overarm og underarm. Man presser på forskjellig måte armene ned, og loddene opp.

Det er også noe med lydene. Alle vektene – og vektene kan være manualer eller vektstenger, nokså likt sånn vi er vant til å se dem, eller regelrett skrapjern – er festet til kjettinger. På den måten blir de ikke stjålet, eller fjernet, hva nå noen vil stjele skrapjern etter. Det gir et orkester av rasling og klinking, som sammen med knirk og hvin fra ikke helt smurte trinser og fester, er helt unikt for steder. Legg til ett og annet stønn fra folk som vil løfte for mye, og du er der i tankene.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

De fleste vektstengene kan løftes på forskjellige måter. Disse er ment å sitte og løfte, man trener veldig godt biceps, men man kan også velge å stå, og likevel trene biceps. Legg merke til lykten i bakgrunnen, ment for kvelds- og nattetrening. Anlegget er alltid åpent. Det er folk på de mest usannsynlige deler av døgnet, og av året.

Reportasjen fra Dagens næringsliv og opplysningene til Golovtsjenko sier også mer om hvordan anlegget er laget. Jeg fikk et hint fra seneste utgave av Kiev in your pocket (jeg laster alltid ned siste versjon i PDF når jeg reiser til Kiev, da har jeg den beste reiseguiden med de siste oppdateringene), der de i en omtale av Kievs strender (vel, vel, vel, Kiev har mye egnet til å imponere, strendene hører ikke med blant det) i forbifarten for «Venetsian bay», som de kaller det på engelsk, omtaler dette «weightlifting apparatus» som «extremely popular» og «made entiryly out of rubbish».

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Nærbilde av noe av jernskrapet som løftes. Disse er typiske, og finnes på nesten alle apparatene. Det ene jernstykket ser ut til å være et slags hjul for beltet til en tanks, det andre er ikke godt å si hva er for noe.

Det var jo en flott opplysning. Som om jeg ikke var forelsket i anlegget fra før. Golovtsjenko (i D2) legger til mer, at det ble samlet sammen på 1970-tallet, ledet av den polske turneren, Kasimir Jagelsky, og den ukrainske matematikkprofessoren (!) Jurij Kuk. Det er skrapjern fra industrien. Fra den kalde krigens dager, Sovjetunionen, mye fra militærtanks, blir det opplyst. Og mange av jerngjenstandene ser virkelig ut til å kunne ha vært snurrehjul for beltene på den røde armes altfor mange tanks. Andre gjenstander ser ut til å være brukt i skip eller i kraner, det er fra vinsjene på kaien, det er tunge kjettinger, tjukke bildekk. Med opplysningene i hodet er det ingen tvil om at disse tingene på dette anlegget opprinnelig var ment for andre ting enn å løftes og skyves på. Enda mindre tvil er det om at det bruke musklene i kroppen til å gjøre det, er beinhard, god trening.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Det er treingsapparater av alle typer her. Ikke noe treningssenter har mer, om enn de er aldri så kule. Det dreier seg jo uansett om å løfte tungt, noe Katsjalka i Kiev sørger for helt utmerket.

Anlegget består på en måte av ulike deler, det er inndelt etter en plan. Nederst i hjørnet, det første man kommer til, er forskjellige «styrketreningsapparater», om det kan brukes som et ord. Her er akkurat det samme som det man finner i treningssenterene, i hvert fall som man fant det på 1970-tallet. Og menneskekroppen er ikke forandret siden den gang. Øvelsene er de samme, om enn nye apparater i moderne – og dyre – sentere forsøker å få det til å se mer flashy ut. Det er å holde armene i vinkel, og presse dem ned, så et lodd går opp, eller å holde tak i et håndtak festet i et tau eller vaier, trekke ned, så et lodd går opp. Det er å holde armene ut fra kroppen, og presse dem sammen så et lodd går opp. Det er de klassiske prinsippene. Det er kreativt gjort, så de fleste bevegelsene går også an å gjøre i motsatt retning, i andre apparater, så man også får trent på å trekke armene ut fra kroppen, ikke bare inn foran dem. I dette området er også en variant av en romaskin, og forskjellige øvelser for føtter og magen, alt som ikke er vektstenger og manualer, alt som er apparater.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Blir man sulten, er det epler i trærne. Jeg tøyser ikke. Det er helt vanlig at noen rister litt i greinene på dette treet, eller noen av de andre, og plukker opp eplene som faller ned.

Vekststengene er plassert i ulike grupper, alt etter hvordan de er utformet og hvordan de skal løftes. Først er en liten rekke ideell for trening av biceps. Stengene har en liten bøy på seg, så man får bedre tak, og man kan også sette seg, og holde hendene på en måte, slik at det utelukkende er musklene på oppsiden av overarmen som brukes til å løfte vekten. Man setter seg overskrevs på en liten benkekrakk, legger armene over en tverrplanke, og så har man posisjonen. Som alle vekter i anlegget kan også disse vektene løftes på andre måter, og det blir flittig gjort, selvsagt.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Det skal ikke mye til. Denne enkle anordningen her gir riktig effektive armhevninger.

Dernest er vektstengene spesiallaget for benkpress. I motsetning til apparatene, der man selv velger hvor mange og hvor tunge lodd man vil legge på og løfte, så er de fleste vektstengene montert en gang for alle. De har fast vekt. Til gjengjeld er det mange av dem. Så man vil alltid finne frem til en vektstang som veier det man ønsker. Benkpressvektene i hovedområdet for benkpress veier i intervaller på 10 fra 30 kilo og oppver, vektene i mellom må man til andre områder å finne. Det er tolv meter å gå, så man sliter seg ikke ut. Benkpresset kan man gjøre liggende helt horisontalt, eller sittende i en liten vinkel. Bildet under viser området. Det er flere vekter inne under taket, i området ment helst som en garderobe, men altså med alternativ for dem som vil løfte litt eller heise seg litt der også.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

For benkpress er mulighetene mange. Vektene i dette området her passer aller best. Tyngen er fra 30 kilo og oppover, med 10 kilos forskjell mellom hver. Om man ønsker lettere, eller mer finjusterte tyngder – eller om bare disse er opptatt -, finnes andre alternativ.

Enda litt lenger oppe er vekter for å løfte sittende, over hodet, eller avlastningsvekter for alt mulig. Det er også vekter for knebøy, eller forskjellige løft i stående stilling, og det er enda flere vekter for benkpress i enda litt forskjellig vinkel enn i hovedområdet. Det at det er så mange alternativ, gjør at man sjelden må stå lenge og vente for å komme til med øvelsen man ønsker å gjøre. Stedet er veldig godt besøkt, særlig på godværsdager og utenom arbeidstid, men jeg har aldri følt det har vært kø og trengsel. Man får alltid gjort det man vil, når man vil, eller få minutter etterpå.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Dette er en av de aller tyngste vektstengene på anlegget. 165 kilo. For en kraftkar fra Ukraina var ikke dette nok. Han knyttet på to store steiner, og løftet. Så ble han også rød i ansiktet.

Jeg må også ta med det spesielle i at alle vektene er festet til kjettinger. Golovtsjenko mente disse kunne veie 10-15 kilo, noe som vel må kunne kalles en overdrivelse, om enn den ekstra vekten absolutt merkes. Særlig når man bruker muskler man ikke er vant til å bruke, og løfter de letteste vektene, så kommer vekten som en plage som kan gjøre det umulig. På stenger uten vektskiver, står vekten oppgitt å være 15 kilo. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være inkludert kjettinger. Det som er med disse kjettingene, er at de blir tyngre og tyngre jo høyere man løfter vekten, jo flere og flere ledd av kjettingen som forlater bakken. Holder man hele tyngden av kjettingen også, merker man virkelig at dette er tyngre enn i begynnelsen av løftet, der det bare er vektstangen selv og de ytterste lenkeleddene man løfter. Det er en flott ide, som her kommer med på lasset av seg selv: vekten blir tyngre og tyngre, jo høyere man løfter den!

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Når man har trent seg skikkelig opp kan man utfordre noen til armbak ved dette bordet.

Ovenfor vektstengene er øvre del av anlegget. Deler av dette er litt atskilt, nesten som man kan kalle det todelt. Det er også forskjellige folk som bruker forskjellige deler av anlegget, har jeg inntrykk av. Delen her høyere opp er populær blant kvinner som besøker stedet. Det er ikke så feminint med store overarmer og kraftig overkropp, men sterke magemuskler og fettløs kropp er bra. Her er det mange apparater for trening av magen, både ved å løfte egen kroppsvekt på forskjellige måter og i forskjellige vinkler, men også litt med å løfte vekter. Det er også løpemaskiner, også slike som virker til å være så populære i treningssenterne våre.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Det er ikke bare styrketreningsapparater som finnes her. Det finnes også ergometersykler, og slike «løpeanordninger», eller hva de kalles. De pleier være populære blant de forholdsvis få damene som besøker stedet, men også menn stiger opp og tar plass, som man ser.

Lenger oppe enn det igjen, er de som vil drive med kampsport. Det er mange som liker det, i Ukraina. På treningssenteret er det alltid noen som kanskje litt for tydelig viser at det de egentlig ønsker, er å havne i slosskamp. Det er mange som trener slag og spark, og det er ingen tvil om at de sikter dit det gjør mest vondt. For å trene på slike slag, er det satt opp stenger med bildekk rundt – veldig praktisk, det er bare å hamre løs på bildekkene. Noen av dekkene henger også i et tau, som en slags punchingball. Det er også tynnere, «plastpølser», som henger, og som de kan slå på. De villeste hamrer også løs på tauene som henger der, trippende som Muhammed Ali, sting like a bie.

Street Workout, Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Ringer og stenger å svinge seg i finnes rikelig av i området for Street Workout like ved. Men også selve Katsjalka har sitt å tilby. Det er ringer i forskjellige høyder, tau å klatre i, bevegelige stenger å løfte seg i, og til og med noen «husker» eller «disser» å sette seg og slappe av i. Ofte blir disse brukt, av damene til mennene som pumper jern.

Etter å ha trent litt på slagene og sparkene er det kanskje noen som vil prøve dem også i praksis. For dette finnes det en boksering, smart satt opp med bildekk i hjørnene, så kan man bokse på dem, om man ikke finner noen sparringpartnere. Bokseringen blir brukt, la det ikke være tvil om det. Som regel er det også noen som bokser litt på hverandre utenfor ringen. Det er veldig vanlig at det er en som ser ut til å være trener, og en som lærer. De har gjerne skikkelig bokseutstyr, ikke sånn fancy som mange her hjemme hos oss flotter seg med, men heller ikke noe tull. Utstyr som fungerer. Og de trener på å bokse, trener for sporten.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

To stenger satt opp på denne måten her, er veldig populært i Ukraina, og i Russland, og finnes nær sagt overalt. Man tar tak i en stang i hver hånd, spretter opp, og løfter seg opp og ned. God trening for skuldre og overarmer.

Grensene går ikke bare ved slag i denne ringen. Rett som det er, ser jeg også noen som sender i vei et spark nå og da, såkalt fullkontakt. En gang var det til og med en gruppe som hadde med seg hver sin lille trekniv, og brukte og hyttet med den, i tillegg til slag og spark. Mon tro hva de trente på?

Det hender det er folk i tvilsomme armybukser som trener kampsport i buskene. Katsjalka er åpen for alle.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Har man kraft i klypene og tykk hud i hendene, kan man hoppe opp i dette apparatet, og marsjere med hendene over til andre siden. Jeg har sett en kar som greide både frem og tilbake. Det er ekstra vanskelig, siden det er varmt om sommeren, og man blir klam og svett i hendene. Vi ser en liten gutt i ferd med å se hvor langt han kommer over i andre enden av bildet.

I området for kampsport er det også lite grann army camp-utstyr, om det er noe som heter det. Det er en slik hengende stige å gå etter armene i, og det er stenger å heise seg i, tau og stenger å klatre i, ringer å turne og heise seg i, og i det hele tatt. Her er det også en huske – eller disse – som vi sier i Rogaland, for barske menn å sette kjærestene sine i.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Ukrainere og russere elsker å løfte sin egen kroppsvekt etter stenger som dette. I Katsjalka finnes så mange av dem, at det aldri trenger bli kø.

Mellom øktene får man kanskje lyst på litt mat eller noe å drikke. Særlig det siste er så absolutt et problem varme sommerdager. Det finnes, og det er gratis det også. Anlegget har den eneste drikkbare vannkilden jeg vet om i Ukraina. Det er en liten fontene, ukrainerne drikker vannet som kommer ut, jeg gjør det også. Og jeg har aldri blitt dårlig av det. Dette er drikkevann.

Ukrainerne spiser også av eplene som vokser på trærne i området, det har aldri jeg gjort.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Ukraina og gamle Sovjetunionen hadde og har tradisjon for boksing. Denne ringen har ofte folk som sparrer med hverandre, gjerne krydret med spark i tillegg. Ved en anledning så jeg til og med noen som stilte opp med trekniver, og trippet rundt og sparket og stakk etter hverandre.

For å skifte, og å henge opp tøy, er et skur som fungerer som en åpen garderobe. Her kan du usjenert skifte fra bytøy til treningstøy, du vekker ingen oppmerksomhet, ingen gjør det. Det er også vanlig å henge klesskiftet fra seg på knaggene som er der, men noen velger også å ta det med seg fra stasjon til stasjon, så de slipper å bekymre seg for at det skal bli stjålet, om de har med seg noe verdifullt. Om du virkelig vil være kakse, koster det 10 hryvnaer (= ca 8 kroner) å oppbevare tingene i en bod ved stranden. Denne boden kom opp første gang nå i år, og har ikke noe med treningssenteret å gjøre. Ut fra hva jeg kunne se, ser det ikke ut til å være noen god forretning. Den ble lite brukt.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Her ser vi noen av de mange mulighetene Katsjalka byr på for dem som vil øve på the noble art of self defence. Gamle bildekk er supert å bokse på. Flere ser ut til å åpne for praktisk slåsskamp, der regler er et handicap, og man må ta i bruk knær og føtter i tillegg. I bakgrunnen er også en slegge å hamre bildekk med, som om man trener på å hogge ved.

Til sist er det et område med manualer på bortsiden av garderobeskuret. Prinsippet med manualene er det samme som ellers. Det er mange forskjellige tyngder, og de er alle sammen lenket fast. Det er satt opp benker, så man kan løfte på forskjellige måter. Her kan det være litt kø på manualene på 10 – 15 kiloene, det er ikke så lett å finne alternativ for akkurat dem, som for de andre vektene i anlegget, men det er langt fra slik at du må gå hjem med uforettet sak, om du har lyst å løfte på dem. Sjelden er det mer enn 1 – 2 mann før deg. Men det hender det er grupper på 2 og 3 som veksler på å ta repetisjoner, og da er det kanskje litt ugreit å bryte inn.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Disse bildekkene beveger seg når man slår og sparker i dem. Det finnes også mange som er satt opp på en stang som står stille.

Jeg har ikke beskrevet alt, ennå, og alt lar seg heller ikke beskrive. Det er vekter og utstyr jeg aldri bruker, og knapt nok forstår. Men rett som det er ser jeg dem som tar plass her også, ingen av apparatene står evig ubrukte. Det er virkelig noe for enhver smak, enhver muskel, og enhver kraft på musklene. Det er en sjeldent god ide, som er blitt sjeldent lite etterapet. Etter min mening er det en fremragende, billig og kul måte for et statsmakt å få befolkning i god form på.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Her er en samling apparater jeg ikke forstår meg på. Det virker til å være for styriking av føttene. Av og til er de i bruk. Av og til er det noen som forsøker seg, uten helt å skjønne hvordan øvelsen skal være.

Beliggenheten til akkurat dette anlegget er ideell. Gjennom hele året får man frisk luft fra Dnjepr. Om sommeren kan man bade mellom øktene, og det samme kan man om vinteren, om man er litt tøffing. Det er lagt opp som et overskudd av muligheter. Det er bare å benytte seg av dem.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Det er rikelig med muligheter også for trening av magemusklene – og alle andre muskler man måtte ha i kroppen.

Så hvem er det som gjør det? Hvem er det man kan se på anlegget?

Det er åpent og fritt for alle, så man kan se praktisk talt hvem som helst. Her er folk i alle andre, ned i 17 – 18 års alderen, og opp til godt over 70. Noen er åpenbart veltrent, og tilbringer tydelig mye tid her, mens andre ser ut til nettopp å ha kommet i gang. De aller fleste vektene blir flittig brukt, fra de aller letteste, og opp til litt under de aller tyngste. Vektene på over 150 kg får gjerne stå litt i fred, klarer du dem, slipper du kø.

Men her om dagen så jeg en kar som ikke bare nøyde seg med den tyngste vekten på anlegget, 165 kilo (siden fant jeg en vekt på 190, så helt den tyngste var det ikke), han knyttet også to steiner på dem. Så knyttet han på seg et belte og hansker, pustet og snøftet litt, og løftet vekten fra bakken. Øvelsen hans gikk ut på å løfte denne vekten til knærne, og bli stående.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Det er midt på dagen en mild sommerdag. Likevel er det ingen problemer å finne ledige vekter å løfte. Dette er et område for benkpress i halvt sittende stilling, og knebøy – men man står selvsagt fritt til å løfte vektene som man vil.

De ambisiøse i anlegget har ulike mål. Noen vil bare bli sterkest mulig, det er det vanlige. Der vi i Norge har tradisjon for utholdenhet og kondisjon, vi vil gjerne kunne løpe, sykle og gå på ski langt og fort, så er det i Ukraina og Russland rå styrke som er det viktige. Det er sjelden det er nødvendig å løpe så voldsomt, men plutselig trengs man til å løfte noe. Man må også være svær for å få i seg all maten som blir servert. Det er ikke noe å vinne på å være en slank atlet i dette miljøet.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

De fleste av disse eplene vil bli spist

Andre vil gjerne bygge synlige muskler. Det er ikke så viktig for dem å være sterke, så lenge det er synlig, at man har muskler. Det er særlig en fyr som er her hver dag, og som har de største og mest synlige musklene, og som lusker rundt, smilende i godt humør. Det er alltid folk som flokker seg rundt ham. Han er på en måte stjernen, han har lykkes i hva det gjelder om her.

Men jeg ser ham veldig sjelden løfte på noe. Som regel går han bare rundt og kikker på de andre. De gangene han har vært i aktivitet, er det slett ikke noe forunderlig han har holdt på med. Det har vært manualer på 10 – 15 kilo, en enkel øvelse for nakken, litt småtteri. I voksen alder forsvinner musklene man har trent opp, om de ikke blir vedlikeholdt, så det må jo være noe jeg har gått glipp av. At det er kraft i de synlige musklene, viste han da han i raske repitisjoner løftet en stang med 45 kilo opp og ned fra brystet, og opp og ned fra bakken, 10 x 10 x 10 x 10 x 10 x 10, uten å legge vekten fra seg. Da anstrengte han seg.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Treningsanlegget har til og med drikkevann om man skulle bli tørst, som man vil bli om man bruker anlegget om sommeren. Det er den eneste utendørs drikkevannskilden jeg vet om i Kiev, enn si Ukraina. Selv ikke vannet i springen kan drikkes. Dette, derimot, drikker både ukrainere og jeg rikelig av. Og føler oss helt tipp topp.

Det er også mange andre artige karer der. Det gjelder selvsagt å kunne litt russisk, så man får med seg hva folk snakker om. Jeg kan avsløre at det er mye slang, mye griesprat, det er mange ord jeg ikke får lov av min kone til å si. Men det blir sagt i munter stemning, det er tydelig folk koser seg. Mange litt halvgamle møtes her, trener og koser seg, omtrent som gamle grekere møtes og spiller backgammon.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

I skyggen av trærne kan man slappe av med en liten picnic mellom øktene.

Antrekket er fritt som naturen selv. Vi nordmenn er jo på en måte opplært til at vi ikke skal flashe muskler, på treningssenterne er det påbudt med t-skjorte. Det er det ikke her, langt i fra. Du kan ha på deg akkurat hva du vil. Svært mange trener i badebukse, noen har langbukse, en tulling prøvde seg i dress, ingen løfter øyenbryn, utenom jeg, som er turist. Det er et herlig demokrati. Jeg må også si jeg har mer til overs for dette systemet, der man flasher muskler, heller enn å flashe det nyeste nye i treningsutstyr, som vi gjør hjemme. Jeg vet ikke om det skal regnes som bedre å vise for alle hvor rik man er, enn å vise for alle hvor sterk man her. Merkeklær finner man ikke i Katsjalka. Med det vil du skille deg ut.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Disse vektene passer best til å løfte sittende, over hodet. Men de brukes også til ulike varianter av benkpress, og til stående løft for trening av biceps.Noen bruker dem også til å trene håndleddene.

Mange nordmenn som har tatt litt trenerkurs, lest litt i aktivspaltene i avisene, fulgt med litt på nettet, husker litt fra gymmen på skolen, kan litt, vil sikkert bli overrasket over hvordan mye av treningen blir organisert her. Organisert er feil ord, her er ingen organisasjon. Det er fritt frem. Ingen brå bevegelser før man er godt varmet opp, og helst ikke da heller, er jo noe vi skal ha lært, men som få bryr seg om her. Det er mange som synes det er tøft når det er litt eksplosivt. Særlig var det en denne sommeren, som plutselig fant på å hoppe og sprette litt rundt, så sprette opp til en svingstang, og deise litt på den, før han løp bort til et spektakulært treningsapparat for magemusklene, der det for ham så ut som om det gjaldt å gjøre tingene raskest mulig. Morsomt.

Det er mange, mange andre originaler også å se her. Jeg vet heller ikke om de jeg har beskrevet er årets sommergjester, eller om de kommer tilbake hvert år.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Her ser vi oppover øvre del av anlegget. I bakgrunnen er området der de oppholder seg, de som trener på å sloss. I mellom er ulike apparater for løpetrening, og for magemuskler. Det er populært blant kvinner. Noen er uforskammet sexy der de sitter, ligger, eller vipper rundt omkring.

Treningsanlegget er gratis, og står til fri avbenyttelse. Det er et faktum. Likevel trengs det litt penger til vedlikehold. Disse blir samlet inn av en kar, som går samvittighetsfullt mellom apparatene omtrent en gang i timen, eller annenhver time, og messer som om man skulle trodd han representerte den ortodokse kirke. Det var også det jeg trodde første gang, da jeg hørte ordet «Dobroslovnije» (godt ord), som egentlig skulle være «dobrovolnije» (god vilje), og så at han samlet inn penger. Siden jeg ikke forstod så mye av hva han sa, tenkte jeg det kunne være kirkeslavisk.

Men jeg fikk min kone til å høre på ham. Hun trodde først han var full, ut fra beskrivelsen min av ham, men da han kom og hun satt der, kunne hun fortelle at han samler inn penger til anlegget. Siden har jeg fulgt nøyere med på hva han har sagt, og snappet opp litt flere ord, han vil at folk skal betale litt. Ved en anledning så jeg også at han sveiset litt på et av apparatene, oppe i bokseområdet. Han slår også av en prat med flere som er der, håndhilser, og er tydelig kjent. En artig skrue. Gi ham en tier, så kan du trene med god samvittighet hele sommerferien.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Det finnes manualer i alle vektklasser, fra 3 kilo og oppver. Det er benker lagt til så man kan løfte manualene på hvilken måte man vil.

Det er å håpe at også Norge får et treningsanlegg som dette et sted. De forsøkene som har vært der jeg kommer fra, i Rogaland, har vært apparater som ser fine ut, men som ikke kan brukes til noe. De blir heller ikke brukt.

Anlegget i Hydropark, Kiev, blir brukt, fordi det er skikkelig gjort og skikkelig kult. Jeg brukte store deler av sommerferien min der i år, fem dager i uken, mange repetisjoner, fem uker. Aldri har jeg vært så sterk, som da jeg kom hjem. Følte meg vel gjorde jeg også. Både fordi jeg var i god form, og fordi det var ordentlig moro.

En tigger banker på vår dør

Han skulle ikke ha penger, han skulle ha mat.

I dag etter en vanlig lang og flott dag satt vi og spiste middag, Olia og jeg. Som vanlig var det hovedsakelig jeg som spiste, pusleporsjonene til Olia teller lite i sammenhengen. Det var suppe, som alltid kraftig, og så full av kjøtt og grønnsaker at det blir ikke feil å kalle det lapskaus. Det blir i skåler man vel så godt kan kalle boller, suppeboller, store som salatboller, og servert helt til randen med et dryss jernholdig dill eller andre lignende grønnsaker. Etterpå var det sirniki, «ostinger», blir kanskje det nærmeste å oversette med, laget av Tvorog, ost av feit melk. Et helt fat. Og flere hele, grove brød å forsyne seg med, pluss noen baguetter. Rikelig av alt. Servert med øl, og med juice, vin og kvas å bakke opp med.

Olia vasker vinduet mens jeg spiser. Det ringer på døren. – Du må åpne, sier hun, fornuftig, siden hun står med fuktige hender oppe i vinduskarmen. Jeg er minst opptatt. Jeg spiser bare.

Det er alltid noen i familien som ringer på. Vi låser døren, også når vi er hjemme, og i blant er det bedre bare å ringe på, enn å rote frem nøkkelen. Moren og niesen til Olia var ute, så det var helt sikkert dem som kommer tilbake.

Jeg åpner døren, den tunge døren av jern, og ser en fyr jeg aldri har sett før, stå nede i trappen og mumle noe på russisk. – Hva sa du? spør jeg. De eneste utenom familien som har ringt på, er bygningsarbeidere som er bestilt, og skal gjøre noe arbeid. Jeg trodde ikke vi ventet noe slikt arbeid nå. – Olia, roper jeg. – Det er til deg.

Olia kommer. Det viser seg at han spør om vi har noe å spise. Det var det jeg trodde jeg hørte, men jeg kunne ikke være sikker på at det var riktig, og hva vi eventuelt skulle gjøre med det. Olia går ut på kjøkkenet, og finner noe kjeks, petsjenki, hun gir ham. Han tar dem, takker, og går. Vi bor i fjerde etasje.

I Norge går debatten om vi skal forby tigging. Det er den slags vi diskuterer hos oss. Nå er det dessuten valg, så de ulike partiene har kanskje stemmer å hente på et standpunkt som appellerer. Det passer dessuten godt i mediene, siden det raskt berører moralske prinsipper, skal vi forby folk å ha det vondt, skal vi tillate busslaster med utlendinger som kommer hit ene og alene for å tigge. I det hele tatt.

Han som ringte på hos oss var antagelig fra noen av de tidligere Sentralasiatiske sovjetrepublikkene, Kasakhstan, Tadsjikistan, Usbekistan, eller noe sånt. Sånn så han ut.

Man kan ergre seg vel så mye over debatten, som over problemet med tigging i Norge. Et punkt der jeg ærlig og oppriktig mener det går for langt, er når det blir foreslått at vi må hjelpe tiggerne i deres hjemland, eventuelt at et forbud må bli fulgt opp av hjelp der de kommer fra. De aller fleste tiggerne er Sigøynere fra Romania. Romania er et EU-land, et fattig EU-land, riktignok, men like fullt. De får hjelp derfra. Hvorfor akkurat sigøynere i Romania, blant alle som har det vondt og vanskelig, skal hjelpes av ekstra norske bistandspenger, det kan ikke jeg begripe. Man skal ikke gjøre seg fortjent til ekstra hjelp, på grunn av at man klarer å samle busslaster med folk til Norge for å tigge penger.

Ukraina er også et fattig land. Si det ikke til dem, de er stolte, og har grunn til å være det. De ber ikke om vår hjelp, og trenger den heller ikke. De som tigger her, mangler gjerne en fot eller en arm, eller er på andre måter åpenbart ute av stand til å arbeide.

Folk i de Sentralasiatiske tidligere Sovjetrepublikkene drømmer om å komme til Ukraina, eller Russland. De kommer hit for å arbeide. Det er mer enn man kan si om tiggerne som kommer til Norge. Det vil være en grell urettferdighet om de som kommer til Norge for å stille sitt elende til skue, at det er disse vi vil gi av vår lettjente overflod, mens de som jobber hardt for å skjule den, de skal bare få fortsette med det.

Regionalt mesterskap i Street Workout i Kiev

Muskeløse kropper, Street workout, Sportsmenn

Deltakerne i regionalt mesterskap i Street Workout i Kiev. Det synes, forresten. Det virker som disse karene har styrken og kroppsbygningen til å kunne løfte seg litt rundt omkring.

 

Denne sporten er så ny at den vel ikke har navn på andre språk enn engelsk. Til og med på russisk er det «Street Workout» som gjelder (men det kan kanskje stilles spørsmål ved hvorfor norske The Norwegian Street Workout Association må ha hele Facebook-siden sin på engelsk, det er overkill). Det står på t-skjortene til de som deltar, og det står på russiske nettsteder. «Gatetrening», «Parkpumping» og «Friluftstrening» er norske navn jeg kommer på i farten, men som kanskje ikke vil feste seg. Det går ut på å benytte seg av apparater satt ut i skoler og parker, og løfte sin egen kroppsvekt på forskjellige måter i den.

I Norge er sporten helt i gryingen. Jeg har fått med meg at det er en fyr som driver med det, og har fått laget en park på Øsltandet et sted, kledelig ubeskjedent oppkalt etter ham selv. Her i Øst-Europa er det stort. Ukraina er et av foregangslandene. Det passer godt med arven fra Sovjetunionen, det Sovjetmennesket skulle være sterkt og sunt. Derfor ble det satt opp stenger og apparatet å løfte seg i, praktisk talt i hver minste lille by. De står der ennå. Umulig ikke å legge merke til for de som ikke reiser ned hit. Gamle og rustne, men fungerer for det de skal.

Premieutdeling, Street workout, Gatetrening

Det var prisutdeling i mange forskjellige kategorier. De som delte ut, så selv ut til å være ateleter. De kjente hverandre godt. Etterpå så jeg mange av dem sammen på metrostasjonen, Hydropark.

Større byer har større anlegg. Det er feil å kalle dem mer avanserte, for det er veldig enkle prinsipper, og apparatene er de samme. Det er stenger i forskjellige høyder. Det er slike oppsett de har i turn, to stenger ved siden av hverandre, cirka i skulderhøyde. Det har sikkert et navn, jeg kjenner det ikke. Og så er det ringer, og så er det en slags vannrett stige, slik de har i militæret, man henger etter hendene, og beveger seg med dem. Det er også tilsvarende ribbevegger av jern, der man tar det som har fått navnet «menneskelig flagg». Man holder seg i hendene, og retter kroppen vannrett ut.

Alt dette er i anlegget i Kiev, i Hydropark (rett ved siden av styrketreningsanlegget Katsjalka). Det er flittig brukt. Og det er imponerende hva vanlige folk får til. Som regel er det i hvert fall en som er i stand til å utføre spektakulære bevegelser der, løfte kroppen og svinge seg rundt på måter man aldri ville tenkt på som mulig, bare som en del av den daglige treningen.

Film, Gatetrening, Medaljer, Deltakere

Seansen ble filmet, så det vil nok ikke være noen overraskelse om det havner på YouTube en eller annen gang, heller før, enn siden.

I går kom jeg dit da det var mesterskap. Det var en samling muskeløse unge mann. Det de drev med da jeg kom, var kroppshevninger, men ikke bare å løfte haken over stangen, de fortsetter bevegelsen til hele overkroppen er over og armene står strakt ned på stangen. Fra strakt nede til strakt oppe, med andre ord. Det gjaldt å klare dette flest ganger. Leserne kan drømme om å klare dette en gang i løpet av sitt liv. For de fleste vil det bli med drømmen.

Mens konkurransen pågikk, drev et par stykker i bakgrunnen og svingte seg i en svingstang. De oppfylte den gamle lærdommen til Leroy i Fame, få det til å se lett ut, la det alltid se ut som du kan mer. Det var som om tyngekraftene ikke var så viktig for dem. De svingte seg bakover til kroppen stod vannrett ut, og så frem igjen for å slippe seg og fly flere meter før en stødig landing. Noen ganger la de inn en liten salto, noen ganger brukte de også sidestengene for å svinge seg litt annerledes.

Dette var om kvelden. Så jeg kom til den siste øvelsen. Jeg skulle også trene selve, i Katsjalka, det var jo derfor jeg var der, så jeg så ikke alt. Jeg talte et par stykker som klarte 13 sånne kroppshevninger, fra bunn til topp.

Etter øvelsene var det litt tid mens man regnet ut poengsummene. I denne pausen var det oppvisning. Først fra barneavdelingen i Kiev, et par gutter på 10-11 år, lette i kroppen, men ennå ikke skikkelig utviklede muskler. Også de smøg seg rundt stengene som om tyngdekraften var noe som ikke gjaldt for dem. De kunne ligge vannrett under stengene med ansiktet opp og ned, de kunne henge etter hodet, og det var også helt tydelig at dette var noe de syntes var skikkelig kjekt. Det var heller ikke så rart, så mange som så på dem og applauderte, den kule musikken, og hele stemningen.

Deretter var det de gamle sin tur. En kar på 73. Han ble gitt mikrofonen for å fortelle litt om hvordan han holder seg i så god form. Det kan godt være han er i verdenstoppen når det gjelder spreke 73 åringer. Men mikrofon fikset han ikke. Det var mumling og fumling, risting på hodet og mikrofonen, sjelden har vel han snakket i mikrofon, og lært seg det viktigste prinsippet å snakke i den, og ikke ved siden av.

Gatetrening, pensjonist, trening, gammelmannstrening, trening for gamle, Trim for eldre

Denne karen er 73 år gammel. Han ligger flatt på ryggen på toppen av dette apparatet, løfter seg strakt opp i loddrett stilling, som vi ser, og ned igjen så føttene berører stangen lengst mot høyre, fortsatt helt strak, og så tilbake igjen. Om og om igjen. Ganske imponerende.

 

«Så får dere slike resultater som jeg»,
avsluttet han med å si. Og så svingte han seg plankerett opp i stativet han stod ved. Dette er stativ å heise seg i, og gå militærgang etter hendene i, så det er høyt. Men han svingte seg opp med helt strake ben, og helt strak kropp, og med full kontroll. Så rullet han et håndkle rundt en av stengene, la nakken der, lå lå ryggen, og så vippet han frem og tilbake som en taktstokk. Det var utrolig å se. Jeg ville ikke hatt noen sjanse til de bevegelsene der, jeg har så vondt for å holde kroppen strak. Og det krever solide magemuskler for å rulle seg rundt fra ryggen til magen, helt over på andre siden, sakte og strakt. 73 år var han, fremdeles myk i kroppen. Og råsterk.

Premieutdeling, Street workout, Gatetrening, Kievianere, Ateleter

Denne karen var en medaljegrossist, og forsynte seg i flere kategorier. I Ukraina er det også alltid vakre damer som deler ut medaljene. Det er forresten vanskelig å finne damer som ikke er vakre, der nede.

Det trengtes litt ekstraøvelser for å avgjøre hvem som vant selve konkurransen, eller konkurransene, som det viste seg. Det var flere. Et par stod likt i øvelsen jeg hadde sett, og måtte gjøre det på ny. På ny klarte de akkurat 13 repetisjoner. Så skulle det avgjøres med vanlige kroppshevninger, opp til haken. Men her var det sant å si temmelig urettferdig, for denne øvelsen skulle begynne straks, og begge skulle gjøre det på likt. Han siste hadde nettopp gjort to tapre, men mislykkede forsøk på å klare nr 14, han gav virkelig alt, og var helt utslitt. Så skulle han rett å ta vanlige kroppshevninger. Klart han tapte, enda det var han som hadde klart de 13 mest overbevisende.

Det viste seg likevel at det var denne karen som vant hele konkurransen sammenlagt. Han forsynte seg også godt i de andre delkonkurransene, om enn denne gikk tapt. Det var mange medaljer som ble delt ut, de virket til å ha holdt på hele dagen.

Gatetrening, Medaljeutdeling, Førstepremie

Dette var hovedpremien, sammenlagtsseieren. Det går til en kraftplugg. Han her tok 13 repetisjoner kroppshevninger, med å løfte seg helt opp på strake armer, hele overkroppen over stangen. Han virket heller ikke til å streve noe særlig med å få det til.

Søker dere «Street Workout» på Google er forslaget til film tilsvarende konkurranse i Kiev fra i fjor. Det ser ut til å være fristil, men det ser ut til å være de samme karene og det samme opplegget. Jeg var der i fjor også. Da var øvelsen jeg så, den der de heiser seg opp til haken, og så veksler på å lene selvtillit høyre og venstre, og strekke motsatt arm strak ut. Også en øvelse vanlige folk, også av den veltrente sorten, neppe vil klare. Disse her tar flere på rappen.

Hovedpremie, Vinner, Gatetrening, Premieutdeling, Atelet

Sånn ser man ut når man kan bli regional mester i Street Workout i Kiev

Snart kommer antagelig også konkurransen fra i år ut på YouTube, så kan de som er interesserte få se. Det er en flott sport, kul og gratis, og det er ikke noe tull med den. Det er ærlig og redelig å løfte seg selv i alle mulige vinkler, og på alle mulige måter. Man blir i utmerket form, føler seg vel og ser godt ut. Langt å foretrekke fremfor skateboardramper og steder for sykkeltriks, som det er veldig mange av i Norge, men som ikke gir den helsegevinsten en skikkelig Street Workout gir. Filmen fra fjorårets konkurranse nærmer seg to millioner treff på youtube. Se og bli inspirert.

1025 års jubileum i Kiev

Da jeg var i Hidropark i går, stod det politifolk på begge sider av veien med 50 meters mellomrom, hele veien over broen til metrostoppet Metro, og videre så langt jeg kunne se, i en retning jeg ikke skulle. Hva var nå alle disse unge politimennene oppstilt etter? eller var det soldater? Var det en spesiell anledning, eller hva?

Jeg spurte Olia om det var noe spesielt, datoen var 27 juni, og hun svarte kategorisk som hun ofte gjør, at det var 1025 års jubileum Ukraina. Det er festligheter hele tiden.

1025 år er ikke et så veldig rundt tall. Men hvem vil være vanskelig, når det er mulighet for å markere lite grann? Jeg har skrevet om Kievs historie i en av bloggens aller eldste poster, fra den gang jeg ikke visste hva dette skulle bli for slags blogg, og ikke hadde anelse om hva forhold jeg skulle få til Kiev, når jeg fant en jente i Kiev og giftet meg med henne. 1025 år tilbake fra 2013 er 988. Det det var det året Vladimir den store tar kristendommen som offisiell religion.

Historien er veldig kjent for alle som er det minste interessert i russisk historie. Den store kongen er på jakt etter en flott religion, og finner det han leter etter i bysants, i Konstantinopel, der kirkene er de vakreste. «Det var som selve himmelen var der inne», eller noe slikt, skal ha vært inntrykket, det er et bevart sitat. Og resten av historien er i hvert fall kjent. Kiev-staten, og det senere Russland, ble kristent, i den russisk-ortodokse kristendom, og religionen har hatt svært mye å si opp gjennom hele historien.

En litt mer anekdotisk variant, som det godt kan være noe i, men som sier mer om de ulike lands kulturer, enn om faktisk historie, er denne. Russerne og araberne hadde valget mellom kristendom og islam. I islam er det forbudt med alkohol. Det er forbudt i kristendom også, men det er det ikke så nøye. Russerne skulle få drikke sin vodka. Araberne kunne ikke drikke, men trengte det heller ikke, for de hadde noe å røyke. Russerne var ikke så nøye på røykingen, og trengte ingen religion som så mellom fingrene på det. Islam forbyr vel all rus, men akkurat denne røykerusen – uten at jeg her har sjekket opp hva som ble røykt – fikk passere.

At det var 1025 års jubileum for kristningen av Kiev-riket forklarer ikke hvorfor det var så mange politimenn i gatene, da jeg gikk der. Forklaringen på det har jeg sjekket opp på internett. Det var Putin som kom på besøk, 27. og 28. juli, i anledning nettopp dette jubileet. Det er jo strengt tatt hans Russland, som er forlengelsen av det riket Vladimir den store styrte over, så det er vel så mye et jubileum for Russland, som for Ukraina. Men det starttet altså i Kiev.

Helt uvitende om det storfine besøket, og ikke heller sikre på om det var noe spesielt jubileum akkurat denne dagen, eller om det bare var en vanlig jubileumsdag, gikk Olia og jeg en av favoritturene våre. TJa, alle turer er jo favoritturer, så det var en setning som ikke innehold så mye. Vi gikk i alle fall ned Lesu Ukrainka, opp Kretsjsjatik, og til den europeiske plassen, der vi like bak finner vennskapsbuen det er mulig å si så mye om. Den symboliserer vennskapet mellom Ukraina og Russland, og er satt opp i 1982, i Sovjettiden.

Det er satt opp noen skulpturer under. Den ene er om fredsavatlen i Pereiaslav, av 1654, en avtale mellom kosakker og russere. Denne skulpturen er i granitt. Den blir dominert av en sovjetstatue i bronse, av sovjetmennesker, som holder Sovjetunionens symbol på vennskap mellom nasjonene høyt til værs. Det viser vel mer enn noe Sovjetunionens og dens kommunismes ublyge makt over historien. Den tar seg bare til rette, i massiv bronse og betong, stort og dominant, ikke åpen for diskusjon.

Olia og jeg var ikke så interessert i dette monumentet, selvsagt. Men det er noen fine teltkafeer der, man får kjøpt øl for en tier, og det er flott utsikt over de nordlige og østlige deler av Kiev, veldig flott over østbredden av Dnjepr. Det satt vi og så på. Jubileum eller ikke.

image

Skulpturen som symboliserer vennskapet mellom Russland og Ukraina, reist i 1982. Selve vennskapsbuen ses ikke så tydelig på dette bildet, men skulpturene under ses godt, og det er de jeg ville fotografere. Her ser det veldig ut som kommunistene setter seg selv opp som historiens mål, de dominerer helt og enser ikke de gamle kosakkene, som står der ved siden av i rød granitt.

Med gratis Wimp i sommerferien

I starten av sommerferien fikk jeg en tekstmelding fra musikkstrømmetjenesten Wimp, om at jeg kunne få en måneds gratis prøveabonnement. Jeg takket ja, og prøvde.

Jeg har også tidligere hatt prøveabonnement, det var derfor jeg ble tilbudt et nytt. Forskjellen var at jeg denne gangen fikk for alle enheter, det som koster 99 kroner i måneden. Det passet jo bra, for her på ferie har jeg ikke lenger noen datamaskin. Det klarer seg med mobilen og nettbrettet.

En måneds abonnement tilsvarte omtrent hele ferien. Grunnet en feil som gjorde at jeg fikk forsinket oppstart, fikk jeg en uke ekstra, og da hadde det rukket. Men jeg tør ikke ta sjansen. Jeg vil ikke betale dem 99 kroner.

Det er noe ved systemet som ikke appellerer til meg. Kanskje er det noe med at hver generasjon blir glad i sin egen teknikk, de ekte LP-fantastene ble aldri helt glad i CD, vi som har kjøpt musikken vår på CD, får det ikke til med Wimp.

Hovedproblemet er rett og slett dette med at alt er tilgjengelig. Det blir for mye. Man får ikke det samme forholdet som når man har brukt en hundrelapp eller mer på akkurat den CDen man kjøper. Man har kanskje gått og tenkt på det, kanskje er det et innfall, uansett blir den en del av samlingen, en man vil høre på ofte eller sjelden. I strømmetjenester er det ingen vei fra innfall til testing, man kan sjekke alt ut med en gang. Noen vil sikkert mene at dette er positivt. Men det vil jo også føre til at man fort går videre til det neste man vil sjekke ut. Man tar seg ikke tid til å høre på det man har. Straks man mister interessen, har man noe annet tilgjengelig.

Det mister også litt av magien. Denne sommeren har jeg brukt mye tid på å lytte til platen «Sail away», av Randy Newman, og serien Fairport Convention at the BBC. Det er vakre plater begge to. Hadde jeg hatt dem på CD, ville de betydd mye for meg. På Wimp blir det mer som en forbruksvare. Det er bruk og forkast, ikke noe jeg har tilegnet meg som noe verdifullt. Ikke noe som er mitt. Det er nesten som om Wimp ødelegger noe av lytteropplevelsen.

Jeg er glad jeg fikk tilbudet om en prøvemåned, men jeg fikk ikke mye ut av det. Jeg hadde det like fint de andre sommerne, da jeg ikke hadde musikk å høre på. Skulle det knipe, er jo uansett det meste tilgjengelig på YouTube. Det er en annerledes verden vi lever i.

 

Brann i det naturhistoriske museum i Kiev

I går møtte det oss en ekkel overraskelse, da vi vandret bortover Teretsjenivskajagaten fra Universitetsgaten til Teatralnaja, Olia og jeg. Plutselig så vi noen menn i rare klær drive å åpne kumlokk i gaten, uten at vi bet oss noe videre merke i det. Det gikk ikke lenge før vi lenger borte, i gaten Bogdan Xmelnitskovo, tvers opp fra Khresjtskatik til konserthuset, så brannbiler og brannmenn i arbeid. – Det har skjedd noe fælt, sa jeg til Olia. Vi visste ikke hva.
image

En dame kom til oss og sa det. Det brenner på taket av museet. Brannen var så ny at den var vanskelig å se. Folk var nettopp evakuert, slokningsarbeidet var egentlig ikke begynt, ingen medier var på plass.
image

Vi stilte oss opp for å se. Olia har et voldsomt nærvær i sånne situasjoner. Om vi likedan gjøre nytte for oss, gjør vi best nytte ved å gå, så vi ikke er i veien. Jeg er nysgjerrig, og liker å følge med, men passer selvsagt på at jeg ikke forstyrrer noen.
image
Forskjellige slanger ble rullet ut, brannfolk gikk hit og dit, men det så ikke ut til at noen gjorde noe særlig. Var det mangel på vann, eller hva? Alle brannslangene lå paddeflate på bakken. Det var heller ikke lett å se noen brann, annet enn antydning til noe hvit røyk fra taket. Det luktet ikke noe. Situasjonen var ikke dramatisk i annet, enn at det var fullt av brannmenn, politimenn og ambulanser på stedet, og det var et museum som brant.
image

Jeg kan ikke huske å ha vært i dette museet. Jeg har sjekket nå, og det står ikke i min viktigste guidebok, Kiev in your pocket (søk den opp på Internett). Olia sier det er et av de bra museene i Kiev, veldig kjekt for barn. Det er som tilsvarende vi har og jeg har vært i, i Bergen og Stavanger. Det er sikkert derfor jeg ikke har vært så nøye på å beholde det. Den største beholdningen er en mamut i full størrelse. Ellers er det dyr og skulpturer, sier Olia. Veldig synd å miste.
image

Etter en stund så jeg det komme ut tykk, svart røyk av et av sidevinduene, i første etasje, der vi stod. Det er jo skummelt, hvis det brenner både nederst og øverst. En ungdom ved siden av meg mente det var håpløst av brannmennene, de står bare der og snakker, og her brenner det. Han la en del ut om det, og forklarte.
image

Olia handler i slike situasjoner. Hun gikk bort til brannfolkene, og sa hvor det brant. Til å begynne med var de lite interesserte, «det er så mange som forteller oss at det brenner mange forskjellige steder», kunne Olia fortelle at de sa. Kort etter kom de likevel bort til oss. Først langsomt, og mer opptatt av å snakke i telefonen, enn å komme seg inn og slokke brann. Siden kom det frem en slange og en stige, og flere brannfolk.
image

På et tidspunkt kom det også en yngling i begynnelsen av 20-årene, kledd i kortbukse og lett t-skjorte. Han var den eneste jeg kunne se løpe på stedet. Det var tydelig han brydde seg om tingene som var der inne. Han vekslet noen korte ord med brannmannen som skulle inn, pekte litt, og så løp han videre.
image

Brannmannen tok det likevel med ro med å komme seg inn. Først prøvde han å rykke ut hele vinduet, da det ikke gikk, knuste han det, med en hammer. På dette merkelige tidspunkt ville Olia ha meg oppstilt foran, for å ta bilde, så det var en stund jeg ikke så hva som skjedde. Da jeg snudde meg igjen, var førstemann inne, de neste på vei. Alle knuste de litt mer av vinduet for å komme seg inn. Til slutt var heller ikke rammeverket i veien.
image

Det er ikke slokningasarbeidet som ødelegger ting i en brann. Det gjelder ikke å nøle med å ødelegge det som må ødelegges, for å komme til, eller for å komme seg vekke. Brannfolk er selvfølgelig klar over dette. De knuste et vindu til, lenger borte. Greit nok, hvis de skal ha en ekstra slange inn, men ellers har vel vi lært at vinduene skal være mest mulig lukket, så ikke flammene har så enkel tilgang på oksygen?
image

Her kom også brannens kanskje mest dramatiske punkt. Olia og jeg var midt i det. Av en eller annen grunn rettet brannfolkene som var inne den kraftige vannstrålen mot en av rutene, som snart gav etter for presset, og en voldsom sprut av vann og glassbiter strømmet mot oss. Flyvende glassbiter er ikke noe særlig, så det var skummelt når vannet nådde bort til oss. Det var vel egentlig litt tilløp til panikk da vi flyttet oss de få meterne i sikkerhet. Brannfolkene innenfor rettet den samme tykke strålende mot vinduet ved siden av. Typisk nok glemte vi igjen matematikkboken til Olia, der vi satt. Den lå der, helt idiotisk, klar til å motta vann og glass, og hva som ellers måtte komme. Jeg ville gjerne stikke bort og hente den, men nå var det slutt fra politiet, vi måtte komme oss unna. Det hjalp ikke at vi hadde en bok liggende å hente. Også Olia mente det var greit den kunne ligge.

I et stille øyeblikk hentet hun den.
image

Så gikk vi opp, og rundt, og satte oss et godt stykke unna, borte fra begivenhetene. Olia hadde slått seg mer eller mindre til ro med at det gamle bygget er tapt. Alt innvendig er av tre, det brenner opp, ikke mer å tenke på. Jeg må være der det skjer, jeg må se på. Så etter fem minutter gikk jeg tilbake, mens Olia ble sittende på benken og lese differensialligninger.
image

Da jeg kom tilbake var det endelig full aktivitet. Alle slanger bulet tykke av vann, brannfolk og røykdykkere trampet ut og inn, med all slags utstyr. Viktige folk i viktige uniformer gikk myndige på plassen og organiserte. Medier og skuelystne gikk rundt og fotograferte, det er ikke så lett å se forskjell på hvem som er hvem lenger. Mange har sikkert en instagram- eller twitterkonto å ivareta. Noen er kanskje som jeg private rapportører på nettet.
image

Flere av Ukrinas TV-kanaler var også på plass. Snart fikk de det som må være ansvarsleder på plass for intervju. Jeg stilte meg ved siden av for å høre, men det var veldig vanskelig, for han snakket lavt, det buldret i motorer fra brannbilene, og det var tett med ukrainere rundt ham. Dessuten snakket han ukrainsk. Jeg fikk med meg at det var 40 m2 gått med i brannen. Den virket til å være på vei til å bli under kontroll.
image

Etter en stund kom også Olia. Da hadde allerede en skare journalister fått slippe inn i bygningen. Med Olia til hjelp, gikk det an å få med seg mer av hva som ble sagt i det neste intervjuet. Da var det heller ikke så mange som stod rundt ham. Noen av arbeiderne på museet ble også intervjuet.
image

Vel hjemme, og på kvelden, kunne vi lese på russiskspråklige nettsider i Ukraina, akkurat den samme informasjonen vi hadde stått og hørt på. Det var 40 m2 rammet av brannen, det var 55 brannmenn og 11 biler med i operasjonen. Brannen hadde startet i tredje etasje. Det ble ikke sagt på nettsidene, men det fikk vi med oss på stedet, der er det helst mineraler. Ikke det verste stedet, med andre ord.
image

Men som et slags uhyggelig apropos til ekornhistoriene som har fulgt oss her, de siste dagene. Det gikk liv tapt. To ekorn, og en slange. De var del av utstillingen «Nattens verden». Først trodde vi ikke hva vi leste da vi så meldingene, de har da ikke levende dyr på dette museet? Og hvis de har det, hvorfor i all verdens slapp de dem ikke ut, når brannen startet? Ekorn lever jo veldig godt i universitetsparken ved siden av, det hadde vi nettopp sett. Olia var rasende, og sa klart i fra, at hadde hun visst dette, hadde hun løpt rett inn og reddet ekornene.

Ingen hadde nok klart å stoppe henne.

image

Han her gutten her, i blått, var den eneste som løp på brannstedet. Museet så ut til å bety noe for ham.

Det var godt at det etter forholdene gikk så bra som det gikk. Brann er alltid uhyggelig. Brann i museum er ekstra ille.

 

Ekornet er ingen idiot (heller ikke leppen)

Hver morgen her nede i Kiev leser jeg en liten novelletekst av Tsjekhov på balkongen. I dag var turen kommet til den som på norsk heter «Glemsel», på russisk Забыл, noe som på russisk er perfektiv fortid av å glemme. «Har glemt», ville vi sagt på norsk. «Ja zabyl», «jeg har glemt». En kvinne må si «ja zabyla», for verbene bøyes også etter kjønn her hos russerne, når verbet er i fortid. Så det er litt av hvert å huske på.

Det gjør også tittelen umulig å oversette. Забыл betyr både «jeg har glemt» og «han har glemt», alt som noen av hannkjønn har glemt i fortid. «Glemsel» er et helt greit kompromiss.

Den lille novellen om glemselen, handler om en forhenværende damevenn og kurtisør, nå falmet og sviktende gammel godseier. Navnet hans, Гауптвахтов, betyr «vaktarrest», så det er jo allerede ganske morsomt. Han er langt fra det han var, han er ferdig, og nå skal denne skrale gamlingen kjøpe noter hos en tysker. Gauptvaktov, som navnet vel må bli på norsk, husker ikke hvilke. Hele novellen er om hvordan han strever med å komme på hva det nå var for noen noter han skulle kjøpe. Men han husker det jo ikke i det hele tatt.

Da hjelper det jo ikke å nynne.

Forleden dag, det er sikkert et par år siden, skal jeg gjette, var det i 2010, da fotograferte Olia og jeg et ekorn i Arboreet, Rogaland, uansett, plutselig sa min kone Olia: белка не дура. «Ekornet er ingen idiot».

Det er et stående uttrykk i Russland.

Vi har hatt mye moro med det. Jeg har sagt til Olia at hun ikke er noe ekorn. Jeg har også kalt henne ekornet mitt, når hun har løst en matematikkoppgave, eller sagt noe smart. Vi har tullet og tøyset. Kanskje er det bare meg det appellerer sånn til, at det kvikke og oppvakte dyret, ekorn, det skal bli brukt i en sånn setning.

Det er nesten bedre før man tenker etter på det. For det er klart, ekornet er på sin måte klokt, når det samler nøtter og kongler for vinteren. Det spiser ikke alt på en gang. Det sparer i tider med overflod, til tider med for lite. Det er ikke dumt, ekornet er ingen idoot, det tenker fremover. Det bør vi også gjøre.

Men jeg liker altså bedre å tenke at det lille røde dyret som piler rundt omkring, nysgjerrig på alt, men tryggest i trærne, det er ingen idiot.

Plutselig stod det i novellen «Zabyl» (har glemt): губа не дура. Leppen er ingen idiot.

Det var da voldsomt.

På ny måtte jeg spørre Olia. Hun kunne fortelle at også dette er et stående uttrykk, «endelig hadde jeg funnet det», sa hun til overmål. Fra nå av kunne hun bruke det.

Forklaringen var at leppen avslørte noe om en persons sinnstilstand, leppen visste alltid hvordan man hadde det. Det var noe slikt. Hun avslørte veldig hvordan sure lepper avslører surhet.

Så sånn er det. Ekornet er ingen idiot. Og det er heller ikke leppen.

For øvrig, for dem som lurer, så var notene den gamle Vaktarresten var ute etter, Ungarsk Rhapsody nr 2, i C-moll, av Franz Liszt.