En veldig lang spasertur i Kiev

I dag hadde Olia annet å gjøre, og ble ikke med meg på rundturen min. Jeg kompenserte ved å gå litt langt.

De siste dagers turer har vært fantastiske, men vi har alltid kommet litt sent i gang. Det samme gjelder meg, når jeg har gått alene. Jeg tilpasser alltid dagen etter måltidene, og et av de store spørsmålene er om jeg skal ta treningen i Hydropark før eller etter lunsj.

Det blir alltid etter. De som har fulgt litt med på instagram og tidligere års blogger, har fått med seg at jeg alltid blir servert store og tunge frokoster her. De gjør en strengt tatt mett til kvelden, om dette var dagens eneste måltid, ville ingen gått sulten. Jeg pleier være fullt ut ferdig med den, og ha pusset tennene, sånn mellom ti og elleve et sted. Et godt måltid tar jo gjerne en drøy time, såpass respekt bør en ha for et godt måltid

Så er det slik at de aller fleste restaurantene her nede har businesslunsj mellom 12 og 16, da er det meget gode tilbud hvor man får spist godt for trygt under femtilappen. Det er dumt å komme for sent til den. Det er også dumt å spise lunsjen for sent, for det blir jo middag til kvelden, også den rikelig.

Når klokken blir over tolv, som den gjerne blir før jeg kommer meg ut, er det like greit å ta lunsjen først, Hydropark etterpå. Sånn var det også denne dagen. Og siden jeg også denne dagen hadde spist tungt og var temmelig mett, tenkte jeg det var best å få gått et stykke før jeg var fremme ved restauranten. Slik gikk jeg på kryss og tvers i sideveiene mello Petsjersk (hvor vi bor) og Kresjtsjatik (hovedgaten), og oppover den, og videre til jeg kom til nordsiden av Kontraktova Plosjad (stedet Andrejevski nedstigningen går ned til).

Der gikk jeg inn på restaurant Kievskij. Det var første gang jeg var der, men jeg kommer gjerne igjen, for det var en utmerket restaurant. Businesslunsj kostet 40 hryvnaer, sjenerende billig for suppe, salat, ris og kjøtt. Det eneste å påpeke er at denne restauranten som het Kiev, og spesialiserte seg på ukrainsk mat, ikke serverte ukrainsk øl, og russisk øl bare på flaske, så hvis man ville ha tappet øl, måtte man ut med over 40 hryvnaer for et tysk merke. Det er jo litt spesielt.
image

På restauranten sjekket jeg kartet over Kiev på mobilen. Nord for Kontraktova Plosjad har jeg sjelden vært, jeg har bare tatt metroen videre til Petrovka, det fantastiske bokmarkedet som fort kan komme til å slite litt nå, som det er blitt mulig å laste ned bøker billig og gratis. Jeg liker veldig godt å gå nye steder, være der jeg aldri har vært, se mer, vite hva som er lenger borte, andre veier og i mellom. Etter å ha reist hit noen år, må jeg gå stadig lenger for å få sjansen til å bli kjent med noen nye steder. Her på nordsiden av Kontraktova Plosjad hadde jeg muligheten.

Nye veier

Så jeg sjekket kartet, fant en bro jeg kunne gå over, med en backupplan med en bro litt lenger unna, jeg kontrollerte at ved å gå først videre mot nord et stykke, så ta til høyre mot elven, så ville planen være trygg. Jeg vil aldri gå meg vill, elven er et stort og bredt hinder. Den vil jeg komme til før eller siden. Og der vil jeg et eller annet sted finne en bro. Den kan jeg forhåpentligvis gå over, og så er det bare å følge elven nedover på østsiden av den, til jeg kommer til Hydropark.

Dette var en flott og typisk plan. Det var ikke noe problem at målestokken på mobilkartet var ganske stor, slik at avstandene var større enn de så ut til, det er bare å gå litt ekstra. På øret hadde jeg et slags foredrag over en lydbok om avslutningen av den amerikanske borgerkrig, om hvordan det splittede nord og sør kom sammen igjen. Han som snakket var professor, men til det å være, var han altfor opptatt av muligheten for sørstatene å gå til geriljakrig, og gjorde et veldig stort poeng av at general Robert E. Lee valgte ikke å gjøre det. «His finest our», kalte han det. Drøyt sagt, til å gjelde Lee. For uansett hvor sterkt professoren forsøkte å gjøre det til en reell mulighet, så ville det være svært dumt, og helt utypisk Lee. Jeg tror spørsmålet var uaktuelt for ham, selv om det ble foreslått. Jeg har ikke noe i mot å gå litt lenger, og få hørt litt mer av alle foredragene jeg har lastet ned.

Verre var det da at jeg ganske snart havnet ved en ganske kraftig bilvei. Det var en av hovedveiene, inn mot Kiev. På venstresiden hadde jeg slitte, sovjetiske mursteinsbygninger, eller en jernbanelinje, på høyresiden ofte en mur, eller utsikt inn til et arbeidsanlegg av forskjellig sort. Det var ikke mye å se.
image

Men det var langt å gå. Så langt at jeg kom litt i tvil om min idiotsikre plan, jeg måtte opp med GPSen, og der sjekke at jeg var helt på riktig vei. Det var bare et stykke igjen.

Og da jeg kom frem til det jeg trodde var broen min, fikk jeg meg en skuffelse. Det var en jernbanebro. Umulig å passere til fots.
image

Videre over Moskvabroen

Å gå tilbake er nederlag. For meg som liker så godt nye og uutforskede steder, er det veldig dumt å tilbake dit man nettopp har vært, særlig når man er kommet så langt at alt rundt en vil være nytt og friskt. Jeg måtte videre, til broen lenger unna.

Den så ut til å være tung av biltrafikk. Og jeg så ingenting av noe som kunne være menneskehender, folk som gikk til fots. Var det utelukkende for biler, var det ingenting å gjøre ved. Da måtte jeg tilbake.
image

For å komme dit måtte jeg krysse en bilvei med tre filer i hver retning, og med tett trafikk. Det fantes også en bro å gå over, men det ville bety en dum omvei, og jeg så Kievianerne selv passere veien på denne måten, så da gjorde jeg som dem.

Med det fikk jeg se at broen – som var Moskvabroen – godt kunne passeres til fots. Det var fire felt i hver retning, alle fulle av biler alltid, men det var en liten passasje for fotgjengere ved siden av.

Det var skummelt. Moskvabroen er en hengebro, høyt over elven, og den ristet med alle bilene som passerte. I tillegg var det kraftig vind, svært kraftig, jeg tviholdt på posen med badetøyet mitt. Når jeg fotograferte, våget jeg meg ikke ut mot gjerdet ved kanten, i frykt for å miste et eller annet, og jeg klemte plastposen min sammen mellom beina. Jeg tok heller ikke mange bilder.

Det var en opplevelse å krysse denne broen. Jeg vil huske den.

På østsiden av elven

På andre siden av elven var det ikke lenger noe spørsmål om veien. Det var bare å gå tilbake. Det ville være umulig å bomme. Og alle veier ville være nye for meg.

Foredragsserien var nå kommet til freden mellom Sherman og Johnson, om mordet på Lincoln, om alt det som fulgte etter at general Lee hadde overgitt sin hær, og krigen langt på vei skulle være slutt. Professoren fortsatte å dramatisere, her var mye «hva hvis», og hele tiden lå dette med geriljakrig som en reell og farlig mulighet. Han skulle nok heller bruke tiden på hva som faktisk skjedde, enn på fantasifulle skildringer om hva som kunne skjedd.

For meg som var ute og gikk, skjedde det at veien på østsiden av elven ikke gikk så beint som jeg hadde sett for meg. Kanskje fantes en sånn bein vei, jeg fant den ikke. Jeg gikk på kryss og tvers, inn mellom boligblokker, over trikkeskinner, ofte vekk fra elven, dessverre.

Så dette tok lang tid. Det var blitt kveld da jeg endelig så blå vogner i det fjerne, det måtte være metroen. Kom jeg til den, skulle jeg ikke lenger, men følge den parallelt mot byen til jeg kom til Hydropark. Lenger øst enn metrostoppet Liboberezjna har jeg heller aldri vært, men dette stoppet kjenner jeg godt, siden det var nær dette stoppet skolen lå, hvor jeg lærte russisk første gang jeg var her. Men området rundt metrobanen jeg kom til nå, var ikke til å kjenne igjen.

Men det var ingenting å nøle etter, det var bare å følge linjene. Snart kom jeg til Liboberezjna, og snart deretter til Hydropark. Klokken var nå halv åtte.

Trening og hjem

Fra Hydropark og hjem er en time å gå. Det har jeg gjort så mange ganger, her er lite å knipe inn, jeg vil være hjemme tidligst halv ni. Og så skulle jeg jo vitterlig trene, det var derfor jeg hadde gått hit, om enn ad omveier.

Jeg prøvde å være rask, men det går sin tid. Man blir sliten, og trenger pause mellom repetisjonene.

Da jeg var ferdig, var det mørkt. I undergangen ved Dnjepr metrostopp så jeg ingenting, og det gjorde heller ikke de andre som gikk der. Det var helt mørkt.

Jeg gikk så fort jeg kunne. Det kunne jo hende de hjemme ville bli engstelige, og de hadde ganske sikkert laget middag. Foredragsserien om borgerkrigstiden gikk ut, jeg startet den neste, alfabetisk, om amerikansk utenrikspolitikk og diplomati gjennom tidene. Det hørtes ut til å være en annen standard. Her var det professor med tyngde som snakket, her blir det ikke noe tull.

Klokken 2230 var jeg hjemme. Der vasket Tanja trappen, i forberedelse til gjestene som skal komme i morgen. Alt var klart til det, skinnende rent og ryddig.

Det var også middag. Kjøtt. Skikkelig godt kjøtt, i mengder, i en skål der det også var tomater, sopp og løk. En kraftig rett, passende som avslutning på dagen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s