Besøk fra New York

I dag kom Dennis med familie fra New York. Dennis er søskenbarnet til Olia, han har vi ikke sett siden bryllupet vårt. Den gang var han et veldig hyggelig bekjentskap. Nå har han fått sitt andre barn, det har rukket å bli 3 år, det første er 6, og konen heter Ella og kommer fra St. Petersburg. De kom alle fire, og skal være her i 14 dager.

Forberedelsene var upåklagelige alt var vasket og rent. Det var kjøpt inn enorme mengder mat. Og etter å ha spist frokost, skulle Olia og jeg ut og kjøpe tilsvarende mengder drikke.

Det var pøsregn. Det var også den kaldeste dagen, 19 grader sier Yr, og jeg har jo selvsagt ingenting annet enn kortbukse og kortarmet. – Ta på deg noe langt, sier Olia. Det går jo ikke.

Dette og andre ting gjorde at vi kom litt sent ut. Jeg fulgte ikke med på klokken i det hele tatt, hadde all ro i verden, men Olia skulle være i bilen til Andrej og på vei til flyplassen halv ett. 1226 var klokken da vi kom tilbake.

På denne tiden var det moren til Olia bestemte det var på tide å fore meg. De har et skjønt ord, russerne, «kormit», det betyr å mate, og de bruker det hele tiden.

Flyet skulle lande 1315, det tar minst en time og vel så det å komme seg inn til sentrum etterpå, så det ville bli to og en halv time til vi alle kunne spise samlet. For lenge, i følge mama Irina. Og det er klart, når frokosten var for et par timer siden, og besto av stusselige fire speilegg, en tung salat, tre massive kjøttklumper jeg ikke vet hva er, og to skikkelig grove skiver, så kan det jo være på tide å bli matet på ny.

Jeg var ikke sulten i det hele tatt, jeg var mett, det er det riktige å si. Men jeg stilte villig opp. Moren serverte også vodka, sånn på forhånd, typisk medisin mot stress. Jeg var jo ikke stresset i det hele tatt, for meg var alt under kontroll, men jeg drikker gjerne vodka når det blir tilbudt. Jeg er ikke vanskelig når noen vil servere meg noe.

Og så skjedde det pussige, at mens jeg spiste, så ble jeg liksom mer sulten. Det var som om suppen ikke talt, at den ikke var å regne med. Det nærmet seg fire timer siden frokost, og alt jeg hadde spist i mellomtiden var mellommåltid, sånn som må holdes utenom. Jeg har hørt noen snakke om at akevitt har en slik virkning, at den liksom åpner en ny mage, man kan spise litt til. Jeg hadde håpet på samme virkning fra vodka. Og jammen kom den.

Det samme gjorde gjestene. Jeg hadde drukket vodka som en russer, det var ingenting å si på stayerevnen her, men nå måtte jeg ut og bære koffert. Det var veldig trivelig å treffe Dennis igjen, og hilse på familien hans. Dennis har vi ikke sett siden bryllupet, familien har jeg aldri sett.

Jeg hadde bare vært forsøkskanin for all maten. Nå ble det servert alt i hop. Suppe, kjøtt (gratinert, må det vel kalles, egg og mel), salat, potetmos og snacks. Snacks var ikke noe tull, det var skikkelig mat det også. Kjøttkuler, tomat, agurk, det meste. Til min store glede så jeg at jeg uten sammenligning spiste mest av alle, etter rett og slett å ha spist (og drukket) kontinuerlig i halvannen time. En tilfredsstillelse som fullt ut kan sammenlignes med å løpe fra alle på 3000 meter, etter først å ha løpt en halvmaraton på bra tid. De andre ba stort sett om å la være, jeg ba stort sett om påfyll.

Plutselig skulle vi ut. Sånn er det her nede, man er aldri i tvil, det er aldri å prøve seg frem, som vi er så fulle av i Norge. Å være i tvil, vise usiklerhet, det er svakhet, det gjør man ikke. Vi skulle ut.

Det var først og fremst for ungene. Tais er 4, Evan og Dmitrij til Dennis og Ella 3 og 6. De var naturligvis fulle av energi, det var gjemmeleken og å hinke, det var alle triks man kan. Nå skulle vi ut. Like utenfor er en lekeplass. Ungene løp bort. Det var å disse og å vippe og å klatre, alt som går an.

Uventet for meg skulle Olia og jeg kjøpe gardiner. Det var nok helst slik at Olia skulle kjøpe, jeg bli med. Butikken var like ved. Jeg kan jo ikke gardiner så godt, jeg vil alltid ha mest mulig like de som allerede er der, eller mest mulig ubemerkede. Olia har spissere smak, og gir seg ikke før hun har funnet nøyaktig det hun vil ha. Ekspeditrisene anbefalte en rekke forskjellige gardiner, jeg var enig i de fleste av dem, men Olia endte opp med et sett jeg aldri ville tenkt på. Og som helt klart var finest.

Nå var det på tide for meg å gå hjem og hvile. Dette var jo nesten som en ungdomsfest, bare at dagtidene hadde overtatt for nattidene. Klokken nærmet seg fem, det var på høy tid med litt søvn. Jeg fikk nøkkelen, og løp hjem.

Dennis og familien skal bo i samme leilighet som alle oss andre. Det er tre familier, tre rom. Samlingsstedet vil bli kjøkkenet. Det kommer til å gå helt fint. De reiser tilbake til New York 14. Juli, samme søndag Olia og jeg reiser videre til Krim.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s