Dennis og konen Ela har levd i USA, New York, så lenge, at de nesten er som amerikanere å regne. Det var derfor med forventninger om enda en fest jeg startet denne dagen, fjerde juli.
Tredje juli var jo festlig nok. Det var ankomstdagen. Etter den hadde jeg nok behov for å sove litt utpå morgenen.
Men så var det ut på rusletur. Jeg ville denne dagen ta treningen i Hydropark før businesslunsj, det har jeg aldri greid før.
Jeg greide det ikke denne dagen heller. Det var ikke bare min feil. Klokken var 1545 da jeg troppet inn på Patrick pub i Lavraskaja Ulitsa, der skulle de ha businesslunsj til 1600. Men jeg ble ikke servert. Kanskje var det på grunn av at jeg var svett og nybadet fra skitne Dnjepr, og gikk i kortbukse og singlet, sannsynligvis hadde det ingenting å si. Det er et fritt land i så måte, man kler seg som man vil, og jeg har aldri vært i denne puben annet enn i singlet.
Uansett, jeg forlot stedet. Jeg hadde håp om mat hjemme i Petsjersk. Og det fikk jeg, mama Irina holder sin hånd over meg, borsjtsj og vodka. Herlig med en ettermiddagshvil etterpå.
Jeg hadde ikke stort våknet fra den før det var mer mat. Pizza og øl. Og dette er pizza fra mama Irinas kjøkken, dette er ikke flatpresset bunn med litt tomatsaus og forsiktig kjøtt oppå. Dette er kraftig. Tømmerhoggerpizza. Jeg greide bare spise halvparten, det sier sitt.
Olia hadde sine ting. Hun ville kjøpe symaskin, for lettere å sy gardinene hun – og jeg, forsåvidt, – kjøpte i går. Akkurat da var ikke jeg så ivrig på å kjøpe symaskin, det var kveld, jeg var nydusjet, mett, og mente denne symaskinen godt kunne kjøpes i morgen. Det mente ikke Olia. Hun forsvant.
Jeg satt på balkongen med Tsjaikovskijs opera, Jevgenij Onegin, på øret. Jeg leste elektroniske aviser, fulgte med på Internett, BBC og sjakknyheter, hadde roen.
I Russland – og Ukraina, som jo må regnes som en del av det russiske kulturområdet, nasjonalistiske ukrainere får ha meg unnskyldt, det er godt ment – er det ingen tid på døgnet som ikke passer for et par drinker. Halv elleve ble jeg invitert inn på kjøkkenet. Moxito (jeg tror jeg holder meg til den russiske stavemåten, den passer her, mojito, skal det visst være på norsk).
Der på kjøkkenet satt Mama Irina, Dennis og kone Ella, i veldig godt humør. Det var Moxito og øl, og veldig godt med mat. Som vanlig.
Etter et par drinker antydet jeg at dette kunne være feiringen av USAs nasjonaldag, frigjøringsdagen, men det ville ikke Dennis høre snakk om. Dette var en helt normal dag, med litt Moxito og øl til slutt.
Tanja kom også etter hver, som vanlig slutter hun jobb sent på kvelden. Hun tok også del i markeringen, hva det nå var vi markerte. Drakk gjorde hun, gladelig. Det er sikkert kjærkomment for henne med litt avveksling fra hverdagen. Passende ville hun da hun kom skåle med alle, men moren tok det ikke så nøye å klinke i glasset, «jeg ser deg jo hver dag».
Alle var litt bekymret for Olia. Klokken nærmet seg midnatt. Det var helt mørkt ute. Jeg hadde ikke tatt så nøye hva hun hadde sagt, hun skulle ut etter symaskin, hva klokken nøyaktig var da hun gikk, visste jeg heller ikke. Nå ble det litt dumt. Moren hadde prøvd å ringe henne, men hun svarte ikke, hadde ikke telefonen med seg.
Allikevel var det vanskelig å bli ordentlig bekymret. Det vil jo helst gå godt. Og det var så hyggelig å sitte der og drikke Moxito og være glade. Dennis ville først være høflig og snakke engelsk med meg, men det gjorde det vanskelig for meg å innlede samtale med ham og konen. Jeg ville snakke russisk. Begynte jeg å snakke engelsk, ville det bli etablert som språk. Skulle jeg snakke russisk, måtte første setning være korrekt grammatisk. Men jeg kan russisk mye bedre nå, enn for fire år siden, da han var i bryllupet vårt. Og når jeg med par moxitoes hjelp kom over startkneika, gikk russisken flytende. Helt flytende.
Så kom endelig Olia hjem. Hun var rasende. Symaskinen veide flerfoldige kilo, det var en gammel, ærverdig, av merke Verias, og det var klart for tungt for henne å bære denne helt alene. Men hvem kunne vite at det var så nødvendig å kjøpe den akkurat denne kvelden? Hun er et unikum. Nå vil det ta noen dager å bli venner med henne igjen.
Ute på kjøkkenet var alle veldig gode venner. Vi hadde kjøpt inn en ny flaske rom, i fall den første helt urealistisk skulle gå tom. Og som det alltid er på gode fester, blir drinkene sterkere og sterkere utover kvelden. Den siste var så sterk, at det var fristende å påpeke det. Likevel ble den forsterket av ytterligere rom, da jeg var i ferd med å drikke den opp. Blandevann var allerede bortkastet tid. Vi snakket om det meste. Russisk var ingen hindring, det var en glede. At det var fjerde juli ble ikke mer nevnt, ingenting om USA, annet enn at Olia og jeg ville være hjertelig velkommen, om vi skulle til New York en gang. Det garanterte jeg. Og inviterte dem også til Ganddal, som de også var interessert i, etter først å få sett Oslo, noe jeg frarådet, med begrunnelse av at dette var østlandet.
Klokken 0130 la vi oss. Det vil si jeg gjorde det. De andre satt oppe om mulig enda litt lenger.
En helt grei blogg 