Tre opplevelser i Kiev

En litt litterær post denne dagen, om tre opplevelser jeg hadde i Kiev i dag. Det er stort sett kjente russisk/ukrainske motiv, slikt du kan oppleve her, men ikke så mange andre steder.

Veps i juicen

Denne tar oss først tilbake til sommeren 2005. Det var andre året jeg reiste til Russland, jeg reiste til Moskva, for å lære russisk. Etterpå tok jeg av alle ting en nattbuss, Marsjrutka, til Volgograd (tidligere Stalingrad), og derfra i elvecruise langs Volga til Astrakhan. Det kan virkelig kalles å kaste seg ut i det. Jeg kunne to måneder russisk, dette året og året før, jeg var ikke i nærheten av å kunne uttrykke noe avansert, og skjønte veldig lite når vanlige russere snakket vanlig russisk. Men jeg reiste nå allikevel, til et område ingen snakket engelsk, og klamret meg til guideboken min. Det var en opplevelse, jeg angrer ikke i det hele tatt.

I Volgograd satt jeg på en kafé. Om det var lunsj eller frokost husker jeg ikke, jeg husker det var en utekafe. På nabobordet snakket de engelsk. Det viste seg å være en amerikaner, som hadde reist til Volgograd for å sjekke opp russiske jenter. Jeg kunne høre han løy, selv uten å kjenne ham eller noe i hans historie, var det så opplagt usant det han sa, at man ikke trengte ytterligere kjennskap til ham og hans historie. For eksempel sa han at han hadde ført alle hjemme bak lyset, de tror han er på «ferie», eller hva det var de trodde han var på. Uansett skjønte de ingenting av at han var her for å sjekke jenter, trolig som han hadde funnet via et byrå eller noe slikt. Jeg tenkte det var noe dypt, dypt urettferdig og motbydelig i verden, som gjorde at denne sleske amerikaneren var i posisjon til å kunne skaffe seg denne nydelige, russiske damen.

Ved et tidspunkt fløy en veps ned i drinken hans. Det var en flott drink han hadde kjøpt til dem begge. Han var for nydusjet og pen i tøyet. Han var for alt-i-orden. – I won’t drink that, sa han, og satte drinken vekk. Pengestinne idioten. Det var rett og slett en personlig glede for meg, da de skilte lag, og damen verken var interessert i videre kontakt eller mailadresse eller noe som helst. Så finnes det litt rettferdighet i verden allikevel. Den er ikke så motbydelig som man av og til vil tro.

I dag ramlet en veps ned i mitt glass eplejuice. Jeg satt på en slags kafé ved Klovskaja metrostopp, det var her jeg nesten hver dag spiste frokost den vinterferien jeg traff Olia for første gang. Nå hadde jeg lyst til å spise her igjen. Den var ikke i det hele tatt som minnene. Men alright, jeg fikk mine to hatsjapuri, min te og min eplejuice, til 62 hryvnaer. Det var jo ganske koselig å sitte på en fortausrestaurant i Kiev å spise frokost, det har jeg ikke gjort så ofte. Jeg benyttet anledningen til å lese en tidlig tekst av Tsjekhov, hadde med miniPaden og stor russisk-norsk ordbok.

Så havner altså denne vepsen i glasset mitt. Jeg er full av symbolsk tenking, hva skal dette bety? Tanken på det ulike paret i Volgograd dukker straks opp. Olia er ikke med, og jeg har selvsagt ingen annen dame å sjekke opp. Jeg er alene. Vepsen ligger der og kaver. Jeg har spist opp maten. Jeg har – kort – tenkt å be om en ny juice, siden det er en veps i denne. For noe tull. Jeg har sett en professor spise en hel veps levende, det er ingenting farlig i den. Jeg tar med glasset, vepsen og skjeen til teen, og går et stykke unna, så vepsen ikke skal styrte rasende og groggy til angrep på de andre gjestene – eller meg – og vipper vepsen ut med teskjeen. Så går jeg tilbake til bordet, og fullfører frokosten og Tsjekhovnovellen. Juicen drikker jeg selvfølgelig opp. Jeg er ingen dum amerikaner.
Gråtende mann i telefonen

I dag skulle jeg som vanlig gå til Hydropark for å gjennomføre det lille treningsprogrammet mitt. Halvautistisk som jeg er, lager jeg reglene på forhånd. Det skal være fem ganger i uken, trehundre, firehundre og femhundre repetisjoner, stigende de tre ukene vi er her (før vi reiser til Krim). Denne dagen kom jeg sent ut, og hele veien til parken tenkte jeg at jeg kanskje bare skulle snu. Det var sent, og jeg var sliten. Jeg trener jo bare for gøy, og det er veldig typisk at jeg går altfor hardt ut, og gjennomfører et program som gjør at jeg må hvile i dagevis etterpå.

Men autismen vant. Det ville bli rot i programmet om jeg hoppet over denne dagen. Jeg hadde jo allerede latt være å trene mandag, da Olia og jeg gikk ned Andrejevski spusk, og onsdag, da Dennis med familie kom fra New York. Det var ingen sjanse for å ta igjen, om jeg hoppet over i dag.

Så jeg gikk inn i Hydropark, over broen til treningsanlegget. Der la jeg merke til en ung mann som krampegråt i mobiltelefonen. Krampegråt er et for sterkt ord, det var ikke det han gjorde, men gråt er igjen for mildt. Det var sterkere enn litt snufsing, det var hulking, som Olia pleier å kalle det, antageligvis fordi hun oversetter med et russisk ord som passer bedre og brukes oftere enn vårt «å hulke». Uansett, denne unge mannen var forvridd av gråt.

– Eto prosto Pi… gråt han høyt i telefonen, og enhver russiskkyndig vil vite hva ord han fylte ut med. Det er et ord jeg ikke får lov til å si av Olia, men som hun bruker når hun er aller mest sint og fortvilet. På YouTube er klipp fra Russland fylt med dette ordet, og tilsvarende ord. – Det er bare… vil det bli oversatt til norsk. Jeg er ikke så vel bevandret i russisk banning, at jeg vet hvilket norsk tabuord som ville passet i stedet. Min språkfølelse sier det har noe «alt er slutt» over seg, det er en ende på ting, ikke mer å diskutere. Men jeg vet ikke, det passer bare slik de gangene jeg hører ordet. Vårt «for J…» er ikke helt det samme, føler jeg, uten å vite.

Så hva var det denne mannen gråt for? Det er sjelden unge menn gråter, og så åpenlyst. Han stod i en rød kortbukse, og ingenting annet, utenom sko, kanskje. Bar overkropp. Ung, lys, pen, sterk mann. Hadde damen gått fra ham? Man gråter ikke på den måten da. Og hvem skulle han i så fall snakke i telefonen med? Jeg tenkte det måtte være kjæresten sin han gråt for, hvem andre skulle vel en mann kunne blotte seg slik for? Vi har ikke venninner, og overfor våre venner gråter vi bare ikke.

Det var så jeg var fristet til å spørre hva som var på ferde, da telefonsamtalen var ferdig. Ansiktet uttrykte en fortvilelse som bare kan oppnås når det ikke er antydning til vei ut. Det var enden på verden, alt håp ute, det russiske banneordet, bare det.

Fyllik i elven

Da jeg var ferdig med å trene var klokken halv ti. Det hastet med å komme seg hjem. Familien blir bekymret for meg, når jeg er ute etter det er blitt mørkt, og ikke har sagt klart i fra hva jeg er på og hvor lenge jeg blir. Jeg bør ikke være ute lenger enn til ti, når jeg bare har vært i Hydropark.

Så jeg legger ut, men blir nysgjerrig på en menneskemengde som står på den provisoriske broen over Dnjepr, og flirer av et eller annet de står og ser på. Jeg går selv bort, og ser en mann stå og kave i elven. Han er så full, at han klarer knapt ta et skritt uten å ramle. Han har ingen sjanse til å beregne hvordan han skal fordele musklene, når det er en elv med vann han skal ta skrittene sine i.

Ganske snart blir han sint på elven, og gir seg til å slåss med den. Han dundrer til den med knyttneven, og står poserende oppstilt før han gjør det, som er han med i en tøff karatefilm. Men slaget skal ikke være særlig avansert, før han mister balansen på grunn av det, og ramler i elven på ny.

Over skuldrene har han et håndkle, som naturligvis blir kliss vått. Også dette bruker han til å slå elven med. Med et veldig svingslag sneier håndkleet over elven, og fortsetter, til det smikker han på ryggen. Folket på broen ler veldig.

Er han i elven oppmerksom på at han blir iakttatt? Jeg har sett fulle ukrainere (og russere) før. De er hjelpeløse i elven. Jeg har hørt snakk om, men vil ikke gå offentlig god for det, at det hvert år er et problem at fulle russere vil svømme i elvene, og så forsvinner de. De jeg har sett, har vært så hinsides, at de knapt har registrert de har vært iakttatt. Ofte har de ikke vært det heller, eller folk har ikke brydd seg. Dette er første gang jeg opplever at folk ser på det som underholdning.

Og det er virkelig underholdende. Om han spiller på litt ekstra, det vet jeg ikke, men stup full er han. Det er fristende å filme, mange gjør det. Slike klipp blir populære på Youtube. Er det dette han drømmer om?

Nå har han i hvert fall kommet seg med i en blogg.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s