Dennis og familien har reist

Det er rart med det. Når man er for seg selv, og dagene er som vanlig, blir det snart monotont og kjedelig, man savner besøk og at det skal skje noe. Når besøket kommer og avvekslingen skjer, er det kjekt og trivelig, men det kan fort bli stress og travelt også. Når man er for seg selv, bestemmer man selv hva som skal skje. I samvær med andre kommer ønsker i veien for hverandre, og det blir alltid noen som ikke får det helt på sin måte.

Det var kjekt å se Dennis igjen. Det er fetteren til Olia, på morsiden, vi har ikke sett ham siden bryllupet for fire år siden. Han og konen har to flotte barn, virkelig flotte, så flotte at de tjener penger som modell. Til tross for at de er 3 og 6 år gamle.

Tais, barnet til Olias søster, er 4. Det blir 3 barn, og 6 voksne i huset. Selv om russiske barn vanligvis er godt oppdratt, blir det alltid en del bråk. Og barna vil være aktive om morgenen, der de voksne gjerne vil være aktive om kvelden.
image

Og så er de vanlige spørsmålene om hvem som skal lage maten og hvem som skal vaske. Det er urimelig at Mama Irina skal gjøre alt, men det er hun som gjør det, om ingen andre gjør det. I ukrainske hjem er det også et spørsmål om hvem som skal betale. Et spørsmål vi i Norge ikke lenger kan forestille oss. Vi er blitt for rike til det.

Jeg står jo litt utenfor. Jeg klarer meg selv. Blir jeg servert mat, spiser jeg den gjerne. Om ikke, finner jeg meg en restaurant, eller klarer meg på andre måter. Jeg forsøker å få kjøpt inn litt mat til meg selv og til fellesskapet, og sier det jeg kjøper til meg selv, er til fellesskapet det også. Jeg vet jo ikke så mye om ingrediensene i ukrainsk mat, så det er helst drikke jeg kjøper. Der kjøper jeg til gjengjeld rikelig.

Uansett, poenget er at jeg ikke blir sliten av besøket. Jeg kan trekke meg tilbake. Jeg kan gjøre som jeg vil. For meg var det bare artig å ha en ekstra familie her.

Men for mor til Olia ble det synlig slitsomt mot slutten. Det var kjekt når de kom, men det var også en lettelse da de dro. Vi bestemte oss for å feire, som alltid med sjampanskoje. Den sitter løst her borte. Er det en anledning, sier vi den ikke fra oss.

For sikkerhets skyld ble det en liten feiring både til lunsj og til kvelds. Olia og jeg ville komme oss ut, spise businesslunsj, før moren rakk å slite enda mer med å lage mat til oss. Men det gikk ikke. Toretters lunsj, rikelig av begge, som alltid rikelig av begge. Til å drikke vodka og øl. Det er akkurat som om Olia og jeg ikke er gjester lenger, som om det nå ikke lenger er noe stress.

Ikke lenger er noe stress. Et par timer etter denne lunsjen – bokstavlig talt, det gikk to timer – kom det mer mat, til meg som satt på balkongen. Det var en mellomrett. Da jeg en knapp time etter det igjen skulle ut for å gå til Hydropark, så kom Olia med enda en, men nå fikk det være grenser også for meg. Nå måtte jeg gå.

På kvelden, derimot, ble det mer mat, og mer drikke. Nå gikk det i sjampanskoje. Maten bestod av potetmos, eller kartosjki pure, som det heter her, og forskjellige tradisjonelle retter, helst salo, som er rent fett. Søster Tanja var også med.

Men vi var nok alle bedagelig slitne, for festlighetene døde snart ut. Allerede klokken elleve var vi hvert på vårt rom, og klare til å legge oss.

Neste gang vi ser Dennis og familien hans igjen, kan fort være i Norge eller New York. Vil vi til New York, har de hus på Brooklyn. Vil de til Norge, har vi hus på Ganddal. Like kult begge deler.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s