Med Olia gjennom barndommen hennes, ned gaten for de som stjeler maksimalt, videre langs motorvei, og opp solsteiken, og endelig med tidsnød inn i Kievskij restaurant

Lang tur, lang overskrift. Det er en stund siden Olia og jeg har vært på tur sammen, men i dag kom vi oss ut igjen.

Vi hadde ikke noen særskilte planer, annet enn at Olia har et nostalgisk forhold til Botanisk hage, og gjerne ville dit. Det er et stykke å på, men jeg foretrekker likevel den friske luften og lille mosjonen, fremfor en buss til 2 kroner. Vi er jo i Kiev også for å se oss rundt. Det er vanskelig å se seg rundt bedre enn til fots.

image

Med Rodina matj i bakgrunnen står jeg på broen, like ved der slekten min bodde under bryllupet vårt i 2009.

 

 

 

Veien går oppover Lesu Ukrainka, gaten vi bor i. Det er ikke ofte vi går lenger enn metrostoppet, men vi har likevel verdifulle minner derfra. Et lite stykke videre ligger den georgiske restauranten der vi spiste og hadde festen i under bryllupet vårt. Enda et lite stykke til, og vi er ved den store blokken der slekten min bodde, mens de var på besøk.

image

Her var det Olia var svømmestjerne i barndommen.

For å komme til den botaniske hagen må vi krysse broen over den massive bilveien Druzjby Narodov boulevard (veldig lett å finne for alle som vil følge ruten, det er ingen tvil, det er kun en bro som går over en bilvei, og denne bilveien har så mange biler at man skjønner det må være den!), og ta til venstre etterpå skrått ned Bastionna ulitsa. Her var det nok limousinen kjørte, da vi giftet oss, mener jeg.

image

Her er Olia på vei inn en av sideportene til skolen hun gikk på da hun var liten. Den samme skolen skal lille Tais gå på nå om noen år.

Vi har vært her før. Den gang gikk vi på rulleskøyter. Vi var helt nygifte, og skulle til botanisk hage den gang også. Det finnes en bloggpost om det.

I år går vi til fots, og har bedre tid. Olia viser meg bygningene. Der er en ingeniørhøyskole, der er svømmehallen hun svømte i da hun var liten, og var mester i Kiev. Hun svømmer raskere enn fisker, og var nest best i Ukraina i sin årsklasse. Men nå svømmer hun bare på fritiden. Og knapt nok det.

image

Her står Olia ved en av dørene inn til skolen hun gikk på.

Enda litt lenger borte lå skolen Olia gikk på da hun var barn. Det er en av de russiskspråklige skolene i Kiev. Lille Tais til Tanja skal gå på den gamle. Vi gikk inn og kikket, men vi fikk ikke se så mye, for det var oppussingsarbeider der.

image

Sånn ser hovedinngangen ut ved Olias gamle skole.

Da vi endelig kom frem til den botaniske hagen, et lite stykke lenger unna enn skolen (bare opp bakken, egentlig), så ville Olia som vanlig ikke inn i den. Det koster 20 hryvnaer, og det er prinsippielt mye for henne. Det er ikke det at hun ikke har 20 kroner å avstå fra, men hun liker ikke systemet disse pengene havner hos. Hagen blir stelt, så det er ikke helt urimelig at det skal koste penger, men generelt mener også jeg at parker og friområder skal være gratis for alle.

image

Skolens diplomer

I stedet for å svinge inn portene til den botaniske hagen, fortsatte vi rett frem, nedover Timirjazevskaja ulitsa. Her har jeg aldri vært, og Olia sjelden vært. Et aprikostre på toppen har frukt det er lov å forsyne seg fra. En tykk dame i fargehåretalderen demonstrerer det ved å riste i treet, så de modne fruktene faller ned. Olia og jeg tar hver vår aprikos, og fortsetter videre. Det kan veldig godt være denne damen samler dem sammen, for så å selge dem på torget. Hvem vet?

På venstre side har vi høye gjerder og tett kratt. Det er den botaniske hagen, som ikke trenger skjemmes over sin størrelse. På høyre side har vi overdådige hus og villaer. Alt sammen nytt, alt sammen velstelt. – Dette er området for dem som stjeler maksimalt, sier Olia. Her bor diplomater, diputater og toppene i offentlig forvaltning, godt isolert fra resten av byen. Så de slipper å bry seg med den virkelige verden når de skal ta avgjørelsene sine.

image

Dette flyet er alt som var i området før. Alt annet er nybygg. Husene gir et godt bilde av stilen. Legg merke til den lille vaktboden som også er der. Der har de god råd til å ha en vakt sittende.

Det er en lang gate, dette, og utsynet blir temmelig monotont, etter hvert. Det er ikke annet enn disse husene, som ser ut som påkostede ferieboliger, og den botaniske hagen. Her er ingen butikker. Ingen folk. Det er ikke meningen at folk skal gå her, og la seg irritere over rikdommene til dem som sitter godt i det. Her er en vei bare å kjøre bil i. Det er det heller ikke mange som gjør, som ikke bor her.
image

Nederst i gaten er vi nede ved elven, Dnjepr, men altfor langt nede til at det er noe fornuftig å gjøre der. Bilene brøler i fire felts motorvei i begge retninger, mens Olia og jeg finner oss det som er, en fortausstump eller en grusvei å gå på. Vi fotograferer flittig. Dette er betongestetikk.
image

I dette området passerer for sikkerhets skyld også en av jernbanelinjene ut av Kiev. Vi ser det veksler mellom de gamle, koselige, russiske togene, og de moderne som kom med Euro 2012.
image

Vi kommer til det enorme veikrysset ved Patonabroen, trafikkmaskin, er vel mer dekkende enn «veikryss». Her går veiene i flere felt, og i flere retninger. Herfra starter også Druzjby narod, som er navnet på veien som går opp til under broen vi krysset i starten. Nederst i denne gaten har solen alltid godt tak. Det er ikke sol eller noe å skygge seg for, det er bare veier overalt.
image

Her ville vi ta bussen. Men den første bussen lot vi akkurat gå, vi var akkurat så sent ute at det ville bli dumt å løpe, og så kom det ikke flere.
image

Vi skar igjennom, og gikk videre. Opp Lavraskaja, hele veien opp til høyden med det gamle klosteret, og helt bort til Arsenalnaja i enden av den. Først der fant vi buss nummer 52 (ironisk nok den som går til botanisk hage), og fulgte den til Kontraktova plosjad. Her er det mange restauranter, men jeg hadde et bestemt mål: Kievskij.
image

Vi var sent ute med å rekke businesslunsj, så det kunne blitt dumt da jeg tabbet meg med veien, men til slutt fant vi frem, og fikk et godt måltid.

Jeg liker sånne lange turer som dette. Det er bare å legge i vei, og gå videre når man kommer dit man ikke har vært før. Denne turen gikk gjennom noen av de minst trivelige, mest trafikkerte, og lite levende steder i hele Kiev. Det var likevel en opplevelse. Og minner å ta med seg.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s