Konstitusjonen i Ukraina og i Norge

Forleden hadde jeg en post om grunnlovsdagen i Ukraina, 28. Juni. I den forbindelse satte jeg meg litt inn i hva den ukrainske grunnloven, eller konstitusjonen, går ut på. Her har jeg tenkt å dele med andre hva jeg har funnet.

Den norske grunnloven ble som alle vet først vedtatt 17. Mai, 1814. Den ble riktignok sterkt modifisert i løpet av året, så grunnloven vi vedtok 17. Mai ligner ikke helt den vi har nå. Den ble vedtatt i november samme år, da svenskekongen også hadde fått et ord med i laget.

Uansett, situasjonen for Norge den gang, var at vi hadde vært flere hundre år under Danmark, og nå lå an til å bli gitt over til Sverige. Meget smart tenkte datidens nordmenn at det kunne være lurt å få vedtatt en grunnlov på veien. Slik kunne makt bli tatt fra den kommende, svenske kongen, og bli gitt til det norske folket.

Dette var også helt i tråd med idealene fra opplysningstiden. Flere filosofer hadde snakket om Folkesuvereniteten, at makten skulle ligge hos folket, og ikke hos dem som styrte det. Rousseau snakket om Samfunnskontrakten, at det var en slags kontrakt mellom dem som styrte og den som ble styrt. Litt enkelt forklart kan det sies at det er denne kontrakten som gjør at de styrte finner seg i det, at de godtar at det er noen som bestemmer over dem. Hittil i historien hadde denne kontrakten vært basert på ren makt. De som styrte hadde maktmidlene til å tvinge de styrte til å gjøre som de ville, alternativet var verre, streng straff eller døden. Rousseau mente systemet ville bli mer effektivt, om Samfunnskontrakten var basert på frivillighet. Folkesuvereniteten var en metode for å få til.

Det var også snakk om å svekke makten til de som hadde den. Om å gjøre dem mindre mektige, og å passe på at de formidlet maktmidlene skikkelig. Tidligere, under eneveldet, hadde makten ligget hos kongen, som hadde fått både makten og visdommen hos Gud. Han kunne gjøre som han ville. Å sette seg opp mot ham, var å sette seg opp mot den guddommelige tingenes orden. Opplyste mennesker i opplysningstiden skjønte at kongens visdom kunne være riktig begrenset, at det var noe tull at han var ufeilbarlig, tvert i mot var det litt av hvert å utsette både hos den ene og den andre kongen. Åpenbart, mener vi i dag. Nytt i tiden, var det den gang. Montesquieu kom med ideen om Maktfordelingsprinsippet, at makten skulle deles i tre, slik at hver av delene kunne passe på hverandre. De tre delene er dømmende, utøvende og lovgivende makt, som oftest domstoler, regjering og parlament. Den lovgivende skulle velges av folket. Slik kom folkesuvereniteten inn.

For Norge var det ideelle omgivelser å lage grunnlov i. Hensikten var jo nettopp å begrense svenskekongens makt, akkurat sånn det var in i tiden å gjøre. Vi hadde også to utmerkede konstitusjoner å bruke som modell, den franske – etter revolusjonen i 1789 -, og den amerikanske – etter uavhengighetserklæringen i 1776. Vi kunne plukke det beste fra to verdener, og samtidig tilpasse det vår egen situasjon. Slik fikk vi grunnloven vi er så stolt av.

Situasjonen for Ukraina da de laget sin grunnlov, var ganske annerledes. Det er så sent som 1990-tallet, 28. Juni 1996, blir den vedtatt. Ukraina har da hatt fem selvstendige år, etter å ha vært en sovjetrepublikk i rundt regnet 70 år, og en del av Russland før det. Deres historie er mer rotete enn vår. Hva som egentlig er Ukraina, har forandret seg opp gjennom historien. Deler har tilhørt Russland, deler Polen, deler Litauen, og det var også det dominerende området i den første russiske stat, med hovedstad Kiev, i Kiev-Russland. De har aldri vært selvstendige, annet enn i helt korte og lite anerkjennede perioder.

Ukraina er heller ikke så homogent. Det kan ikke sammenlignes med oss på 1800-tallet, om hvordan vi forsøkte å bygge en norsk nasjon, om språkstrid mellom norsk og dansk. I Ukraina er folket delt, med nasjonalistene som vil dyrke den ukrainske kulturen, og undertrykke den russiske, på den ene siden, og de som er eller føler seg russiske, og føler seg fremmede i alt det ukrainske som blir påtvunget dem. Ukrainsk og russisk er to forskjellige språk. Det er ikke som norsk og dansk, og slett ikke som bokmål og nynorsk.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s