Sensommerlørdag. Og -søndag.

Det er søndag. Det er kveld. Men det er sikkert 20 grader, og i hvert fall varmt nok til at jeg behagelig kan sitte i kortbukse på terrassen. Vi har hatt en kartong vin og en hel ørret å fortære. Vi har et plommetre som aldri blir tomt for plommer. Vi har nysyltet solbærsyltetøy. Akkurat nå har jeg bjørnebær med sukker og fløte, nytraktet kaffe fra en nyåpnet pose, det har bugnet av alt.

 

Store deler av tiden har vi bare sittet på terrassen. Olia og jeg. Hun klarer jo ikke koble av, hun må alltid gjøre noe nyttig. Så hun har lest polsk, det nærmeste hun kommer en fritidsaktivtet. Hun leste i avisen at det var få nordmenn som gikk den yrkesvei hun har valgt. Så antok hun at de ledige jobbene da vil bli tatt av polakker, og tenkte det ville være en fordel om hun da kunne polsk. Jeg har også prøvd å lære litt polsk en gang, og har derfor en encyklopedisk grammatikkbok liggende. Det er den hun har lest i. Og lært seg nok at når vi nå snart får polakker hit for å pusse på huset igjen, så kommer hun til å snakke med dem på polsk.

Jeg har ikke gjort det skapte grann. Effektivitet har for meg vært å få dagen til å gå så langsomt som mulig. Jeg har fått klippet plenen og stelt litt i hagen, plukket solbær og laget syltetøy. Slike ting, Ingenting som kan forveksles med slit og strev.

Det har gjort godt med to dryge fridager nå på sensommeren. Jeg har ingenting å frykte fra høsten, den kommer til å fare fint med meg. Men for Olia blir det slitsomt. Hun har som hun pleier meldt seg på altfor mange fag på universitetet i Stavanger, og kan fort finne på å stresse seg opp for om hun vil klare alle sammen og finne seg jobb etterpå. Nå som vi har hus og huslån under kontroll, er det ikke lenger noe farlig. Hun kan bruke den tiden hun behøver, og vel så det. Vi kommer til å ha mye mer enn nok for å leve det livet vi ønsker å leve.

Og det er et rolig og bedagelig liv, der det er om å gjøre og spise godt og ha det godt. Sånn som vi hadde det i dag, og i går, og hele helgen.

Med i regnskapet må også at vi fikk Tonje og Espen med lille David på besøk. Det var skjønt, og besøk som passer for oss, helt plutselig, og helt uforpliktende. På et blunk hadde Olia på seg en flott, hvit sommerkjole. Det var kjekt Olia fikk se David på seks måneder, før han reiser tilbake til Slovakia. Hun fikk også matet ham med litt banan. Det er jo også en kjekk gutt å vise fram, siden han stort sett gjør som han skal, og gaper og spiser samme hvem som fører skjeen i munnen på ham. Ferske plommer fikk han også spist, selvsagt en favoritt. Og Olia lot ikke gjestene reise hjem før de hadde med flere bokser med honning, en til seg, og en til hver av foreldrene.

 

Bedriftskamp

La oss ta en liten innføring i hvordan en bedriftskamp foregår. Hvor lite høytidelig jeg tar kategoriene her på bloggen, viser det at jeg legger det inn under «sport».

Jeg begynte på et nytt arbeidssted etter sommeren. Kjekt sted, kjekke kolleger, alt ser bra ut, og nå i går spurte de om jeg spiller fotball. – Er du klar i dag klokken seks? spurte de. Jeg var ikke klar, ikke for et slikt spørsmål. Så jeg svarte nei. Jeg var ikke klar, jeg hadde en middagsavtale, skulle spise middag med min søster og hennes lille famillie. Dessuten hadde jeg ikke tenkt å spille fotball denne ettermiddagen.

Men instinktene tok snart overhånd. Det er klart jeg skal spille fotball, det er fotball, det er aktivitet, jeg har jo dusjklær liggende på jobb (det er ikke nødvendig til bedriftskamp), jeg skal jo sykle eller løpe til vanlig, til jobb, selv om jeg har bil nå. Og jeg har jo bil nå, jeg kan kjøre og kjøpe fotballsko og leggeskyttere og alt som trengs. Det må jeg jo kjøpe uansett, nå som jeg er på et arbeidssted der de har bedriftslag, hvorfor ikke kjøpe med en gang? Og det er kamp, en fin start på det nye arbeidsforholdet.

Så jeg bestemte meg for å være med. Jeg kjørte til nærmeste sportsforretning etter jobb, kjøpte det som trengtes, og kjørte så ut til Jærstrendene for å være der mens jeg ventet. Kampen skulle starte klokken seks. Jeg skulle møte på Lassa.

Det er litt styr med trafikken her på Nord-Jæren, det er rush-trafikk jeg ikke kjenner til, og det er også noen nye veier som gjør at det ikke er helt sikkert for meg hvordan man kjører fra Jærstrendene til Lassa. Så jeg beregnet litt god tid, var ved banene klokken 1730. Hadde med ipad der jeg kunne lese eavis, om jeg var altfor tidlig.

Og altfor tidlig var jeg. Det var ikke spor av noen bedriftslag som skulle spille fotball. Det var ulike lag fra Vidar, aldersbestemte lag, som trente i et helt annet tempo enn hva jeg ville være komfortabel med. Det var ingenting som tydet på at her skulle det snart være bedriftskamp med halvgamle menn, som dabber etter ballen og lar den sprette litt rundt omkring før de eventuelt får kontroll over den.

Det nærmet seg kampstart. Jeg er ikke typen som spør meg frem, men her tvang det seg frem. Jeg gikk inn på klubbhuset, spurte om det skulle være noe bedriftsfotball her? – Ikke tale om, svarte de. – Aldri på Lassa.

Så det var jo greit. Jeg tenkte ikke at de nye kollegene mine hadde lurt meg, det er uvanlig, men det kunne være jeg hadde hørt feil, eller misforstått noe. Jeg fortalte jeg skulle møte til kamp klokken seks, Lassa. – Nei, det er helt sikkert, sa de. – Det skal ikke være her.

Men det kunne være det skulle være på grusbanene oppe ved Ynglingen, som de kalte det, det er litt bortenfor, oppover der, de pekte og sendte meg av gårde.

Hvor jeg kom var det riktignok noen grusbaner. Men det var ingen fotballspillere. Jeg begynte å bli smånervøs, klokken var kvart på seks og vel så det,  mindre enn et kvarter til kampstart. Og ingen. Jeg spurte en unggutt, ynglingen, grusbaner. Han pekte til de samme grusbaner jeg var kommet fra. Jeg fant en kar i noe som kunne være en dommerdrakt, jeg spurte han, bedriftsfotball? – Can you take it in English? – Football, soccer?

Nei, han skulle spille rugby.

Klokken var 1753. Ikke spor etter noen. Jeg satte meg ned med en eavis.

Så kom endelig noe som kunne se ut som en spiller. Han var fra motstanderlaget. Og kunne fortelle hvilket lag jeg tilhørte. Så kom det flere, også fra mitt lag, men ingen jeg ennå hadde rukket å bli kjent med. Så ny er jeg. Jeg hadde dårlig peiling på mine egne lagkamerater.

To minutter på seks kom de. Glade og fornøyde. Også motstanderlaget. Klart det skulle være kamp. Det var bare å skyte litt skudd på vår stakkars keeper, så ville vi alle være varmet opp. Ikke noe tullball med spurter og kneløft. Det gjelder å starte med skudd, sånn at man kan få strekken først som sist, om man er ment for å få den denne dagen. Forresten fikk jeg i dag høre at kampen skulle begynne ti over seks, og ikke på slaget. Det var ny informasjon, da er jo alt greit.

Og kampen var super. Her var det ikke aldersbestemt Vidarfotball. Her var et av de aller viktigste punktene å spare på kreftene. Ikke ta noen løp som ikke var nødvendige. Og spørre seg om det egentlig er så farlig med de nødvendige løpene også.

Jeg traff artig nok en gammel klassekamerat fra tiden på videregående, storsønnen til Oltedal, Olav Foss Gjesdal, også tidligere nevnt på bloggen. Han spilte på motstanderlaget. En fin slutning av ringen, vi møttes jo også på fotballbanen rett før vi skulle begynne i samme klasse.

Men det var en helt annen tid. Da beveget bena seg som tanken, rykkene satt, og man løp fra motstanderne man hadde driblet. Det var koordinasjon i bevegelsene, man kunne finte, det var kjekt å holde på ballen bare for å leke seg. Man ville liksom alltid gjøre noe ekstra.

Her, i bedriftskampen var det ikke snakk om noe ekstra. Det var helst litt plagsomt når man fikk pasninger, for da ble det et styr. Man måtte stokke om på bena, få til noe. Og driblet man en fyr, måtte man neste øyeblikk bare drible ham på ny, for det var ikke snakk om å løpe fra noen. Rykkene satt i hodet,  fintene kanskje også, men kroppen sa at her har grensen gått for lenge siden. Her tar man det med ro.

Dog, tross kampens noe spesielle tempo og rytme, var det klart at alle som var der i hvert fall hadde vært fotballspillere en gang. Det var en god del rutine, og alle visste hva det gjaldt om. Det var dessuten noen spektakulære mål, i hvert fall i første omgang, der vår stjernespiller på et tidspunkt bare fyrte løs, og så føk ballen jammen rett opp i vinkelen. Det var jo rett og slett morsomt, en hendelse helt utenom spillets gang, et skudd som hadde gått i mål også mot skikkelige lag. Våre motstandere svarte med en heading fra godt utenfor 8-meteren (som er vår 16-meter), en heading som gikk i en vakker bue høyt over keeperen vår, og pent inn i mål.

Men disse to målene stod og skinte for seg selv. Ellers var de fleste prestasjonene preget av at spillerne ikke orket, ikke fikk til, bommet, sleivet, eller valgte det aller sikreste av løsninger. Om det ikke var ledige spillere å sentre til, gjaldt det å få ballen lengst mulig frem, kanskje også ut til kast, slik at man kunne hvile litt, mens ballen ble hentet. At kreftene stadig tok slutt var så absolutt en del av kampen. Vi på vårt lag startet forrykende i hver omgang, så fadet vi langsomt ut mens kampen gikk mot slutten. Ved siden av de to målene vi fikk laget, begge av samme spiller, en forsvarsspiller, vi har satt vår beste mann på høyre back, så hadde vi sjanser det er forbausende vi ikke fikk satt inn. Selv på det nivået vi nå befinner oss på.

Vi har jo matematikere på laget, så vi vet det blir spesielt å snakke om mer enn 100 % sjanser, men skulle et slikt begrep gi mening, måtte det nok være her. Jeg hadde selv en slik sjanse, en nydelig, liten pasning fra spissen vår, inne i 8-meteren, jeg kom løpende mot, det er slikt vi trente på hver uke i ungdommen, det er bare å sette den inn, hardt og plassert… her ble det imidlertid løst, og plassert rett på keeper. Motstanderne hadde ikke så store sjanser som oss, men de hadde mer kontroll over spillet, og kunne hele tiden flere mann i angrep, og i forsvar. I bedriftsfotball har alderssammensetningen så absolutt noe å si. Et par år yngre i gjennomsnittsalder, det merkes.

Til slutt endte det 2 – 2. Et greit resultat, alt tatt i betraktning. Hvis kampen hadde vært litt kortere, hadde vi kanskje vunnet. Hadde den vart litt lenger, hadde ganske sikkert de vunnet. Det er meg fortalt at vi ikke stilte vårt aller beste lag, vi har noen unge spretterter i ermet, og vi hadde bare en reserve. Når vi blir tomme for krefter – og dette er hver gang når, ikke den gang da – når vi blir tomme for krefter, da er det kjærkomment å ha noen på siden å sette inn. Noen som ikke er utslitt fra før. Denne gangen hadde vi få slike, så noen måtte spille hele kampen, og nøkkelspillere måtte ut på avgjørende tidspunkt, og det gikk vel som det måtte gå til slutt, selv om vi to ganger ledet. Neste gang skal vi vise dem.

 

Søskentur til Knudaheio

Det var ikke store greiene. Det var Tone, Trude og jeg, de eldste søsknene i familien. Vi ville ut på tur, og så gikk vi.

På toppen er Garborghodet, Garborgsteinen, like ved siden av parkeringsplassen. Jeg vet ikke hvor mye Garborg selv ville satt pris på denne «æren», noen liker jo at naturen får være som den er, og at den ikke trenger pyntes på.

 

Jeg vet ikke om vi har vært akkurat denne konstellasjonen før. Men denne gangen passet det seg slik. Trude har familien i rekkehuset i Spania, hun er for en sjelden gang hjemme alene. Jeg har min Olia i Kiev. Og Tone har riktignok sin familie hjemme, men hun har ferie, og mye tid.

Mor og Tonje ble ikke med, de har et lite barn å passe. Det vil si, Tonje og Espen bor med lille David hos mor, og Tonje kommet seg ikke fra. Mor tar seg av besøket. Det ble Trude, Tone og jeg denne gangen. Uvanlig, men kjekt.

Slike gjerder finnes det mange av på Jæren. Man kan vanskelig gå tur, om man ikke greier å komme seg over slike.

Tone skulle komme og hente meg, og da blir det alltid litt stress. Tone er den sinteste av oss, og har ikke mye tålmodighet når jeg er litt treg, som jeg alltid er, og ekstra når hun er sint. Det er bare morsomt.

Vi kom oss godt av gårde, og fikk med oss alt. Vi rakk også å handle grillmat, og vente litt på Klepp stasjon, før Trude kom og hentet oss der.

Et prakteksemplar av en øyenstikker satt lenge på denne steinen, så vi fikk god tid til å fotografere.

 

Planen var at vi skulle gå på Høgjæren, Knudaheio, det var min plan, og det var jeg som stod for planen. Enda hvor jærbu jeg føler meg, og hvor glad jeg er i naturen, så har jeg aldri egentlig vært der. Jeg har syklet gjennom, sikkert vært der som barn, men ikke egentlig benyttet terrenget som turterreng. Jeg bor på Sandnes, så det er i Sandnesområdet vi har vært mest og gått tur. Når vi har reist «langt», har vi reist til Gjesdal. Høgjæren er oversatt, og det er skam å melde, for dette er noe av det vakreste terrenget vi har i Rogaland.

Søstrene mine snakket veldig om «Steinkjerringa», at vi skulle dit, for der hadde de vært før, så dit skulle vi. Trude var til og med inne på å ringe sin mann, Lars, og spørre hvor vi skulle parkere for å finne frem. Det får nå være grenser, sier jeg. Kjøre til Undheim, kjøre opp til heiene, straks finne en plass å parkere – og så gå. Sånn skal og må det være.

Typisk landskap i Jærheiene, grønt gras og gråhvit stein.

Søstrene gav seg til å snakke, mens storebror gav seg til å gå. Det er traktorveier og gjerder, mark og utmark, myr og fjell å gå på, hele landskapet ligger åpent. Søster Trude hadde ikke kommet langt før hun mente det var på tide å kutte svingen, gå mot høyre, snu i sirkel, korteste vei. Det var vel noe sånt som 150 meter i luftlinje før hun første gang foreslo dette, en vei mot høyre, der mot venstre betydde lenger vekk.

Det kunne selvsagt ikke komme på tale.

Tone og Trude kommer ned fra toppen, ned for å være meg til vannet det viser seg å være storfe rundt.

Neste gang hun fikk en slik sjanse var ved en liten skog. Det er skogen som ligger i Knudaheio, like ved parkeringsplassen, umulig å bomme på. Den ser liten ut, men er ikke så verst stor, det er mulig å forville seg i den, og få det lenger enn man hadde tenkt. Trude ville mot høyre. Det var selvsagt mot venstre vi skulle.

Her lå det også et vann, et vannliljevann, og rundt det var det en blå øyenstikker jeg fikk fotografert godt. Det er fascinerende insekt. Da vi var barn, våget vi å ta dem. Som voksne vet vi at de ikke er farlige, de verken biter eller stikker, så hva kan vel en slik liten skapning gjøre mot oss? De kan flakse brått med vingene, og da slipper vi dem i skrekk. Både jeg, og min søster Tone, som skulle bevise at det er lett å ta dem.

Naturopplevelsen ble klart overgått da vi litt senere kom over en ugle! Det var Trude og Tone som gikk på den, og det er ikke feil å skrive det sånn. Den fløy opp en meter foran dem, de så den tydelig og diger. Jeg var lenger fremme, og snudde meg av lyden, for å se en mektig, lysebrun fugl fly bort og vekk. Jeg har aldri sett ugle før, og sjelden en stor rovfugl så nær. Det er blant betalingen vi får, vi som er mye ute i det fri.

Drikkepause på en av småtoppene i Knudaheio.

Det begynte å nærme seg tid for mat. Vi hadde reist etter arbeidstid, Trude har ikke ferie, så det begynte å kveldes, og Trude skulle også på jobb tidlig neste dag. Vi ville gjerne være ved vann, naturlig nok, og så for oss et lenger fremme. Hele Knudaheio er herlig full av små, kjekke fjellvann, akkurat som vi vil ha dem. Friske og fristende.

Men dette vannet lå like ved en bondegård. Det var tjukt av sauer rundt det. Det var ikke passende at vi skulle sette oss ned der, lage mat, og grille. Jeg ville videre, alltid videre, det er helt sikkert et nytt, flott vann over neste fjellskrent. Nå fikk imidlertid Trude viljen sin med å kutte svingen, nå ble det mot høyre, der hun og Tone «hadde sett et vann».

Det var riktignok vann der, men det var også kuer. Uten jur. Så det var ikke helt passende å være ved dette vannet heller, som dessuten var nokså stort (Dette var for kjennere Langavatnet, mens gården vi hadde sett og snudd fra var Skårland, samme navn som vår onkel, inngiftet med fars søster). Dette vannet hadde også det problemet at det var tjukt av kveg på venstresiden å gå rundt, tjukt av skog på høyresiden.

Så vi hadde ikke noe annet valg å gå opp.

Sånn ser en banan ut når det ikke lenger er en banan.

Og opp gikk vi. I skog som var tett, der det ikke var ment at noen skulle gå, og der det strengt tatt også var lenger enn vi hadde lyst til. Jeg la i vei først, og kom stadig vekk til lysninger. Men ingen lysninger var det noe med. Det var bare å gå videre.

Til slutt var vi ved det som må kalles toppen. Noe som ikke kan kalles en forløsning. Det var ikke noe vann der. Trude ville gjerne ta hovedpausen og spise maten der allikevel, men nå får hun skjerpe seg. Vel var det fin utsikt, vel godt og varmt. Men det var ikke noe vann der.

I stedet tok vi en sjokoladebit. Og vi fikk svaret på en gåte som hadde plaget oss en tid. Da jeg skulle pakke sekken, var den motbydelig skitten og ekkel, helst råtten, er et ord man ville bruke. Jeg kunne ikke forstå hva det var, jeg kunne ikke huske å ha brukt denne store sekken siden oktober i fjor, og hadde vondt for å tro noe kunne ha blitt liggende siden da. Vel hadde søster Tonje og hennes mann og familie lånt huset noen uker mens min kone og jeg var på ferie, men hva slags ugagn kunne vel de ha funnet på med sekken?

Det var i hvert fall bananer i den. Eller, man kan stille spørsmålet: Når slutter en banan å være banan? Det klisset som var i sekken, hadde åpenbart vært bananer en gang. Men det ville være en åpenbar fornærmelse mot alle bananer å kalle det bananer fremdeles. Jeg fikk det ut av sekken, la det på bakken, hvorpå Trude fotograferte. Jeg snudde sekken på hodet for å tømme ut, alt som eventuelt måtte være der.

En ekkel påminnelse om at det er lurt å ta tursekken når man kommer hjem, ikke la den stå i uker og måneder, og det som verre er.

Men vi hadde altså fremdeles problemet med å finne oss et sted å være, et sted å spise middagen. Det var bare å ta fatt. Det ante meg at skogen vi hadde med å gjøre, var nettopp den, der Trude allerede fra starten av hadde lyst å gå mot høyre, der det var et vannliljevann (det heter Alatjørna), og der vi fotograferte en øyenstikker. Dette betydde nok at vi var nødt til å gå tilbake til samme sted som vi kom.

Det var også uaktuelt å spise middag ved vannliljevann. Man spiser ikke middag, vann det er liljer i.

Jeg serverer Tone en sjokolade, og sjekker hvordan det går med hånden, som har vært i kontakt med det som en gang var en banan.

Det var imidlertid flere vann lenger bak. Vi så oss ut et av dem, og strenet ut. Jeg har ikke skrevet så mye om myr, hittil, for myr var ikke noe særlig problem, hittil. Nå hadde vel Trude og Tone litt trøbbel over den ene myren, ved vannliljevannet, myren vi allerede hadde passert en gang, og før vi passerte den på ny, hadde Tone fått sagt – godt timet – at «nå er jeg tørr på føttene». To minutt senere var hun ikke det lenger.

Vannet vi hadde sett oss ut bak der var et kjempevann. Helt nydelig, erketypisk jærvann. Ikke noe liljer og graps i vannet, ikke noe trær og graps rundt det. Gras og knauser, stein og fjell. Som det skal være.

Eneste problemet var at det var litt myr der. Dermed ville ikke Tone og Trude raste der, og vi gikk for å finne et annet sted ved dette vannet. Bare for å se at det var kuer der. Uten jur.

Tone på toppen av Jæren.

Til slutt endte vi med et vann jeg vil kalle håpløst, men som søstrene mine var veldig godt fornøyd med. De viste vel her at de var erfarne mødre, det gjelder å holde oppe stemningen, alt er bra nok når man er sulten. Passende nok heter dette vannet Fåretjørn, og det som var problemet, var at det var skog og tøys rundt det, dårlige sitteplasser, og dårlig for grillen. Dessuten var det vind. For å komme dit, måtte vi over plagsomt terreng, med høyt gras, som skjulte hvor det var hauger og søkk, vanskelig å gå i.

Men den to år gamle engangsgrillen kontret, og virket helt ypperlig. Det ble skikkelige hamburgere, gjennomstekte og saftige, med hamburgerbrød, løk og salat, og ketsjup og dressing. Tone og jeg hadde hver vår øl, men det var nok egentlig for kaldt å drikke øl. Det var egentlig litt kaldt, her mot slutten.

Trude viser her frem sjeldent fremtredende sider ved seg selv, hun skulle plent klatre opp her, etter at Tone og jeg mente det var for vanskelig.

Til slutt skulle det bare være en enkel vei tilbake til bilen. Helt enkel ble den imidlertid ikke, og det var ikke bare fordi det var Trude og Tone som skulle finne den. Vi havnet i en ganske vanskelig myr, med en ganske umulig myrelv midt gjennom, som ikke inviterte til å komme seg over, og dermed måtte vi gå hele denne myren på tvers, samme hva hindringer som der var. Vi ble ganske våte av dette. Jeg benyttet også anledningen til å ramle.

Men det er ikke farlig med litt friskt myrvann. Vi var snart forbi, og tilbake til bilen. Før vi satte oss inn, og reiste hjem, hadde vi oss en cocgnac – av alle ting, Tone hadde med – og en sjokoladebit, litt kaffe og søtt, og en øl også, for oss som ikke skulle kjøre. Her satt vi lunt, og det var varmt og godt. En fin avrunding på turen.

Trude og Tone løper hånd og hånd over myren. Tro ikke dette gikk bra.

 

Det er travelt å ha ferie. Og det tar på å gå gjennom myrer og opp fjell i tett skog, opp og ned og over gjerder. Det var ingen lang tur, og slett ikke i krevende terreng. Men vi fikk det til å bli krevende terreng likevel. Trente er vi, og slitne ble vi ikke. Men trøtte da vi kom hjem, det er en annen historie. Det ble i hvert fall jeg.

Dåpen til David

Årsaken til at jeg måtte hjem fra Kiev før ferien var slutt, var at fantastiske, lille David til Tonje og Espen skulle døpes. I dag var dåpen.

Karakteristisk bilde av David. Glad! Oppvakt! Hodet langt over bakken. Ranglen slengt langt unna bak seg. Det er mye mer interessant med alle de nye menneskene som ser på ham, og som han kan smile til og bevege seg for, og så skjer det ting!

Vi hadde en liten oppvarming hos mor i går ettermiddag og kveld. Det var flere som hjem fra ferie, også søster Trude kom hjem fra hennes nye familierekkehus i Spania, og vi hadde ikke sett hverandre vi søsknene på en stund. Så vi samledes hos mor, der Espen, Tonje og David har flyttet inn, etter at de har lånt huset til Olia og meg mens vi begge har vært i Kiev. Mange detaljer – men sånn har det vært.

Familien min – Olia – er i Kiev, familien til Trude – Lars og barna – er i Spania. Siden Olia og jeg ennå ikke disponerer noen bil, måtte jeg løpe til mor på Klepp i går, og for å unngå styr og stress med henting eller løping i dag morges, ble det til at jeg bare overnattet hos Trude i natt. Jeg våknet svært tidlig, og sørget for å sette på alarmen, for å forsikre meg om at også Trude ble vekket, om hun ikke allerede var våken, som hun var. Klokken seks var det ingen tvil om at vi begge var våkne og stått opp, klokken åtte spiste vi frokost, og klokken ti kjørte vi til Frøyland og Orstad kirke, der dåpen skulle være.

Frøyland og Orstad kirke stod ferdig desember 2008. Det er ikke mange kirker i Norge som er nyere.

Det er en stund siden jeg har vært på Gudstjeneste nå. Mitt inntrykk var at det var mye nytt, liturgien var ikke som jeg husker den, og det var ikke bare det at tekstene her var på nynorsk og kanskje nyoversatt, det var valgt helt andre, eller til og med skrevet nye. Folk jeg snakket med som går oftere i kirken, som min mor, mente at det ikke var noe spesielt, det var bare ganske som vanlig, men jeg tror nok jeg vil stå på mitt om at dette skilte seg litt ut. For eksempel vil jeg garantere ganske sterkt at det aldri tidligere var slik at presten tok over dåpsbarnet etter dåpsritualet var ferdig, holdt det opp foran menigheten og ba om at det skulle bli tatt godt i mot og husket i bønnene, for så å bli svart av menighetens applaus. Bortsett fra applausen var det ganske artig. Jeg synes kirken skal våge å være hellig, det er ikke noen fotballkamp eller popkonsert, det skal være litt høytidelig. Men jeg er ikke så veldig meningsberettighet, jeg er jo ingen kirkegjenger. Og Frøyland og Orstad menighet er populær i måten sin å gjøre tingene på, kirken er godt besøkt og har en engasjert menighet. Da nytter det ikke å stå utenfor og være surpomp, og mene tingene ikke blir gjort riktig.

Siden det berører hovedfaget mitt, vil jeg ikke holde meg fra å kommentere dagens evangelietekst lite grann også. Det var om Jesus som snakker med jødene, der jødene mener de er Guds utvalgte folk, og at de overholder pakten. Vi i Norge er protestantiske, den letteste veien til frelsen, vi er opplært til at troen alene er nok. Så presten kunne ta lett på det, og si at jødene her tok feil, for de var som alle andre syndere,  men de kunne – også som alle andre – få frelsen ved å ta i mot Jesus Kristus. Det er jo litt av et budskap å komme med, ikke av presten, men av Jesus. Han var selv jøde, og han går i mot selveste religionen deres, selveste pakten med Gud, og sier den ikke gjelder lenger slik den har vært forstått. Det er nå en annen pakt, der han – Jesus – er veien. Det må vel kunne sies at presten glattet over akkurat dette lite grann, som vi har det med å glatte over ting her i dette landet, og her i dette fylket. Særlig når det kommer til vanskelige ting som religion.

Men dette var ikke og skulle ikke være noe vitenskapsakademi. Dette skulle være dåpen til David, en høytidelig og gledens dag. Og det ble det til gangs.

Matbordet før maten kommer på. Jeg synes det er vakkert allerede.

Etter Gudstjenesten og dåpen, reiste vi hver til vårt noen timer, før vi møttes igjen til middag og selskap. De hadde laget det veldig, veldig, veldig fint til, Tonje og Espen og alle de andre som har vært med og hjulpet dem (det vil vel nesten si alle de andre som var der, vil jeg tenke). Det var enkelt og flott, ikke noe dingel dangel. En spesielt flott ide Tonje hadde funnet på, var å henge på bilde av lille David sammen med alle i slekten som kunne komme, og også de som ikke kunne komme. «Slektstreet», kalte hun det, artig og passende. Her blir vi knyttet sammen, til og med vår avdøde far er med, død over fire år før David blir dødt, men likevel med, og min kone Olia er med, Lars til Trude er der, alle er med. Enkelt og briljant.

En kjempeide fra unge familien Kirkeby til dåpen! Den kommer til å bre om seg. Bilder av slekten og dåpsbarnet blir hengt på en kvist av vrihassel, slik får vi et nydelig, lite slektstre, som på en måte binder oss alle ytterligere sammen, også de som ikke er til stede. Veldig artig!

Middagen var rett og slett bakte poteter. Det fungerte svært bra. Det var satt ut skåler med tilbehør, friske grønnsaker, foccacciabrød, kryddersmør, litt forskjellige typer kjøtt, også sånn at det var mulig å trikse seg til taco, for de som liker det best. Det var enkelt å forsyne seg, og det så lekkert ut fra start til slutt. En veldig god ide å servere. Jeg ble mett så jeg måtte vente med det ene foccacciabrødet til desserten.

Første ladning med mat. Allerede ser det fristende ut. Paprika i flere farger, kryddersmør (synd jeg ikke skjønte hva det var, før jeg alt hadde spist en diger bakt potet), rødløk, agurk, salat og kyllingkjøtt.

Etterpå var det også kaffe og kaker. Ikke noe stress, det ble rolig satt frem, og folk kunne forsyne seg. Det var langbord å sette seg på, fortsatt, eller man kunne sette seg i noen av de behagelige skinnsofaene. Selskapet ble forresten holdt i et av siderommene i kirken, den samme kirken som både bryllupet og bryllupsfesten ble holdt i, så det lønner seg å være engasjert i menigheten, som familien Kirkeby (familien til Espen) er.

Andreas gikk og lusket rundt kakebordet fra middagen var slutt. Det var en kake der han hadde veldig lyst på, som moren hadde bakt, og må kunne kalles en favoritt.

Jeg må også si litt om hvem som var med. Fra vår side stilte bare familien Sivertsen (Tone og Torben + barn) opp fulltallig, for Trude og meg var det alstå ferieavvikling. Mor var der selvsagt. Fra Espens sin side deltok den nære familien med mor og far og to brødre, pluss besteforeldre, der var de alle. Det er klart det er kjekt når så mange som mulig kommer, men det var også behagelig med litt færre folk enn det har vært før. Det ble rolig og fredelig av det, en veldig god stemning fra start til mål.

Enkel og elegant oppdekning. Sara inspiserer at det er plass nok til alle, og hvem som skal sitte hvor.

Og hovedpersonen blant oss alle sammen var ubetinget dåpsbarnet og mirakelet David. Han er ennå ikke seks måneder gammel, men så sterk i kroppen at han løfter den himmelhøyt over bakken når han ligger på gulvet. Han vil se hva alle lyder er for noe, han vil ta tak i alt som er i nærheten, og han har så lyst, så lyst til å krabbe til det som er falt utenfor rekkevide. Foreløpig går det bare bakover med krabbingen, han har ikke funnet hvordan å få fremdrift, han spreller og sparker og skyver, og så går det bakover, men det er ikke altfor dristig å gjette at han kan ha knukket krypekoden før Tonje og Espen tar ham med tilbake til Slovakia rundt månedskiftet.

Straks maten er ferdig og muligheten er der, må Sara ut og klatre litt. «Klarer du å klatre opp den muren der?» spurte jeg, litt uerfarent.

Lille David er også i utmerket humør. Han gråt ikke hele dagen. Hele helgen har han bare varslet litt når han har sovet, og våknet, uten at det har vært noen der, akkurat som skal. Når det kommer noen og viser seg for ham, er alt greit igjen. Og i dag var det veldig greit. I dag var det et helt, lite slektstreff som kjempet om oppmerksomheten hans. Og han har rikelig å gi, nysgjerrig på alt, og ivrig på utfordringer, som å komme seg opp på beina, finne ut hva det er med disse musklene han har så mye av. Lekene har langt på vei mistet interesse for ham, de har han klemt på og ristet lyder i for lenge siden, da var det mer spennende med sugerør og håret og ansiktet til Sara (til Tone og Torben), og alle de andre nye menneskene som smilte sånn til ham, og laget så mange lyder han ikke har vært så vant til der nede i Slovakia. Det gav hjernen noe å bryne seg på, langt mer spennende enn en rangle. Rangler er for spebarn.

Mor og søster, søster og moro, tanter til hverandres barn, Tone og Tonje, søstrene mine.

 

Det er ganske sjelden vi får inntrykk av at dåpsbarnet koser seg i sin egen dåp. Det var absolutt mitt inntrykk av David. Hadde han bare hatt en litt mer velutviklet evne til å huske, ville han huske dette som en usedvanlig spennende og morsom dag. Vi andre har jo mistet litt evnen til nysgjerrighet og forundring, vi er blitt litt for vant til mirakelet som livet og verden er. Men vi vil huske dåpen til David som en veldig fornøyelig og kjekk dag, der det på nytt ble vist frem at både Tonje og Espen kommer fra trygge og gode familier, med stødige folk det er behagelig å være med. I dag fikk Tonje og Espen vist at de har forstått det, og tar arven videre. På den måten får lille David det aller beste grunnlaget for et trygt, godt og lykkelig liv. Det er veldig kjekt!

Hjemreise alene

Det pøsregner. Jeg sitter på flyplassen i Kiev, Borispol, modernisert til det ugjenkjennelige, og ikke til det bedre. Det går ikke å kjøpe seg en koselig øl lenger. Det er bare style og metall i terminal D.

Olia er igjen i Kiev. Hun skal være der to uker til. Hele dagen i dag har vært en ikke-dag, jeg fikk den aldri i gang, det ble aldri noe med den. Vanligvis pleier jeg å være flink til å holde koken hele veien inn, få med meg alt, ikke la noen glede gå til spille. Men i dag hadde jeg ikke min vanlige tur til Hydropark, det var bare en liten rusletur rundt i Kiev med Olia, kjøpe inn kvoten, og egentlig vente.

Klokken 1710 var taxien der. 20 minutter før den var bestilt. Det pleier være krise for meg, jeg var selvsagt ikke klar, drev og pakket ferdig. Olia fikk sagt til den det var 20 minutter til den skulle være der, og jeg fikk tiden å pakke meg ferdig. Vi fikk en liten fem-minutter på kjøkkenet. Vi fikk den tradisjonelle seansen med å sitte stille på koffertene, før vi gikk ut.

Flyet skulle gå klokken 2020. Så vi var til de grader tidlig ute. Det var godt, for det var kø av biler og folk som skulle ut på helgeutflukt til datsjaer og andre steder. Taxien skulle også fylle bensin, så vi var ikke vd flyplassen før 1820. Men det passet jo godt, så kunne jeg gå like inn og sjekke inn.

Et lite forsøk på svindel var det vel også. Taxien skulle koste 135 kr, det forsikret vi oss om før jeg satte oss inn i den. Men jeg hadde bare to hundrelapper, og sjåføren hadde ikke vekslepenger. Heldigvis er jeg godt integrert. Jeg vet hva som er rett, og kan løse sånt på russisk vis. – Det er greit, sa jeg. – Jeg kan gå inn og kjøpe noe, og på den måten få den rette summen.

Slik fikk jeg kjøpt en liten ubrukelig dings, og taxisjåføren fikk sine 135 kroner. Men han gikk glipp av tips, som han kanskje ellers ville fått.

*
Det var halvannen time å vente ved gaten, sammen med tableten min. En kjøretur i buss ut til flyet, så lang at man kunne trodd de var ute etter å kidnappe oss, ble fulgt opp av en kjøretur i flyet, så lang at man kunne lure på om de hadde tenkt å rulle til Riga. Det var forresten et lite propellfly, to seter på hver side av midtgangen, jeg har plass ved vinduet, like ved vinduet, der jeg sitter nå. Det er enda en god stund til vi er i Riga, der det venter stress og ny sikkerhetskontroll, og dårlig tid for flyet videre til Sola.

Kiev er allerede bak meg. Gjerne skulle jeg hatt Olia her ved siden av meg, eller vært igjen i Kiev sammen med henne enda en uke.
*
Sånn gikk turen. Nå er jeg hjemme igjen, i et rent hus, vasket av min søster som har bodd her, og mor som har vært på besøk, men på forbausende kort tid skitnet til igjen av meg. Det skulle ikke mer til enn å åpne bagasjen, og så var det honning der. Den fløt utover, og mer da jeg forsøkte å få oversikt over skaden, og enda mer, da jeg forsøkte å redde det som ikke allerede var dynket, eller få det som var det på et trygt sted.

Men først var det mellomlanding i Riga. Det var satt av en halv time, flyet skulle være der 2215, neste gå 2245. Håpløst. Ikke fordi jeg er i mot korte mellomlandinger, det er fint BalticAir prøver å kutte ventetiden på flyplassene. Men det er ikke mulig når vi må gjennom den håpløse ekstra sikkerhetskontrollen inn i EU. Når flyet inn i tillegg er forsinket sier det seg selv, det går ikke.

Jeg løper det jeg kan, og er først av de som skal videre til Stavanger. Jeg går til gate, Last Call, inn i bussen, døren smeller igjen, og vi kjører til flyet. Der det mangler folk. Kapteinen sier det er innkommende fly fra rundt om, men det er klart, det er innkommende fra Kiev som er problemet. Flyet videre blir kanskje et kvarter forsinket på grunn av disse greiene her.

Til slutt kommer de siste passasjerene. En av dem, en søt jente, skal sitte med meg. Jeg kjenner henne igjen fra Kievflyet, og har tenkt å spørre henne om det på russisk, men det blir ikke noe spørsmål før flyet har landet. Da har vi vært gjennom både tordenvær og turbulens, flyet har ristet og falt, selv rolige Rogalendinger har hylt litt. Min sidepartner holdt seg godt fast i armlenet, ukrainere liker ikke propellfly, og tar det ikke helt som en selvfølge at alt skal gå bra. Det gjelder i hvert fall for Olia, og hennes familie.

Det blir noen minutter koselig prat når flyet har landet. Det var kjekt for henne å få snakket litt russisk i Norge, og det var det jo for meg også. Hun hadde artige opplysninger å komme med, om livet i Norge, hvor hun bodde, og hva hun gjorde. Mye er kjent stoff for Olia og meg, det gjør godt å høre at andre har lignende erfaringer.

Som alltid stiller mor opp på flyplassen for å hente og bringe, til alle døgnets tider. Og da hun har kjørt meg vel hjem, til nærmere ett, og jeg med en times tidligere tid i kroppen fra Ukraina, for meg er den to, da skulle det vel bare være å komme seg i seng, eller hva.

Men der er det altså honning. Jeg har med to bokser, store som to bøtter. Den ene har jeg lagt i en plastpose, sånn at honningen ikke skal renne ut. Den andre har Olia tapet igjen. Tapen holdt. Plastposen som en demning flomvannet renner over.

Jeg ser det straks jeg åpner kofferten. Men hva skal jeg da åpne kofferten etter? Jeg skulle legge meg. Jeg hadde til overmål pusset tennene. Jeg skulle bare åpne den, så neste dags kortbukse ligger klar. Og så ser jeg noe fuktighet, tenker det har regnet. Det er honning.

Og jeg vil ikke gjøre noe med det der og da. Jeg vil bare legge meg. Jeg vil bare løfte litt, og se på skaden, kanskje flytte posen med honning over i noe. Da jeg løfter, renner mer av honningen ut, mye mer. Jeg har nettopp pusset tennene, vil ikke gjerne spise honning. Men hva ellers? Jeg har honning på fingrene. Jeg flytter honningen over i vasken. Det drypper, jeg tråkker i det.

Jeg vil legge meg. Men det er nå mye honning i kofferten. Jeg burde jo få ut tøyet som eventuelt er rent, som honningen ennå ikke har nådd frem til. Og jeg begynner å flytte tøy, pakket rundt flasker. Det tilsølede bør jeg også flytte, ikke sant. Jeg henter en eske. Legger tøyet med honning i den. Drypper litt på gulvet.

Hvorfor all denne honningen? Hvorfor ikke pakke den skikkelig? Jeg oppfører meg som jeg ikke har hatt noen uhell med honning, men uhell med honning har skjedd før, uhell med bagasjen skjer jevnlig. Man glemmer så fort mellom hver gang.

Om honningepisoden er også skrevet på Helt grei humor. Jeg har også en tidligere historie om honning sølt i kofferten, og videre utover, her på bloggen.

Sommeren i Kiev, 2013

(Jeg forsøkte denne gangen å dele noen av bildene med lenker til opplastede bilder på GooglePics, men det ser ikke ut til å fungere)

https://plus.google.com/photos?pid=5900362432099741522&oid=111326240268699784451

Det er kveld. Siste kvelden i Kiev, denne sommeren. Jeg sitter på balkongen. Det er allerede mørkt. Lille Tais er inne på rommet og ser tegnefilm på YouTube. Olia er et annet sted i leiligheten, med moren og søsteren (de ser TV, hun kom inn og sjekket med meg nå). Jeg er nydusjet og mett. Det er siste kvelden. Siste kvelden i en fantastisk ferie.

https://plus.google.com/photos?pid=5906116603174230050&oid=111326240268699784451

Alle somrene med Olia har vært gode. Første gangen var vi på Krim, alt var så nytt med oss. Det var spennende bare det. Året etter var vi også på Krim. Men da fikk jeg feber, og lå flat noen dager. Det var også sykdom i familien som gjorde ferien alvorlig. Så var det året vi kjøpte huset på Ganddal, og ikke hadde råd å reise på ferie. Kjekt nok for meg med en sommer i barndomshjemmet, men det kan jo ikke måle seg. I fjor var vi på Krim igjen, også en fantastisk ferie. For første gang hadde de WiFi der nede. Vi kunne sitte på kafé og drikke øl og være på nettet.

https://plus.google.com/photos?pid=5907103042136086050&oid=111326240268699784451

Årets ferie har vært noe helt eget. Det har vært en rytme som har passet meg utmerket. Jeg våkner tidlig, i god tid før Olia, og går ut på balkongen og leser et stykke Tsjekhov før solen blir for sterk, og Olia våkner. Så går jeg igjen igjen til Olia, og våkner sammen med henne.

På et eller annet tidspunkt her, kommer frokosten fra moren. Alltid overdådig. Alltid varm. Alltid med en god, kald øl. Den blir fortært på balkongen, som regel sammen med Olia.

Så har vi vanligvis litt dødtid. Noen ganger venter jeg til tolv med å gå ut, så jeg får med meg en businesslunsj, noen ganger går jeg tidligere. Noen ganger vil Olia være med, noen ganger går jeg alene. Om det er nødvendig å vente, leser jeg litt, eller skriver litt, eller lar tiden gå av seg selv.

Dagens mest faste punkt er Hydropark. Dit går jeg nesten hver dag, utenom når jeg har gangsperr i armene, eller Olia og jeg går ut sammen, og det blir for sent. Det er selvsagt kjekkest når Olia er med. Da har vi romantiske turer, også Olia har ingenting i mot å gå langt til fots, selv om hun også har et nostalgisk forhold til Kievs transportsystem, og benytter seg av det, der det er praktisk.

https://plus.google.com/photos?pid=5902388294168381410&oid=111326240268699784451

De gangene jeg går alene, eller når Olia og jeg skiller lag, setter jeg på et foredrag, og får litt intellektuell føde mens jeg går. Så er jeg timevis i treningsanlegget, Katsjalka, som jeg nå har funnet ut at det heter, og veksler det med litt bading. Om jeg har lyst på en øl, koster det 10 kr for en halvliter. Det er gode dager.

Hjem igjen kommer jeg om ettermiddagen, eller kvelden, alt etter når jeg har kommet meg ut, og hvilken løype jeg har valgt å ta. Noen ganger tar jeg store omveier, for å få sett mer av byen, være steder jeg ikke er så ofte, variere litt, og høre mer foredrag.

Uansett er det en rask dusj når jeg kommer hjem. Middagen er alltid klar, og består alltid av suppe, og så godt som alltid av en rett til. Mange ganger klarer jeg ikke spise begge, bare suppen krever sin mann, selv etter en nesten full dag med forskjellig mosjon, og jeg noen ganger ikke har spist siden frokost. Suppen er så kraftig og blir servert i en slik mengde at det kan være vanskelig å tro det er meningen man skal spise hele. Og så er det rett nummer to, mektig og rikelig den også. Det blir gjerne til at jeg spiser mer av den senere på kvelden.

Olia er også med og spiser. Men hun har betydelig mindre porsjoner, og blir mye raskere ferdig. Så er hun trøtt, og vil hvile. Det pleier å bli til at jeg må sitte alene med suppen. Men da finner jeg frem nettbrettet med digital avis, og får fulgt med på nyhetene i Norge.

Etterpå er det lang kveld. Jeg kan lese Dostojevskij, sjekke nettet, skrive litt, være med Olia, eller alt sammen i en fin blanding. Klokken elleve pleier vi være trøtte, Olia før meg, og så går lyset av. Det passer godt, så vil jeg våkne uthvilt til morgengry og en ny, fin dag.

Dette er hverdagen. Sånn har vi hatt det i fem uker. Det er rom for utflukter, variasjoner, Olia og jeg går og leker oss hele dagen. Noen dager er det russisk prazdnik. Det meste er dekket på bloggen.

Vi har også spart mange penger ved å tilbringe ferien på denne måten. Så fin ferie, og ikke dyrere enn å være hjemme i Norge. Vi føler vi kan Skeie ut, være råflotte, men når Olia og jeg er råflotte, er det ikke i nærheten av hva som regnes å være råflott i Norge. Men vi har ikke manglet noen ting, ikke i det hele tatt.

For meg har det vært veldig fint denne vekslingen mellom å få være med meg selv, og å være med Olia. Jeg liker de stundene der jeg sitter på balkongen i mine egne tanker, fordypet i mine egne prosjekt. Jeg liker å gå og lytte til foredragene jeg har fått lastet ned. Jeg liker treningen i Hydropark, der jeg også får god tid til å tenke og å legge planer. Og så liker jeg å komme hjem til all maten som er der. Det er en for meg veldig fin balanse mellom rikelig med mosjon og rikelig med mat og drikke.

Så er jo Olia der på toppen. Skjønn og uforklarlig, sprudlende og herlig, et eventyr som kler det livet jeg ønsker å leve. Dette har vært en av de aller beste sommerne jeg har hatt. Og så er det ingenting spesielt med den, ingenting som ikke lett kan gjentas. Jeg har bare vært med min kjære kone og besøkt familien hennes.