«Game changing» fra Apples iPhone 5s

Denne uken kom Apple endelig med et nytt, oppgradert produkt. Det var en ny iPhone, oppdatert i to versjoner fra iPhone 5. Den ene skulle være billigere, den andre premium, eller hva de velger å kalle det. Etter lanseringen falt markedsverdien på Apple med flere prosent, slik at nedgangen fortsetter fra toppen for cirka ett år siden. Da kunne du kjøpe aksjer i Apple for 700 dollar, nå slipper du unna med 470, eller der omkring. Hva har skjedd med selskapet som en gang ble det største privateide, børsnoterte selskapet i verden?

Børsverdien til et selskap representerer mer forventninger til fremtidig inntekt, enn nåværende inntekt. Den nåværende situasjonen er alltid midlertidig, om man gjør det bra ett år, har lite å si om man ikke fortsetter å gjøre det bra fremover, og helst bedre og bedre. Det er noe med psyken til folk, som gjør at når man ser en linje som går oppover, så har man lyst til å tegne den videre oppover. Går den brattere og brattere, så føler man at slik skal det også fortsette. For ett år siden var Apple utrolige. De hadde på cirka 15 år gått fra å være omtrent konkurs, og knapt til å bli tatt alvorlig, til å være større enn alle. Bill Gates spurte offentlig hvorfor Apple i det hele tatt prøver. Nå har Apple utkonkurrert PC, Windows ser bare tungt og rart ut, og de har parkert alle de gamle mobiltelefonprodusentene også. Siden år 2000 har de lansert i hvert fall tre produkter som har forandret verden og vår måte å leve på: iPod, iPhone og iPad.

Med iPhone la Apple iPod inn i en mobiltelefon, i tillegg til alt det andre. Det var nødt til å bli en killer. Også andre produsenter hadde smarttelefoner, men Apple leverte smarttelefoner som gikk an å bruke. De var både nyttige og artige å leke seg med, de var statussymbol i alle aldersgrupper og yrkesgrupper som hadde råd, det var simpelthen mye bedre enn alt annet. Og Apple fikk et enormt forsprang. Mens konkurrentene strevde med å kopiere, lanserte Apple nye utgaver, slik at de hele tiden holdt seg langt foran de andre. Den som ville ha det beste, måtte ha iPhone.

Og så lanserte de plutselig iPad også. Et produkt vi ikke ante kunne eksistere. Men som norske familier som vil henge med i svingene, har en utgave for hvert familiemedlem, fra de yngste til de eldste. Også her, så enkelt at alle kan bruke dem, selv 3-åringen og hans oldemor, og samtidig så kult at tenåringen kan briefe med det. Det passet også til den nye måten å bruke datamaskinen på, det nye internett, med kjappe meldinger på twitter og facebook, og lese tekster andre har skrevet. Da orker man ikke den omstendelige prosessen en PC har bare for å starte, og hvor tung den egentlig er å drasse med seg.

Også med iPad kom Apple med nye utgaver før konkurrentene fikk summet seg. Jeg husker jeg prøvde Samsungs første Galaxy tab, den er så treig og tungvint, at den eneste grunnen til å velge den, er at man har bestemt seg for å unngå Apple. Jeg ville det, på grunn av de høye murene de bygger rundt produktene sine. Det gjør det litt vanskelig å komme inn, men veldig flott når man først er der inne, og smashing hvis alt teknisk utstyr er fra Apple. Da blir det meget enkelt å flytte hit og dit.

Uansett, etter lanseringen av iPhone 4s i 2012 og iPad  mini i 2012, akkurat på den tiden Apple var på topp, så har det vært litt skuffelser over de nye produktene Apple har kommet med. iPhone 5 var vel ikke så veldig mye mer enn en litt større iPhone 4, og andre nye produkter har vel ikke Apple kommet med. Samtidig har konkurrentene endelig begynt å levere skikkelig. I spesifikasjoner er ikke iPhone i verdenstoppen lenger, Sony, Samsung, HTC og til og med gamle Nokia lager kraftigere telefoner, så det eneste iPhone kan trumfe med, er brukeropplevelsen. Heller ikke der er dominansen så udiskutabel som den en gang var.

Jeg kan ikke huske at en lansering av Appleprodukter har foregått så ubemerket som denne gangen. Kanskje skyldes det litt at også produktlanseringene er noe konkurrentene har kopiert. Nå skal alle ha konsernsjefen på podiet, og produktet på storskjerm, slik Steve Jobs var den første som gjorde det. Siden det er mange selskaper som kjemper om oppmerksomheten, blir det mange slike lanseringer. Og den sterkt forsinkede iPhone 5s, det er kanskje ikke den mest spennende. Selv om Apple sminker pakken så de vakre hjemmesidene deres, så er ikke denne telefonen noe å la seg imponere av. Den har ingenting som konkurrentene ikke har bedre. Det er iPhone 4, bare litt mer, og litt raskere.

Så da er det kanskje ikke så rart at nye iPhone blir møtt med et skuldertrekk, og børsfall. Jeg mener det ikke er så mye Apple som har skylden, som forventningene til dem. Hva de gjorde mellom 2001 og 2010 er temmelig unikt. Det er vilt å tro de skal gjøre det samme mellom 2011 og 2020. Særlig irriterer det meg med blaserte nettsteder, techradar (nei, de får ikke lenke av meg), og de andre, som får tilsendt gratis prøveversjoner av alle duppeditter fra alle selskap, og allerede har sett alt før.

Det er techradar som skriver om denne «game changer», som Apple nå mangler. Det er tre år siden de sist lanserte en «game changer», da iPad. Nå må de snart lansere en ny. Sier de. Som selv har nettsider så lite brukervennlige at det er utrolig de blir besøkt. Det er tekniske løsninger fra årevis tilbake, ikke noe spesielt eller kult, med de nettsidene der, som det forresten sjelden er med nettsidene som spesialiserer seg på anmeldelser og reviews, som det heter på engelsk. Videre har techradar en reklame som trenger seg frem, og formørker hele siden, som man må lukke, før man kan lese videre. Og for å generere flere treff, er alle artikler delt opp i flere sider, slik at man må klikke seg videre for å få lest alt. Med disse steinaldersidene okker de seg over at det nå er 3 år siden Apple sist forandret verden.

Forandringer av verden kommer ikke på bestilling. De som er i stand til å lese denne bloggposten har sikkert levd en liten stund. Det er bare å gå tilbake til et hvilket som helst år av livet, 2004, 1997, 1991, 1985, 1979, og se om man den gang hadde noen som helst mulighet for å gjette hva som ville bli det store de neste 5 – 10 år. Det er så lett å tro at de store forandringene vil bli mer av det samme. At Apple vil fortsette å lansere pene, brukervennlige produkter ingen har tenkt på, og som forandrer livene våre. Det er ikke sikkert det finnes så mye mer. Om ikke fantasien har noen begrensninger, så har fysikkens lover det.

Dessuten er det ikke så dumt at utviklingen bremser opp. Det er jo litt godt også, at om du har en iPhone 4, så klarer du deg helt utmerket, og kan gjøre stort sett det samme som de med iPhone 5s kan. Det ville jo være litt dumt, om du to ganger i året måtte skifte ut mobiltelefon og nettbrett for å henge med i svingene på hva som var kult. Sånn er det ikke. Heldigvis.

En helt grei – travel og forkjølet – uke

Endelig helg. Det kan jeg godt si, og mene det. Forrige helg var utmerket. Jeg var med min gode venn, Martin, i fjellene i Bergsdalen, et stykke utenfor Bergen. Det var flotte greier, alltid slik at jeg lurer på hvorfor jeg ikke er i fjellene oftere, men hele helgen går, og man får vel mer tatt seg ut, enn hentet seg inn. I hvert fall når man reiser direkte fra jobb, og kommer tilbake mandag morgen, for å gå rett på jobb. Denne mandagen var det også valg, og da blir det til at man følger litt med, vet dere. Det blir ikke så mye tid til andre ting. Og det blir lett litt sent, for å få med seg alt.

Så er det opp tidlig tirsdag, opp på jobb. For meg er det å sykle hjem, for så å sykle ut igjen om kvelden, for bedriftskamp. Dermed går hele den dagen også.

Onsdag er også tidlig opp på jobb. Og jobb hele dagen. Og på kvelden er det stand up, på Checkpoint Charlie, med Comedy Box Club. Denne må jo også forberedes, noe jeg kunne gjøre, på sykkel frem og tilbake på jobb, og andre steder. Det ble ikke så mye tid til å skrive ned alt jeg tenkte ut. Det ble til at jeg måtte stole litt på hukommelsen, denne gangen, og den svikter heldigvis sjelden. Det ble en utmerket opptreden på Checkpoint Charlie.

I går var jeg syk. Forkjølet. Det var ikke lenger tvil. Onsdag var det litt tvil, tirsdag var det ganske sterk tvil, da ble jeg bare i overkant sliten da jeg syklet rundt omkring til den bedriftskampen. I går var jeg forkjølet. Så forkjølet at jeg måtte melde avbud til bedriftskampen, som skulle vært den dagen.

I dag var jeg også syk. Så syk at jeg måtte vurdere om jeg skulle på jobb. Alt gikk langsomt i dag morges. Tørkepapir og lommetørklær blir gjennomvåte av snørr, det er uttømmelige lager i nesekanalene. Og jeg har ikke bil, så det finnes ikke alternativ. Skal jeg på jobb, må jeg sykle. Og selvsagt skulle jeg på jobb.

Det ble ingen travel dag på jobb, men den ble lang. Sykkelturen hjem ble også lenger enn den pleier. Men hjemme ventet oppturen. Min kone, Olia, bestemte seg for å forundre meg med en kjøttrett med plommesaus. Ved siden av hadde hun laget kraftig potetstappe, med kulturmelk. Kjøttet var svinekjøtt som hang fast på knoker. Stekt. Plommesausen lå sammen med kjøttet i pannen, der det også var løk. Det fylte godt opp i mage, og i kroppen.

Det er helg nå. Fullstendig helg. Neste forpliktelse er mandag litt utpå formiddagen. Frem til da er planen å gjøre ingenting. Det mest aktive som kan være aktuelt er å la forkjølelsen slippe taket.

Tur til Bergsdalen

Denne helgen hadde min kamerat og jeg vår tradisjonsrike fjelltur. Den har vart noen år, hver høst siden 2000 eller noe slikt, så har vi reist opp i fjellene for en helg. De første årene var det alltid med utgangspunkt i en av stasjonene langs Bergensbanen, som oftest ut fra Finse, men de siste årene har vi gjerne leid oss bil, og med det fått oss større valgmuligheter. Etter at jeg flyttet til Ganddal, har det blitt litt vanskeligere, siden jeg først må komme meg til Bergen, før vi kan komme oss ut på tur. Men vi har likevel fått det til, og slett ikke verst. Jeg kommer meg til Bergen på en eller annen måte, og så reiser vi videre rett opp i fjellene.

Denne gangen reiste jeg med fly, og var på Flesland 1455, fredag ettermiddag. Min kamerat skulle hente meg i bil, men hadde et uhell, og havnet i rushtrafikken, og ble kraftig forsinket. Men en halvtime til eller fra gjør ikke de altfor store utslagene. Vi kom oss likevel i god tid før det ble mørkt opp til bestemmelsesstedet, Bergsdalen, nær Dale, i Dalekvam, også det for øvrig et av stoppestedene på Bergensbanen. Men Bergsdalen er ikke så lett å komme til derfra, så det var godt vi hadde bil.

Fra parkeringsplassen gikk det bratt oppover. Den var vel på noe sånt som 500 meter, første natt skulle vi sove like ved tregrensen, altså 800 meter, og så skulle vi videre opp til 1090, maksimalt. I starten var det konsekvent stigning. Men den var nokså slak,og det var ikke noe stress. Vi hadde også tre liter vin som lå og fristet i sekken. Så vi nølte ikke altfor lenge med å slå oss ned for natten, da vi fant et fint sted, like ved en liten elv som hoppet nedover.

Der var det fjellrutinene. Få av sekkene, få på tørre klær, få satt opp teltet, og få alt som skal inn, inn. Så er det å få oversikten over maten, om mulig få samlet inn litt ved, gjøre klar til hyggen som skal vare i timevis.

Vi har tre liter vin. Den gjør godt sin virkning. Vi snakker i vei. Maten er veldig god, og vi er fulle av komplimenter til den, særlig at det er slutt på jåleri med oliven og salat og den slags. Mest mulig kjøtt, minst mulig grønnsaker. Dessuten har vi for lengst lært at det eneste vi kan ønske oss ut over kvelden, er mer vin. Snacks er bortkastet tid.

Det regner, men det er godt og varmt, så regnet er ikke til altfor stor plage. Hovedproblemet er at alt regnet gjør det vanskelig å få fart på noe bål. Selv med grillkullet fra engangsgrillen til hjelp blir det ikke skikkelig fart. Det flammer bare opp når vi, eller vinden, puster på det. Skrale greier. På et tidspunkt finner min venn ut at han ikke har på seg brillene sine. Han har tatt dem av seg, lagt dem et sted. Sånt man gjør når vinen gir sin virkning. Selv ved hjelp av hans hodelykt var brillene ikke å finne. Min hodelykt er ødelagt, så jeg må klare meg med hans lys eller mitt eget nattesyn. Da jeg utpå kvelden, utpå natten, skulle pusse tennene i bekken, så jukset jeg og brukte lyset fra mobiltelefonen. Hvis ikke ville det blitt vanskelig, bekmørkt som det var.

Min kamerat hadde forresten glemt to av de verste tingene å glemme på en fjelltur. Tannkost og tannkrem, og matsettet. En hel helg uten å pusse tennene, da kjenner man det i munnen. Og når man verken har kniv eller gaffel, eller skje, eller noe å ha maten i, da er det fort gjort å ergre seg litt. Akkurat det siste løste seg greit nok. Han lånte konsekvent overdelen av talrikslådaen av meg, pluss en skje, og så kunne han spise som han ville. Snålt å spise koteletter med teskje, kanskje. Snålt for meg neste dag å spise rømmegrøt med gaffel. Men sånn er det når ting blir glemt. Det var veldig lite snakk om disse tingene. De løses ikke ved at man ergrer seg.

Lørdagen

Neste dag gikk vi opp til toppen, og var på en måte der innestengt. Det var ikke mulig å gå så mye lenger, uten å krysse enda et fjell. Vi måtte på ny bare slå leir. Til vår overraskelse så vi at klokken var bare 1830, til og med etter vi hadde spist. Dødtiden brukte vi til å lage demning. Det vil si, slett ingen dødtid.

De er veldig fine disse fjellturene. Men bare to netter blir litt lite, det hadde vært greit å ha hatt tre.

Windows sluker Nokia

Onsdag våknet jeg til nyheter jeg ikke hadde fått med meg i løpet av tirsdagen. Giganten Microsoft kjøper opp den tidligere giganten Nokia, de evig usympatiske amerikanerne overtar de en gang sjarmerende finnene, det er slutt for et av Nordens og Nord-Europas mest fantastiske industrieventyr.

Riktignok er det ikke hele Nokia som blir kjøpt opp. Det er mobildivisjonen. Men hva er vel Nokia uten mobildivisjonen? Selskapet som til de grader var et utvidet Skandinavias flaggskip, det er nå historie. Det er nå amerikansk.

Huff. Sånn går det når man holder seg til dårlige ledere, er man fristet til å si. Steve Ballmer, konsernsjef i Windows, har noen sett et bilde eller en film av ham, der det ser ut som han har en oppriktig følelse? Galskapsvideoen der han hopper rundt på gulvet og skriker som en stukken gris, nettopp en stukken gris, den viser vel hans egen og Microsofts dødsdom. Hvem kan vel ta en sånn mann og et sånt selskap alvorlig?

Og Stephen Elop, konsernsjef i Nokia. Direkte fra Microsoft. Det er vel et betimelig spørsmål hvem av de to han egentlig har tjent. Det er klart Nokia måtte gjøre noe, når de ble så til de grader passert av Apple og Samsung og de andre, og særlig fikk se at operativsystemet deres, Symbian, ikke holdt mål mot iPhones iOS og – stort sett – alle andres Android.  Men å binde seg til et annet synkende skip, Microsoft, det kunne vel mer vitne om håp og bønn om at det skulle gå bra, enn tro og vilje. Selv de som heiet på Nokia måtte fortvile.

Antagelig er det mange som heiet på Nokia. Gjennom 90-tallet og langt oppover 2000-tallet var de markedsdominerende, livsstilsdominerende, de var simpelthen mye bedre enn alle de andre. De hadde løsningene før vi skjønte vi trengte dem. Selv jeg, som ikke ville identifisere meg med klysene med mobiltelefon i beltet, selv jeg ble glad i min første mobiltelefon fra Nokia. Jeg ble glad i å sende og motta tekstmeldinger, jeg brukte tid på å spille Snakes. Aldri vurderte jeg annet enn Nokia når jeg av ulike grunner skulle ha ny mobiltelefon.

Microsoft har aldri vært i nærheten av å bygge opp en lignende kundelojalitet. De er også dominerende i sine felt, fullstendig dominerende, men det er ikke fordi alle synes de er så bra. Det er fordi det ikke finnes alternativ. På PC er det Windows som gjelder. Og Officepakken er så mye brukt, at det bare er irriterende med dem som bruker noe annet. Men det er tungt og tregt. Løsningene på dagens mobiltelefoner og nettbrett har vist hvor tungvint og vanskelig autokorrekturfunksjonene er i Word, for eksempel. Der programvaren har alternativ, som nettleseren, er det ingen fornuftige folk som med vitende og vilje bruker Microsoftløsningen. Explorer er stort, fordi Microsoft har satt alt inn på å gjøre det vanskelig å bytte. Chrome, Mozilla og de andre har kommet med løsninger Microsoft har kopiert. Og sånn har det vel stort sett vært hele veien, også når det gjelder programmene i Office-pakken, og operativsystemet Windows.

Om Microsoft var stort og tungt tidligere, har de brutt sine egne grenser nå. Selv folk som foretrekker Windows, synes det nye operativsystemet er noe idiotisk. Meg byr det i mot. Der konkurrenter finner løsninger som bare frister til å ta duppeditten i bruk, man har liksom bare lyst til å begynne å fikle med en iPhone eller iPad, så er de nye telefonene til Nokia, Lumia, slik at man bare har lyst til å legge den bort. Om den har aldri så godt kamera. Hvordan de med all teknologien og hvor lett det har blitt å lage bilder, farger og grafikk, hvordan de da kan lande på strektegninger og ensfargede firkanter, det er meg komplett ubegripelig.

Kanskje hadde Nokia kommet bedre ut av det med å satse på sin egen løsning, Symbian. Sikkert hadde de kommet bedre ut av det med å satse på Android. Det nytter ikke å skille seg ut, om man skiller seg ut ved å være dårlig. Den nye Nokia Lumia 1020 er en telefon med et svært spennende kamera. Så spennende at man kunne kjøpt hele telefonen, bare for å bruke kameraet i den, og beholdt ens gamle telefon for alt det andre. Nå er det Microsoft som har rettighetene til den. Det er veldig vanskelig å se for seg at den kan bli en suksess.

Lille Finland klarte å lage Europas mest verdifulle, børsnoterte selskap. Det var en bragd, og den skal de ha stor respekt for. Den brakte mange av oss store gleder også. Det var sikkert mange private småsparere som tjente gode penger på oppturen, enten ved å eie aksjer direkte, eller ved å eie et av de såkalt grønne fondene, som skulle investere miljøvennlig, og der teknologiselskaper ble regnet som miljøvennlige samme hva de gjorde. Skandia grønt, for eksempel, den er det mange som kjenner igjen. Men nå ser det ut til å være over. Nå er de del av en monopolkjempe, kjøpt opp på lite vakkert vis, med Stephen Elop som konsernsjef i Nokia, men interessene sine i Microsoft. Det er veldig synd.

Nokia var et eventyr. Nå er eventyret ute. Denne gangen endte det ikke godt.

What good am I?

Jeg spiller gitar. Det var en helt uventet hobby for meg å få, den gang jeg begynte og var 19 år. Jeg lærte tre grep, og laget straks en sang, boblende av kreativitet, som jeg var og er.

Men jeg har aldri vært særlig musikalsk. Jeg er glad i musikk, kan mye om musikk, og er veldig inne i den musikken jeg liker og hører på. Men jeg er ikke noe særlig i å reprodusere den. Sangstemmen har aldri vært noe særlig, gehøret har sine mangler, og særlig før jeg plutselig lærte litt i løpet av et kort sangkurs i regi av studentteateret i Bergen, så sang jeg nokså konsekvent toner som ikke hørte hjemme der jeg sang dem. Og at jeg skulle begynne å spille gitar, det var vilt.

Likevel, jeg begynte, jeg lærte, og særlig i studenttiden på 90-tallet spilte jeg så mye at mine medbeboere på studentthybelen i Hans tanks gate lurte på når jeg egentlig studerte. De gjettet nok at jeg ikke studerte noe særlig denne tiden, jeg spilte gitar og hadde det gøy, levde mitt eget liv, trygt atskilt fra konvensjoner og forventninger.

What good am I if I’m like all the rest
If I just turn away, when I see how you’re dressed
If I shut myself off so I can’t hear you cry
What good am I?

Siden har jeg jo brukt veldig mye tid på å lese og å studere, og stadig mindre tid på å spille gitar. Jeg har aldri egentlig øvd, alltid bare spilt på gøy, og stort sett de samme sangene av de samme sangene av de samme artistene. R.E.M, Neil Young og Bob Dylan, i den rekkefølgen, om enn rekkefølgen de aller siste årene har vært litt motsatt.

Etter at jeg giftet meg har det rett og slett vært litt vanskelig å spille gitar. Hun kan ikke fordra disse tre artistene. Og hun har altfor godt gehør, hun hører med en gang når jeg synger feil. Og synger feil gjør jeg som regel med en gang.

What good am I if I know and don’t do
If I see and don’t say, if I look right through you
If I turn a deaf ear to the thunderin’ sky
What good am I?

Videre, mange av sangene jeg har sunget mest, handler nettopp om å lengte etter en kvinne, sangene fra Blood on the tracks, av Bob Dylan, kjærlighetssangene hans, de morsomme og enkle til Neil Young, de få i sjangeren til R.E.M. For det første, så lengter jeg ikke lenger etter en dame, nå som jeg har en. For det andre – og viktigste – så kan ikke min kone fordra sutrete menn, lidende kjærlighetssanger er det verste hun vet.

I august reiste jeg hjem fra ferie før min kone. Hun kom hjem et par uker etter meg. I denne tiden hentet jeg av og til frem gitaren, spilte sanger av Bob Dylan, fra platen Oh’mercy, den som kom i 1989, var produsert av Daniel Lanois, og ble en slags comeback-plate for Dylan. Etter en serie middelmådige utgivelser var dette plutselig noe av det beste som kom det året, det tiåret, og i Dylans karriere. Det er mange kjærlighetssanger her, og sanger som er i nærheten av å være kjærlighetssanger. Vakre og vonde Most of the time, med oppskriften på hvordan det skal gjøres, si det motsatte av hva man mener, og kanskje enda vakrere og vondere Shooting star, med den smertefulle sluttlinjen om stjerneskuddet man ser forsvinne, og stjerneskuddet er henne.

What good am I while you softly weep
And I hear in my head what you say in your sleep
And I freeze in the moment like the rest who don’t try
What good am I?

På denne platen er det også en sang som heter What good am I. Det er en sang som jeg ikke har lagt så godt merke til før. Den har forsvunnet litt, mellom de andre. Og jeg har ikke hatt skikkelig gitargrep til den (selv om jeg har spilt i 20 år, så klarer jeg ennå ikke finne grepene selv, det er alltid på internett), og heller ikke har jeg spilt den med Capo, slik den skal spilles. Med det ble den virkelig vakker, og passet godt mens jeg var hjemme alene, og min kone var i Kiev.

Her om dagen ville jeg spille den igjen. Mens min kone var hjemme. Hun lå i sengen og hvilte, så om jeg lukket alle dørene, tenkte jeg at jeg kanskje ville få spille i fred. Det kom til første linje, så hørte jeg skriket fra rommet. EEEEIIIIIVVVVVIIINND.

What good am I then to others and me
If I’ve had every chance and yet still fail to see
If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?

Hun holdt ikke ut. Jeg måtte synge mer mandig, mer selvsikkert, mer bass, hun holdt ikke ut den lyse stemmen, stemmen jeg nå en gang har, jeg er en tenor, men det liker hun ikke. Mørkt og dypt og med kraft, skal jeg synge. Og hun skjelte meg ut i karakteristisk stil, sikkert lettkledd etter å  ha hvilt, det husker jeg ikke, men det er slik det pleier være. Hun kommer inn i stuen, og gir meg en lekse.

Denne gangen satt jeg og smilte. Hun spurte hva det var, hvorfor jeg smilte, om jeg ikke skjønte budskapet, det er jo ikke noe særlig å skjelle ut noen som smiler av det. Og jeg forklarte henne hva det var, hva sangen handler om, What good, am I, en sang som blir helt morsom om man synger den med kraft og bass. Det handler om en mann som i en vond stund går inn i selvransakelsen, som absolutt ikke har noen tro på seg selv, som ikke i det hele tatt har noe behov for å utbasunere hva han har på hjertet. Jeg leste henne teksten, og hun skjønte det. Hun smilte hun også.

What good am I if I say foolish things
And I laugh in the face of what sorrow brings
And I just turn my back while you silently die
What good am I?

Russ’93 – 20 år etter

Forrige gang var det 15 års jubileum. Nå har vi blitt fem år eldre, og fem år bedre. I 2008 var vi på Sandnes brygge, i en fest som startet litt forsiktig, men tok fint av for enkelte utover kvelden og natten. Denne gangen hadde i hvert fall vi i klasse 3F bestemt oss for at det fikk være nok nostalgi og mimring og vas, nå skulle det være fest og gass, og ingen sjenanse og usikkerhet over hvor gamle og annerledes vi har blitt.

Jeg har blitt veldig annerledes siden sist. Jeg har giftet meg, jeg har kjøpt hus, flyttet hjem, i det samme huset jeg bodde i som barn og ungdom. Det var veldig naturlig vi hadde vorspielet her, også siden dette huset nå har litt ferdig vorspiel-stemning, røft og rufsete som det er.

Men som gift mann er ikke alt så enkelt lenger. Jeg må for eksempel vaske først, en tanke som ville vært nokså fremmed for meg i alle tidligere utgaver av  meg selv. Og om jeg hadde fått en slik tanke, hadde jeg aldri rukket å få den gjennomført før gjestene kom. Nå var det et visst håp, siden jeg ble pisket i gang av min kjære, vakre Olia. Hun har herlig disiplin og herlig kustus på meg, men er litt rufsete og uhøytidelig selv også, så hun passer godt for meg. Vi rakk jo aldri å vaske ferdig, og vi spøkte morsomt at det er fint vi får gjester av og til, så vi får ryddet huset. Men det må ikke skje for ofte, haha.

Det var morsomt mye snakk på Facebook om når vi skulle begynne. Som om slike klokkeslett hadde noe å si. Det var ingen som var i nærheten av å komme i nærheten av når de hadde planlagt. Så hvorfor planlegge, sier nå jeg? Huset står her, og jeg er her, det er bare å dabbe innom, og forventer du det skinet og fresj (skrevet på den måten, selvfølgelig på den måten) så må du jo ikke komme til meg. Det var ingen som så ut til å klage. Og heller var det ingen grunn til å klage.

Det var tvert i mot veldig, veldig gøy. Meget kledelig hadde ringeklokken sluttet å virke denne dagen, eller en av de andre dagene, siden jeg fikk den til bursdagen min nå i januar. Så gjestene liksom bare fadet inn, plutselig var de der i gangen. Svært bra, også med det, at klinken i døren heller ikke virker, så det går egentlig ikke an å lukke den igjen uten å låse den. Så den stod åpen, slik at det var lett og forståelig bare å gå rett inn.

Som på alle kjekke vorspiel – for ikke å si alle vorspiel, for hva er vel vorspiel om det ikke er kjekt? – er selve festen nesten litt forstyrrende. Man kommer seg aldri ut i tide, aldri. Jeg følte det var noen som var veldig nøye på å bestille maxitaxi, det kom i alle fall en maxitaxi, men vi var ikke nede på Charles og de før kvart over åtte, er jeg fortalt. En time og et kvarter etter festen skulle begynne. Meget bra.

For at vi menn skulle få oss en borddame – vi er da sjenerte, vi får det fort ikke til om det ikke blir ordnet for oss – skulle alle damer gi fra seg en av skoene sine. Så skulle vi trekke. Nå i ettertid har jeg jo analysert meg selv, og kommet til at det ikke er tilfeldig at jeg trakk den som stakk seg mest ut, en knall rød. Og jeg ble godt betalt, med en veldig interessant borddame, en som har levd og lever et skikkelig interessant liv, der det på ny blir vist at livet gjerne velge sine egne veier, og man må gjøre med det det beste man kan ut i fra forutsetningene man får. Hun her er en tøffing, hun var det den gang, på gymnaset, og har enda større grunn til å være det nå. Det var veldig artig å snakke med henne,  og vi snakket jo langt videre enn den middagen jeg hadde trukket henne for.

Gamle, gode Kjetil Kristoffersen var der også, han er en av dem som må få fullt navn i blogginnlegg. Han var en av dem som gikk i a-klassen allerede på barneskolen, en gandalitt, som jeg, og en som ser ut til å ha klart seg riktig bra i livet, og blitt riktig behagelig å være med.

Dette koselige middagsbordet ble brutt opp av det skulle være quiz. Da havnet jeg på et annet lag. Noen spørsmål var pinlig enkle, som hovedstedene i land anerkjent av FN, og formelen for pytagoras, men det hele ble avgjort av rekkefølgen på hitlisten den uken, det året vi var russ.  Så vårt lag kom på andre plass.

Etterpå var det Katrine som kom. Det er koselig at hun og jeg ser hverandre med fem års mellomrom. Det ble for lenge med de 15 årene fra skolen sluttet til forrige fest,  og nå også er det akkurat som hun er en nær venn det er naturlig å invitere i bryllupet, om jeg ikke allerede var gift. Vi to forlot bordet for å ta en prat med en kar som ikke var med for fem år siden, og som er typen som selv velger veier å gå. Han er skikkelig, han er noe ekstra, og slik ble vi stående der ute og utveksle komplimenter. 40 år er vi snart, men ennå er vi slik at vi kan bli svimle av glede når noen sier noe bra om oss, og vi ser at de mener det og har grunn for det.

Dans og moro hører også med. Forrige gang skrev jeg om en svingpartner som var flink til å ramle når vi danser. Det er sånt jeg liker godt, for det betyr at man ikke er så opptatt av å holde igjen. Hun var der denne gangen også, og denne gangen ble det til at vi ikke danset med andre enn hverandre. Jeg er også opplært av min ukrainske kone, jeg kjøper vin til damene nå, det skal ikke være noe tull med det. Og denne min dansepartner ramlet virkelig imponerende denne gangen. Hun fløy omkring, det var kjempegøy.

Vi skulle videre til neste sted, vi var nødt til det, de stengte jo. På neste stedet kom vi ikke inn, men vi fikk «VIP-billetter» (det må i hermetegn, det må bare i hermetegn) til det som tidligere het Pøbben, med ø, før det var lov å skrive med ø. Nå het det Storm, eller noe sånt tull, men det var jo Pøbben eller Pearl Harbor eller den mest pøbbete puben i Sandnes. Der gikk vi inn, snart 40-åringene. Og vi danset jo ungdommen ut av dansegulvet.  Jeg og min dansepartner ramlet også frivillig nå, hele rommet i bruk, hele rommet i fest.

Så skulle vi hjem. Det var to  gamle klassekamerater fra b-klassen på barneskolen, c-klassen på Høyland ungdomsskole, som sørget for det. Vi har vært barn sammen, vi tre. Nå sitter vi i hver våre liv, men alle på Ganddal. Og alle internasjonale på en måte det ville vært helt umulig å forestille seg, den gang vi var barn og unge på 80- og begynnelsen av 90-tallet. Men sånn er det med livet, vi kan liksom styre det litt, men ofte tar det sine egne veier, og så sitter man der, fornøyd av helt andre grunner enn man hadde trodd.

Sånn er det jo kjekt med disse gjenforeningsfestene. Hva er det blitt av oss, hva skjedde.