Forrige gang var det 15 års jubileum. Nå har vi blitt fem år eldre, og fem år bedre. I 2008 var vi på Sandnes brygge, i en fest som startet litt forsiktig, men tok fint av for enkelte utover kvelden og natten. Denne gangen hadde i hvert fall vi i klasse 3F bestemt oss for at det fikk være nok nostalgi og mimring og vas, nå skulle det være fest og gass, og ingen sjenanse og usikkerhet over hvor gamle og annerledes vi har blitt.
Jeg har blitt veldig annerledes siden sist. Jeg har giftet meg, jeg har kjøpt hus, flyttet hjem, i det samme huset jeg bodde i som barn og ungdom. Det var veldig naturlig vi hadde vorspielet her, også siden dette huset nå har litt ferdig vorspiel-stemning, røft og rufsete som det er.
Men som gift mann er ikke alt så enkelt lenger. Jeg må for eksempel vaske først, en tanke som ville vært nokså fremmed for meg i alle tidligere utgaver av meg selv. Og om jeg hadde fått en slik tanke, hadde jeg aldri rukket å få den gjennomført før gjestene kom. Nå var det et visst håp, siden jeg ble pisket i gang av min kjære, vakre Olia. Hun har herlig disiplin og herlig kustus på meg, men er litt rufsete og uhøytidelig selv også, så hun passer godt for meg. Vi rakk jo aldri å vaske ferdig, og vi spøkte morsomt at det er fint vi får gjester av og til, så vi får ryddet huset. Men det må ikke skje for ofte, haha.
Det var morsomt mye snakk på Facebook om når vi skulle begynne. Som om slike klokkeslett hadde noe å si. Det var ingen som var i nærheten av å komme i nærheten av når de hadde planlagt. Så hvorfor planlegge, sier nå jeg? Huset står her, og jeg er her, det er bare å dabbe innom, og forventer du det skinet og fresj (skrevet på den måten, selvfølgelig på den måten) så må du jo ikke komme til meg. Det var ingen som så ut til å klage. Og heller var det ingen grunn til å klage.
Det var tvert i mot veldig, veldig gøy. Meget kledelig hadde ringeklokken sluttet å virke denne dagen, eller en av de andre dagene, siden jeg fikk den til bursdagen min nå i januar. Så gjestene liksom bare fadet inn, plutselig var de der i gangen. Svært bra, også med det, at klinken i døren heller ikke virker, så det går egentlig ikke an å lukke den igjen uten å låse den. Så den stod åpen, slik at det var lett og forståelig bare å gå rett inn.
Som på alle kjekke vorspiel – for ikke å si alle vorspiel, for hva er vel vorspiel om det ikke er kjekt? – er selve festen nesten litt forstyrrende. Man kommer seg aldri ut i tide, aldri. Jeg følte det var noen som var veldig nøye på å bestille maxitaxi, det kom i alle fall en maxitaxi, men vi var ikke nede på Charles og de før kvart over åtte, er jeg fortalt. En time og et kvarter etter festen skulle begynne. Meget bra.
For at vi menn skulle få oss en borddame – vi er da sjenerte, vi får det fort ikke til om det ikke blir ordnet for oss – skulle alle damer gi fra seg en av skoene sine. Så skulle vi trekke. Nå i ettertid har jeg jo analysert meg selv, og kommet til at det ikke er tilfeldig at jeg trakk den som stakk seg mest ut, en knall rød. Og jeg ble godt betalt, med en veldig interessant borddame, en som har levd og lever et skikkelig interessant liv, der det på ny blir vist at livet gjerne velge sine egne veier, og man må gjøre med det det beste man kan ut i fra forutsetningene man får. Hun her er en tøffing, hun var det den gang, på gymnaset, og har enda større grunn til å være det nå. Det var veldig artig å snakke med henne, og vi snakket jo langt videre enn den middagen jeg hadde trukket henne for.
Gamle, gode Kjetil Kristoffersen var der også, han er en av dem som må få fullt navn i blogginnlegg. Han var en av dem som gikk i a-klassen allerede på barneskolen, en gandalitt, som jeg, og en som ser ut til å ha klart seg riktig bra i livet, og blitt riktig behagelig å være med.
Dette koselige middagsbordet ble brutt opp av det skulle være quiz. Da havnet jeg på et annet lag. Noen spørsmål var pinlig enkle, som hovedstedene i land anerkjent av FN, og formelen for pytagoras, men det hele ble avgjort av rekkefølgen på hitlisten den uken, det året vi var russ. Så vårt lag kom på andre plass.
Etterpå var det Katrine som kom. Det er koselig at hun og jeg ser hverandre med fem års mellomrom. Det ble for lenge med de 15 årene fra skolen sluttet til forrige fest, og nå også er det akkurat som hun er en nær venn det er naturlig å invitere i bryllupet, om jeg ikke allerede var gift. Vi to forlot bordet for å ta en prat med en kar som ikke var med for fem år siden, og som er typen som selv velger veier å gå. Han er skikkelig, han er noe ekstra, og slik ble vi stående der ute og utveksle komplimenter. 40 år er vi snart, men ennå er vi slik at vi kan bli svimle av glede når noen sier noe bra om oss, og vi ser at de mener det og har grunn for det.
Dans og moro hører også med. Forrige gang skrev jeg om en svingpartner som var flink til å ramle når vi danser. Det er sånt jeg liker godt, for det betyr at man ikke er så opptatt av å holde igjen. Hun var der denne gangen også, og denne gangen ble det til at vi ikke danset med andre enn hverandre. Jeg er også opplært av min ukrainske kone, jeg kjøper vin til damene nå, det skal ikke være noe tull med det. Og denne min dansepartner ramlet virkelig imponerende denne gangen. Hun fløy omkring, det var kjempegøy.
Vi skulle videre til neste sted, vi var nødt til det, de stengte jo. På neste stedet kom vi ikke inn, men vi fikk «VIP-billetter» (det må i hermetegn, det må bare i hermetegn) til det som tidligere het Pøbben, med ø, før det var lov å skrive med ø. Nå het det Storm, eller noe sånt tull, men det var jo Pøbben eller Pearl Harbor eller den mest pøbbete puben i Sandnes. Der gikk vi inn, snart 40-åringene. Og vi danset jo ungdommen ut av dansegulvet. Jeg og min dansepartner ramlet også frivillig nå, hele rommet i bruk, hele rommet i fest.
Så skulle vi hjem. Det var to gamle klassekamerater fra b-klassen på barneskolen, c-klassen på Høyland ungdomsskole, som sørget for det. Vi har vært barn sammen, vi tre. Nå sitter vi i hver våre liv, men alle på Ganddal. Og alle internasjonale på en måte det ville vært helt umulig å forestille seg, den gang vi var barn og unge på 80- og begynnelsen av 90-tallet. Men sånn er det med livet, vi kan liksom styre det litt, men ofte tar det sine egne veier, og så sitter man der, fornøyd av helt andre grunner enn man hadde trodd.
Sånn er det jo kjekt med disse gjenforeningsfestene. Hva er det blitt av oss, hva skjedde.
En helt grei blogg 