Niebelungens ring, av Richard Wagner

Jeg hadde egentlig bestemt meg for ikke å kjøpe flere CD-plater. Jeg har veldig mange, og det finnes youtube og strømmetjenester. Det er penger å spare på å la være å kjøpe, det har jo vært en ikke helt ubetydelig utgift opp gjennom årene.

Av klassisk musikk er jeg veldig godt representert med Bach. Jeg har det meste av Beethoven, og det meste av det viktige av Mozart. Schubert, Brahms er stort sett på plass, jeg har symfoniene til Mahler og Bruckner, pianomusikken til Chopin, jeg har det meste av Sjostakovitsj, jeg har samling av Grieg, jeg har en god del pianokonserter, det er så det holder.

Men jeg har lite Wagner. Wagner begynte jeg sent å like. Jeg kjøpte først operaen Tristan og Isolde, den tok tid for meg, lang tid. Det er først nå i høst, egentlig, at jeg virkelig har blitt begeistret for den. Da har jeg likt bedre Den flygende hollender, det andre verket jeg har av ham, noe som nok sier litt om modenhetsnivået mitt.

Ellers har jeg hørt Wagner når jeg har hørt musikk på jobb. Han passer godt der, har jeg tenkt. Storverket, Der Ring des Nibelungen, hører jeg bare om våren, når vi går mot sommerferien. Denne gangen ble det ikke til at jeg fikk høre det da. Så jeg hørte det i høst, i stedet, i utgaven til Karl Böhm.

Og nå var det ikke noe spørsmål lenger. Nå var det å bestille, inn på Platekompaniets nettsider, jeg vet ikke om det er så mange andre som selger CD-plater nå. Jeg måtte finne hvilken versjon jeg skulle velge. Jeg har hørt Böhm og Solti, og ellers har jeg sett Rheingold noen ganger på DVD og på Youtube, der vet jeg ikke under hvilken dirigent.

Det ble Solti. Det måtte bli studioversjonen. Riktignok kunne jeg valgt Böhm, det gjør seg med en tysker når det er Wagner, og at Böhm ble beskyldt for å være nazist er vel kanskje bare en styrke. Dette er massiv musikk, det er tyskeren som verdens overmenneske, det er laget for å erobre deg. Det er ganske sikkert det mest ambisiøse, stormannsgale kunstverk som er tenkt ut, og i hvert fall som er gjennomført. Det er en ubeskjedenhet Wagner har vært alene om i denne verdens historie. Da kan man ikke ha noen puslete dirigent, dette er ikke noe for ironisk blikk og kritikk. Jeg valgte likevel Solti, ungareren. Det var for å få studioversjonen, og den versjonen som har fått aller best kritikker.