Ukraina sier nei til hjelp fra EU

I dag stemte Ukrainas nasjonalforsamling, Verkhovna rada, ned et forslag om å en frihandelsavtale med EU. Avtalen ville nok trolig også kunne åpne for lån fra IMF og pengestøtte fra EU. Begge deler nødvendig. Betingelsen for å få være med på avtalen og for siden å kunne motta støtte, var at Ukraina måtte løslate den tidligere statsministeren og presidentkandidaten Julia Timosjenko fra fengsel, så hun kan få medisinsk behandling i Tyskland. Vestlige medier fremstiller dette som et nederlag, de har alltid vært på Timosjenkos side, jeg vil skrive et innlegg som kanskje vil vekke litt oppsikt, og vise at det ikke er så enkelt å mene riktig i saker som angår Ukraina og Russland.

Kanskje vil innlegget også hjelpe med å illustrere noen av problemene ukrainske og russiske innvandrere kan møte når de kommer til Norge. Min kone er fra Ukraina. Hun jublet da hun fikk høre nyheten. Hun ringte straks sin mor på Skype. Så ringte hun meg på jobb. Endelig har Ukraina vist EU fingeren, hun sier det på russisk, eller jeg sier det for henne, idi nafig! det er en stolthet og en nasjonalisme som vi ikke er i nærheten av å skjønne her hos oss. Hos oss er nasjonalisme et belastet begrep. Det er ikke pent å være for stolt av landet sitt. Vi skal ikke mene vi er bedre enn andre.

Russerne og ukrainerne vil veldig gjerne mene at deres land er noe helt spesielt, og at folket er noe helt spesielt. Men de ser jo at både landet og folket har store problemer. De har helst ting å skamme seg over. Den russiske folkesjel har jo også en svært velutviklet evne til å føle skam. Skammen og stoltheten, det er nøkkelen til å forstå dem, mener jeg. Begge deler er ubegrenset.

Derfor er det absolutt helt pyton når dette vestlige EU skal komme og hjelpe Ukraina med avtaler lokket frem av pengenød. Som om det var et fattig u-land som ikke klarer seg selv, slik situasjonen de har havnet i nok kanskje viser at de er. Men skal jeg bruke min kone som eksempel, går hun heller sulten i ukevis, enn å ta i mot et brød som blir gitt henne som en almisse. Hun vil samle sammen alle pengene sine og ta opp lån for å kjøpe ti brød, bare for å gi tilbake til den idioten som behandlet henne så nedlatende at han trodde hun trengte noe. Som hun kanskje gjorde.

Betingelsen var også ydmykende. Vel er det en rettsfarse av en annen verden, det som har skjedd med Timosjenko. At hun, av alle, skal bli dømt for å undertegne en gassavtale til fordel for Russland, og med det forråde Ukraina, det er hylende for dumt. Bakgrunnen for oransjerevolusjonen i 2004 var jo nettopp at Russland sørget for å få inn nåværende president Viktor Janukovtisj, det er han som er Russlandsvennlig, Timosjenko spiller på ukrainsk nasjonalisme. Timosjenko er nok ganske skyldig i mye rart, men akkurat den gassavtalen hun er dømt for, er for dum til og med til å late som om man tar den alvorlig.

Likevel er hun dømt i en ukrainsk rettssal. Det er det ukrainske rettsvesenet som har dømt henne. Det er korrupt og statsstyrt, rettssikkerhet er vel knapt et honnørord der borte, men det er nå en gang det de har. Skal de liksom bare innrømme at «her dømmer vi folk i hytt og vær», og overlevere Timosjenko til EU? For å motta penger?

Dette er prinsipene. Jeg mener man må ta dem alvorlig. Man kan godt være uenig i dem. Men man må skjønne at de er der. Og vi må skjønne at det oppleves veldig nedlatende når vi tror de vil skifte mening bare fordi vi sier de tar feil. Det er ikke slik at resten av verden beundrer idealene våre og verdiene våre, selv om vi oppfører oss som om de gjør det.

Prinsipper kan man likevel gi slipp på, når situasjonen krever det. De økonomiske problemene i Ukraina er akutte, de trenger virkelig pengestøttene, vel så mye som alle landene i EU trenger støtten som de har fått. Det var også realpolitiske forhold som spilte inn, når Ukraina nå stemte nei, og når min kone ble så glad for det.

Russland liker ikke at Ukraina knytter seg tettere opp til EU. De har satt hardt mot hardt, og truet med å sette opp gassprisene, om Ukrainerne finner på noe tull. De tidligere sovjetrepublikkene lever ennå godt på billig gass fra Russland, om enn prisene allerede er skrudd en god del opp fra Sovjettiden og tiden like etter. Men det er fremdeles langt under markedspris, og Ukraina er helt avhengig av disse prisene og av gassen for at landet skal fungere.

Så hva er viktigst, forholdet til EU eller forholdet til Russland? Å få penger som almisse fra EU, eller få billig gass for gammelt vennskaps skyld fra Russland? De ukrainske nasjonalistene hater Russland, de er nå ute i gatene og protesterer. Mange av dem støtter også Timosjenko, og de vet de har støtte i vesten. De forsøker å lage en sammenheng til oransjerevolusjonen i 2004, for å få ytterligere støtte. Men det er slett ikke sikkert disse representerer flertallet i Ukraina. Det er mange der som er glade for at nasjonalforsamlingen endelig gjorde et vedtak som viser at Ukraina er noe, at de er i stand til å bestemme selv og ikke lar seg diktere, og i alle fall ikke for penger – og at de er sikret gass som ennå ikke er så altfor dyr, og som kan hjelpe dem å lage mat og holde varmen gjennom vinteren.

Vi i vesten må starte med å prøve å skjønne at ikke hele resten av verden tenker som oss.

Tittelkampen i Chennai

Det er litt dumt tittelkampen blir spilt en tid jeg ikke har tid til å skrive så mye om den. Jeg følger jo godt med, og har gjort det i 12 år. Det er kjekt resten av Norge nå følger etter, og det så til de grader. Både på skoler og universiteter blir det rapportert om ansatte og studenter, elever og lærere, som diskuterer og ser på sjakk i gangene. Min kone tok toget hjem fra Stavanger, også der var det oppmerksomhet rundt de som hadde iPad med roaming. Det er sjakkfeber. Folk som knapt har flyttet en brikke i sitt liv snakker om «remis», og folk så vidt over nybegynnerstadiet snakker om mulige varianter og alternative løsninger. Det er moro å høre på. Vi har vært hjemsøkt av verre landeplager de siste 10 – 20 årene.

Jeg skulle jo ha skrevet en oppvarmingspost, om VM-kamper – eller tittelkamper – som det strengt tatt heter, opp gjennom historien. Det har skjedd mye rart, og jeg har lest meg opp på det jeg ikke har kunnet følge direkte. Kanskje skriver jeg en sånn post i ettertid, og poster tilbake, typisk meg.

De første kampene mellom Anand og Carlsen var rene antiklimaks. Det var bygget ypperlig opp, både i sjakkverdenen og i medieverdenen. Alt var gjennomdiskutert, for lekmann og mester. Det var som Marc Crowter (opphavsmannen til TheWeekInChess, en etter min mening levende legende i sjakkjournalistiskken, med en arbeidskapasitet langt ut over det vanlige, og med høy kvalitet i alt han gjør) skrev på twitter:

#AnandCarlsen Opening Ceremony on Thursday around 4pm Chennai time. We’ve done the speculation to death, time to get started. Sat Game 1.

NRK hadde satt av hele dagen. Og de hadde vel bydd mer enn fornuftig er, for enerett på bildene, når LiveStream er gratis på nettet, og sjakktrekkene uansett er offentlige. Og så er det hele over på 16 trekk. Programlederne fikk det ikke en gang med seg, og var midt i et intervju med en kjendis, da partiet var slutt og det var remis. Neste dag skjedde praktisk talt det samme. Litt flere trekk, men ikke noe særlig mer tid. Partiet gikk rett til remis. Som en fotballkamp man ble avsluttet før tiden, fordi begge lag uansett var fornøyd med 0 – 0.

Det spritet seg opp i parti tre og fire. I parti nummer tre hadde Carlsen alvorlige problemer. Hadde Anand hatt killerinstinktet fra ungdommen, så hadde hadde han avsluttet Carlsen her. Men sulten etter å vinne er ikke stor nok til å dekke over frykten for å tape, så han spiller litt for trygge trekk i avgjørende øyeblikk. Han går ikke all in. Han går knapt inn i det hele tatt. Han ser ut som at han bare vil at alle partiene skal bli raskest mulig ferdig. Og helst med remis.

I parti nummer fire var det første gang Carlsen presset. Han har det ungdommelige killerinstinktet til fulle. Han er i angrepsposisjon, han har ikke noe å forsvare, han har sulten, og ingen frykt for at det kan gå galt er nok til å stagge den. Han slår den farlige bonden på a2, han går inn i ukjent terreng, og i dette partiet hadde Anand ingen mulighet til å forenkle til sikker remis. Dette var nok det sterkeste partiet så langt. For Anand var på høyde med situasjonen, forsvarte seg aktivt, som han måtte, og klarte med et mirakeltrekk å forenkle også denne til remis. Men dette var en kampremis, dette var ordentlig.

Så kom parti 5. Carlsen var ikke heldig med åpningen. Stormester Tisdal skrev på Twitter at denne gangen gikk det helt galt, eller noe i den duren, Anand vant også denne åpningsduellen, og tilsynelatende uten problemer. Siden i dette partiet tok Anands lyst etter å forenkle og få det overstått, overhånd, og han forenklet til en stilling som innebar en liten fordel for Carlsen. Det var en fordel det var lett å se, dårligere bondestruktur for Anand og en mer aktiv løper for Carlsen, men det var mildt sagt vanskelig å se hva Carlsen skulle gjøre med den.

Jeg avfeide dette partiet som uinteressant, som kjedelig, som avgjort, og reiste ut for å kjøpe noen stoler. Da jeg kom hjem igjen, stod Carlsen til klar gevinst. Hva var det som hadde skjedd?

Anand hadde gjort noen merkelige vurderinger i kritiske øyeblikk. Alt kan forklares tilbake til lysten etter å forenkle, få partiet ut av verden, bli ferdig. Da er det selvsagt svært irriterende å spille mot Carlsen, som ikke går med på noen forenklinger, som alltid er på jakt etter muligheter, som aldri vil bli ferdig, og som bedre enn noe menneske på jorden er i stand til å spille feilfri sjakk i time etter time, trekk etter trekk etter trekk etter trekk. Og så knekker Anand lite grann sammen, og gir en ekstra sjakk på c1, og gir med det Carlsen et ekstra tempo, som det heter. For Anand var det sikkert et ønske om å komme frem til tidskontrollen (ny tid etter 40 trekk), et instinkt mange sjakkspillere i alle aldre har kjent på. Er man usikker, er det alltid greit å sette motstanderen i sjakk lite grann.

Her tapte Anand på det. Det var ikke et spesielt vanskelig sluttspill. Anand gjorde feilvurderinger spillere på hans nivå ikke trenger å gjøre, og som kan forklares mer i psykologi enn i spillestyrke. De som har skrevet om at tittelkamper også handler om å nedbryte motstanderen får et poeng her. Anand overvant langt vanskeligere hindringer i parti nummer 4, der han virkelig var i problemer. Men dette slet ham ut. Eller så er det slik at det er vanskeligere å finne de aller beste trekkene når det ikke ser ut til å være sånn fare på ferde, enn når det er lett å skjønne situasjonen er kritisk.

Om dette var sant i parti nummer 5, ble det enda tydeligere presentert i nummer 6. Dette var vondt å se på, og stakkars Anand skulle vært forskånet fra å gå på pressekonferansen etterpå. I hvert fall skulle han vært forskånet fra de idiotiske og ytterligere nedbrytende spørsmålene han måtte svare på der. For den norske journalisten kan man lure på om team Carlsen har alliert seg med norsk presse for å ta knekken på Anand. Det var pinlig å se på. For den indiske journalisten, som lurte på om Anand hadde en kommentar til den store idrettstjernen Sachin som nå har trukket seg fra Cricket, må man nesten bare le overbærende. – Kanskje skulle du også bare trekke deg, er oppfølgingsspørsmålet som aldri kom.

Uansett, den norske journalisten som terpet og terpet på hva Anand skulle gjøre nå, som han hadde tapt to ganger på rad, og som ikke gav seg med det høflige «jeg skal gjøre mitt beste», men måtte ha Anand til å bite ham av skikkelig, han kan neppe ha spilt sjakk selv og kjent på hvor forferdelig, forferdelig, forferdelig det er å tape grundig. Tapet for Anand innehold alt det verste et tap i sjakk kan ha med seg. Det var med hvit, det var rett etter et annet tap, det var helt unødvendig, og det blottla akkurat den svakheten Anand har. Det var karakterdrap, er jeg nesten fristet til å skrive. Det var mennesket Vishwanathan Anand som tapte, ikke sjakkspilleren. Det var menneskelige egenskaper som ødela for ham.

I følge rapportene hadde han sovet dårlig natten før. Også tidligere har han sovet dårlig etter et tap. Og det er jo ikke så merkelig, det står veldig mye på spill. Hele hans videre karriere er avhengig av dette. Det vil være svært vanskelig å komme tilbake som verdensmester, om han mister tittelen nå. Det er fullt opp av andre ulver som kjemper om utfordrerplassen, langt ivrigere etter å ofre absolutt alt, enn Anand. Jeg tror dette vil være hans siste tittelkamp. Det er ingen dristig spådom.

Det er heller ikke dristig å mene tittelkampen for i år er avgjort. Anand vil aldri kunne klare å komme tilbake etter det som hendte i går. Han trengte en rask seier, enten i parti seks eller sju, for ikke å komme bakpå. I parti seks forsøkte han å spille litt offensivt. Han gikk ikke inn i de roligste variantene i Berlinforsvaret, han hadde noe nytt, men Carlsen løste problemene tilsynelatende enkelt og greit over brettet. Og på ny falt Anand for fristelsen etter å forenkle. Torstein Bae på NRK snakket mye om hvor merkelig det var at Anand slo av springeren på f6, med løperen. Man slår ikke av slike springere uten at man har en konkret plan med det. Og den eneste planen som kunne være her, var å kvitte seg med brikkene, slik at man kunne få seg en remis og en hviledag.

Men Magnus Carlsen ville det som vanlig annerledes. Han været vel også et skadet bytte, her. Anand var engstelig, sliten, og signaliserte at han ikke hadde noe ønske om å spille for seier. Vel, da kan jo Carlsen spille for seier. Det er både irriterende og provosere, for svart er remis greit, særlig når han leder i en tittelkamp for dette. Men Carlsen vil ikke gå med på det, han vil spille videre. Han har sulten, han vil opp og frem, det er dette han lever for, om han kan tyne motstanderen et par timer før det uansett blir remis, så er det verdt det. Og det er uhyre sjelden Carlsen taper disse til tider litt dristige vinstforsøkene.

Det er denne irritasjonen som må ha ødelagt for Anand. Sånn som han gir opp bonden med det merkelige dronningtrekket i trekk 38, på ny like før tidskontrollen, det er ganske uforklarlig. Hvis han ville ofre, kunne han ha ventet to trekk. Ellers må han ha sett spøkelser, for mulighetene til Carlsen i den stillingen var ganske vage.

Etter dette hadde Carlsen en bondes overvakt, og Anand hadde i sikte et par timers tortur. Forenklingen til remis fantes ikke. Ideen om å sende frem h-bonden var god, kanskje var det dette han så da han spilte Dg3 i trekk 38. Men det forsvarer ikke beslutningen, for Carlsen kunne spilt annerledes og ikke tillatt dette h-fremstøtet. Carlsen fikk rett og slett økt sine muligheter og begrenset risikoen av at Anand gav en bonde for å få byttet av dronningene.

Antagelig drømte ikke Anand om at Carlsen skulle ofre en bonde tilbake for å unngå å ta remis. Stillingen er død, det er remis, men Carlsen finner en mulighet for å spille litt til. Og det må irritere vettet av Anand, som er sliten, og mer avhengig av å vinne enn Carlsen er. Det er Anand som skal ta sjansene i disse partiene, det er han som skal være nødt til å ta risikoen. Og så er det Carlsen som spiller hardt på vinst, og tvinger Anand til å jobbe for hvert halvpoeng.

Foran den neste tidskontrollen knekker Anand enda en gang. Nå skal vi være forsiktige, vi som sitter med dataanlyse og fasit, det er veldig lett for oss. Stormesterkommnetatorene jeg fulgte skjønte ikke hva som foregikk. De var langt unna å se Carlsens plan, før den var der, og Anand var tapt.

Men den utmerkede Marc Crowter peker på et viktig poeng i hans rapport fra runden: Anand bruker 30 sekunder på det kritiske trekket 57. Tg8, som er trekket som gjør at han går i Magnus’ lille felle. Deretter bruker han 10 minutter på 58. Tc8, som er en helt nødvendig fortsettelse av Tg8, det er hele planen med Tg8. Og så bruker han nye 60 sekunder på 60. Ta4, som er den siste og avgjørende feilen. Skjønte han her hvor det bar? Hvorfor brukte han ikke da alle de 37 minuttene han hadde igjen før neste tidskontroll, til å lete etter trekket som gir mest mulig problemer for Carlsen? Har man først sett ideen, ser man rimelig lett at Ta4 ikke hjelper mot den.

Jeg vet ikke når Anand oppdaget hvilke problemer han var i. Kanskje trodde han Carlsen ville ta til takke med remis, når han fikk også c-bonden fra ham, og Anand hadde to sammenhengende fribonder på dronningfløyen. De offisielle Fide-reporterne, Susan Polgar og en inder, som ikke satt med computer-evalueringer foran seg, så ingenting av det som foregikk. Planen til Carlsen var langt fra så åpenbar.

Kanskje så også Anand det først etter 61 .. Tg6. Først her var planen til Carlsen åpenbar, og først her begynte Anand virkelig å tenke. Men nå var det altfor sent. Fribøndene til Anand kommer seg ikke av gårde, tvert i mot stenger de for hans eget tårn. Og Anands konge er fanget ute i kanten. Det må være så vondt, så vondt å tape på denne måten. Det er fullt av ting som kverner i hodet. – Hvordan kunne jeg gi den bonden, hvordan kunne jeg, hvorfor tenkte jeg ikke mer i det trekket, i det trekket, hvorfor tillot jeg disse stillingene.

Det var en selvdestruksjons av Anand. Men den kom som følge av Carlsens nådeløse stil. Med bare å kverne og kverne på, aldri la motstanderen slippe unna, aldri gi ham en hviledag eller et hviletrekk. Anand har vært psyket ut før. Han har katastrofal score mot Kasparov, langt verre enn faktisk spillstyrke skulle tilsi. Nå er det Carlsen som har knukket ham. Carlsen kan nå gå inn for the kill, som de sier på engelsk. Anand er ingen motstander for ham lenger. Han er etter seks partier allerede beseiret.

Man skal ikke selge skinnet før bjørnen er skutt, men man kan vel si at denne bjørnen – eller tigeren – er skutt to ganger, og døende. For virkelig å teste Carlsens styrke trengs en tøffere motstander, like sulten som han selv, som har ting å bevise og ikke bare gammel storhet å forsvare. Kramnik vil nok være blodtørstig, og gjøre det som trengs. Men den virkelig spennende kampen vil være mellom Aronian og Carlsen. Det er hva vi sjakkelskere ville kalle drømmefinalen. Det er noe å glede seg til.

Etter at vi har gledet oss ferdig med resten av kampene i Chennai. Det mest spennende nå er å se hvor lenge det varer. Mitt tips er at Carlsen drar inn en seier til, og vinner 3 – 0 i avgjorte parti. Sjansene er større for at Carlsen vinner 4 enn at Anand vinner 1. Jeg tror ikke Anand vil slå Carlsen igjen, noensinne. Carlsen har knust ham.

Oslotur

Et tilbakepostet innlegg i dag. Slik må det bli, etter en travel uke, der det strengt tatt ikke har skjedd så mye. Jeg har bare ikke hatt tid til å sette meg ned og skrive blogg. Tirsdag var lang dag på jobb, onsdag var jeg hos mor og hentet bilen, og i går var det fest, så litt har jo skjedd. Min kone leser fysikk, og jeg hjelper henne, jeg leser Tsjekhov, og hun hjelper meg. Sånn har vi nådd lørdag 16. november, kveld, og jeg skriver innlegget om Osloturen som var forrige helg.

Anledningen var jobbrelatert, og jobb holder jeg utenom denne bloggen, annet enn å si det var et fint opphold på Quality resort hotell på Leangkollen i Asker. Oppholdet der endte fredag ettermiddag, jeg tok tog til Oslo sentrum, og fant veien i trikk til Adamstuen, der Ingrid bor med familien. Denne familien har fått en veldig økning siden vi alle giftet oss sommeren 2009. De har barn og hund, og flott leilighet med mange rom og to vedovner, godt inne i sentrum av Oslo.

Tilfeldigvis skulle Pål reise bort denne helgen. Så jeg fikk på en måte prøve meg som barnefar, litt i utkanten, en slags barnefarobservatør. Litt sånn å se hvordan det fungerer. For lille Lauritz var det særlig til å begynne med ikke helt greit, noe jeg godt kan forstå, en sånn kjekk far som Pål må være. Ett år er han, i den alderen hvor det kan være vanskelig å vite hvor mye han egentlig får med seg. Forstår han at Pål kommer tilbake, og jeg skal reise igjen? Det var i hvert fall vanskelig for ham å forstå at Ingrid gikk, og jeg ble igjen, der i starten. Om hun så bare gikk ut på kjøkkenet for å ordne med maten.

Maten var fårikål. – Det er veldig lett, sa Ingrid. Kanskje er det det, men jeg har aldri laget det. Og min utenlandske kone er ikke så ivrig på norske oppskrifter. Så det er ikke alle år jeg spiser fårikål, selv om jeg – veldig – naturligvis synes det er veldig godt. Marte kom også på besøk. Hun syntes det passet best med øl til fårikål, mens Ingrid foretrakk vin. Og jeg gjorde kompromiss ved å drikke både øl og vin. Det var kjekt å se både Marte og Ingrid igjen. Tiden flyr sånn i vår alder, og det er rart å måtte ta seg i å telle i år og ikke i måneder siden vi så hverandre sist. Vi bør prøve å få til et møte i året, holde kontakten.

Lørdagen var en kjempedag for meg. Jeg våknet jo helt uthvilt. Jeg var bare barnefar på prøve, jeg fikk ikke med meg at barnet gråt gjennom store deler av natten, noe Ingrid fikk veldig godt med seg. Så hun våknet ikke helt uthvilt, den morgenen.

Men det var ikke verre enn at det ble servert ferskt brød, hjemmelaget. Og det var rikelig med kaffe. Dessuten var det med moderne musikkavspilling. Trådløse høytalere og strømming fra Wimp, all musikk tilgjengelig. Så flott at jeg nok må kjøpe meg dette selv. Det ble en god og lang morgen. Først med Aftenposten som selskap, så med Ingrid, og etter hvert også Lauritz. Og hunden, Frida.

Tja, det skjedde jo litt i løpet av dagen også. Jeg skulle ut og kjøpe gaver og sko, men klarte bare å finne veien inn i en eneste butikk, Moods of Norway, Super duper store, flott butikk, men nok ikke en jeg kjøper sko og gaver i. Jeg gikk vel rundt i nærmere to timer, fra Ullevål til slottet, i Oslo sentrum, uten å finne butikker å gå inn i. Ganske godt gjort, når man bare skal kjøpe vanlige joggesko og en liten gave til sin kjære kone.

Etterpå gikk vi tur med barnet og hunden. Det var jo ganske gøy. Vi hadde tenkt oss opp i Nordmarka, men Marte ville også være med, og da gikk vi i parken i nærheten av Fagerborg kirke i stedet. Frida, hunden, er ivrig på å gå tur. Hun finner selv båndet, og liker best å holde kontrollen over det selv, holde det fast i kjeven. Så løper hun av gårde. Jeg løp etter. For det var liksom jeg som passet henne. Men det kunne nok være vanskelig å avgjøre hvem som luftet hvem, av Frida og meg.

Da vi kom hjem var det ikke så mye å vente etter, før vi begynte å drikke vin. Det skulle være kyllingmiddag, avansert kyllingmiddag, med kyllinger store som høner, og fylt og marinert og diverse. Det ble et festmåltid. Martes mann, Hernan, kom også. Nå heter han forresten ikke lenger Hernan, men Herman. Så sånn har utviklingen vært for ham.

Det ble en riktig så trivelig lørdagskveld. Hernan og Marte hadde tatt seg noen vin utover natten før også, så de var ikke så altfor sene med å ville hjem og kose seg for seg selv. Ingrid hadde også god grunn til å være trøtt, men hun var gjestfri, så hun hadde holdt, om det ikke var for at Lauritz var urolig denne natten også. Så ble det til at jeg alene måtte holde fortet. Det var det jo ingen grunn til. Det var bare å legge seg for meg også. Vi hadde jo fått hatt mye god tid sammen.

Søndagen spiste vi frokost, og tok turen rundt Sognsvann som vi ikke hadde fått tatt dagen før. Det var Ingrid og jeg og Frida og Lauritz. Det var riktig koselig, det også, selv om jeg best liker å gå tur i villere natur. Her var det litt som å gå tur i kø i parken. Litt sånn, men bevares, vannet var fint og omgivelsene fine, og vi hadde jo barnevogn, det var en helt flott formiddagstur.

Etterpå måtte jeg stresse litt med å rekke flyet, men ikke verre enn at jeg trygt fikk satt meg ned på plassen min i god tid før flyet begynte å rulle. Flyturen hjem ble også fin. Alt ble visst fint, på denne turen her. Jeg liker meg på turer som dette. Det gjør meg godt. Hverdagen er utmerket hjemme på Ganddal, men det gjør seg når det skjer ting, komme seg ut og få frisket opp hodet i møte med andre folk, og friske opp minner fra tiden som har vært. Denne gangen var det nok blitt litt for lenge siden sist med Ingrid og særlig Marte. En gang i året bør være regelen. Tre år å vente er for lenge.