Uke 49

Jeg måtte skrive et innlegg å poste langt tilbake, et innlegg fra forrige fredag ble påbegynt på søndag og fullført i dag, og handlet om torsdagen før. Nå skal jeg komme meg litt ajour, og skrive om uken som har vært.

Litt vil være å finne på humorbloggen. Dette har vært en uke med stand up både på tirsdagen og torsdagen, og da blir det gjerne litt ekstra travelt. Dager vi får låne bil, må vi også passe på å kombinere med innkjøp av ting som ikke så lett lar seg frakte på sykkel. Olia er også fylt opp av eksamener, og jeg er en mann i full jobb, selv om jeg ikke skriver om det her på bloggen.

Mandag besøkte jeg barndomsvennen Asgeir Ueland. Vi har bodd like ved hverandre i nesten to år, men omtrent ikke sett hverandre, og når han nå forbereder et lengre utenlandsopphold, kunne jeg nesten ikke la det gå. Jeg måtte opp til ham en tur, selv om det var mandag kveld, det hadde vært slitsomt på jobb, og tirsdagen ville ikke bli mindre slitsom, verken i den vanlige jobben eller i stand up. Jeg hadde ikke fått skrevet manus helt ferdig, heller.

Men det fikk våge seg, Asgeir skulle reise onsdag, til Oslo, og han ville ikke komme igjen før jeg var reist til Ukraina, det var nå eller aldri (eller – nå eller mye senere), så jeg gikk. Og som gift mann fikk jeg slengt med meg en flaske vin, og ble tvunget til å skifte klær. Olia liker ikke at jeg kommer tomhendt på besøk, og hun liker ikke at jeg ser ut som en boms. Det er et russisk ord med en helt konkret betydning, det er et akronym, og det tok årevis før jeg skjønte at dette var et ord Olia brukte på russisk, og ikke et norsk ord hun slengte inn i russisk tale, eller et ord som var det samme på russisk og norsk. Hun kler meg i alle fall opp, når jeg skal ut.

Asgeir har hatt et av sine bedre år i år, fått seg kjæreste og gitt ut bok, det er så langt jeg vil gå inn i privatlivet hans. Boken heter Tungtvannsaksjonen, og er vel et prosjekt som har kommet inn litt fra siden av hva Asgeir ellers har holdt på med, han nevnte i hvert fall ikke dette som noe prosjekt sist jeg traff ham, som riktignok da var lenge siden. Men for en skribent som vil prøve seg freelance, er det gull verdt å få ut en bok, så dette er store greier. Man får jo også en fot innenfor i et miljø der det vil være muligheter for å få til flere ting.

Tirsdag var en vanvittig dag på jobb. I tillegg til alt som skjedde der, fikk jeg beskjed om at jeg skulle ha 15 minutter stand up samme kveld, og ikke 7, som jeg hadde trodd. Jeg måtte altså finne 8 minutter til å fylle inn med. På jobb ble det avsluttet med fotballkamp, jeg ble dønn sliten, etter å ha drukket kaffe en hel, lang dag, og løpt til jobb 1 mil, og etterpå måtte jeg løpe hjem den samme milen. I øs, pøs regnvær. Og iskaldt. Kl 1730 var jeg hjemme. Kl 1930 måtte jeg ut av huset, for å rekke toget til Stavanger, og komme meg på scenen. Manus var sånn noenlunde klart på papiret, men ikke i hodet, og det var i det hele tatt en situasjon som fullt ut fortjener ordet stress. Dette var stress.

Men jeg fikk det nå unna, Kevin kjørte meg hjem, hvor jeg endelig kunne sove.

Torsdagen braket det løs på ny, denne gangen også med uvær. Værvarslingen raslet med «ekstremvær», og da er mediene raskt på. Sikkerheten har jo også tatt overhånd i den vestlige verden, de ansvarlige råder folk til å holde seg innendørs, heller enn å måtte risikere å måtte svare på noe etterpå. Litt uvær skal jo ikke holde vestlendinger innendørs, hvis vi har noe ute å gjøre. Vi har selv pleid å finne ut om det vi har å gjøre, er verdt det i uværet som er.

Uansett, jeg syklet til jobb, og var beredt til å sykle hjem, men mor forbarmet seg over meg. Hun kom og hentet meg i bil. Det var fint, så fikk jeg en roligere forberedelse til torsdagens show enn tirsdagens.