En tur på barrikadene

I dag tok vi turen ned til sentrum, Olia og jeg. Endelig skulle vi få se de mye omtalte demonstrasjonene med selvsyn. Det vil si, jeg skal få se dem. Olia bryr seg ikke så nøye. Her er mitt inntrykk at Olia og hennes familie er på linje med ukrainere flest. Disse protestene er mer populære hos oss i vesten, enn her nede hos dem det gjelder.
image

Jeg merket mer revolusjonær stemning da jeg var i Barcelona i fjor. Da var det liksom et sinne i luften. Katalanske flagg hang ut av vinduer og over balkonger. Folk lå på pappesker i gatene, tydelig nettopp kastet ut hjemmene sine. I Katalonia er det mange som vil ha landet sitt ut av Spania, og som kan være villige til å kjempe for det. Her i Ukraina er stemningen heller oppgitt. Det er ingen flagg i vinduer og på balkonger. Ikke noe sinne i luften.

Kanskje er det annerledes det nede på uavhengighetsplassen? I dag skulle altså Olia og jeg gå ned og se. Hun hadde ikke engang vært der ennå, hele halvannen uken hun har vært i Kiev uten meg. Det er jeg som er nysgjerrig og vil se, første hele dag jeg har her.

Det tar oss 20 minutter å gå ned til sentru, langs en av hovedgatene, Lesu Ukrainka. Det er lørdag, og ikke noen katastrofetrafikk, som det hadde vært dagen før, da jeg kom hit. Egentlig er det lite trafikk. Før vi kommer helt ned gaten, ser vi folk komme gående mot oss. Er det en del av revolusjonen? De bærer plakater og skilt, men på plakatene er ikoner. Dette er den religiøse delen av protestene. På skiltene står ting som «Gud frelse Ukraina», og andre budskap som at her er det bare en allmektig Gud som kan hjelpe. Stemningen bar mer preg av å være sørgetog, enn en revolusjonær oppstand.
image

Men det var jo en fin opptakt. Og det var heldig for oss at prosesjonen kom akkurat i det vi gikk forbi.
image

Vi var praktisk talt helt nede ved Kresjtsjatik før vi så det neste uvanlige. Det var et par politimenn i gatene. De dirigerte trafikken, og virket ikke å ha for mye å gjøre. Dette var på hjørnet av Arena-bygningen, for dem som er lokalkjent, der med den gamle russisk-ukrainske stolovajaen.
image

På Kresjtsjatik virket også alt å være nokså som vanlig. Helt til vi kom til barrikadene. De var satt opp for helt andre forhold enn de som her rådet. De så ut til å være satt opp av søppel, og tilfeldige gjenstander funnet rundt omkring. Hva hensikten med dem er, skal jeg være forsiktig med å uttale meg om. De virket temmelig malplassert, i en by som ellers fungerer så normalt.
image

Å komme seg inn var ikke noe vanskelig. Det stod et par karer med Finlandshetter i den lille inngangen i hjørnet, men de kontrollerte jo ikke noe. Hva hadde de da å kontrollere? Innenfor var langt på vei som vanlig. Teltleiren til støtte for Timosjenko var der også i sommer. Litt hærverk var å spore på noen offentlige bygninger. Det dreide seg om skriblerier. Ellers var butikkene åpne, og små selgere stod på gaten og solgte juggel, slik det pleier å være. Det var til og med folk utkledd som Mikke Mus og andre gøyale figurer, til glede for barna.
image

Dette var vel å merke på Kresjtsjatik. Fremdeles var vi ikke kommet til Maidan-plassen, der hovedprotestene er. For å komme dit, måtte vi gjennom enda en barrikade. Der var det litt mer hardcore. Der var teltleirene og suppekjøkkene som er vist i media. Der satt folk rundt tønner med bål. Der var det taler fra en stor scene. Der var det mange flagg.
image

Men det er ikke lett å være optimistisk med tanke på denne revolusjonen. Det er ikke helt klart hva de demonstrerer verken for eller mot. Det begynte med at Janukovitsj nektet å skrive under på en samarbeidsavtale med EU. Det er imidlertid ikke kriminelt. Det går til og med an å argumentere for at det ikke var så dumt å la være. Uansett så har akkurat denne saken forsvunnet litt fra protestene. Det blir ikke krevd at Janukovitsj skal skrive under. Det blir krevd at han skal gå av. Men uansett hvor korrupt og udugelig man mener Janukovitsj er, så er han demokratisk valgt, og har i inneværende periode støtte fra større deler av befolkningen enn noen av konkurrentene. Det er noe å tenke på. Skal han gå av, så for hva og for hvem?
image

Ingen av ledelsesfigurene i protestene virker til å kunne være særlig samlende. De har en felles motstander i Janukovitsj. Ellers virker de til å være uenige i det meste. I vesten har vi alltid hatt stor tillit til Timosjenko, lys kvinne med lyst hår, og som oftest kledd i hvitt. Det er imidlertid verdt å merke seg at hun antagelig fremdeles er rikere enn Janukovitsj, og at det var i hennes styringsperiode Ukraina pådro seg statsgjelden de nå sliter med. Hun har hatt sin sjanse, det gikk slett ikke bra. Nå håper hun kanskje på et nytt liv etter å ha sittet i fengsel. Jeg ser hun har skrevet leserbrev der hun sammenligner seg med Mandela. Det skulle hun ikke slippe unna med. Vel er hun dømt for noe som neppe kan kalles en forbrytelse, men hun overspiller rollen som uskyldig offer.

Det er partiet til Timosjenko som er størst blant opposisjonspartiene. Men det er veldig liten grunn til å tro at det vil gå så mye bedre, om de får prøve seg ved makten enda en gang. Og ingen av de andre vil ha noe virkelig stor støtte, om det drar seg til.

I 2004, da Ukraina hadde sin oransjerevolusjon, var saken en ganske annen. Da hadde Janukovitsj nettopp kommet til makten, han ble beskyldt for valgfusk, og det var hold i beskyldningene. Det var også klart hvem som var de rettmessige vinnerne, Viktor Jusjenko og Julia Timosjenko.

image

Kommer…

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s