En annerledes jul

Klokken er 1754, ukrainsk tid. Jeg setter meg ut på balkongen, fordi lille Tais har så høy lyd på YouTube-spilleren sin. Hun er selskapssyk, så hun kommer heller inn på rommet til Olia og meg, enn å sitte på rommet sitt alene. Olias mor får hvile seg litt, mens barnets mor også denne dagen er på jobb til langt på kveld. Hjemme i Norge er klokken nå 1654. Det er fem minutter til julen ringes inn, til selskapene kan begynne, maten skal på bordet.

Det blir en annerledes jul for meg i år. – Hvilken dato er det i dag? Spurte Olia. – Det er 24’de, sa moren. En helt vanlig dag for dem, som for de fleste andre ukrainere jeg har sett i dag.

Denne dagen våknet vi litt tidligere enn vi har gjort hittil i ferien, betydelig tidligere, faktisk. Halv seks. Så har vi også sovet og hvilt altfor mye så langt. Etter å ha ligget og våknet spiser vi en enkel frokost, kylling og poteter, te og gulrotsaft. Det er rester, og det gjør godt for meg å la magen hvile litt etter all overspisingen den og jeg har vært i gjennom.

Så tar jeg rett og slett en løpetur ut, og får trent litt. Det er en kald solskinnsdag, denne julaften i Kiev, et par grader pluss, lav sol, og egentlig ganske innbydende. Løpende har ikke trafikken noe å si. Den står stille, om det er på grunn av revolusjonen eller andre ting. Det er mange folk ute i gatene, men ingen ser ut til å tenke på verken jul eller revolusjon. De nyter dagen, og haster avgårde på vanlig vis.
image

Hydropark, trening

Ute i Hydropark, der treningsanlegget er, er det betydelig stillere enn om sommeren. Ingen biler, nesten ingen mennesker. Kebab- og sjaslikkafeene er stengt. De stakkarene som har åpent, har ingen kunder. I tynn treningsdrakt fra Norge småløper jeg til den delen av Hydropark der treningsanlegget er. Ponpon-broen er borte, den jeg likte så godt å stupe fra om sommeren, den sjarmerende broen, full – for full – av biler og mennesker. Den store asfaltbroen er ferdig. Den gamle broen var der da Olia og jeg giftet oss. Siden har den vært til reperasjon. Nå er den her, ny.
image

På treningsanlegget var det færre folk og roligere stemning enn om sommeren. Men det var en håndfull eldre her, også nå midtvinters. Karen som går rundt og høres ut som han er fra den ortodokse kirke, men egentlig samler inn penger til anlegget, han var der også. Denne gang med boblejakke og topplue. Annenhver time, cirka, året rundt, tar han runden sin og ber om pengegaver for å opprettholde sportsplassen. Veldig koselig.
image

I hele høst har jeg løpt frem og tilbake til jobb, en mil hver vei, men armene har ikke fått noe særlig oppmerksomhet. De sa også tidlig takk for nå, da jeg skulle trene dem. Jeg klarte ikke engang halvparten av repetisjonene jeg hadde planlagt. Så planlegger jeg også alltid for optimistisk. Kaldt ble det også, i treningsdrakt ment for løping i plussgrader, ikke rolig styrketrening utendørs i temperaturer rundt null.
image

Hjem igjen
Klokken var ikke engang halv ett, så det var ennå mye dag igjen. Jeg løp og gikk om hverandre, hjemover, jeg ville jo bruke litt tid til å se byen, denne korteste av alle årets dager. Siden jeg ikke løp, kunne jeg gå gjennom Lavra, det gamle, ærverdige klosteret som dekker store deler av høydene på vestbredden av Dnjepr. Det var nesten ingen folk der. De grønne kuplene på de hvite kirkeveggene så nydelige ut i det lave sollyset. Jeg fotograferte dem lite grann, som jeg har gjort så mange ganger før.
image

Litt over kvart over ett var jeg hjemme. Det er tiden for å spise julegrøt hjemme i Norge, eller helst skal man være ferdig med den, for å være sulten til middagen klokken fem. Olia var ikke hjemme, hun var ute med lille Tais. Jeg dusjet raskt, og skiftet, og så kunne jeg gå ut og lete etter dem. Samtidig kunne jeg gå i butikken. Det måtte inn litt juledrikke.
image

Dessverre klarte jeg ikke å finne Olia og Tais, de var gått til en lekeplass lenger unna, en jeg vet Olia liker godt, men som det ville være langt å gå feil til, om jeg skulle gjette de var der. I stedet gikk jeg til butikken, og gjorde svært kraftige juleinnkjøp.
image

Og så var det lunsj. Det var som vanlig en stor bolle suppe, og nå hadde jeg rikelig med alkohol å velge fra. Det ble en flaske øl, og et shotglass med russisk Cognac. Jeg vil ikke kalle det julestemning, men dårlig stemning var det heller ikke.
image

Ettermiddagen

Så var det å slappe av inn mot ettermiddag og kveld. I Norge var resten av familien samlet hos Trude, for pinnekjøtt og julefeiring. Her er det nyttår som vil bli den store feiringen. Den lille julefeiringen her, måtte jeg mer eller mindre sørge for selv. Og akkurat denne dagen, av alle, var lille Tais på fire år og noen måneder, så helt i overkant oppmerksomhetssyk. Kanskje hun skjønte at det var noe? Vi fikk i alle fall ikke fred.

Siden hun var på rommet vårt og så på Youtube med for høy lyd, tenkte jeg at jeg kunne gå inn på rommet hennes, og lese en Tsjekhov-novelle. Det fikk hun med seg, og kom for å holde meg med selskap. Hun satte på TV’n, så jeg skulle få litt lyd, og skrudde av lyset for stemningens skyld. Deretter mente hun det var bedre å farge, enn å lese, og kunne gjerne være med å hjelpe, om det var sånn. Så ble vi sittende og fargelegge i en av bøkene hennes, og kunne sikkert sittet sånn til hun ble voksen, om jeg ikke på et tidspunkt hadde takket for å ha vært gjest, og gikk inn til Olia igjen.

Dit kom hun også.
image

Julekvelden

Mor til Olia er veldig gjestfri, men denne dagen var hun synlig sliten. Det ble Pelemeni til middag, en slags sibirsk pasta, med kjøtt inni. Man kjøper det frossent, og så er det bare å koke. Hadde jeg visst hva kjøtt å kjøpe, kunne jeg kjøpt inn på min handletur, men jeg har ikke peiling, og utvalget er langt større enn i Norge. Jeg vil ikke kjøpe noe umulig å lage. Pelemeniene var det Olia som hadde kjøpt, tidligere. Til dem drakk jeg rødvin fra Krim, Bakkara.

Og Tais var selskap, og ville være med på å spise, og å klinke i glasset, og videre inn på rommet, da jeg gikk dit. Olia var også småsliten, og likte sikkert godt å ha litt fred sammen med moren. Min fluktmulighet var balkongen, når Tais ble for hektisk.

20131225-172729.jpg

Senere på kvelden tok Olia og jeg en tur ut. De gjør godt, disse rusleturene i Kiev sentrum. Vi gikk denne gangen bort til Lavra, og så til Arsenalnaja metro, hvorfra vi tok en marsjrutka hjem.

Der hjemme fikk jeg åpnet min ene julegave. En Sony Xperia tablet, som jeg nå skriver denne posten på.
image

Det var julekvelden for i år. En helt annerledes jul, fra alle de andre.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s