Samtale på kjøkkenet

I dag hadde vi en samtale på kjøkkenet igjen. Det har vi hatt tidligere, om sovjettiden, perestrojka og nåtiden. I dag var samtalen mer om nåtiden. Og jeg satt der og tenkte, hvor lite vi i Norge skjønner av hvordan verden er. Det har gått umåtelig fort for oss å glemme hvordan det er å være fattig. Vi er dypt engasjert i rettigheter, ytringsfrihet og klima, vi er svært bekymret for verdens nød og fattigdom, vi strør om oss med honnørord om toleranse, mangfold og demokrati. Men vi skjønner ingenting av hvordan det er å se på lønnsslippen og matprisene, og se at dette ikke går rundt.

Mor til Olia hadde sett på TV i går, der de hadde satt opp hvor mye man kan få for en ukrainsk gjennomsnittslønn på litt over 1300 hryvnaer, eller griven, som vi sier. En hryvna er tre fjerdedels krone (0,759), så i norske kroner blir det litt mindre. Matvareprisene ligger omtrent på det samme, og klær er generelt dyrere her, enn hjemme i Norge. Så denne gjennomsnittslønnen ville rekke til 60 gram kjøtt, to poteter og en grønnsak, for eksempel en gulrot. Et par skiver brød ville man også ha råd til, 100 gram, hun husket ikke helt. I løpet av fem år, kunne en kvinne kjøpe seg en kjole for penger hun har spart opp.

Det er ganske utrolig. Og det er virkeligheten. Da blir det sikkert litt provoserende når vi kommer og snakker om mangfold og toleranse, og om hvor viktig det er med demokrati og ytringsfrihet. De kunne jo snakke til oss om hvor viktig det er å kunne spise seg mett. Men vi ville nok ikke skjønne noe uansett. Vi snakker jo om hvor priviligerte vi er, og vi sier vi er takknemlige, men dette er ikke noe vi føler dypt. Det er vel heller slik at vi sier de tingene som er riktige å si.

I går kom Olias søster, Tanja, hjem fra jobb etter at alle hadde lagt seg i huset. Jeg la meg vel omtrent halv tolv, nesten midnatt. Det var en tolv timers arbeidsdag. Hun ser bare sitt lille barn om formiddagen, og litt på kvelden, før barnet legger seg. Barnet har døgnrytme som gjør at hun er våken når moren kommer hjen, som regel i ti-tiden. Vanligvis har Tanja fri søndager, men nå før den store nyttårsfeiringen er det travelt, så hun jobber søndagene også. Hun har ikke hatt noen ordentlig ferie siden Olia og jeg traff hverandre, for snart fem år siden. Den offisielle lønnen hennes er under 1000 hryvnaer i måneden.

Dette skjønnet ikke vi. Vi skjønner at det er veldig bra, når det nå er protester på majdan-plassen, for da kan Ukraina komme til oss og få demokrati og rettigheter, sånn som vi har. Vi blir ufattelig provosert når Putin lager lover som forbyr homofil propaganda, og de ivrigste vil boikotte OL i Sotsji på grunn av dette. Vi skulle nok kutte lønningene våre til en tidel (vi ville fremdeles tjene det dobbelte av ukrainere flest) før vi uttalte oss så vakkert. Det er enkelt å være prinsippiell og idealistisk når man er god og mett, og har mer penger enn man har bruk for. Det er når man jobber 10-12 timer daglig, og likevel ikke har nok til å forsørge seg og familien at man skulle ha uttalerett om hva som er vakkert og viktig her i verden.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s