Ukrainas politikk

Denne posten skal handle om ukrainsk politikk siden løsrivelsen fra Sovjetunionen, og særlig etter år 2000. Jeg begynte så vidt på den med første setning, der, da jeg var i Kiev julen 2013/14, og fulgte med på demonstrasjonene på Majdan Nezavisimosti (uavhengighetsplassen), som den gang fremdeles var rolige. Jeg fikk ikke skrevet den ferdig før februar blir mars i 2014, regimet til Janukovitsj er styrtet, en midlertidig regjering er dannet med folk fra Julia Timosjenkos Fedrelandsparti i de viktigste posisjonene, og det er brennende spørsmål om landet vil holdes samlet, om det vil unngå konkurs, og i det hele tatt hvordan dette vil komme til å gå. Denne posten skal likevel være den historiske posten den opprinnelig var ment som, en innføring  Ukrainas politikk etter løsrivelsen fra Sovjetunionen, med vekt på å vise at de politiske problemene i likhet med de økonomiske sitter veldig dypt i den unge staten.

*

Ukraina startet sin historie som selvstendig nasjon da Sovjetunionen ble oppløst i 1991. Den gang var Leonid Makarovitsj Kravtsjuk formann i Verkhovna rada, det høyeste råd, og med det den mektigste mannen i den ukrainske sovjetrepublikken. Det var naturlig at han overtok som president, slik det gikk i alle de 15 sovjetrepublikkene. Riktignok var det presidentvalg i Ukraina i desember 1991, da ennå Sovjetunionen formelt eksisterte, menUkraina i likhet med de andre republikkene for lengst hadde erklært sin selvstendighet (bortsett fra Russland og Kasakstan, som erklærte seg selvstendige henholdsvis 12. og 16. desember det året). 26. desember ble også Sovjetunionen formelt oppløst, den tidligere partisekretær Mikhail Gorbatsjov stod helt uten makt.

Vi må kanskje ta med på veien at på veien mot sin selvstendighet, så var det demonstrasjoner og folk som samlet seg på uavhengighetsplassen, slik det også var med oransjerevolusjonen i 2004 og den som pågår nå. Ukraina var også den første republikken som erklærte sin selvstendighet, etter kuppforsøket i august 1991. Ukraina erklærte seg selvstendige 24. august, massivt støttet i en folkeavstemning i desember samme år, mens Hviterussland erklærte sin selvstendighet dagen etter. De baltiske statene erklærte seg selvstendige enten før kuppet, som Lithauen, eller mens det pågikk, som Estland og Latvia. Når vi først har vi slått inn på denne veien, kan vi også ta med at Ukraina kjempet hardt for sin selvstendighet også i forbindelse med og forlengelsen av begge verdenskrigene. Den gang var det imidlertid voldelig, og utkjempet i vest.

Som vi vet gikk ikke den videre historien særlig godt for noen av de tidligere republikkene (kanskje med et lite unntak for de baltiske statene). Det var svært mange problemer som hang igjen fra Sovjetperioden, politiske, økonomiske og territorielle. Kravtsjuk var nok ikke mannen til å stå opp for oppgavene som ventet ham. Et nytt politisk system skulle bygges opp fra grunnen av, med flerpartisystem og demokrati, tredeling av makten, konstitusjon, et nytt rettsvesen, alle de politiske institusjonene fra øverst til nederst. Samtidig skulle landet ta steget fra planøkonomi til markedsøkonomi. Det siste ledet til den største katastrofen. Som i Russland førte den økonomiske systemovergangen til at en liten gruppe utvalgte beriket seg på nasjonens bekostning. Vanlige folk slet med å skaffe seg mat å spise, folk med de riktige kontaktene ble styrtrike. Korrupsjon ble straks et mye større problem enn det hadde vært i Sovjettiden under Gorbatsjov, men ennå ikke så stort som det senere skulle bli i Ukraina. Derimot ble inflasjonen forferdelig, flere tusen prosent i året. Og det endte med at lån ble misligholdt, lønn uteble, og Kravtsjuk mistet presidentmakten i neste valg i 1994.

Etter min mening virker Kravtsjuk til å være en håpløs type, men ukrainere virker ikke til å være så sint på ham som sine senere ledere. Etter Sovjetunionens oppløsning var det så mange ting som gikk galt, alt kan ikke skyldes Kravtsjuk. Dessuten stjal ikke han så enormt fra budsjettene som statslederne på 2000-tallet. Vi kan kanskje ta med en detalj om at Kravtsjuk er fra de tidligere polske delene av Ukraina, og dermed ikke en del av klanene fra Don-bassenget, der så godt som hele den senere makteliten i Ukraina kommer fra.

I 1994 var det et valg Kravtsjuk var nokså dømt til å tape. Men han som skulle overta, Leonid Danilovitsj Kutsjma, skulle ikke vise seg bedre. På mange måter var han verre, for han var ikke bare udugelig, som Kravtsjuk, men også en som systematiserte korrupsjon, strengere sensur og også noen virkelig stygge saker med vold og mord.

Kutsjma kommer fra Chernihivprovinsen nordøst for Kiev på grensen opp mot Hviterussland. Han reiste til de østlige delene for å ta sin utdannelse ved universitetet i Dnepropetrovsk. Han ble siden boende der, og bygget opp sin maktbase i regionen, slik at han er en del av establismentet fra Don-bassenget. Han var statsminister under Kravtsjuk mellom 1992 og 1993, men sluttet for å kunne utfordre ham som president, noe han gjorde, og vant.

Kustsjma fikk orden på inflasjonen, han fikk gitt landet en konstitusjon i 1996, og han fikk undertegnet noen viktige avtaler med Russland, men sjokkprivatiseringen fortsatte i akselererende fart, og korrupsjonen økte i omfang. Journalister som våget å skrive om problemene, hadde det med å bli drept. Det var på denne tiden forfatteren, Andrej Kurkov, skrev sin berømte roman: «Døden og pingvinen», om han som får i oppdrag å skrive nekrologer om folk som ennå ikke er døde, slik at den er klar «når de nå snart dør». En uhyggelig beskrivelse av sånn det egentlig var på denne tiden (men boken er morsom, og anbefales varmt!).

At Ukraina allerede var langt ute å kjøre viser det faktum at Kutsjma ble gjenvalgt i 1999.

I denne tiden samarbeider han med Janukovitsj, som han i samarbeid med Russland skal ha inn som president i 2004. Slik går det altså ikke. Gjengen blir tatt i juks, både valgjuks, og forgiftning av rivalen Jusjtsjenko. Det blir holdt omvalg, og nå vinner Jusjenko. Man skulle tro Janukovitsj var ferdig for alltid, men det var han altså ikke. Allerede i 2006 kommer han inn som statsminister.

Og sånn har det vært alle årene. De utroligste konstellasjoner har vært. Julia Timosjenko var på parti med Kutsjma, som også hadde Jusjtsjenko som statsminister når han var president. De er alle styrtrike, og har alle nære forbindelser til businessmennene fra Don-bassenget.

Posten er ikke skrevet ferdig og skikkelig, men man skal ha en ide om hva det går i. Jeg skriver mer, får jeg tid.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s