En bemerkelsesverdig lille nyttårsaften

Som jeg har skrevet tidligere feirer ikke russere og ukrainere jul som oss. For det første feirer de ikke jul i det hele tatt, for det andre er ikke julen på samme tid som hos oss. Den er 13 dager senere, siden den ortodokse kirke holder seg til den julianske kalender som er 13 dager etter vår. Dessuten forsøkte Sovjetkommunismen å avskaffe kristendommen, og alle dens fester og høytider. Så russerne flyttet like godt de fleste av juletradisjonene sine over til nyttårsaften.

Dermed gikk dagene 23 – 26 desember helt uten markeringer her, mens det nå mot slutten av vår romjul bygger seg opp mot den store nyttårsfeiringen. I dag er det det vi ville kalt lille nyttårsaften, dagen før dagen. Og den skulle på flere koselige måter bli litt spesiell.

Spesielt var det ikke at jeg våknet tidlig og rakk å lese noen tidlige Tsjekhov-noveller før Olia våknet, og før frokost. Spesielt var det heller ikke at frokosten besto av en stor tallerken pelemeni, sibirsk pasta, med kjøtt inni, og en kraftig rømmeklatt og smør oppi, og øl til. Mandige frokoster er det hver dag. Man skal veie mer når man reiser enn når man kommer, det er russisk gjestfrihet samvittighetsfullt overholdt av enhver babusjka over det veldige russiske land.

image

Olga, ved et av treningsapparatene i Hydropark.

Litt spesielt var det at det skulle komme håndverkere denne dagen. Så det ble satt i gang en veldig vasking, og rydding.

Mer spesielt var det at Olia ville være med meg ut til den lille, personlige treningsleiren min, i Hydropark. Hun ville til og med løpe ut dit med meg. Så med det, kjære lesere, fikk Olia og jeg etter fire og et halvt års ekteskap vår første løpetur sammen. Riktignok ble det ikke all verdens til løping, i Kievs bygater, mange folk og smale fortau. Olia er heller ikke så nøye på at vi tar tid, og løper jevnt. Det koster ikke henne noe å knyte skoen eller tulle rundt omkring. Over broen til Hydropark-øyen gikk hun, for der var det for mye eksos. Til gjengjeld løp hun lenge etter jeg hadde satt min målstrek, det faste punkt jeg løper til.

Jeg stoppet tiden, hun løp videre.

Vi møttes og omfavnet hverandre over den nye broen. Så gikk vi bort og trente. Olia nokså forsiktig, jeg også forsiktig, men jeg i det minste systematisk. Olia trener som hun gjør alt her i livet, etter innfallsmetoden, og mest mulig antisystematisk. Etter en stund gav hun seg, og tok metro hjem, mens jeg fortsatte enda en stund, før jeg løp hjem med foredrag om ekteparet Schumann på øret.

image

Her har vi dem! Fader Frost og Snegurosjka!

Dette tenkte jeg skulle bli hele posten. Men det ventet enda en overraskelse da vi kom hjem. Vi fikk besøk av den russiske julenissen, Djed Moroz (дед мороз), og hans hjelper, Snegurotsjka (Снегурочка). Denne Djed Moroz, eller Fader Frost, som det blir på norsk, er en litt fascinerende figur. Han er til forveksling lik vår julenisse. Men det tar seg jo ikke ut, når vi vet at julenissen vår er designet av det erkeamerikanske og erkekapitalistiske Coca Cola. Det tar seg jo ikke ut i Sovjettiden? Og det blir vel heller ikke bedre av at originalen skal være fra en katolsk helgen, St Nikolas, som på engelsk raskt blir «Santa Claus»?

image

Olia stiller selvsagt som fotograf, øyeblikk som dette!

Ganske riktig kunne ikke det sovjetiske kommunistregimet utholde dette. Så de blandet inn litt slavisk folklore, med den eldre Fader Frost, som verken har noe kapitalistisk eller noe katolsk opphav, og slengte på barnebarnet Snegurotsjka som en hjelper. Dermed skulle de ha noe originalt nok. Og sånn har det blitt.

Disse to kom på besøk i dag. Lille Tais fikk beskjed om å ta på seg en fin kjole. Og plutselig var de her, Snegurotsjka først. Hun skulle liksom sjekke om Tais var et klokt og snilt barn, og stilte noen enkle spørsmål, mens hun holdt Tais i hånden. Spørsmålene var av typen hva som var på juletreet, og en overivrig Tais svarte til å begynne med at alt mulig var på juletreet. Det var mye lettere med de tingene som virkelig var der, og som hun kunne løpe frem og vise.

Så ropte vi på selveste Fader Frost. Jeg trodde det skulle være Olia i forkledning, men det var det åpenbart ikke, for han her hadde mannsstemme, og var sannsynligvis Fader Frost selv. Han fikk de beste rapporter om Tais fra Snegurotsjka. Og så gikk de rundt juletreet og sang og klappet alle sammen, Olia også, som nå var kommet. Bare jeg ble sittende og fotografere, for russiske julesanger kan jeg bare ikke.

Deretter var det utveksling av gaver. Fader Frost hadde en gave til Tais, og Tais hadde en gave til ham. Alle andre stod rundt omkring og så på og fotograferte dette magiske øyeblikket. Det var Fader Frost og Snegurotsjka, på besøk hos oss i leiligheten i Petsjersk, mens jeg var der.

Det kanskje mest bemerkelsesverdige at de kom på lille nyttårsaften. Det er i morgen det gjelder.

 

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s