Våre første overnattingsgjester

Jeg fant ut jeg skriver en post om overnattingsgjestene også, så ikke festposten fra 40-årsdagen blir for lang.

Fredag fikk Olia og jeg våre første overnattingsgjester i huset vårt i Gaupeveien. Den aller første var Henriette. Olia stresser seg gjerne litt opp i sånne situasjoner, så for avlastningens skyld tok jeg henne med dit hun virkelig kan slappe av og kose seg – i butikken. Megaflis og IKEA. Vi kjøpte speil og lampe til badet, planter og puter, og ytterligere brukte vi laang tid på å sose rundt og gå oss vill og planlegge.

Resultatet var at det ble knapt med tiden for å hente Henriette på flyplassen. Jeg svippet Olia hjem, så hun kunne lage middag, hva mon hun kunne finne på av alt hun og jeg hadde kjøpt inn, så kjørte jeg ut til flyplassen, der Henriette snart skulle komme.

Og i det hun kom, og jeg skulle åpne munnen for å snakke med henne, så hadde jeg ikke lenger stemme. Den var vekk, og skulle forbli vekke hele helgen, med festen og alt. Så sånn var det.

Som vanlig hadde Olia funnet sin egen vei i hva hun skulle lage, en rett hun aldri hadde laget før. Det var noe som kalles «Trimmings», tror jeg, og det var grisekjøtt, på grensen mot bacon, tror jeg, og potetstappe som tilbehør. Etter hvert ble hun mer inspirert, og fylte på med pent danderte grønnsaker og salater. Til dessert og kaffe var alt mulig vi kunne finne frem.

Det var koselig å sitte i de nye (gamle) stolene til spisebordet og prate, koselig også å sitte i sofaen og de altfor digre lenestolene, men virkelig flott ble det først da Henriette og jeg gikk ned i kjelleren. Og fyrte opp i peisen. Da ville Olia legge seg, så det ble bare Henriette og jeg.

Det er første gang vi fyrer opp peisen for i år. Jeg drukner i den, jeg synes det er så kjekt og behagelig å sitte foran den, og se inn i den. Det er den beste form for oppvarming, lyd og lukt og varme, og syn, og stemning. Peisen har alt. Henriette syntes jeg kanskje skulle bli satt, 40 år gammel, og fornøyd med å sitte foran peisen, jeg som en gang var så aktiv, og skrev teaterstykker og engasjerte meg. Det kan veldig godt være. Men det er også verdt det. Engasjementet og skrivingen var jo for å finne løsninger på problemer. Kanskje er peisen en bedre løsning. Å sitte foran den og prate og tenke, det var i alle fall veldig flotte greier. Jeg skjønte at den kommer jeg til å fyre opp ofte fremover.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s