Meterologisk institutt går amok med sine OBS-varsler om dagen. Det virker som om de synes de har laget så fin logo, at de bare må se til å bruke den. Litt vinterstormer og uvær pleier ikke å forstyrre sjelefreden for oss vestlendinger.
Denne helgen har Olia og jeg vår første ordentlige innehelg, for i år. For første gang i vinter tenner vi skikkelig opp i peisen. Før jul hadde vi ingen hele helger hjemme, det var alltid noe jeg skulle gjøre, slik at vi ikke så bryet (og kostnaden) med å varme opp hele kjellerstuen. Etter jul tok det litt tid før Olia kom tilbake fra Kiev, og så var det jo festen min, forrige helg. Da tente vi riktignok opp i peisen, lite grann.
Men i dag morges gjorde vi det skikkelig. Og det har en magisk virkning på meg. Det er den beste måte å gi varme på. Det kombinerer varme, syn, lyd og lukt. Man kan sitte foran peisen og se den brenne. Å sitte foran ovnen og se på den, blir dumt, å sitte under varmepumpen og se på den blir bare komisk. Varmepumpe er energieffektivt. Men ikke blir det særlig varmt av den, og ikke blir det særlig stemning.
For fire år siden la jeg ut et dikt på poesibloggen. Det heter En vinterkveld, og er skrevet av Aleksander Pusjkin. Det er et dikt for været som det er nå, med vinterstormen som uler, snart som et dyr, snart som et barn, og snøføyken som kastes rundt. Det er et tvers igjennom nydelig dikt, skrevet for en russisk vinter, langt ute i den russiske ødemarken, der en mann og hans kone sitter i sitt gamle, slitte hus. Og så hører han dette uværet, som både er skremmende og som en gammel venn på en gang. Og kona sitter så stille over spinnerokken sin. Og mannen holder ikke ut alle følelsene sine, og må ta seg et glass, for ungdommen sin og for sorgen, og vil la fantasien fly til spennende steder. Der er en kjøttmeis, som lever på andre siden av sjøen. En kjøttmeis har vi også på maisbollen vår. Den strever nok litt, i vinden. «Til hjertene skal komme glede», slutter diktet.
Til hjertene skal komme glede (Сердцу будет веселуй).
Det samme tenker jeg, om meg selv og alle andre. Vi har også vin å drikke, rikelig, etter festen forrige helg. Stereoanlegget vi brukte der, fungerer her også. Endelig har vi koblet opp anlegget nede i kjelleren. Det tok oss to og et halvt år. Samtidig fikk vi koblet til nettbrett og wimp, på det, så vi – eller jeg – kan høre hva som helst. Olia bruker fridagen sin til å se russisk comedy box, et slags «komiske talenter» i Russland, en konkurranse om å gå videre eller ikke. Jeg legger nye vedstykker på peisen. Sitter foran den. Tenker. Tenker ikke.
En helt grei blogg 