«Vi er her for å opprettholde orden. Vi vil møte flyene med et vennlig smil.»

Det går rasende raskt for seg i Ukraina for tiden. Det er ennå ikke en uke siden Janukovitsj forlot Kiev. Forrige fredag satt han sammen med representanter for opposisjonen og for uavhengighetsplassen, og med utenriksministere fra EU, og kom frem til en avtale som hadde som viktigste ingrediens nyvalg i desember. Representantene for opposisjonen var Klitsjko, Jatseniuk og Tsjehnybok, tre karer som har fått forandret livssituasjonen sin i det siste. Jatseniuk er blitt statsminister, Klitsjko forsøker å bygge seg opp til å bli en troverdig presidentkandidat, og Tshehnybok er for øyeblikket ute av bildet.

Det samme er Janukovitsj, for øvrig. Han har nå dukket opp et sted i Russland, antagelig i Barvikha, stedet for avdankede statsledere og tvilsomme rikfolk. Derfra hevder han fortsatt å være Ukrainas president, noe som konstitusjonelt kanskje er holdbart å mene, måten det nåværende, midlertidige regimet grep makten på, har ikke noen dekning i noen lov, men de har sluppet unna med det, er nokså anerkjent av Ukraina og verden, og dermed er det slik. At Janukovitsj fremdeles forsøker seg på å være president, gjør at man kan lure på om han har helt god kontakt med virkeligheten. Han vil være i godt selskap med mange nålevende og historiske statsledere om han mister kontakten med den.

Majdan har gjort en god jobb med å ta kontroll over historien, nyhetsformidlingen og selveste sannheten om Ukrainas utrolige omkalfatring. Janukovitsj’ parti, Regionspartiet, er satt helt ut av spill, og tidligere støttepersoner kappes om å distansere seg fra ham. Det skal godt gjøres om hans maktbase skal klare å bygge opp en ny kandidat til valget allerede i mai. De ligger nede for telling. Fedrelandspartiet, der Julia Timosjenko er leder, Oleksander Turtsjynov nestleder og Aresenyj Jatseniuk parlamentarisk leder har kuppet makten. De tre nevnte er i omvendt rekkefølge fungerende statsminister, fungerende president og sannsynlig presidentkandidat. Det var dette partiet som hadde makten mellom 2004 og 2010, og som forsynte seg grovt av landets budsjetter i den perioden, og pådro landet en voldsom utenlandsgjeld som førte landet ut i et uføre det fremdeles er i etter finanskrisen, og som av ganske forståelige grunner tapte valget i 2010. Nå distanserer de seg helt fra sin tidligere historie, og går glatt inn i rollen som «folkets representanter» og de som skal lede landet den vanskelige og nødvendige veien mot en ny tid. Siden det er vanskelig å få øye på alternativer, kan det godt hende de vil klare det. De har en mektig partiorganisasjon og mektige venner, og de disponerer viktige maktposisjoner frem til valget. Klarer de å velte skylden for landets problemer på Janukovitsj og hans korrupte venner, noe det er skapt god grobunn for å gjøre, så kan de kanskje slippe unna med noen av de upopulære beslutningene de vil bli tvunget til å ta allerede før makten er sikret gjennom valget.

Samtidig er det oppstått et maktvakuum, og en slags følelse av at lovløse tilstander nå er lov. Demonstrantene på uavhengighetsplassen forsøker å gjøre et positivt poeng av at politiet ikke lenger er synlig, elitepolitiet Berkut er oppløst, og at det nå er vanlige sivile som patruljerer gatene og sørger for lov og orden. Jeg husker selv da jeg var i St. Petersburg første gang, og den forferdelige følelsen av at politiet der var noe å være redd for, at de ikke ville deg noe godt, og at de var noe man skulle unngå, selv om man havnet i problemer. Politiet i Kiev og generelt i Ukraina kan på ingen måte sammenlignes med dette. Men de representerte statsmakten, også under en leder som Janukovitsj, og de var korrupte, som veldig, veldig mange er på alle trinn av den ukrainske rangstigen. Likevel er et slikt halvveis politi klart å foretrekke fremfor de selvutnevnte lovens voktere som nå patruljerer gatene. Det er kort vei herfra, til at det er den sterkestes rett som gjelder.

Summen av dette er at det er blitt farlig fritt frem for dem som klarer å samle en gjeng sterkere enn andre gjenger. Dette blir utnyttet på Krim, der det også har gått farlig fort for seg de siste dagene. I begynnelsen av uken var det antydninger til at det kunne bli problematisk på Krim, onsdag kveld skrev jeg en post om det (Krim i spill, postet 27. februar, det bikket midnatt før den var ferdig), og siden det er allerede parlamentsbygningen i Simferpol i likhet med mange andre offentlige bygninger okkupert, og det russiske flagget er heist der. I dag ble også flyplassen okkupert, først i Simferopol, så i Sevastopol. Også der er det russiske flagget heist. Okkupantene kan berolige med at «vi gjør det for å opprettholde lov og orden», og forsikre om at flytrafikken vil gå som normalt. Flyene vil bli møtt med et vennlig smil, som de sier.

Vi vil møte alle flyene med et vennlig smil. (Okkupantene av flyplassen i Simferopol, i en melding)

Det er all grunn til uro. Alle skjønner utmerket godt at det ikke er noe særlig å fly til en flyplass der inntrengere har tatt over kontrollen, om enn de er aldri så vennlige i smilene sine. Den smått sarkastiske uttalelsen er kanskje en hilsen til Kievs okkupanter, som også hele tiden har forsikret om at de gjør det i gode hensikter, og også hele tiden sier de skal holde lov og orden. Men bare det at sivile tar over det som skal være statsmaktens oppgave, viser at i Ukraina er lov og orden for tiden satt til side.

På Krim er dette veldig tydelig. Det er uklart hvor involvert Russland er, de spiller sine kort godt, og tabber seg ikke ut ved å bli avslørt i telefonavlytting og ved offentlige besøk, som det hender USA og EU gjør. Russland holder kortene til brystet, og spiller ikke ut trumfen før de er sikre på å vinne noe med den. Jeg tror Russland for tiden har mer kontroll over Krim enn Ukraina har, Moskva har mer innflytelse enn Kiev, for det nye regimet i Kiev opptrer i et vakuum, og har ikke full legitimitet. Det er mange i Ukraina som mener de ikke er de rette til å sitte der, og på Krim har de knapt støtte overhodet i den russiske majoriteten av befolkningen. Det hjelper ikke å kommandere og beordre, når ordren ikke blir fulgt, som også Janukovitsj smertelig har fått erfare.

Videre har det nye regimet med tung overvekt fra Fedrelandspartiet overtatt et land der Janukovitsj i fire år har kunnet plassere sine folk i viktige posisjoner. Selv om det for tiden foregår et kappløp om å komme seg lengst mulig vekk fra forbindelsen med den falne presidenten, for å posisjonere seg til nye lukrative stillinger i nye tider, så er det ikke slik at disse på et øyeblikk blir vennlige til erkefiendene i Fedrelandspartiet. Det er et meget svart regime som sitter i Kiev nå, Ukraina har en svak statsmakt, og de vil neppe ha styrken til å møte en truende situasjon på Krim med fasthet.

De smått symbolske, men likevel betydningsfulle okkupasjonene av viktige bygninger og infrastruktur som parlamentsbygningen og flyplasser, understreker. Det sender en melding til Kiev: «Vi kan gjøre hva vi vil, og dere kan ikke gjøre noen ting for å stoppe det». Adressaten er tydelig, men avsender er ukjent. Er det virkelig frivillige militsgrupper, som de utgir seg for å være, eller står det en større kjempe bak der?

Russland er bundet av en avtale fra 1994, der de respekterer Ukrainas integritet og nåværende grenser i bytte mot hele Ukrainas atomvåpenarsenal. Den avtalen vil ikke Russland bryte, uten å være helt sikker på å lykkes med det. Men om Krim kommer seilende til dem, vil ikke Russland la sånne gamle avtaler underskrevet av en forfyllet president hindre dem i ta i mot. Garantier og avtaler har det med å slutte å gjelde når mektige aktører har fordel av det. Ukraina har jo glatt satt til siden sin egen konstitusjon siste uken, og blitt applaudert av det internasjonale samfunn. Så eventuelle protester vil klinge litt hult, i hvert fall i russiske ører.

Krim i spill

I dag kom meldinger om at også på Krim er det demonstrasjoner. Også der er det i hovedstaden, Simferopol, og også der er det et dødsfall, om enn dødsfallet skyldes et hjerteinfarkt, og ikke noe drap. Men det viser noe av spenningen som er i Ukraina nå om dagen, en spenning mange i gledesrusen over at demonstrantene vant frem og Janukovitsj er fjernet, overser. Det er ikke alle som mener det nye regimet er så mye mer legitimt enn det gamle, og disse lar seg provosere av vestens innblanding med sitt snakk om «demokrati» og «menneskerettigheter» i hermetegn. I deres øyne er det et maktspill, og i dette maktspillet bruker vestlige stormakter, ukrainske nasjonalister og de gjenstående partiene i parlamentet, Verhovnaja rada, demokrati og menneskerettigheter som dekke for egne ambisjoner, og som spett for å hakke seg inn til makten. Jeg vet ikke hvilket bilde som passer best. At de mener det oppriktig er i alle fall vanskelig å tro, tatt i betraktning alt som har hendt den siste tiden.

På Krim bruker ikke demonstrantene demokrati og menneskerettigheter til å flotte seg med. De protesterer åpent og ærlig for at de er i mot det som har skjedd i Kiev, de er i mot regimet der, og de ønsker seg heller Russland. Nå hadde det tatt seg ut om Russland tok demonstrantenes protester på alvor, og overtok makten på Krim. Parallellene ville vært mange og slående. Det er en liten gruppe demonstranter som reiser til hovedstaden for å protestere, og etter å ha gjort det en stund, blir det plutselig til at disse representerer folket, og folkets ønske er jo noe man skal respektere i en moderne, demokratisk verden. I vesten og i resten av Ukraina vil man sikkert si at demonstrasjonene er initiert og stimulert av Russland selv, de har vært fullt klar over hva de har å tjene på dem. Til dette har Russland det fabelaktige forsvar at det er sannelig demonstrasjonene i Kiev også. Både USA og Kiev har hatt høyerestående politikere og byråkrater til å snakke med både demonstrantene og til lederne deres. USA er sågar tatt i en pinlig telefonlekkasje, der de uttaler at de ønsker Jatseniuk som statsminister, noe de også nå har fått.

Dette kan se litt spøkefullt ut, men det er et par ting som gjør Russlands vei for å få makten på Krim enklere enn majdandemonstrantenes vei for å få makten i Kiev. Viktig her er at styret i Kiev knapt har noen kontroll over Krim overhodet. Om Russland bestemmer seg for at Krim er vårt, så har Ukraina ingen maktmidler å sette inn. Verken politi eller hærstyrker på Krim vil følge ordre fra sentralmakten i Kiev. Det ukrainske regimet kan ikke stille opp med annet enn spede motdemonstrasjoner. Ganske annerledes enn maktapparatet Janukovitsj disponerte for å ta seg av demonstrantene i Kiev.

Krim er en autonom republikk i Ukraina, med stor grad av selvstyre, og lite til overs for alt som er ukrainsk. De er russiske, og føler seg russiske. I alt utenom det lille faktum at de ble gitt som bursdagsgave av Khrusjtsjov fra den russiske sovjetrepublikken til den ukrainske, i 1954, som feiring av foreningen av Russland og Ukraina i 1654, så er også Krim russisk. Det er ukrainsk nærmest ved en feil, som følge av at det den gang i 1954 ikke spilte noen egentlig rolle om hva Krim hørte til, siden alt var Sovjetunionen og ble styrt fra Moskva uansett. Khrusjtsjov var betegnende nok selv ukrainer, så det kostet nok ikke ham mye å gi sitt land litt ekstra.

Situasjonen er ekstra pikant ved at Russland har Svartehavsflåten sin der. Det er en enorm flåte, og russerne har ikke noe alternativ. Skal de ha tilgang på Svartehavet, må de ha det fra Krim, for langs den russiske kysten fra Sotsji og oppover, er ikke vannet dypt nok. Og de kan ikke godt trekke hele denne flåten her opp til Østersjøen, Murmansk eller Vladivostok. Svartehavet er viktigst for Russland som stormakt. Det er derfra det skjer. Så at de har hatt denne sin viktigste flåte i en by hos lillebror, har vært en forferdelig plage siden 1991. Det gjør Russland avhengig av Ukraina, og gjør at Ukraina har et meget godt kort å spille på når de skal forhandle frem gassavtaler.

På toppen har vi at Russlands president heter Vladimir Putin. Han har store tanker om seg selv og sin rolle i historien. Han vil gjøre Russland til en stormakt, og seg selv til en av de store statslederne. I historien har alle store statsledere tatt til seg litt land. Man gjør riket større, mektigere. Her har Putin kanskje fått en helt uventet mulighet for faktisk å få dette til, og det med et så viktig område som Krim. Det er bare å få i gang noen demonstasjoner, se det litt an, og kanskje dukker det opp en mulighet for å forsyne seg. Det vil være en langt større seier, enn å få ulydige og ustyrlige Ukraina med i handelsforbundet han har tenkt ut. Å gi slipp på Ukraina sparer også Russland for både penger og problemer. De trenger ikke bruke 15 milliarder dollar på usikre, ukrainske statsobligasjoner, og de står selv fritt til å velge hvorvidt de skal subsidiere Ukrainas gasspris. Sånn som ukrainerne nå har oppført seg, kan de kanskje ikke vente så altfor mye velvilje fra russerne. De kan ikke velge vesten, uten å velge vekk Russland.

Det er langt fra sikkert det går som jeg her har skissert. Det er ikke engang sikkert det er sannsynlig. Det er jo en del problemer med å overta Krim som jeg ikke har nevnt. For eksempel vil det internasjonale samfunnet blir rabiat. Ikke fordi kravet om russisk styre av Krim er så lite legitimt, men fordi det vil gjøre Russland mektigere, og det tåler ikke USA. Sånn er det. Storpolitikk pleier å trumfe legitime krav i den voksne verden. Makt trumfer alt.

Putins første uttalelse etter at Janukovitsj forsvant og det midlertidige styret overtok makten i Ukraina, var å sette i gang en militærøvelse med var det 150 000 soldater. For å sjekke om styrkene er i beredskap. Det ramler meg i hodet en litt spesiell uttalelse fra USAs president Barack Obama i helgen, der han litt merkelig og veldig tidlig uttalte at russisk bruk av militærmakt ville få konsekvenser. Visste han her noe? Er det USAs etterretning som har snappet opp informasjoner om Russlands kommende øvelse? Det er rasling med sverdene på begge sider, det er en maktkamp. Jeg mener det er er feil å utpeke helter og skurker i denne maktkampen. De kjemper alle for egne interesser.

Demonstrantene på Maidan har satt i gang krefter som ingen har kontroll over. Mitt inntrykk nå er at situasjonen langt fra er stabil, og at verken det midlertidige regimet eller det kommende valget er i stand til å samle landet. Mange i Ukraina ser på Russland som den eneste redningen, fra kaoset og udugeligheten som hele tiden er i Ukraina. Vestlige politikere og medier forsøker å få det til å se ut som om Russland er en del av problemet. Her har de mange ukrainere helhjertet med seg. Og her ser vi litt av hvor vanskelig det er å få til forsoning. Ukraina har begitt seg ut på en farlig vei, der det ikke lenger er sikkert landet vil bestå som vi kjenner det i dag.

Tanjas bursdag i et kaotisk Ukraina

I går var det Tanjas bursdag. Tanja er min kone Olias søster. Hun bor i en leilighet i sentrum av Kiev, sammen med moren og datteren. De siste dagene har ikke Tanja jobbet, på grunn av uroen som har vært. I Ukraina er det slik, at når man ikke jobber, får man heller ikke penger. Hun har verken bedt om det gamle eller nye styret, og er offer for begivenhetene, som så mange andre i Ukraina.

Hadde demonstrantene i Kiev et legitimt krav? Det er et spørsmål som drukner, nå som de har vunnet. Situasjonen i Ukraina fortsetter som den alltid har vært. Vinneren tar alt, de som har makten straffeforfølger de som hadde den før dem, og setter dem i fengsel. Fedrelandspartiet til Julia Timosjenko ble kastet i forrige valg, fordi de hadde vanstyrt landet og beriket seg selv på folkets befolkning, akkurat som de beskylder Janukovitsj og hans regionsparti for å ha gjort. Har dette partiet nå legitim makt? Om de har det eller ikke, så har de tatt den, med Timosjenkos høyre hånd, Turtsjynov, som i egenskap av å være en slags leder eller ordstyrer i parlamentet, nå har fått utvidede fullmakter som president, og klubber igjennom lover så fort tiden tillater. Den gamle presidenten er ettersøkt under anklagen «massemord mot fredelige demonstranter». Det oser ikke fred og forsoning.

Hele gjengen som sitter i parlamentet og vedtar lover nå er en del av systemet som de gode delene av demonstrantene protesterte mot. De er temmelig sikkert korrupte, de tjener egne interesser, og ikke folkets. Ivrige medier kunne tatt turen opp til Turtsjynovs residens, eller en av dem, og sammenligne med hvordan det så ut hos Janukovitsj.

Landet Ukraina er i kaos og går kanskje mot katastrofe. Det er de vant med. Mor til Tanja og Olia sier at nå får vi 90-tallet på ny, sult og nød, etter Sovjetunionens oppløsning. Folk hamstrer allerede matvarer. Minibankene blir tømt. Økonomien bremses opp på grunn av protestene, og var ille ute fra før, som følge av år med vanstyre.

Disse problemene lar seg ikke løse av å stille seg opp på uavhengighetsplassen, og vente til de går over av seg selv. Det går heller ikke an å tro at vesten skal tre støttende til. USA og EU snakker fint om demokrati og menneskerettigheter, det koster ikke mye, men de kaster ikke penger etter noen, uten å vente å få det igjen med renter og vel så det. Dette er ikke u-hjelp, dette er mange milliarder dollar, bare for at landet ikke skal gå konkurs i løpet av året. Obama snakker om IMF, men IMF gir heller ikke lån uten at det følger krav med dem, for eksempel at det ikke skal være konkurransevridende subsidiering. Det gjør Ukraina med gassen. Det ukrainske folk betaler mye mindre for gass enn det koster, og er helt avhengig av det. Om gassprisen blir satt opp, blir det ramaskrik, og nye regjeringer og presidenter som må kastes. De fleste regjeringer vil foretrekke å gå konkurs, fremfor å øke gassprisene. Og lån fra IMF må betales tilbake. Et av de store problemene i Ukrainsk økonomi nå, er den allerede store utenlandsgjelden.

Det er i det hele tatt liten grunn til å være optimistisk, og Tanja har ingen hyggelig bursdag, enda så glade vi er her i vesten, over at ukrainerne har fått bort han forferdelige Janukovitsj, og nå vil komme til oss. Tanja har ikke all verdens interesse for alle godene EU har å tilby, alle de tingene vi smykker oss med, derimot er det veldig viktig at faste utgifter sånn som prisen på gass er lav, slik at hun og moren har penger til mat. Forresten, det kommer til å gå bra med Tanja og moren, for Olia og jeg kan hjelpe. Det er mange, mange i Ukraina som ikke har den muligheten.

Ingenting vil være bedre enn om det kommer noe godt ut av alt som er ofret og utholdt de siste månedene i sentrum av Kiev. Men risikoen er forferdelig høy, de satser ikke bare sine egne liv, disse demonstrantene, men livene til en hel nasjon, et helt land. Det er veldig typisk russisk, man går alltid all in, og skal alltid ha alt gjennomført på en gang. Dessverre har historien vist at det som regel går ganske dårlig. Det hjelper ikke bare å tro at det skal bli bedre, det gjør de hver gang. I dette har Russland og Ukraina felles historie.

Fremdeles tror jeg Ukraina ville ligget bedre an om de ikke hadde hatt disse protestene. Det er ikke stuerent å si det i Norge, og jeg håper jeg tar feil, og at Ukraina nå virkelig får gjort noe med korrupsjonen, kameraderiet og det hårreisende rettsvesenet, men jeg kan bare ikke få meg til å tro på det. Ukraina er kastet ut i et kaos som er skadelig for landet og for folket i det, og det vil ikke være verdt det om det nå fortsetter som før bare med at det nå blir andre som sitter ved makten og kan utnytte systemet. EU vil være en sterkere garantist for demokrati og menneskerettigheter, enn Russland, selvsagt, og vil kunne bidra til en sunnere økonomi der det blir attraktivt å gjøre forretninger og å investere.

Likevel er vi glade i Russland, Tanja, moren, Olia og jeg, og vi liker ikke at Russland her blir spilt utover sidelinjen i et land de har felles kultur og historie med. Dessuten har Russland klart å forhandle frem en avtale Ukraina kunne leve med. Det er mer enn EU har fått til foreløpig.

Avslutningen av Sotsji-OL

Det er mye å si om dette. Etter alt som har skjedd i Ukraina i det siste, og all den velfortjente kritikken som er rettet mot OL i Sotsji, så er det klart det blir spesielt å sitte og se den overdådige avslutningsseremonien. Min ukrainske kone fra Kiev gjorde dette. Og det var mange følelser for henne, mange tanker for meg.

Jeg tenkte jeg skulle boikotte dette OL. Jeg mener det har gått for langt, både OL og det meste av idretten er forvokst, det er kommersielle interesser og tull som styrer. Jeg liker det ikke. Og det tok selvfølgelig fullstendig av når landet som er så disponert for ekstravaganse, Russland, skal arrangere de mest ekstravagante av alle leker, de olympiske. Jeg har skrevet en bloggpost, Fakta om OL i Sotsji. Jeg mener det som står der.

Samtidig klarer jeg ikke mene det fullstendig heller. Jeg er jo glad i og reiser gjerne til alle berømte kirker og palass rundt om i Europa, enda disse er bygget under langt verre betingelser enn OL i Sotsji. Den russiske opposisjonspolitikeren og bloggeren, Aleksej Navalnij, har rett når han kaller OL i Sotsji Putins moderne monument. Det er hans minnesmerke, som Peter den store bygde St. Petersburg, og enhver skikkelig tsar bygde seg et ordentlig palass. Det var overdådig luksus mens det meste av befolkningen var lutfattig, slik situasjonen på mange måter fremdeles er i Russland og med Sotsji-OL.

Likevel fulgte jeg altså ganske nøye med på ishockey-turneringen, og var så vidt innom noen av de andre øvelsene. I dag ble datamaskinen stående på etter ishockeyfinalen, og det gikk over i avslutningsseremonien. Min kone, Olia, var der også. Hun hadde nettopp snakket med sin mor i Kiev. De er svært usikre på hvordan dette her kommer til å gå, og deler langt fra optimismen og gleden som ser ut til å råde overalt ellers. Mange av de som deltar i demonstrasjonene og uttaler seg er vest-Ukrainere. Deler av Olias familie har også røtter i vest, men hun identifiserer seg med Russland, og bryr seg ikke om man kaller henne russer eller ukrainer. – Hva er forskjellen? spør hennes familie. Mange har militante meninger i dette spørsmålet, og nå er motsetningene skjerpet enormt. Vest-Ukrainerne har overtaket, de ser ut til å ha en samlet vestlig verden bak seg, og det er ingen som ser ut til å bry seg om at de har fått dette overtaket gjennom protester mot en avtale mange russer-ukrainere er for. De har tatt seg til rette, kan man si, og har fått veldig sympati, siden protestene er møtt så vanvittig av Janukovitsj. Det er vanskelige tider for de som synes Russland er ok, som er glad i og stolt av Russland, som føler at Russland og Ukraina har felles historie, og hører sammen.

Kanskje jeg kan si bent ut at jeg er blant dem. Min russofile legning har tatt overhånd. Jeg har kanskje mistet min dømmekraft når det gjelder Russland. Jeg elsker dem, og skjønner ikke selv hva jeg er villig til å tilgi dem. Det er ekte lidenskap, ekte kjærlighet, man ser ikke den elskedes feil.

Så sånn er det. Derfor syntes jeg for første gang i mitt liv at en avslutningsseremoni i en olympiade var flott. Jeg pleier ikke engang se slike seremonier. I dag så vi hele, fra start til mål, og trykket på pause og fant tilbake til plassen vi stoppet, om det var noe vi gikk glipp av, eller hadde et ærende, og ikke fikk sett. Og jeg tenkte tanken at dette var verdt 300 milliarder. Det bygger en stolthet som Russland trenger. Jeg holdt med Russland i femmilen i dag, og på stafetten i går, og var så glad når de vant. Det var kjempekjekt å se fornøyde russere nede i OL-byen, så fornøyde med alt, og stolte av landet sitt og av Putin. Det pleier jo gå så dårlig for dem hele tiden, de har så sjarmerende dårlig selvtillit, er så herlige pessimistiske, men likevel så glade og humoristiske. Endelig klarte de noe som verden fikk se.

Olia tenkte ikke så mye, hun gråt. De er jo følelsesmennesker, og det ble rent for mye, med førstesats av pianokonsert av Rachmaninov, ballett fra Scheherazade, og den fabelaktige seansen med alle forfatterne. Det er virkelig et utrolig land som har gitt verden mye, og nå skal liksom vi lære dem å tenke, de som har gitt oss så mye, og hatt bruk for så lite tilbake. Første gang Olia gråt var når alle barna sang nasjonalsangen, da ble det allerede litt mye. Og rent alt for mye ble det da Misjka kom, bamsen, sammen med kaninen og leoparden, men det var Misjka, som også var med i 1980, da fløy han vekk, og det måtte han gjøre nå også, sa Olia, og så viste de klippet, fra den lille bamsen som fløy med alle ballongene den gang i Moskva i 1980, og Olia gråt sine tapre tårer over alt som er vondt og fælt og stolt og fantastisk.

Det var en maktdemonstrasjon av russisk kultur. Ydmykt og humoristisk, og storslått og vakkert, og bare helt skikkelig gjort. Dette her kan russerne. Sånn feiring og oppvisning kan russerne. 300 milliarder er brukt verre i det landet der.

Og så er det en annen dag på jobben for Putin og hans menn i morgen. Ukraina står på programmet. De har en vestlig del, der mange ikke føler seg som en del av programmet som ble vist under avslutningsseremonien (sånn rett fra hukommelsen er i hvert fall Bulgakov og Gogol ukrainske, men blir kalt russiske, og hva er forskjellen?), og en østlig del der mange likte bedre hva Russland fikk til under OL, enn hva demonstrantene fikk til på uavhengighetsplassen i Kiev. Disse håper at Russland kommer inn enda en gang og redder situasjonen, slik de har gjort så mange ganger før, i deres øyne. Mens ukrainere i vest mener Russland aldri har gjort noe godt for Ukraina, bare unyttet det som en mann som forgriper seg på en dame igjen og igjen.

Så det er mange tanker og følelser i sving. Det er virkelig utrolige tider. Og urolige tider. OL i Sotsji endte i hvert fall godt, og enda så kritisk jeg var til arrangementet og til OL generelt, så er jeg glad for det. Hvordan det ender i Ukraina, vet ingen.

En utrolig dag i Ukraina

Hvem skulle trodd dette. I alle fall ikke jeg. Jeg har vært bent frem mot disse protestene, og ment at demonstrantenes sak var håpløs. Så ser det i dag ut som de har vunnet frem med alle sine krav. President Janukovitsj har i alle praktiske henseender tapt makten. Han forlot i dag morges eller i natt Kiev, og i løpet av dagen har det som vel ennå best kan kalles opposisjonen tatt makten, og gjennomført en serie vedtak som lammer presidentmakten. Opprørerne har kontroll over alle viktige bygg i Kiev, de har til og med vært ute i presidentens private residens, og Janukovitsj har sittet hjelpeløst et eller annet sted i øst og mottatt nyhetene. Det er ganske utrolig.

Det er en klart gledelig utvikling fra bunnpunktet torsdag, da mennesker ble drept i hopetall. Men det er etter min mening for tidlig til å bli optimistisk. Ukraina står inne i en dyp, dyp krise, og det er ingen verken av demonstrantene, opprørerne eller opposisjonen som har vært i nærheten av å presentere noen løsning for den. Noen av problemene i Ukraina har også blitt verre nå, enn de var. Ukraina har alltid vært et splittet land. Nå er splittelsen dypere.

Det er ingen tvil om at Janukovitsj etter alle fornuftige mål var en elendig og forferdelig president, og en ulykke for sitt land. At han var og er korrupt og hensynsløs er åpenbart, jeg mener også at han var mindre intelligent og forferdelig vinglete. Bare sånn som han har håndtert denne siste krisen, med vekselsvis å være forsonlig og knallhard, og ikke kjøre noen av linjene frem til en mulig løsning. Man kan ikke stole på ham, man vet aldri hvor man har ham, og plutselig stikker han bare av. Det er ganske utrolig, som hele landet Ukraina og det politiske systemet der, er utrolig.

For det er ingen av alternativene som ser ut til å være noe særlig bedre. Det er mange gode mennesker blant demonstrantene, som kjemper for og oppriktig tror på demokrati og menneskerettigheter, og ønsker seg en rettsstat, også i Ukraina. Men det som nå har skjedd er ingen av delene. Merk talen Janukovitsj holdt i dag, som blir vist på alle TV-kanaler og ligger overalt på internett. Det er ingen som hører på Janukovitsj lenger, for alle hater ham, og sammenligningen med opprørerne og nazistene er langt utover alle grenser, og et eksempel på hans merkelige intelligens. Men legg merke til anklagene han har mot demonstrantene, de er vandaler, det er statskupp, og de forbyr hans eget parti og i tillegg kommunistpartiet. De brenner også ned kontorlokalene til disse partiene. Det lover ikke godt for demokratiet som liksom nå skal komme.

Og statskupp er det vel de facto. Jeg fulgte med et smil med i debatten om det var statskupp i Egypt, den gang militæret overtok makten, fra Mursi, så jeg vet at teoretikerne liker å angripe bruken av ordet, og særlig når det blir kalt de facto. Men disse parlamentsmedlemmene som vedtok alle disse lovene i dag, de hadde vel høyst tvilsom dekning for å gjøre det. Det er opposisjonspartiene som griper sjansen når katten er vekk.

Så sent som i går ble det vedtatt en annen avtale, mellom Janukovitsj og tre av lederne fra uavhengighetsplassen, Klitsjko, Janutsiek og Tsjehnebok. De tre siste gikk med på mye av det samme de ikke ville gå med på for noen uker siden, blant annet en plass i en ny regjering. Nyvalg skulle være i desember, en måned eller to før det uansett skulle være valg. Jeg tenkte da at de tre lederne gikk med på denne avtalen, for de var også farlig nær å ha «blod på hendene», som det så lettvint blir strødd om seg med i norske medier. De hadde tatt på seg en lederrolle i en revolusjon som hadde utviklet seg voldelig. Det hadde vært litt av et ansvar å oppfordre til fortsatt kamp. Det ville veldig fort kunne koste flere liv.

Så de skrev under. Og ble buet ut av demonstrantene og opprørerne på plassen. Et ganske så sikkert tegn på at revolusjonen levde sitt eget liv, at den ikke hadde noen ledelse. Like etter at de tre liksomlederne forgjeves hadde prøvd å selge inn sitt kompromiss, griper en kar mikrofonen, og snakker som tilhørerne vil høre det: Janukovitsj må trekke seg innen klokken ti neste dag, og skrive ut nyvalg. Ellers blir det nye angrep.

Det er ikke akkurat fredelig. Og det var direkte skummelt å se reaksjonen til deltakerne på plassen, hvordan de ropte «Skam! Skam» da Klitsjko snakket, og ville roe situasjonen, og jublet vilt da det var snakk om nye angrep. Hvem kunne vite hva som ville skje med Ukraina da?

Jeg har tenkt i dag at kanskje var Janukovitsj redd for denne trusselen. Hvis det ble nye angrep, ville han måtte bruke mer vold, og havne dypere inn i sine egne problemer. Her er det mange spekulasjoner å gjøre. Han reiste i hvert fall.

Og resten er historie.

Det vil si, historien er ikke ferdig. Det kan gå mange veier herfra, og det er fremdeles lettere å se for seg hvordan  dette skal ende med ytterligere vanskeligheter for vårt kjære Ukraina, enn at det skal gå godt med det. La meg ta en liten ting, for eksempel, som ikke akkurat har kommet frem i vestlige medier i dag. Alle er rystet og overrasket over rikdommene som fantes i Janukovitsj’ hjem, i dyp kontrast med fattigdommen ellers i landet. Overrasket er kanskje feil ord, siden alle visste at presidenten stjal fra budsjettet, og brukte deler av pengene på overdådige eiendommer. Men det er noe eget å se det med egne øyne, og få det på film. Det er et eksempel på hvor korrupt og elendig hans regime var.

Men det er ingen som har nevnt at lignende hjem har hver eneste en av de som stemte frem alle de nye lovene i det ukrainske parlamentet i dag. Alle politikerne er søkkrike, de har beriket seg av offentlige budsjetter, av korrupsjon og av snuskete handel. Mediene kunne tatt en tur til hjemmet til heltinnen Timosjenko, som ble løslatt i dag, eller til noen i hennes familie. Luksusen vil neppe stå noe tilbake for den til Janukovitsj.

Det skal komme raskt nyvalg. Men på den korte tiden vil det umulig å bygge opp en troverdig og redelig og dyktig kandidat. Det vil bare være å stemme over den samme banden som sist gang, de samme som var for udugelige og korrupte til å vinne over Janukovitsj i 2010. Det er ingen å slutte seg opp om, ingen å anbefale. Folket krever slutt på korrupsjonen, et fromt og godt ønske, men selv den dyktigste kommentator og smarteste intellektuelle kan ikke peke på en måte å få gjennomført dette i praksis. Korrupsjonen og uærligheten sitter for dypt.  Den rene og ranke får ikke engang begynt på sin karriere, han er for farlig for alle skurkene han konkurrerer med.

Og i mellomtiden fortsetter de økonomiske problemene. De har ikke blitt bedre under krisen. Tvert i mot. Nå er Ukrainas statsgjeld nedgradert fra CCC+ til CCC, er det 15 % de må ta nå, tro? Var det ikke 7%, eller noe sånt, som var katastrofe for Italia og Spania? Enkelte politikere i EU har vært prisverdig ivrige på å hjelpe Ukraina økonomisk, det trengs virkelig, skal det være håp. Men vil stille opp, når det gjelder å betale ut pengene, og ikke bare si det må gjøres? Hvem tar regningen?

I morgen avsluttes OL i Sotsji. Da kommer også Russland inn for fullt. Hittil har det vært helt umulig å spå utviklingen i Ukraina, nå er det verre enn noensinne. Torsdag var pessimismen enorm, i dag finnes det noen lyspunkt å glede seg til. Men det skal fremdeles enormt mye til om dette skal kunne vare.

Verre og verre i Kiev

Det er deprimerende nyheter vi får inn fra byen og landet vi er så glade i. Dødstallene er allerede så høye at ingen helt har oversikten. Olias mor, som jeg nettopp snakket med selv, siden Olia er på jobb, sier at alt nå er stengt. Alle sitter bare hjemme. Ingen tar sjansen på å gå ut på gaten, der folk skyter hverandre, som hun sier.

Olia har lagt igjen et kredittkort der nede de kan bruke om det kniper på pengene. Det er stolte mennesker, de bruker det aldri, og lever på søster Tanyas lille lønn. Nå sier moren det ikke er nødvendig med penger, siden butikkene er stengt. Og de butikkene som er åpne, har ingen varer. Det var en stund planer om at jeg skulle reise dit i morgen. – Det er godt du ikke reiser, sier moren.

I norske medier blir det ensidig presentert slik at det er Janukovitsj som er skurken. Det er han som er presidenten, han som representerer statsmakten. Det er alltid styggere når politiet skyter demonstranter enn når demonstranter skyter politimenn. Men vold er eskalerende, og ingen må få stå uimotsagt å si at dette er fredelige demonstranter. Det er nok av bilder der de slår opp brostein, forbereder molotovcoctailer eller likefrem står med skytevåpen. De har okkupert offentlige bygninger, de har brent og ødelagt.

Da EU gav sin hjelpepakke til Hellas ble det også demonstrasjoner i gatene. Også da tok norske medier i det store og hele demonstrantenes parti, avtalen fra EU og Tyskland var for tøff. Avtalen EU presenterte for Ukraina var atskillig tøffere, likevel ser det ut til at alle mener at denne burde Ukraina gå med på, og at demonstrantene har legitim grunn til å kreve presidenten avsatt, når han ikke gjorde det. For øvrig ble det ganske raskt slik at det ikke var denne avtalen som var hovedsaken, folk demonstrerte for å få avsatt Janukovitsj generelt.

Det samme gjaldt under oransjerevolusjonen i 2004. Den gang hadde demonstrantene legitim grunn, siden Janukovitsj og hans parti hadde jukset i valget. Den gang var også demonstrasjonene fredelige. Den gang kunne ikke Janukovitsj stå i mot. Det ble omvalg, og Janukovitsj tapte. Men det tok ikke mange årene før han ble tatt inn i varmen igjen, som statsminister under president Jusjtsjenko, helten og offeret fra oransjerevolusjonen. I 2010 vant Janukovitsj er demokratisk valg, der han ikke ble tatt i juks, og det er derfor han er president i dag. Neste valg kommer i januar 2015. Det er 10 måneder til. Kanskje kan det gå an å spørre hvorfor det er så nødvendig for opposisjonen å gå all inn, og kreve nyvalg øyeblikkelig? De som mener at Janukovitsj i denne konflikten har vært for steil, og ikke har villet inngå kompromiss, må da kunne se at fra ham har det i det minste vært bevegelse. Han har avsatt regjeringen, og tilbudt opposisjonslederne Klitsjko og Jatseniuk de viktigste posisjonene i en ny. Det er vanskelig å se hva slags bevegelse det har vært i opposisjonens krav. De har krevd nyvalg, og at presidenten går av, og de nekter å godta noe som helst annet.

Det gjør situasjonen svært deprimerende. Hva slags grunn er det til å tro at et nyvalg vil bli respektert? Hva om Janukovitsj vinner igjen? Hva om de østlige og sørøstlige delene av Ukraina ikke vil ha noe av at det skal bli en annen president enn han de har valgt, før perioden hans er over? Saken er at konstitusjonen og lov og rett for øyeblikket er satt til side. Et nytt valg nå vil ikke være legitimt. Det er ingen grunn for at de som er i mot det, skal gå med på det.

I vestlige regioner av Ukraina blir det allerede erklært uavhengighet fra Janukovitsj og hans parti. Det kan gå mot en umulig splittelse av Ukraina, som har som første paragraf i grunnloven at landet skal være suverent og uavhengig, og som andre at det skal være udelelig og ukrenkelig. Det er øst som har all industrien og økonomien, de vestlige delene har ikke mye å leve av, skal de klare seg selv. Det er heller ingen som ønsker en deling. En som virkelig vet hva han snakker om, forfatteren Amdrei Kurkov (Døden og pingvinen), skriver i en glimrende artikkel på BBC at «en fredelig tilbakeføring av makten til Janukovitsj i de Vest-Ukraina ikke lenger er mulig». Det skrev han 28. januar. Siden har det blitt betraktelig verre.

Det begynner å se vanskelig endatil med en teoretisk mulighet for en fredelig løsning på konflikten sånn den har utartet seg. Jeg satte lenge min lit til valget i januar neste år, om bare demonstrantene roet seg og alt roet seg frem til da, så kunne vi få et demokratisk valg, og få Janukovitsj avsatt da. Nå ser det ikke særlig mulig ut. Det har gått for langt, hatet er for stort på begge sider, og begge sider har gått over grenser det ikke er så lett å gå tilbake fra. Plutselig kan jo Janukovitsj finne på å annullere hele valget, han har jo alt å tape på det. Og ti måneder ser nå plutselig fryktelig lenge ut.

Men sånn som det er nå kan det heller ikke fortsette. Gårsdagens forsøk på våpenhvile holdt ikke engang et døgn. Det er ikke så rart, opposisjonslederne Klitsjko, Jatseniuk og Tsjagnybok har ingen kontroll på demonstrantene. Oppstanden lever nå sitt eget liv. Plutselig lever kanskje opprørspolitiet, Berkut, også sitt eget liv. De liker sikkert heller ikke å se kameratene sine bli drept, det blir personlig for dem også. Og hvem vet i det hele tatt hva slags kontroll Janukovitsj har over maktapparatet sitt.

Det er dystre, dystre tilstander. Forhåpentligvis er dette et bunnpunkt. Men når den triste sannheten skal sies, så er det lettere å se for seg hvordan dette kan bli verre, enn hvordan dette kan løses. Jeg tror ingen egentlig ønsket situasjonen vi har nå. Og ingen vet egentlig hvordan vi skal håndtere den. Mitt forslag er raskest mulig forsoning, og nedkjøling av konflikten. Folk bør ikke gå ned på uavhengighetsplassen. Politiet bør holde seg unna demonstrantene. Ingenting av dette virker særlig realistisk.

11. april har min kone og jeg flybillett til Kiev. Forhåpentligvis skjer det et under til den tid.

Olia snakker med sin mor i Kiev

I dag snakket min kone Olia med sin mor i sentrum av Kiev. Så langt er det sjelden de har kommet inn på urolighetene der nede, generelt er jeg mer interessert og følger nøyere med enn dem. Selv om de bor bare 15-20 minutter til fots fra uavhengighetsplassen der urolighetene foregår, så har Olias lille familie aldri vært der nede. De støtter ikke demonstrasjonene, og bryr seg ikke om dem.

Men nå er de engstelige. Det er 26 drepte melder mediene, bare det siste døgnet, og Olias mor sier det er langt flere alvorlig skadde på sykehusene. De bor ikke så langt fra militærsykehuset, eller det sykehuset der folkene fra politistyrkene blir lagt inn, der er det også mange som blir lagt inn. Det er ikke bare politiet som er voldelige.

Videre er det kjent mellom mediene at metrobanen er stengt. Det ødelegger forflytningsmulighetene for svært mange Kievianerne. Moren kan også melde at trafikken også praktisk talt er stengt, det er ingen biler i gatene. Barnehagene er også stengt. Det er tydelig at nå er det alvor. Myndighetene vil slå ned demonstrasjonene en gang for alle.

Olia sa ikke noe om hvordan dette er fremstilt i vestlige medier. Hun sa ikke at norske utenriksmyndigheter fordømmer ukrainske myndigheter og holder dem ansvarlige, og vurderer boikott av Ukraina, som også EU og kanskje USA gjør. For mor til Olia, som slett ikke er for Janukovitsj, men heller ikke har noen formening om avtalen han ikke skrev under med EU, så må det være rart at myndighetene våre så sterkt tar demonstrantenes parti. Demonstrantene demonstrerer liksom for demokrati og demokratiske rettigheter, men hva slags demokrati er det å kreve med makt at en demokratisk valgt president går av, fordi han har gjort et valg man ikke liker? Det er en demokratisk rettighet å demonstrere, men det er ikke en demokratisk rettighet å okkupere offentlige bygninger, kaste brostein og hjemmelagde brannbomber, og myrde politifolk. Demonstrantene har tatt loven i egne hender, og vi vestlige land støtter dem. Mor til Olia støtter dem ikke, og det er mange Ukraina som henne.

Det hadde vært fint om våre myndigheter lot være å se på Ukraina som en brikke i et spill. Det er mennesker som bor der, de fleste helt vanlige mennesker, som verken ønsker demonstrasjoner eller vold. De vil bare at tingene skal gå sin gang, sånn noenlunde, sånn som vanlig. Det gjelder om å roe situasjonen ned, og finne en løsning som gjør at demonstrantene kommer seg hjem, og Ukraina kommer i gjenge igjen og ting kan bli reparert. Det skjer ikke, ved at vår utenriksminister Brende krever at Janukovitsj skal gå av og skrive ut nyvalg. Det er helt urealistisk, og skjerper bare frontene. Det er heller ikke sikkert de som støtter Janukovitsj synes det er helt greit at de voldelige demonstrantene får viljen sin. Hva er det som gjør at det neste valget skal bli respektert?

Krisen er dyp, og den blir dypere. Foreløpig ser det ikke ut som noen er særlig interessert i å løse den. Det er bare forskjellige grupper som kjemper om makten i Ukraina, med de midler som er tilgjengelig, og blant disse gruppene er også EU og USA. Det er vanskelig å få øye på noen som virkelig ønsker fred og ro i Ukraina. Det måtte være mor til Olia, og de som er som henne. De som ikke engasjerer seg så mye i sakene, men ønsker at de skal ta slutt så det vante, vanskelige livet kan gå sin gang.

Med Olia går det ganske fint, men hun blir provosert over hva vestlige medier, kommentatorer og politikere kan få seg til å si om landet hennes. Hun har heller ingenting til overs for opposisjonspolitikerne eller den voldelige delen av demonstrantene, og det er heller ikke så rart, når man setter seg lite grann inn i hva de står for. Så det er virkelig en umulig situasjon. Janukovitsj er forferdelig, men det kan veldig godt hende at alternativene er verre. Jeg håper det går bra med byen og landet vi er så glade i.