I dag snakket min kone Olia med sin mor i sentrum av Kiev. Så langt er det sjelden de har kommet inn på urolighetene der nede, generelt er jeg mer interessert og følger nøyere med enn dem. Selv om de bor bare 15-20 minutter til fots fra uavhengighetsplassen der urolighetene foregår, så har Olias lille familie aldri vært der nede. De støtter ikke demonstrasjonene, og bryr seg ikke om dem.
Men nå er de engstelige. Det er 26 drepte melder mediene, bare det siste døgnet, og Olias mor sier det er langt flere alvorlig skadde på sykehusene. De bor ikke så langt fra militærsykehuset, eller det sykehuset der folkene fra politistyrkene blir lagt inn, der er det også mange som blir lagt inn. Det er ikke bare politiet som er voldelige.
Videre er det kjent mellom mediene at metrobanen er stengt. Det ødelegger forflytningsmulighetene for svært mange Kievianerne. Moren kan også melde at trafikken også praktisk talt er stengt, det er ingen biler i gatene. Barnehagene er også stengt. Det er tydelig at nå er det alvor. Myndighetene vil slå ned demonstrasjonene en gang for alle.
Olia sa ikke noe om hvordan dette er fremstilt i vestlige medier. Hun sa ikke at norske utenriksmyndigheter fordømmer ukrainske myndigheter og holder dem ansvarlige, og vurderer boikott av Ukraina, som også EU og kanskje USA gjør. For mor til Olia, som slett ikke er for Janukovitsj, men heller ikke har noen formening om avtalen han ikke skrev under med EU, så må det være rart at myndighetene våre så sterkt tar demonstrantenes parti. Demonstrantene demonstrerer liksom for demokrati og demokratiske rettigheter, men hva slags demokrati er det å kreve med makt at en demokratisk valgt president går av, fordi han har gjort et valg man ikke liker? Det er en demokratisk rettighet å demonstrere, men det er ikke en demokratisk rettighet å okkupere offentlige bygninger, kaste brostein og hjemmelagde brannbomber, og myrde politifolk. Demonstrantene har tatt loven i egne hender, og vi vestlige land støtter dem. Mor til Olia støtter dem ikke, og det er mange Ukraina som henne.
Det hadde vært fint om våre myndigheter lot være å se på Ukraina som en brikke i et spill. Det er mennesker som bor der, de fleste helt vanlige mennesker, som verken ønsker demonstrasjoner eller vold. De vil bare at tingene skal gå sin gang, sånn noenlunde, sånn som vanlig. Det gjelder om å roe situasjonen ned, og finne en løsning som gjør at demonstrantene kommer seg hjem, og Ukraina kommer i gjenge igjen og ting kan bli reparert. Det skjer ikke, ved at vår utenriksminister Brende krever at Janukovitsj skal gå av og skrive ut nyvalg. Det er helt urealistisk, og skjerper bare frontene. Det er heller ikke sikkert de som støtter Janukovitsj synes det er helt greit at de voldelige demonstrantene får viljen sin. Hva er det som gjør at det neste valget skal bli respektert?
Krisen er dyp, og den blir dypere. Foreløpig ser det ikke ut som noen er særlig interessert i å løse den. Det er bare forskjellige grupper som kjemper om makten i Ukraina, med de midler som er tilgjengelig, og blant disse gruppene er også EU og USA. Det er vanskelig å få øye på noen som virkelig ønsker fred og ro i Ukraina. Det måtte være mor til Olia, og de som er som henne. De som ikke engasjerer seg så mye i sakene, men ønsker at de skal ta slutt så det vante, vanskelige livet kan gå sin gang.
Med Olia går det ganske fint, men hun blir provosert over hva vestlige medier, kommentatorer og politikere kan få seg til å si om landet hennes. Hun har heller ingenting til overs for opposisjonspolitikerne eller den voldelige delen av demonstrantene, og det er heller ikke så rart, når man setter seg lite grann inn i hva de står for. Så det er virkelig en umulig situasjon. Janukovitsj er forferdelig, men det kan veldig godt hende at alternativene er verre. Jeg håper det går bra med byen og landet vi er så glade i.
En helt grei blogg 