Det er deprimerende nyheter vi får inn fra byen og landet vi er så glade i. Dødstallene er allerede så høye at ingen helt har oversikten. Olias mor, som jeg nettopp snakket med selv, siden Olia er på jobb, sier at alt nå er stengt. Alle sitter bare hjemme. Ingen tar sjansen på å gå ut på gaten, der folk skyter hverandre, som hun sier.
Olia har lagt igjen et kredittkort der nede de kan bruke om det kniper på pengene. Det er stolte mennesker, de bruker det aldri, og lever på søster Tanyas lille lønn. Nå sier moren det ikke er nødvendig med penger, siden butikkene er stengt. Og de butikkene som er åpne, har ingen varer. Det var en stund planer om at jeg skulle reise dit i morgen. – Det er godt du ikke reiser, sier moren.
I norske medier blir det ensidig presentert slik at det er Janukovitsj som er skurken. Det er han som er presidenten, han som representerer statsmakten. Det er alltid styggere når politiet skyter demonstranter enn når demonstranter skyter politimenn. Men vold er eskalerende, og ingen må få stå uimotsagt å si at dette er fredelige demonstranter. Det er nok av bilder der de slår opp brostein, forbereder molotovcoctailer eller likefrem står med skytevåpen. De har okkupert offentlige bygninger, de har brent og ødelagt.
Da EU gav sin hjelpepakke til Hellas ble det også demonstrasjoner i gatene. Også da tok norske medier i det store og hele demonstrantenes parti, avtalen fra EU og Tyskland var for tøff. Avtalen EU presenterte for Ukraina var atskillig tøffere, likevel ser det ut til at alle mener at denne burde Ukraina gå med på, og at demonstrantene har legitim grunn til å kreve presidenten avsatt, når han ikke gjorde det. For øvrig ble det ganske raskt slik at det ikke var denne avtalen som var hovedsaken, folk demonstrerte for å få avsatt Janukovitsj generelt.
Det samme gjaldt under oransjerevolusjonen i 2004. Den gang hadde demonstrantene legitim grunn, siden Janukovitsj og hans parti hadde jukset i valget. Den gang var også demonstrasjonene fredelige. Den gang kunne ikke Janukovitsj stå i mot. Det ble omvalg, og Janukovitsj tapte. Men det tok ikke mange årene før han ble tatt inn i varmen igjen, som statsminister under president Jusjtsjenko, helten og offeret fra oransjerevolusjonen. I 2010 vant Janukovitsj er demokratisk valg, der han ikke ble tatt i juks, og det er derfor han er president i dag. Neste valg kommer i januar 2015. Det er 10 måneder til. Kanskje kan det gå an å spørre hvorfor det er så nødvendig for opposisjonen å gå all inn, og kreve nyvalg øyeblikkelig? De som mener at Janukovitsj i denne konflikten har vært for steil, og ikke har villet inngå kompromiss, må da kunne se at fra ham har det i det minste vært bevegelse. Han har avsatt regjeringen, og tilbudt opposisjonslederne Klitsjko og Jatseniuk de viktigste posisjonene i en ny. Det er vanskelig å se hva slags bevegelse det har vært i opposisjonens krav. De har krevd nyvalg, og at presidenten går av, og de nekter å godta noe som helst annet.
Det gjør situasjonen svært deprimerende. Hva slags grunn er det til å tro at et nyvalg vil bli respektert? Hva om Janukovitsj vinner igjen? Hva om de østlige og sørøstlige delene av Ukraina ikke vil ha noe av at det skal bli en annen president enn han de har valgt, før perioden hans er over? Saken er at konstitusjonen og lov og rett for øyeblikket er satt til side. Et nytt valg nå vil ikke være legitimt. Det er ingen grunn for at de som er i mot det, skal gå med på det.
I vestlige regioner av Ukraina blir det allerede erklært uavhengighet fra Janukovitsj og hans parti. Det kan gå mot en umulig splittelse av Ukraina, som har som første paragraf i grunnloven at landet skal være suverent og uavhengig, og som andre at det skal være udelelig og ukrenkelig. Det er øst som har all industrien og økonomien, de vestlige delene har ikke mye å leve av, skal de klare seg selv. Det er heller ingen som ønsker en deling. En som virkelig vet hva han snakker om, forfatteren Amdrei Kurkov (Døden og pingvinen), skriver i en glimrende artikkel på BBC at «en fredelig tilbakeføring av makten til Janukovitsj i de Vest-Ukraina ikke lenger er mulig». Det skrev han 28. januar. Siden har det blitt betraktelig verre.
Det begynner å se vanskelig endatil med en teoretisk mulighet for en fredelig løsning på konflikten sånn den har utartet seg. Jeg satte lenge min lit til valget i januar neste år, om bare demonstrantene roet seg og alt roet seg frem til da, så kunne vi få et demokratisk valg, og få Janukovitsj avsatt da. Nå ser det ikke særlig mulig ut. Det har gått for langt, hatet er for stort på begge sider, og begge sider har gått over grenser det ikke er så lett å gå tilbake fra. Plutselig kan jo Janukovitsj finne på å annullere hele valget, han har jo alt å tape på det. Og ti måneder ser nå plutselig fryktelig lenge ut.
Men sånn som det er nå kan det heller ikke fortsette. Gårsdagens forsøk på våpenhvile holdt ikke engang et døgn. Det er ikke så rart, opposisjonslederne Klitsjko, Jatseniuk og Tsjagnybok har ingen kontroll på demonstrantene. Oppstanden lever nå sitt eget liv. Plutselig lever kanskje opprørspolitiet, Berkut, også sitt eget liv. De liker sikkert heller ikke å se kameratene sine bli drept, det blir personlig for dem også. Og hvem vet i det hele tatt hva slags kontroll Janukovitsj har over maktapparatet sitt.
Det er dystre, dystre tilstander. Forhåpentligvis er dette et bunnpunkt. Men når den triste sannheten skal sies, så er det lettere å se for seg hvordan dette kan bli verre, enn hvordan dette kan løses. Jeg tror ingen egentlig ønsket situasjonen vi har nå. Og ingen vet egentlig hvordan vi skal håndtere den. Mitt forslag er raskest mulig forsoning, og nedkjøling av konflikten. Folk bør ikke gå ned på uavhengighetsplassen. Politiet bør holde seg unna demonstrantene. Ingenting av dette virker særlig realistisk.
11. april har min kone og jeg flybillett til Kiev. Forhåpentligvis skjer det et under til den tid.
En helt grei blogg 
Interessant lesing. Har svigerdatter fra Kiev. Kjenner igjen mye av det du skriver.
Ja, det er synd den siden ikke kommer frem i det hele tatt. Alle ukrainere som slipper til i norske medier virker å være fra de vestlige delene, i hvert fall støtter de opp om bildet av at opptøyene har bred støtte blant den ukrainske befolkningen, og at skylden ligger alene hos Janukovitsj. Min kone blir provosert av det, og blir regelrett sint når hun ser demonstranter hogge opp brostein i den vakre byen hennes. Den siden av saken kommer overhodet ikke frem.
Jeg synes det er skummelt, for jeg mener Russland har et poeng når de hevder demonstrantene blir oppildnet av vestlige medier og politikere. Også demonstrantene må roe seg, skal det være det minste håp om fredelig løsning. Folk bør ikke oppsøke uavhengighetsplassen, når spenningen er så stor som nå. Foreløpig kan man være rimelig trygg om man oppholder seg andre steder i byen, eller andre steder i landet. Men hvem vet hvor lenge det vil være slik.
Dette synet må i det minste med i debatten, så våre politikere har litt bedre grunnlag for å uttale seg og gjøre sine valg. Vår utenriksminister Børge Brende mente for eksempel at Janukovitsj hadde ansvaret, måtte gå av og skrive ut nyvalg. Han skulle nok da være møtt med spørsmål om hvilket demokratisk prinsipp som ligger bak dette. Nå støtter han jo demonstranter som vitterlig er voldelige, og som vitterlig okkuperer og ødelegger, og det på grunn av de mener Janukovitsj ikke skrev under en avtale de mente han burde skrive under. Han bør også få spørsmålet om ikke avtalen Janukovitsj gjorde med Russland, var bedre enn den EU hadde å tilby. Russland tilbød mer penger, og bedre betingelser, og store deler av Ukrainas befolkning har tettere bånd til Russland, enn til EU. Skal vi ikke ta hensyn til dem?
Også menneskerettighetsgrupper som Human rights watch og Helsingforskomiteen mener Janukovitsj har skylden og den vestlige verden må «legge press» på ham for å løse krisen. Jeg mener de må være litt forsiktige, for det kan skyve Ukraina like inn i fanget på Russland. De ser jo at de blir urettferdig behandlet av oss i vesten. At vi kan presentere hva avtale vi vil med dem, og kreve at de skal skrive under på den, og mene demonstranter kan gjøre som de vil for å demonstrere mot dem.
Situasjonen er ute av kontroll. Det er virkelig farlige ting som kan skje videre. Vi bør være ytterst forsiktige med å fyre opp stemningen ytterligere. Og vi bør kanskje gjøre noe med instinktet vårt, som sier at alle som går ut i gatene for å demonstrere mot noe har en god sak og fortjener vår støtte. Det er veldig mye å være i mot i Ukraina, og veldig lett å forstå frustrasjonen til demonstrantene, men sånn som dette foregår nå, er det ikke veien å gå. Veien man nå har gitt seg inn på leder til katastrofen. Resten av verden bør forsøke å stanse ferden, ikke gi gass.
Interessant og godt skrevet. Er enig i mye av det, men uavhengig om man er enig i hva norske medier og norske myndigheter skriver og uttaler: begge sider er ansvarlig for den eskalerende volden, men statsmakt som skyter og dreper mengder av sitt eget folk har mistet sin legitimitet. En ting er at pøbel etc skyter og dreper, det er ille nok, men en statsmakt har åpenbart større ansvar enn enkeltindivider. En regjeringen kan bare ikke ta i bruk slike virkemidler, og samtidig mene at ting må roe seg slik at «livet kan gå videre som før». Selv om presidenten er valgt demokratisk: Ukraina befinner seg i en borgerkrigssituasjon. Da er det neppe bare å vente på at spenningen skal avta og at landet skal komme i gjenge igjen. Men: helt klart at det ikke er noen åpenbar utvei av denne forferdelige situasjonen.
Nei, og jeg tror ikke et ev. nyvalg vil løse problemene.
Huff, jeg vil ikke bli tatt til inntekt for Janukovitsj og metodene han bruker. Han er ufølsom, han er forferdelig å ha som president for et land, og han bruker sin politiske makt til å berike seg selv. Det siste er et uttrykk jeg låner av Kurkov, forfatteren jeg nevner i innlegget. Men sånn er alle politikere i Ukraina, også de som nå liksom skal lede demonstrantene, de som er i opposisjonen. Og enda så farlig det er å skrive på internett, der alle tenker sitt, så vil jeg her forsvare regimet alle andre fordømmer. Jeg målbærer her – tror jeg – et syn som ganske mange ukrainere, og enda flere russere, står for. Det er interessant å høre når representanter for russiske styresmakter slipper til, som oftest på BBC, eller når russiske medier intervjuer representanter for demonstrantene. Slike intervju finnes på Youtube, men jeg har ikke sett på på en stund. Russerne mener mye av det samme som jeg skriver, at demonstrantene også har sin del av ansvaret, og at vestlige land dømmer veldig ensidig i konflikten. Vi i vesten mener russerne er part i saken, og har egoistiske ønsker, de ønsker makt og innflytelse over Ukraina. Men det gjør nå vitterlig vi i vesten også. Det er ganske karakteristisk at ingen viser vilje eller evne til å forstå hverandres argument. Russerne påpekte i dag på BBC at de tenkte kanskje EU var litt snurt siden de ikke fikk en avtale med Ukraina, og at det har påvirket EUs holdning gjennom hele konflikten. Har ikke Russland et poeng i dette? Er det ikke en ganske legitim tanke at russiskvennlige i Ukraina og ellers, mener at EU og USA ønsker en hvilken som helst annen statsleder enn Janukovitsj, koste hva det koste vil, sånn at Ukraina på nytt kan drive mot Europa og vesten, og vår innflytelse? Slik sett blir disse sanksjonene som nå er innført ikke så vakre, som de ellers kunne vært. Vakre ord som demokrati og menneskerettigheter blir brukt som dekke for det egentlige ønske om makt.
Kanskje. Jeg tror mange politikere og andre i vesten er oppriktig bekymret for det som skjer, men det kan godt tenkes at vel så mange russere og ukrainskrussere mener det stinker av sånn vi oppfører oss, og at det her bare er å vise oss fingeren og sørge for seg selv. Det er litt kald krig også over dette, synes jeg, med vesten som forsøker å sette inn sine folk i russisk – eller den gang sovjetrussiske – regimer. Eller kanskje går jeg langt her. Uansett mener jeg dette er noe som hører hjemme i debatten, og som trengs når vi skal forstå kreftene i konflikten.
Så til det du skriver om en statsmakt som skyter eget folk mister sin legitimitet. Huff, igjen, det er grusomt og uopprettelig, og det vi her diskuterer teoretisk og prinsipielt, gjelder liv og død i Kiev. Samtidig har statsmakten også i oppgave å beskytte befolkningen. Og politiet i Ukraina begynte vitterlig med vannkanoner, tåregass og gummikuler, sånn også politiet i vesten gjør det – som også den russiske politikeren i dag på BBC påpekte. Men hva da, når politistyrkene blir stilt overfor hærlignende demonstranter som skyter med skarpt mot dem? Og som beveger seg opp mot nasjonalforsamlingen? Og som har brutt seg inn i lokalene til partiet til presidenten, og drept en kontorarbeider der? Det er lett å si at ansvaret ligger hos Janukovitsj, men ikke så lett å si nøyaktig hvor han skulle gjort noe annerledes. Det er i hvert fall ikke åpenbart. Det borgerlignende tilstander, som du skriver. Da skyter man med skarpt.
Og situasjonen eskalerer. I nyhetssendingene i dag er det mange som fyrer opp under stemningen. Det er veldig naturlig, scenene er grusomme, og ukrainerne hadde Janukovitsj langt oppe i halsen lenge før disse tingene, og ingen kan vel la seg la være å gripe av vanlige mennesker som blir båret sårede og døde inn i et helt vanlig hotell for umulig behandling. Det er forferdelig, og langt forbi forferdelig, selvsagt er det edelt og flott med norskukrainerne som i dag på nyhetene ville reise ned og hjelpe til. Likevel tror jeg den triste og deprimerte tonen til mor til min ukrainske kone er det som må til. Tiden er ikke inne til å kjempe, men til å gråte. Dessverre ser det nå ut til at ikke noe av det vil hjelpe noe særlig. Vi er veldig, veldig glad i Ukraina, og lider over det som nå skjer med det.