Krim i spill

I dag kom meldinger om at også på Krim er det demonstrasjoner. Også der er det i hovedstaden, Simferopol, og også der er det et dødsfall, om enn dødsfallet skyldes et hjerteinfarkt, og ikke noe drap. Men det viser noe av spenningen som er i Ukraina nå om dagen, en spenning mange i gledesrusen over at demonstrantene vant frem og Janukovitsj er fjernet, overser. Det er ikke alle som mener det nye regimet er så mye mer legitimt enn det gamle, og disse lar seg provosere av vestens innblanding med sitt snakk om «demokrati» og «menneskerettigheter» i hermetegn. I deres øyne er det et maktspill, og i dette maktspillet bruker vestlige stormakter, ukrainske nasjonalister og de gjenstående partiene i parlamentet, Verhovnaja rada, demokrati og menneskerettigheter som dekke for egne ambisjoner, og som spett for å hakke seg inn til makten. Jeg vet ikke hvilket bilde som passer best. At de mener det oppriktig er i alle fall vanskelig å tro, tatt i betraktning alt som har hendt den siste tiden.

På Krim bruker ikke demonstrantene demokrati og menneskerettigheter til å flotte seg med. De protesterer åpent og ærlig for at de er i mot det som har skjedd i Kiev, de er i mot regimet der, og de ønsker seg heller Russland. Nå hadde det tatt seg ut om Russland tok demonstrantenes protester på alvor, og overtok makten på Krim. Parallellene ville vært mange og slående. Det er en liten gruppe demonstranter som reiser til hovedstaden for å protestere, og etter å ha gjort det en stund, blir det plutselig til at disse representerer folket, og folkets ønske er jo noe man skal respektere i en moderne, demokratisk verden. I vesten og i resten av Ukraina vil man sikkert si at demonstrasjonene er initiert og stimulert av Russland selv, de har vært fullt klar over hva de har å tjene på dem. Til dette har Russland det fabelaktige forsvar at det er sannelig demonstrasjonene i Kiev også. Både USA og Kiev har hatt høyerestående politikere og byråkrater til å snakke med både demonstrantene og til lederne deres. USA er sågar tatt i en pinlig telefonlekkasje, der de uttaler at de ønsker Jatseniuk som statsminister, noe de også nå har fått.

Dette kan se litt spøkefullt ut, men det er et par ting som gjør Russlands vei for å få makten på Krim enklere enn majdandemonstrantenes vei for å få makten i Kiev. Viktig her er at styret i Kiev knapt har noen kontroll over Krim overhodet. Om Russland bestemmer seg for at Krim er vårt, så har Ukraina ingen maktmidler å sette inn. Verken politi eller hærstyrker på Krim vil følge ordre fra sentralmakten i Kiev. Det ukrainske regimet kan ikke stille opp med annet enn spede motdemonstrasjoner. Ganske annerledes enn maktapparatet Janukovitsj disponerte for å ta seg av demonstrantene i Kiev.

Krim er en autonom republikk i Ukraina, med stor grad av selvstyre, og lite til overs for alt som er ukrainsk. De er russiske, og føler seg russiske. I alt utenom det lille faktum at de ble gitt som bursdagsgave av Khrusjtsjov fra den russiske sovjetrepublikken til den ukrainske, i 1954, som feiring av foreningen av Russland og Ukraina i 1654, så er også Krim russisk. Det er ukrainsk nærmest ved en feil, som følge av at det den gang i 1954 ikke spilte noen egentlig rolle om hva Krim hørte til, siden alt var Sovjetunionen og ble styrt fra Moskva uansett. Khrusjtsjov var betegnende nok selv ukrainer, så det kostet nok ikke ham mye å gi sitt land litt ekstra.

Situasjonen er ekstra pikant ved at Russland har Svartehavsflåten sin der. Det er en enorm flåte, og russerne har ikke noe alternativ. Skal de ha tilgang på Svartehavet, må de ha det fra Krim, for langs den russiske kysten fra Sotsji og oppover, er ikke vannet dypt nok. Og de kan ikke godt trekke hele denne flåten her opp til Østersjøen, Murmansk eller Vladivostok. Svartehavet er viktigst for Russland som stormakt. Det er derfra det skjer. Så at de har hatt denne sin viktigste flåte i en by hos lillebror, har vært en forferdelig plage siden 1991. Det gjør Russland avhengig av Ukraina, og gjør at Ukraina har et meget godt kort å spille på når de skal forhandle frem gassavtaler.

På toppen har vi at Russlands president heter Vladimir Putin. Han har store tanker om seg selv og sin rolle i historien. Han vil gjøre Russland til en stormakt, og seg selv til en av de store statslederne. I historien har alle store statsledere tatt til seg litt land. Man gjør riket større, mektigere. Her har Putin kanskje fått en helt uventet mulighet for faktisk å få dette til, og det med et så viktig område som Krim. Det er bare å få i gang noen demonstasjoner, se det litt an, og kanskje dukker det opp en mulighet for å forsyne seg. Det vil være en langt større seier, enn å få ulydige og ustyrlige Ukraina med i handelsforbundet han har tenkt ut. Å gi slipp på Ukraina sparer også Russland for både penger og problemer. De trenger ikke bruke 15 milliarder dollar på usikre, ukrainske statsobligasjoner, og de står selv fritt til å velge hvorvidt de skal subsidiere Ukrainas gasspris. Sånn som ukrainerne nå har oppført seg, kan de kanskje ikke vente så altfor mye velvilje fra russerne. De kan ikke velge vesten, uten å velge vekk Russland.

Det er langt fra sikkert det går som jeg her har skissert. Det er ikke engang sikkert det er sannsynlig. Det er jo en del problemer med å overta Krim som jeg ikke har nevnt. For eksempel vil det internasjonale samfunnet blir rabiat. Ikke fordi kravet om russisk styre av Krim er så lite legitimt, men fordi det vil gjøre Russland mektigere, og det tåler ikke USA. Sånn er det. Storpolitikk pleier å trumfe legitime krav i den voksne verden. Makt trumfer alt.

Putins første uttalelse etter at Janukovitsj forsvant og det midlertidige styret overtok makten i Ukraina, var å sette i gang en militærøvelse med var det 150 000 soldater. For å sjekke om styrkene er i beredskap. Det ramler meg i hodet en litt spesiell uttalelse fra USAs president Barack Obama i helgen, der han litt merkelig og veldig tidlig uttalte at russisk bruk av militærmakt ville få konsekvenser. Visste han her noe? Er det USAs etterretning som har snappet opp informasjoner om Russlands kommende øvelse? Det er rasling med sverdene på begge sider, det er en maktkamp. Jeg mener det er er feil å utpeke helter og skurker i denne maktkampen. De kjemper alle for egne interesser.

Demonstrantene på Maidan har satt i gang krefter som ingen har kontroll over. Mitt inntrykk nå er at situasjonen langt fra er stabil, og at verken det midlertidige regimet eller det kommende valget er i stand til å samle landet. Mange i Ukraina ser på Russland som den eneste redningen, fra kaoset og udugeligheten som hele tiden er i Ukraina. Vestlige politikere og medier forsøker å få det til å se ut som om Russland er en del av problemet. Her har de mange ukrainere helhjertet med seg. Og her ser vi litt av hvor vanskelig det er å få til forsoning. Ukraina har begitt seg ut på en farlig vei, der det ikke lenger er sikkert landet vil bestå som vi kjenner det i dag.

Advertisements

One comment on “Krim i spill

  1. Aud Irene sier:

    Igjen takk for en interessant artikkel som belyser problemene i Ukraina. Trist hvis landet splittes.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s