«Vi er her for å opprettholde orden. Vi vil møte flyene med et vennlig smil.»

Det går rasende raskt for seg i Ukraina for tiden. Det er ennå ikke en uke siden Janukovitsj forlot Kiev. Forrige fredag satt han sammen med representanter for opposisjonen og for uavhengighetsplassen, og med utenriksministere fra EU, og kom frem til en avtale som hadde som viktigste ingrediens nyvalg i desember. Representantene for opposisjonen var Klitsjko, Jatseniuk og Tsjehnybok, tre karer som har fått forandret livssituasjonen sin i det siste. Jatseniuk er blitt statsminister, Klitsjko forsøker å bygge seg opp til å bli en troverdig presidentkandidat, og Tshehnybok er for øyeblikket ute av bildet.

Det samme er Janukovitsj, for øvrig. Han har nå dukket opp et sted i Russland, antagelig i Barvikha, stedet for avdankede statsledere og tvilsomme rikfolk. Derfra hevder han fortsatt å være Ukrainas president, noe som konstitusjonelt kanskje er holdbart å mene, måten det nåværende, midlertidige regimet grep makten på, har ikke noen dekning i noen lov, men de har sluppet unna med det, er nokså anerkjent av Ukraina og verden, og dermed er det slik. At Janukovitsj fremdeles forsøker seg på å være president, gjør at man kan lure på om han har helt god kontakt med virkeligheten. Han vil være i godt selskap med mange nålevende og historiske statsledere om han mister kontakten med den.

Majdan har gjort en god jobb med å ta kontroll over historien, nyhetsformidlingen og selveste sannheten om Ukrainas utrolige omkalfatring. Janukovitsj’ parti, Regionspartiet, er satt helt ut av spill, og tidligere støttepersoner kappes om å distansere seg fra ham. Det skal godt gjøres om hans maktbase skal klare å bygge opp en ny kandidat til valget allerede i mai. De ligger nede for telling. Fedrelandspartiet, der Julia Timosjenko er leder, Oleksander Turtsjynov nestleder og Aresenyj Jatseniuk parlamentarisk leder har kuppet makten. De tre nevnte er i omvendt rekkefølge fungerende statsminister, fungerende president og sannsynlig presidentkandidat. Det var dette partiet som hadde makten mellom 2004 og 2010, og som forsynte seg grovt av landets budsjetter i den perioden, og pådro landet en voldsom utenlandsgjeld som førte landet ut i et uføre det fremdeles er i etter finanskrisen, og som av ganske forståelige grunner tapte valget i 2010. Nå distanserer de seg helt fra sin tidligere historie, og går glatt inn i rollen som «folkets representanter» og de som skal lede landet den vanskelige og nødvendige veien mot en ny tid. Siden det er vanskelig å få øye på alternativer, kan det godt hende de vil klare det. De har en mektig partiorganisasjon og mektige venner, og de disponerer viktige maktposisjoner frem til valget. Klarer de å velte skylden for landets problemer på Janukovitsj og hans korrupte venner, noe det er skapt god grobunn for å gjøre, så kan de kanskje slippe unna med noen av de upopulære beslutningene de vil bli tvunget til å ta allerede før makten er sikret gjennom valget.

Samtidig er det oppstått et maktvakuum, og en slags følelse av at lovløse tilstander nå er lov. Demonstrantene på uavhengighetsplassen forsøker å gjøre et positivt poeng av at politiet ikke lenger er synlig, elitepolitiet Berkut er oppløst, og at det nå er vanlige sivile som patruljerer gatene og sørger for lov og orden. Jeg husker selv da jeg var i St. Petersburg første gang, og den forferdelige følelsen av at politiet der var noe å være redd for, at de ikke ville deg noe godt, og at de var noe man skulle unngå, selv om man havnet i problemer. Politiet i Kiev og generelt i Ukraina kan på ingen måte sammenlignes med dette. Men de representerte statsmakten, også under en leder som Janukovitsj, og de var korrupte, som veldig, veldig mange er på alle trinn av den ukrainske rangstigen. Likevel er et slikt halvveis politi klart å foretrekke fremfor de selvutnevnte lovens voktere som nå patruljerer gatene. Det er kort vei herfra, til at det er den sterkestes rett som gjelder.

Summen av dette er at det er blitt farlig fritt frem for dem som klarer å samle en gjeng sterkere enn andre gjenger. Dette blir utnyttet på Krim, der det også har gått farlig fort for seg de siste dagene. I begynnelsen av uken var det antydninger til at det kunne bli problematisk på Krim, onsdag kveld skrev jeg en post om det (Krim i spill, postet 27. februar, det bikket midnatt før den var ferdig), og siden det er allerede parlamentsbygningen i Simferpol i likhet med mange andre offentlige bygninger okkupert, og det russiske flagget er heist der. I dag ble også flyplassen okkupert, først i Simferopol, så i Sevastopol. Også der er det russiske flagget heist. Okkupantene kan berolige med at «vi gjør det for å opprettholde lov og orden», og forsikre om at flytrafikken vil gå som normalt. Flyene vil bli møtt med et vennlig smil, som de sier.

Vi vil møte alle flyene med et vennlig smil. (Okkupantene av flyplassen i Simferopol, i en melding)

Det er all grunn til uro. Alle skjønner utmerket godt at det ikke er noe særlig å fly til en flyplass der inntrengere har tatt over kontrollen, om enn de er aldri så vennlige i smilene sine. Den smått sarkastiske uttalelsen er kanskje en hilsen til Kievs okkupanter, som også hele tiden har forsikret om at de gjør det i gode hensikter, og også hele tiden sier de skal holde lov og orden. Men bare det at sivile tar over det som skal være statsmaktens oppgave, viser at i Ukraina er lov og orden for tiden satt til side.

På Krim er dette veldig tydelig. Det er uklart hvor involvert Russland er, de spiller sine kort godt, og tabber seg ikke ut ved å bli avslørt i telefonavlytting og ved offentlige besøk, som det hender USA og EU gjør. Russland holder kortene til brystet, og spiller ikke ut trumfen før de er sikre på å vinne noe med den. Jeg tror Russland for tiden har mer kontroll over Krim enn Ukraina har, Moskva har mer innflytelse enn Kiev, for det nye regimet i Kiev opptrer i et vakuum, og har ikke full legitimitet. Det er mange i Ukraina som mener de ikke er de rette til å sitte der, og på Krim har de knapt støtte overhodet i den russiske majoriteten av befolkningen. Det hjelper ikke å kommandere og beordre, når ordren ikke blir fulgt, som også Janukovitsj smertelig har fått erfare.

Videre har det nye regimet med tung overvekt fra Fedrelandspartiet overtatt et land der Janukovitsj i fire år har kunnet plassere sine folk i viktige posisjoner. Selv om det for tiden foregår et kappløp om å komme seg lengst mulig vekk fra forbindelsen med den falne presidenten, for å posisjonere seg til nye lukrative stillinger i nye tider, så er det ikke slik at disse på et øyeblikk blir vennlige til erkefiendene i Fedrelandspartiet. Det er et meget svart regime som sitter i Kiev nå, Ukraina har en svak statsmakt, og de vil neppe ha styrken til å møte en truende situasjon på Krim med fasthet.

De smått symbolske, men likevel betydningsfulle okkupasjonene av viktige bygninger og infrastruktur som parlamentsbygningen og flyplasser, understreker. Det sender en melding til Kiev: «Vi kan gjøre hva vi vil, og dere kan ikke gjøre noen ting for å stoppe det». Adressaten er tydelig, men avsender er ukjent. Er det virkelig frivillige militsgrupper, som de utgir seg for å være, eller står det en større kjempe bak der?

Russland er bundet av en avtale fra 1994, der de respekterer Ukrainas integritet og nåværende grenser i bytte mot hele Ukrainas atomvåpenarsenal. Den avtalen vil ikke Russland bryte, uten å være helt sikker på å lykkes med det. Men om Krim kommer seilende til dem, vil ikke Russland la sånne gamle avtaler underskrevet av en forfyllet president hindre dem i ta i mot. Garantier og avtaler har det med å slutte å gjelde når mektige aktører har fordel av det. Ukraina har jo glatt satt til siden sin egen konstitusjon siste uken, og blitt applaudert av det internasjonale samfunn. Så eventuelle protester vil klinge litt hult, i hvert fall i russiske ører.