Forferdelig i Kiev

Om tre dager begynner vinterferien min. Jeg hadde tenkt å reise til Kiev, jeg er nysgjerrig på hva det som foregår der ned, og jeg har lyst til å være der mens det skjer. Heldigvis kjøpte jeg ikke billett. Det som nå foregår er svært ubehagelig, og det er ikke lenger trygt at dette vil gå bra. Det burde kanskje vestlige medier og vestlige politikere begynne å ta inn over seg.

Det er en maktkamp som foregår i Kiev. I den står det ukrainske folket mot de ukrainske styresmakter. Eller, det er feil å si demonstrantene representerer folket. Det er fremdeles en liten gruppe demonstranter i en liten del av byen, og de har små sjanser til å få med seg resten av folket. Det ble en stund truet med generalstreik. Det er en tom trussel. Det er ikke nok folk som er nok engasjert til det. Dette er ikke noen ny fløyelsrevolusjon, som vi fikk det i 1989 med kommunismens fall i Øst-Europa, og i 1991, med Sovjetunionens oppløsning og kommunismens fall der også. Den gang var det massedemonstrasjoner og generalstreik. Den gang var det et regime som styrte et folk som ikke lot seg styre. Det har vi ikke nå i Ukraina.

Så den egentlige maktkampen står ikke mellom demonstrantene og regimet. Det foregår også en storpolitisk maktkamp mellom USA og EU på den ene siden, og Russland på den andre. I denne er Ukraina bare en brikke. Det er et spill som minner om den gamle krigens dager. Det er viktigere å ha en vennlig statsleder for vår side, enn at statslederen skal være god for landet han leder. I Ukraina er Janukovitsj pro Russland. Ergo er USA og EU mot Janukovitsj. Annerledes er det vanskelig å tolke uttalelsene til europeiske og amerikanske forskjellige statsledere og ambassadører.

Også vestlige medier ser ut til å fordømme det meste Janukovitsj gjør. Men det er ikke så lett å se hva han skulle gjøre annerledes. Han blir kritisert for å bruke vold. Men han har en situasjon der hovedgaten i hovedstaden de facto er et område uten statlig kontroll og jurisdiksjon. Det er okkupert område, okkupert av demonstrantene. Han kan ikke lett bare la dem være der. I dag startet volden etter at politiet hadde hindret demonstrantene i å nærme seg parlamentet. Det er politiet nødt til å gjøre. Voldelige demonstranter kan ikke få nærme seg Stortinget. Og demonstrantene har vist at de er voldelige. De fredelige uttalelsene til noen av lederne deres, står ikke i stil med hva de har gjort.

Kravene til demonstrantene er at Janukovitsj skal trekke seg fra makten og skrive ut nyvalg. Jeg ser norske kommentatorer og forskere ser dette som en mulig vei ut. Jeg ser dette som helt urealistisk. I et land som Ukraina kan du ikke bare gi fra deg makten når du først har fått den. Du vil bli spist av gribbene. Det er nok av dem som har ting å hevne mot Janukovitsj. Og han har seg selv å takke, som har satt Timosjenko i fengsel, for eksempel. Men sånn er spillet. Vinner du ikke, taper du. Og da taper du alt. Med disse utsiktene vil Janukovitsj klamre seg til makten med nebb og klør.

Demonstrantene har heller ikke noen legitim grunn til å kreve Janukovitsj’ avgang. Det er han som er lovlig valgt president, og at han har gjort en elendig jobb som president, betyr ikke at han kan avsettes midt i perioden. Feilene hans er ikke så graverende. Ikke så graverende at ikke de andre potensielle statslederne kunne gjøre det like ille, kunne være fortsettelsen på setningen. Timosjenko og hennes parti satt ved makten i perioden før Janukovitsj ble valgt, og ble kastet av folket i et valg det ikke er avdekket juks ved. Nå øyner både hun og de andre opposisjonslederne sjansen til å ta makten i det som minner mer om et kupp, enn en revolusjon.

Og i dette maktspillet er det den vestlige verden deltar. De vil heller ha en annen statsleder enn Janukovitsj, om det er aldri så ulovlig og skittent. De – eller vi – vil ha en statsleder som knytter Ukraina mer til oss, og som isolerer et Russland i ferd med å vokse seg plagsomme. For Russland er det forferdelig om Ukraina – det nærmeste landet i historie, identitet og kultur – skal gjøre seg vestlige og bli som oss. Det er klart Russland ikke vil gi fra seg Ukraina uten kamp. Og de spiller ikke mer skittent enn vi gjør. De tilbyr Ukraina penger, som vi gjør, og de uttrykker bekymring for den eskalerende volden, som vi gjør. Forskjellen er bare at de legger skylden på demonstrantene og de vestlige landene som oppildner dem, mens vi legger skylden på Janukovitsj som har makten i landet.

På meg ser det ut til at ingen av partene kan gjøre større krav på sannheten enn den andre.

Og mens dette pågår synker Ukraina stadig dypere ned i den krisen som er aller mest alvorlig, den økonomiske. Den er det ingen av demonstrantene som er i nærheten av å ha noen løsning på. Da min ukrainske kone og jeg var på ferie på Krim for noen år siden, var det demonstrasjoner og opptøyer i Hellas på grunn av den økonomiske krisen der. – De har ti ganger bedre pensjon enn oss, sa en gammel ukrainer (eller russer, på Krim er det jo litt uklart om man egentlig er ukrainer eller russer, som det også er for mange andre steder i landet). Den politiske uroen hjelper ingenting på økonomien. Situasjonen er rett og slett helt forferdelig. Og det virker på meg som vestlige medier ikke riktig forstår hvor dypt forferdelig den er. Her er ikke en situasjon som lar seg løse ved å skrive ut et nyvalg. Det er vanskelig å se hvordan den kan la seg løse i det hele tatt.

– Elsk Ukraina! henger det av og til på bannere over hovedgater i Kiev. Ja, så inderlig.

Hockeyfeber

I 1971 trykket det sovjetiske satiremagasinet Krokodillen (Крокодил) en karikaturtegning de kalte «Natt i kunstmuseet» (Ночь в картинной галлерее). Tegneren er Ivan Semenov, ideen er førsteklasses både i tanke og utførelse. Han tar for seg de mest berømte maleriene i russisk kunsthistorie, særlig realistiske 1800-talls malerier, og setter dem sammen slik at alle personene i bildet har oppmerksomheten rettet mot et meget bestemt punkt: En ishockeykamp.

Det blir meget morsomt, når Ivan den grusomme som omfavner sin sønn i det berømte bildet av Repin, nå helst er opptatt av hvordan det går i kampen, i likhet med sin sønn, forresten. Her er også pramdragerne ved Volga og kosakkene som skriver til sultanen, pramdragerne står med et tomt blikk og ser på kampen, mens kosakkene lystig diskuterer, slik de også gjør i bildet alle russere og mange andre kjenner veldig godt. Andre bilder av Repin de har fått inn i tegningen er «De ventet ham ikke» (Не ждали), med faren som uventet kommer hjem fra eksil (eller fangenskap). De usikre og prøvende blikkene til barna og familien som ser på ham, er nå like prøvende og usikre, men ser nå på hockeykamp. «Religiøs prosesjon i provinsen Kursk» og «Tsar Sofia Alekseeva i jenteklosteret i 1698» er også med, i tillegg til flere som ikke er malt av Repin. Favoritt av meg er Valentin Serovs «Peter den første», der vi i originalen fra 1907 ser Peter den store strene frem, høyt oppreist, med fast blikk fremover, og med en gruppe menn halsende etter, på øde og ubygde marker, i det som klart skal bli St. Petersburg. I tegningen til Semenov kommer Peter inn fra siden, og må gå fort for ikke å gå glipp av noe i kampen.

Vi har ikke noe tilsvarende i norsk kulturhistorie. Det ville jo uansett blitt en kopi, men vi måtte ha laget noe i tråd med Bryllupsferden i Hardanger, der alle ombord i båten er på telefon og nettbrett for å sjekke siste oppdatering på Facebook, eller Munchs skrik over at det gikk så dårlig på kvinnestafetten. Det er noe med hvor samlende ishockeyen og annen populær sport har vært i et sammensatt land som Sovjetunionen. Det er klart det er en symboleffekt, hva som skjer i bildene Semenov har satt sammen er høyst dramatiske øyeblikk i hovedpersonenes liv, men vi ser jo også at ishockey egentlig er viktigst. Sånn er sport, og i dette fører den noe godt med seg. Landene kriger i hvert fall ikke lenger med hverandre nå. Kappestriden foregår i strukturerte former og med faste former på idrettsarenaen. For folk som har det vanskelig er det også et godt avbrekk fra hverdagen.

På begynnelsen av 1970-tallet hadde Sovjetunionen et legendarisk lag med løperekken Mikhailov, Petrov og den største av dem alle – Kharlamov. Fenomenet som var sykelig og liten som barn, men raskere og mer teknisk enn alle på isen, og som døde i en trafikkulykke straks karrieren var slutt. Sjekk ut på Youtube, hvordan han går rundt to NHL-backer og lager mål, stikk i strid med alt som skulle være fysisk mulig, i en kamp i den også legendariske Summit series, mellom Sovjetunionen og et drømmelag fra NHL. I olympiadene den gang var jo Sovjetunionen for overlegne, siden proffer ikke var tillatt, og de sovjetiske spillerne i likhet med spillerne fra alle de kommunistiske var profesjonelle i alt utenom definisjonen. De vant alt, utenom syke Miracle on ice, fra 1980 i Lake Placid, 9 år etter satiretegningen, og 8 år siden de første Summit series. Summit series var en sjanse til å la de beste møte hverandre. De uovervinnelige maskinene i Sovjetunionen, og de barske proffene i NHL. Det var spektakulært lagt opp, og resultatet ble også spektakulært, nesten for utrolig til å være virkelighet. Det var også to ulike systemer som møttes, det var kald krig, kapitalisme mot kommunisme, mennesker mot maskiner, individuell frihet mot disiplinert system.

Heller ikke når Sovjetunionen spilte mot sine egne var det vennlig stemning. Alle hatet sovjetrusserne. De andre kommunistlandene var utsatt for overgrep, og visste det godt, tross all propagandaen. Særlig var det gjeldende etter den sovjetiske invasjonen av Praha i 1968. Formelt var det soldater og tanks fra Warszawapakten som gikk inn i tsjekkernes hovedstad etter forsøket på tøvær med den såkalte Prahavåren, men det var Sovjetunionen som var makten og hjernen bak, noe som ble følt veldig tydelig i kampene mellom Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen i VM i Stockholm i 1969. Det var lillebror slår tilbake. De sovjetrussiske spillerne hadde det heller ikke noe godt i systemet, men både vestlige og kommunistiske land gav sitt aller, aller ytterste når den forhatte røde maskin stilte opp på motsatt banehalvdel.

Likevel vant de. Igjen og igjen og igjen.

Jeg er ikke noen hockeymann. Men jeg så på olympiadene på 1980-tallet da jeg var barn, på den nye angrepsrekken, Krutov, Larionov og Makarov, og Sovjetunionen fremsto som uovervinnelige. Svensk TV har laget en flott dokumentar om dette laget og sovjetisk ishockey, jeg mener den er mulig å finne på Youtube.

Så ble Sovjetunionen oppløst, og Russland har ikke helt klart å ta opp arven. Det har ikke bare å gjøre med at Sovjetunionen besto av 14 flere republikker og omtrent 100 millioner flere mennesker, det er nok mer at kadaverdisiplinen og forsakelsene forsvant, og det ble heller ikke pøst inn så mye penger i idretten. For Sovjetmennesket var idretten muligheten for et bedre liv, tross alle forsakelsene, mens det for russeren av i dag også kan være andre ting som frister.

Likevel kjente jeg i går når Russland spilte mot USA at lidenskapen boblet på ny. Jeg skulle gjerne skrevet mer om det, og skal gjøre det, men om 7 minutter er det kamp – Russland – Slovakia. Det må naturligvis bli etter den. Nå er det andakt og hockey.

*

Det ble jo ikke noe stort resultat. 0 – 0 mot Slovakia, og seier på straffeslag må regnes som noe av et antiklimaks, etter fyrverkeriet mot USA dagen før. Så var det heller ikke noen viktig kamp. I ishockey er det artig nok slik at alle lag går videre fra det innledende gruppespillet, og de dårligste lagene møter hverandre i en slags ekstra kvalifisering til kvartfinalen. Her ser det ut til at Russland skal møte Norge. Norge er sisterangert som nummer 12, Russland som nummer 5, og det skal mye til i kampen mellom Finland og Canada om noen av dem skal bli sendt ned fra fjerde til femterangeringen. Så det blir Norge – Russland. Og det er ingen tvil om hvor mitt hjerte ligger. Jeg håper Russland banker Norge 5 – 0, jeg håper Russland tar hjem hele OL, jeg håper de gjenvinner tronen som verdens hockeystormakt.

I hvert fall håper jeg at de nordamerikanske lagene, USA og Canada, får som fortjent, og taper det meste. Vi fikk ikke revansjen vår i kampen i går. I en kamp som var så blodig urettferdig som det alltid er for Russland. USA hadde et mål med skøyten, godkjent, Russland hadde et flott mål annullert, fordi buret var ute av stilling, noe USAs keeper selv hadde sørget for. Og så de famøse straffene. Russerne holder jo aldri hodet kaldt, det er aldri de som vinner i det avgjørende øyeblikk, aldri de som får inn det nødvendige målet i sluttsekundene. De har sin egen pessimisme etter århundrer med nederlag å kjempe mot i tillegg til motstanderen. De vinner kun når de er helt overlegne, som de var det i Sovjettiden. Det er derfor vi elsker dem, jeg elsker dem.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle engasjere meg noe særlig i dette OL. Men dette er noe annet. Dette er hockey. Litt viktigere.

Peis og dårlig hvitvin

Hver kveld tenner vi opp i peisen. Eller jeg, det er jeg som tenner opp, min kone bryr seg lite, jeg bryr meg enormt. De to første årene har vi måttet spare, og har valgt å ikke varme opp kjelleretasjen når det ikke har vært nødvendig. Vi har bare varmet opp rommene vi har vært i, og de har vi heller ikke varmet opp helt skikkelig. Vi har spart gode penger på det.

I år tenkte jeg å fyre opp i peisen i helgene. Men så har jeg nå i det siste funnet ut at det er så koselig, at jeg bare må tenne opp oftere. Vintersesongen er jo snart slutt, og vi har tjukt av god og dårlig ved. Jeg har selv saget opp bjørketreet vi hadde i hagen. Tjukt av kvister og buskas fra år tilbake har vi også. Vi har i det hele tatt så mye, at det er bare bra å få brent litt, så det blir borte. Og så brenner det i peisen, og jeg sitter den.

Siden festen i januar har jeg fått koblet opp stereoanlegget til nettbrett og Wimp. Jeg kan høre musikk her nede også.

Fra festen er også gammel hvitvin. Vi kjøpte inn overdådig, selvsagt gjorde vi det, og hadde rikelig til overs. Vanligvis koster det oss ingenting, vi spiser rester med appetitt og glede. Og drikker med desto større. Men uken etter festen var jeg syk, så jeg fikk praktisk talt ikke spist og drukket noen ting. Vi kom en uke på etterskudd. Vi måtte hive store deler av salaten. I ukevis holdt vi på med en kartong rødvin. Og etter den var det en kartong hvitvin.

Den er selvsagt for gammel nå. Og hvitvin er ikke noe for vinter og peis, det hører terrassen og sommeren til. Men vi – eller jeg – kan jo ikke ta sånne smålige hensyn. Det er hvitvin vi har, og rikelig, så det er bare å ta noen glass når det nå nærmer seg helg. I peisen brenner det så koselig. Utenfor har snøklokkene tittet opp, men ikke åpnet seg. Det skal komme andre tider. Men tiden som er nå, er også god. Til neste år skal jeg ikke somle bort tiden med ikke å brenne i peisen.

 

Fin tur til Bergen!

Torsdag reiste jeg til Bergen. Jeg bodde der i 17 år, og ligger godt i rute for minst et årlig gjensyn etter at jeg flyttet derfra i 2011. Hver gang har det vært kjekt, denne gangen en av de kjekkeste.

Blant de mange ting jeg kombinerer inn på disse Bergensreisene mine er en liten opptreden som komiker. Dette er ikke humorbloggen min, så den delen av mitt liv vil jeg holde utenfor her. Det rekker å si at det var hektisk, med opptreden på engelsk i Stavanger onsdagen, så på vanlig jobb torsdagen, og rett til Bergen for opptreden med et annet manuskript på norsk. Jeg satt på flyet og skrev det ferdig, på mini-iPad, og fortsatte skrivingen og memoreringen på Bergen offentlige bibliotek, før min venn jeg skulle bo hos ringte, og det gikk i ett.

Først med innebandy. Det ble et høydepunkt. Vi hadde et lag i serien, et lag som fortsatt eksisterer, men som jeg naturlig nok ikke lenger er med på, siden jeg har flyttet. Uansett, dette var trening, og kjempegreier. Høy intensitet, mange mål, og skikkelig konkurranseinstinkt fra alle. Jeg spiller også litt bedriftsfotball med jobben. Det er verre, der merkes det mer at man er eldre, og hva man gjorde i ungdommen nå er blitt umulig. Det går alt sammen litt tregt, og man blir med en gang utslitt. I innebandy kan man la køllen gjøre jobben, man trenger ikke trippe sånn med beina, og man kan bruke kroppen til å drible med og tackle med. Det var rett og slett kjempegøy. Jeg spilte så det ble helt travelt med sceneopptredenen samme kveld.

Fredagen var det fagpedagogisk dag ved universitetet. Det er også sånt som ikke hører denne bloggen til. Men jeg var der, og gikk etterpå ned og spiste meg litt lunsj på pastasentralen. Nå hadde jeg litt mer ro for kveldens sceneopptreden. Jeg kunne stramme opp manus litt, og dessuten lære det skikkelig. Mine venner jeg bodde hos ville også være med. Det var første gang for dem. Tja, det er mye å si om det. Jeg sier ingenting.

Etterpå var det fest. Det kan jeg si. Det er noe jeg liker med Stand up Bergen, man kan stole på at det blir en real fest etterpå, og at det ikke vil bli noe problem å finne noen å drikke med til alt er stengt. Det hjelper jo også godt når både publikum og komikere føler det har vært en fin kveld, og liksom bare surfer på stemningen. Tja, jeg tok så usannsynlig av, at jeg for første gang i mitt liv kjøpte en kebab på vei hjem.

Så var jeg fri. Så var det ikke flere forpliktelser. Nå var det bare gøy og avslapping. Min kamerat og jeg tok oss en tur opp Bergensfjellene. Det var lørdag, og helt i strid med alle tradisjoner. Men sånn måtte det bli, søndagen skulle jeg hjem. Så for første gang i vårt liv gikk vi en lørdagstur.

Den gikk opp Fløyen, først halvveis opp, da vi fant ut at vi hadde glemt rødsprit eller gass til kokeapparatet. Det er ikke noe å tenke på, vi må ned igjen, hente eller kjøpe. Vi kan ikke koke kjøttkaker uten kokeapparat, og det nytter ikke uten kjøttkaker. Turen skal gjennomføres skikkelig. Så det er bare å komme seg ned, ikke spille tiden med å tenke på det, gå ned, kjøpe rødsprit, og så gå opp igjen der man var – og fortsette turen.

Vår tur fortsatte opp til barnehagen, der oppe, så inn, og opp til Rundemannen, der vi gikk ned, og videre inn, rundt den lille haugen, som er begynnelsen på turen over Vidden, om man går den fra Fløyen. Det gjorde ikke vi. Der spiste vi middag. Kjøttkaker, brun saus, poteter, tyttebærsyltetøy. For øvrig rester fra dagen før. Funker alltid. Derimot hadde vi optimistisk tatt med noen øl, vi hadde liksomt slengt på en hver, da vi skulle kjøpe sjokolade og kjeks som snacks på turen. Og så hadde jeg tenkt at når vi først skal ha en hver, er det sikkert enda bedre med flere. Så vi kjøpte en sekspakning. Og drakk hver vår. I vinterkulden er det ikke noe særlig med kald øl. Det har vi erfart før også.

Kaffe, derimot. Det funker alltid. Også denne gangen.

Så var vi over til den strabiøse delen av turen. Den går ned fossen, eller bekken som prøver seg på å være elv, ned til Tarlebøvannet. Derfra er det kratt og Einer og ingen som går utenom oss, på østsiden av dette vannet, noe skikkelig styr å gå i, vind og snø er det også, og glatt, men vi går på, og når vi kommer til demningen på sørsiden av vannet, feiger vi ikke ut og går raskeste vei hjem. Vi går opp igjen, opp over Langelivannet, på sørsiden av det, og ned det som må være den vakreste og mest spektakulære nedstigningen fra byfjellene, ned Hardbakkadalen.

Nå var det begynt å mørkne. Og veien fra Haukeland, Kalfaret, og ned til sentrum og nøstet, den er alltid lenger enn de andre strekkene. Da skulle man helst være hjemme, og allerede dusjet.

Men det kommer en tid for alt. Hjem kom vi, og der ventet hans kjæreste med middagen klar og høvelig vin. Da vinen var drukket opp, i tillegg til ølet vi hadde med på turen, ble det whisky. Og en ny, lang kveld.

Vi snakket om mye. Men det hører ikke denne bloggen til. Hver morgen stod jeg opp først, og gav meg til å lese i noen av min venns mange bøker. Søndagen var det «Et mord i Kongo», en bok der Morten Strøksnes skriver bedre enn i leserinnlegg om samme sak. Den boken hadde det vært gøy å lese ferdig. Det fikk jeg ikke, for snart våknet min venn og hans samboerske. Så ble det frokost med rømmegrøt, kaffe og brødskiver. Og en mann som danset naken i vinduet over gaten. Det er også sånt som ikke hører denne bloggen til.

Kokken 1415 gikk flyet. 1340 forlot jeg leiligheten, etter et flott opphold og en langhelg med begivenheter som gjør at det føltes at den varte lenger enn tiden den tok. Akkurat sånn skal det være.