USA og Russland i kampen om Ukraina

Michael A. McFaul har siden 10. januar, 2012, hatt permisjon fra sin stilling som professor i statsvitenskap (Political science) ved Stanford universitetet, for å være USAs ambassadør i Moskva. Han går nå av, etter det han selv kaller gode år, og i den forbindelse ble han intervjuet av BBC. Der gjorde han et meget godt inntrykk, viste en fin forståelse for sin rolle som ambassadør, ville ikke snakke så mye om problemene i forholdet mellom USA og Russland, men viste heller til at det er forskjeller, og mente at generelt sett er samarbeidet godt. Han sa også han var blitt meget glad i det russiske folk, og kom til å savne dem, når han nå reiser tilbake til USA, og Stanford.

Dette var før situasjonen i Ukraina hadde tilspisset seg så mye som nå, omtrent på den tiden da Janukovitsj hadde forlatt Kiev, men Russland ennå ikke hadde reagert. Han sa også på spørsmål fra journalisten i BBC, at USA ikke så på Ukraina som en kamp mellom USA og Russland, eller en premie i den kampen. Han forklarte at dette ikke er noe nullsumspill, det er ikke slik at den ene parten har et landområde, og så vil den andre få det, slik at den ene taper, den andre vinner. Dette hører til den gamle verden, slik var det før, nå er det andre ting som gjelder. I stedet for at de ulike maktene konkurrerer om felles ressurser, altså ressurser hver av dem kan ha glede av for seg selv, er det nå slik at de ulike maktene skal utnytte de felles ressursene i fellesskap, og oppnå felles vekst.

Det er jo fint sagt. Jeg har lagt merke til at andre toppolitikere og byråkrater har uttrykt seg i lignende vendinger. USA ønsker vekst for Ukraina, for seg selv, og for Russland, det skal ikke være slik at når Russland taper innflytelse i Ukraina, så skal det være negativt for dem. Det siste er min formulering. For den viser at argumentasjonen ikke kommer helt i mål. USA vil ikke gi inntrykk av at de kjemper om innflytelse i områder av verden de strengt tatt ikke har noe med, men så er det jo et opplagt faktum at akkurat det gjør de. Det er også opplagt negativt for Russland, politisk, økonomisk og for selvfølelsen, om de taper innflytelse i Ukraina. På samme måte som det er en opplagt gevinst, økonomisk, politisk og for selvfølelsen, om USA og Europa får vippet Ukraina lengst mulig vekk fra Russland, og over til seg selv.

Med alt vi vet om PR-byrå og kommunikasjonsstrategier, virker det vel ganske klart at USAs offisielle talsmenn er instruert i å bruke akkurat dette argumentet når de opptrer på den utenrikspolitiske arenaen. Det at det ikke dreier seg om en kamp for egen vinning, men for felles vinning, og at maktkamp for nasjonale interesser hører fortidens utenrikspolitikk til, det høres friskt og fint ut, er ikke helt usant, og er mulig å si mye rundt, uten at det høres ut som om de har slått på en PR-plate. Men de har de altså, kanskje.

Russerne opptrer ikke med PR-byråer. En tyrkisk tvitrer sa det veldig fint: Forskjellen på Obama og Putin er at Obama snakker, men handler ikke. Putin snakker ikke, han handler. Det er en viktig forskjell som for meg gjør russerne lettere å like. Med alle sine feil, og sine problemer og sin demonstrative marsj bort fra demokrati og menneskerettigheter, så står de i alle fall for dem de er, og er ikke opptatt av hvordan hva de sier og gjør blir oppfattet rundt om i verden. – Vi er Russland, sier de. Eller de trenger ikke engang å si det. De viser det.

På BBC sa de det også elegant. Det er sjakkspill, det som nå foregår i Ukraina. Russerne er gode sjakkspillere. De utspiller oss.

Det virker ganske sant. Enda så klar Obama er i talene sine, virker det som om han og resten av USA famler litt i blinde. De snakker om «konsekvenser» hvis Russland ikke respekterer Ukrainas suverenitet og territoriale integritet, men alle vet utmerket godt at ingen konsekvenser er egnet til å skremme Russland. USA opptrer med ord, mens Putin og Russland bare bruker ordene til å leke, og ingen har peiling på hva de egentlig kontrollerer, planlegger eller ønsker. Vi spekulerer vilt med alle ekspertene våre, mens vi nok kunne lure på hvordan det har seg, at Russland som for en uke siden så ut til å ha tapt helt i kampen om Ukraina, nå plutselig ser ut til å sitte med de beste kortene på hånden.

Og de spiller dem best.

Advertisements

4 comments on “USA og Russland i kampen om Ukraina

  1. Pando sier:

    Sorry, det er nok ikke sjakkspill eller kortspill, det er Realpolitik. Det er russiske bankers struping av kredittlinjer til Ukraina, det er økning av gassprisen, det er trussel om russisk importforbud for ukrainske varer, det er sending av russiske militære styrker til Krim, det er besettelse av flyplasser, forsøkt overtakelse av luftvernbasis. Det er ikke så mye å lure på – Russland har alle pressmidler, EU/USA har ingen, det er ikke mer hokus-pokus enn det. Ukraina, inkludert Krim, er et selvstendig land – selv om Krim har en stor andel befolkning som heller støtter seg til Russland enn til Ukraina. Dette gir likevel ingen rett til å invadere et selvstendig land. Men du liker at Russland handler mens Obama prater? Latvi har for eksempel også en meget stor andel russiskstammige mennesker, ville du likt at Russland «handlet» også der? Hva tror du er årsaken til at de ikke gjør det? Det er ikke sjakk, det er ren makt det handler om.

    • esalen sier:

      Jeg har ikke sagt at jeg liker at Russland handler, mens Obama prater. Jeg har forsøkt å beskrive situasjonen som den er. Når det gjelder Latvia, så har jeg besøkt krigshistoriske museer i alle de tre baltiske landene, og er enig i slik de fremstiller historien. Der gjorde Sovjetunionen overgrep som ikke står særlig tilbake for nazistenes. Landet ble okkupert, og var siden okkupert gjennom hele Sovjettiden. Det flyttet russere dit i denne perioden, men det er likevel ingen tvil om at landet var og er latvisk, og tilhører latvierne. Det er annerledes med Krim. Det har vært russisk i flere hundre år, og har aldri hatt noe særlig ukrainsk ved seg, selv etter at det ble gitt i gave til den ukrainske sovjetrepublikken i 1954. Jeg synes ikke det går an å sammenligne dette med situasjonen i Latvia. Russerne på Krim er også i flertall, og når man ser på noe av det det nye regimet i Kiev står for, så er det forståelig at de heller vil være under kontroll av Russland, enn Ukraina. Derfor blir de russiske soldatene hilst som redningsmenn, og ikke som okkupanter av befolkningen på Krim.

      For resten av verdenssamfunnet og for Ukraina er det en helt forferdelig situasjon. Men det er ikke bare Russland som har bidratt til å skru dem opp. Motsetningene i Ukraina er blitt dramatisk forsterket gjennom demonstrasjonene på Maidan og håndteringen av dem. Her var det en del av den ukrainske befolkning som tok seg til rette med vakt, de ble uforbeholdent støttet av det internasjonale samfunn, også når de satte til side gjeldende avtaler og den legitimt valgte presidenten. Man kan godt mene at dette var en dårlig president som fortjente å bli avsatt, men måten det ble gjort på respekterte overhodet ikke interessene til den delen av befolkningen som vitterlig hadde stemt på ham. Det er den delen av Ukraina der det bor flest russere, i øst, og i sør, på Krim. Når befolkningen følger opp med å rive ned russiske monument over hele landet, er det klart at den russiske befolkningen får følelsen av at dette ikke betyr noe godt for dem. Skulle det vært håp her, måtte det skjedd ganske aktiv brobygging, men slik har det ikke vært noe i nærheten av, verken fra det internasjonale samfunnet eller av det midlertidige regimet. De har tvert i mot utelukkende vært opptatt av å hedre demonstrantene, straffe dem som kjempet mot dem, og straffe dem hardt, og forsøke å etablere en historie der demonstrantene var fredelige, regimet voldelig. Det internasjonale samfunnet har ikke kommet med noe kritikk mot dette. De anerkjente øyeblikkelig det nye regimet, fullt av folk fra Fedrelandspartiet, et parti som tapte med sin kandidat til presidentvalget i 2010 og tapte i parlamentsvalget i 2012, og neppe har det folkelige mandat de utgir seg for å ha. Derimot sitter de like tjukt i korrupsjonsanklager som regionspartiet til Janukovitsj. Og de kan meget vel oppfattes som en trussel mot russisk språk og kultur, særlig når de samarbeider med Svoboda, som de har gjort, og fortsatt gjør. Det er mye forlangt at russerne bare skal sitte stille og akseptere dette.

      Jeg sier ikke russerne opptrer legitimt med det de gjør, men legitimt er det ingen som har oppført seg på lenge. Alle løper rundt og vifter med avtaler og prinsipper som tjener dem, men avtaler blir glatt satt til side for egen vinnings skyld. I mens lider den ukrainske befolkning, som er offer for et land i økonomisk og politisk krise.

      • Pando sier:

        Ja, det er mye korrekt i det du sier. Men etter min oppfatning er det likevel en betydelig forskjell fra å støtte en intern omveltning utenfra, til det å regelrett hærta deler av et fremmed land, annektere det. Det er klart at motivene til Russland er mange, det er åpenbart at de har sterke interesser på Krim, og at flertallet av befolkningen der er russere. Jeg er, som du, selv gift russisk, og har oppholdt meg mye både der og i Ukraina, og drar kjensel på mye av den argumentasjon du kommer mer, og som du refererer fra din familie i Ukraina. Invasjonen er likevel fallitt ovenfor det folkerettslige system og prinsippet om nasjonenes suverenitet. En annen sak er at USA og mange allierte befinner seg i glasshus når de påberoper seg dette, noe flere militæraksjoner utenlands fra den kanten de siste årene har vist (hvor forresten Russland interessant nok har vært den sterkeste tilhenger av prinsippet «ingen innblanding i interne anliggender)», jf Libya, Syria, Jugoslavia/Bosnia+++. Her kaster Russland ettertrykkelig dette prinsippet på båten, til alt overmål etter mottoet føre var (og ja, jeg vet at Krim har flertall av russere, men det er likevel en del av Ukraina, en selvstendig stat, noe Russland forpliktet seg til å respektere i avtalen av 1994). Det er utvilsomt gjort galt fra begge sider, eller kanskje skulle jeg si fra alle sider (det er en uoversiktelig situasjon), men jeg mener likevel at det Russland nå gjør ikke kan forsvares. Denne gang har de gått for langt, etter min oppfatning. La oss håpe at situasjonen ikke eskalerer ytterligere.

      • esalen sier:

        Nettopp. Det gjorde meg glad å lese dette svaret ditt, Pando, det er godt å se at det går an å diskutere saklig betente spørsmål, også i kommentarfelt på internett. Jeg vil også bemerke hvor fort det gikk fra optimismen etter at Janukovitsj har falt, og troen på at det ukrainske folket nå skulle få et fritt, og demokratisk styre, under folkets kontroll. De ble raskt innhentet av realpolitikken, nå er det storpolitikk og maktkamp alt i hop, og alt er styrt av politikere langt over hodet på dem som stod i gatene og protesterte.

        Det er interessant at du påpeker at USA sitter i glasshus når de snakker om folkeretten og nasjoners suverenitet, og at det ellers er Russland som er veldig nøye på dette i Libya, Syria og særlig Serbia. Det var jo nettopp du som snakket om realpolitikk, i din første kommentar. Jeg mener det du skriver er helt utmerkede eksempler på realpolitik, og at det er åpenbart at det er realpolitikk som styrer verden. Man finner de argumenter som tjener ens sak, og har man ikke helt gode argumenter, men har den nødvendige makten, så tar man seg til rette allikevel. Det internasjonale samfunn står mye sterkere nå, og spillereglene har blitt fastere, så man er i mye større grad nødt til å ta internasjonale hensyn før man bruker makten sin. Men for å vinne den internasjonale støtten, brukes argumenter som virker paradoksale mot hva man har ment og gjort i lignende situasjoner. Russland har jo selv en region som heter Tsjetsjenia, og en annen som heter Dagestan, og selv om det er ganske mange ting som er annerledes her enn på Krim, så møter man seg selv litt i døren når man mener folket på Krim selv skal få avgjøre hvem de skal høre til. Sånn er det ikke alltid.

        Russerne er i alle fall ærlige og tydelige på det, at de vil beskytte og fremme russiske interesser. Vi i vesten bruker av og til litt lånt argumentasjon, og snakker som om vi er mest opptatt av det landet vi involverer oss i sitt beste, enten det er Ukraina, de jugoslaviske, Afghanistan eller Irak, mens det nok er slik at egeninteressen teller vel så mye. Man er aldri så ivrig om demokratiutviklingen i land som ikke betyr noe, for eksempel. Og enda så mye bedre de kanskje litt forslitte hedersbegrepene demokrati og menneskerettigheter er i forhold til alle andre verdier denne verden har å by på, så er det vestlige verdier, utviklet her hos oss, og som passer oss veldig godt, og som også tjener oss økonomisk. Så vi bør kanskje være litt forsiktige med å trampe så veldig i andres gård, for å bruke et billedlig uttrykk.

        Når det gjelder Krim, så mener jeg at vi også her må se situasjonen pragmatisk. Vi kan ikke velge en annen situasjon enn den vi har, om enn denne var aldri så unødvendig å havne opp i. Selvfølgelig er det uakseptable metoder russerne bruker, når de så mektig og truende bruker militærmaskinen sin, men under denne oppførselen ligger problemer som ikke lar seg løse bare ved å forlange at russerne trekker seg tilbake. Ukraina har blitt et forferdelig splittet land, og disse demonstrantene på Majdan og de ukrainske parlamentsmedlemmene i Verhovnaja rada har effektivt satt de sørøstlige delene av Ukraina ut av spill. Dette er de russiskvennlige delene. Og de har ikke en troverdig kandidat i presidentvalget som kommer allerede i mai. De har all grunn til å være skeptiske til hva som har skjedd, og hva som vil komme. Det er meget mulig disse meget vel ikke vil la seg styre, slik de pro ukrainske demonstrantene ikke ville la seg styre av regimet til Janukovitsj. Og da går det bare ikke, som også Janukovitsj fikk erfare. Derfor må det holdes åpent for at landet kanskje er bedre tjent med å bli delt, med en vestlig del som kan fortsette sin ukrainske nasjonalisme (her ment i positiv betydning, dyrke det ukrainske språk og kultur, uten å måtte undertrykke den russiske samtidig) og orientere seg mot Europa, som de vil, og en østlig del som holder på sin historie og orienterer seg mot Russland. Krim er jo i en særstilling her, med sin spesielle historie, og overvekt av russere. Avtalen fra 1994 er ganske skjør, sånn som tingene har utviklet seg nå, og det kan godt være det er realpolitisk best å erstatte den med en ny. Kanskje kommer både Krim og Ukraina best ut av det om de to er atskilt. Sånn det ser ut nå, er motsetningene simpelthen for store, og ingen av partene kan akkurat skryte av at de gjør noe særlig for å dempe dem.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s