Formidable problemer fremover

For lengst går alle avgjørelser om Ukrainas fremtid langt over hodet på vanlige folk. Min kones lille familie bor i sentrum av Kiev, og frykter de nå vil få 90-tallet om igjen. Den gang var vi i vesten overbevist om at alle i de tidligere Sovjetunionen hadde det godt, nå som landet hadde gått i oppløsning, og folket hadde fått sin frihet. Men de følte seg nok ikke særlig frie, min kone og hennes søster og mor og far, der de var tvunget til å selge eiendeler for å holde det gående, og alt var bare kaos. Sånn kan det meget, meget vel ende opp enda en gang, når kameraene og mikrofonene forlater Ukraina og Krim, og politikerne og folket blir overlatt til seg selv. Da er det ingen som følger så særlig nøye med på hva politikerne foretar seg, og folk som bare sliter helsen av seg for å få endene til å møtes, uten helt å klare det, er ikke så spennende for oss, som de som står i fare for å bli banket opp eller drept. For min kones familie er det daglige slit fremover de frykter, og ikke at Krim, Kiev eller Ukraina skal eksplodere i vold eller krig. Og det finnes millioner av andre slike anoynome familier rundt om i Ukraina, som ikke går ut på demonstrasjonsplassene og lar seg intervjue, eller skriver meldinger til internasjonale medier og sosiale medier om hvordan de har det.

I dag kom den ulykkelige meldingen om at Russland fremskynder folkeavstemningen om Krim, og straks gjør den til et spørsmål om Krim skal overføres fra Ukraina til dem. Parlamentet på Krim har allerede gjort vedtak med overveldende flertall, 78 for mot 8 blanke, om at slik skal det være. Nå skal det bare godkjennes i en folkeavstemning. Som om ikke dette er nok, er det et ekstra spørsmål på folkeavstemningen, om Krim ønsker å gå tilbake til konstitusjonen av, der de hadde selvstendighet i gjensidig avtale med Kiev, altså ikke selvstyre underlagt Kiev. Så hvordan skal man telle opp stemmene her?

Her er så mange problemer. Valget trenger selvsagt internasjonale valgobservatører for ikke å bli oppfattet som ytterst tvilsomt, tatt i betraktning Russlands juks under det ukrainske presidentvalget i 2004. De har vist at de er ikke helt til å stole på. Men så lenge folkeavstemningen ikke vil bli internasjonalt anerkjent, vil det heller ikke komme valgobservatører. For russerne og parlamentet på Krim vil det ganske sikkert regnes som gyldig likevel, i hvert fall hvis det kommer et positivt resultat.

Og i vesten strever vi med å henge med slik Russerne fyrer på. Vi blir hver gang tatt på sengen hvor langt de vil gå, hvor fullstendig de brenner broer, hvor forferdelig skremmende all in de satser. Det er direkte konfrontasjon, fordømmelser, sanksjoner, boikott, USA sender til og med F16 fly til Polen. Som om det hjelper å vifte med røde kluter.

Det er et par ting jeg ikke har registrert hos noen kommentatorer ennå. Det er det, at når Krim nå gjennomfører denne folkeavstemningen sin, og det temmelig sannsynlig ender med at Krim blir russisk, i hvert fall i egne øyne, så er det klart at russerne straks vil behandle Krim som russisk jord. Det gjør de for øvrig allerede. Vi har tidligere sett hvor innbitt russere forsvarer russisk jord. Det blir ikke lett å jage dem bort da. Og akkurat på Krim har Russland minst to ganger kjempet mot en enorm overmakt, i Krim-krigen og andre verdenskrig. Det sitter godt i. Det er fullt av statuer, monumenter og bygninger, der enhver Krimbeboer kan si at der og der skjøt tyskerne, der ser vi kulehullene, sånn var det, der er det. Å jage dem bort militært kommer ikke på tale. Det må være med å lage det så fælt for dem ellers i verden at de bare må finne seg i å trekke seg tilbake. Jeg tviler på det lar seg gjøre. Vanligvis blir folk bare mer innbitte når de føler seg urettferdig behandlet. Da gir de seg aldri.

Et annet problem, som er litt mer direkte og akutt, er at om Krim blir erklært russisk, så vil de selvsagt ikke delta i ukrainsk politikk. Dermed vil de heller ikke delta i det ukrainske valget i mai, som så mange håper skal løse så mye, siden landet da vil få en folkevalgt president, og kanskje en mer legitim regjering. Men det er allerede problemer, siden det bare er Vest-Ukraina som har kandidater å stemme på, og hele den delen av Ukraina som nå føler seg overkjørt, må se at Ukraina får et styre som skal vare i fem år (eller frem til neste parlamentsvalg, jeg er ikke sikker på hvordan de har tenkt å gjøre det, landet er på så mange måter i kaos), uten at de har fått sjansen til å få frem noen som kan representere dem. Om ikke Krim deltar i valget, blir det enda verre.

Russerne har allerede signalisert at de ikke kommer til å anerkjenne dette valget uansett. Det gjør det meget vanskelig å få til noen dialog. Med en gang russerne forholder seg til den nye regjeringen, betyr det på en måte at de har anerkjent dem. Lignende er forholdet mellom den nåværende regjeringen i Kiev, og det nåværende styret på Krim. Begge har nokså tvilsomt kommet til makten. Regimet i Kiev er kanskje det beste som var mulig å få til, sånn som situasjonen endte opp, mens det nåværede styret på Krim er en reaksjon fra dem som veldig langt fra er fornøyd med situasjonen man endte opp med. Vi i vesten er bestandig så glade når folk i gatene kaster voldelige, korrupte og dårlige regimer. Det er ikke alltid det som kommer etterpå er noe bedre. Litt for ofte den siste tiden, har det blitt betydelig verre.

Og mens toppolitikere, toppdiplomater, toppbyråkrater og det beste som er av politiske rådgivere i verden forsøker å finne ut av hva man skal gjøre med den aldeles forferdelige krisen, lider folket i Ukraina. Det skal de gjøre lenge. Det er derfor jeg er så forbannet på den voldelige delen av demonstrantene på Majan. Selv om de fikk jaget bort en stor ulykke av en president, en forbannelse for Ukraina, så kastet de også Ukraina ut i en verre krise enn Janukovitsj noen sinne klarte å få dem opp i.

Mange mener det er Russland som har skylden for at situasjonen har eskalert så voldsomt. Det er forståelig, Russland har opptrått bøllete og aggressivt etterpå. Men jeg må innrømme at jeg klarer ikke å bli så forbannet på dem, for de står der og tar i mot hatet fra en samlet verden, mens alle som er i mot dem kan påberope seg moralsk overlegenhet. Gjennom hele konflikten har USA og EU undervurdert Russland, ignorert dem, som om Russland ville gi fra seg sitt viktigste naboland uten kamp. Her må det vel kunne sies at de grovt feilberegnet kruttet som lå i situasjonen. EU og USA skulle da kjenne Putin etter alle disse årene, og kjenne Russlands historie. Når dette er kommet på avstand, vil det vente dem kraftig kritikk for at de tok så lett på dette, vil jeg tro.

Selv jeg, som ikke er russisk, blir provosert når jeg ser hvor glatt våre vestlige politikere menger seg med ukrainske politikere som har vært en del av det gjennomkorrupte systemet hele sin karriere, som har hatt sin sjanse og vist seg like pil råtne som gjengen til Janukovitsj. I den ukrainske regjeringen er også åpenlyse høyreekstremister, med alt som kjennetegner slike, uten at dette ser ut til å bry verken våre politikere eller medier, annet enn at det blir nevnt. Tenk bare på hvordan det føles for russerne. De ukrainske høyreekstremistene er rasistiske mot dem.

Det er virkelig deprimerende, for oss som ikke bare skal tenke prinsippielt om situasjonen, men også leve i den. Tre ganger om året reiser vi til Kiev. Så godt som hver sommer reiser vi til Krim. Det er landet vårt. Nå forandrer det seg i en retning som uroer oss veldig. Vi er der når vi reiser ned dit. Tenk da på dem som må leve der. Tenk litt på dem. Ikke bare med den truende situasjonen som nå er, den vil gå over, men på tiden som kommer etterpå. Det er mange som vil måtte leve i et land de ikke kjenner igjen, som de ikke føler seg hjemme i. For den allerede elendige økonomien er det en katastrofe det som nå skjer. Folk flest i Ukraina går meget vanskelige tider i møte.

Tenk litt på det. La ikke prinsipper stå i veien for løsninger det går an å leve med. Man må ta hensyn til Russland som Russland er, og ikke bare mene at nå får de bare innrette seg etter lover og regler og avtaler sånn som vi andre. Russland gjør ikke det. Det er ikke sikkert det er den beste veien å gå og forsøke å tvinge dem. Vi liker jo å føle oss moralsk overlegne, og ha rett når vi kjører i vei med våre prinsipper og regler, men det har jo vist seg temmelig mange ganger etter Sovjetunionens fall at vår moralske overlegenhet har vært til stor skade for landene vi liksom forsøker å hjelpe.

Tenk litt på det. Det er formidable problemer vi står overfor. Hvordan vi løser dem går ikke ut over oss, det går ut over folket i Ukraina. Der bor det både ukrainere og russere. Før man tar hensyn til begge, tror jeg ikke det går an å finne en løsning å leve med.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s