Brev til en god venn om situasjonen i Ukraina

I dag la jeg ut en melding på Facebook, som lenket til posten jeg skrev i går. Jeg fikk svar fra min gode venn Hernan, som er gift med min kjære Marte, en nær venn fra årene i Bergen. De to er begge gjennomtenkte og skikkelige i sine meninger, de er ikke ute etter å vise seg frem med riktige holdninger. De er ganske sikkert begge to svært kritiske til Putin, som mange av mine venner er, og med god grunn. Nå svarer Hernan meg på Facebook, der han forsvarer Ukrainas rett til eget land, og fordømmer Russlands og Putins handlinger. Det er selvfølgelig helt legitimt, men jeg mener altså at bildet er mer sammensatt, og skriver et svar, som ender med å bli så langt, at jeg også vil poste det her på bloggen.

Med til historien vil jeg gjerne ha at Hernan er fra Chile, så også Marte har funnet seg en kjæreste fra et mer spennende land enn Norge å gifte seg med, for å si det litt uhøytidelig. Chile har også sin historie med korrupte og elendige regimer, som folket reiser seg mot, og kanskje har grunn til å føle litt slektskap med Ukraina, enda det er to forskjellige verdener. I 1973 ble den mildt sagt tvilsomme Augusto Pinochet innsatt som president i Chile, i et militærkupp rettet mot den langt mer populære og folkelige Salvatore Allende. Kuppet var støttet og nok kanskje også regissert av USA, som den gang var enda mer skruppelløse om hvem de ville ha og ikke som presidenter rundt omkring i verden. Så lenge de ikke var kommunister og støttet Sovjetunionen, så kunne de temmelig nær sagt være og gjøre som de ville. I dag må presidentene USA ønsker i hvert fall late som de er demokratiske. Men det er nok ikke helt uten hold i virkeligheten når Putin og hans russere mener at amerikanerne fremdeles mener at det viktigste er at de er i mot dem. Og at amerikanerne har det med å blande seg inn i hvem som skal bestemme rundt omkring i verden, og sørge for at det blir noen de kan godta, det trenger man ikke være russer for å mene. Eksemplene er legio.

Jeg poster bare svaret helt som jeg skrev det, enda det refererer til kommentaren til Hernan, som jeg ikke poster.

*

Hei Hernan, min gode venn! Kjekt at du svarer, men det er nok ikke helt riktig alt du skriver. Russland har aldri okkupert Ukraina i den forstand, det er kun noen områder helt i vest, som tidligere tilhørte Polen, men som Stalin tok til seg og la til Ukraina etter andre verdenskrig. Polen er naturligvis ikke helt fornøyde med dette, men har slått seg til ro, siden de først ikke hadde noe valg, vestmaktene stod ikke opp mot Stalin etter krigen (og hva skulle de gjøre, fortsette andre verdenskrig, men nå mot Sovjetunionen?), og Polen fikk jo til gjengjeld tidligere tyske områder i vest. Stalin og Sovjetunionen fikk for øvrig beholde akkurat de samme områdene i øst, som utenriksministerne Molotov og Ribbentropp hadde blitt enige om i den famøse delingsavtalen av Polen mellom nazi-Tyskland og kommunist-Sovjet.

Områdene øst i Ukraina var russiske frem til 1922, da Lenin la dem inn under Sovjetrepublikken Ukraina. Den gang hadde det ingenting å si, siden Ukraina uansett var styrt av Moskva. Dette området er ikke barer det østlige, men også sørover og vestover helt til Odessa, som er en russisk by med russisk historie. Med til problemene hører at dette er industriområdene i dagens Ukraina, det er her all økonomien skapes, all industrien finnes, praktisk talt. De nordlige og sentrale områdene i Ukraina ble lagt til den ukrainske provinsen av russiske tsarer mellom 1654 og ja, jeg husker ikke når det siste området ble lagt til. Vestover var disse områdene tidligere polske, eller Polsk-litauske. De har aldri vært selvstendig ukrainske. I 1654 ble det inngått en avtale mellom tsaren av Russland og Don-kosakker, mener jeg det var, den gang bestod det som kanskje kan kalles Ukraina av et sletteområde midt i landet, i dag uten store byer eller viktige fabrikker. Krim ble gitt av den russiske Sovjetrepublikken til den ukrainske, av Khrusjtsjov, i 1954, for å feire 300 års jubileet for avtalen i 1654, det som innledet «samarbeidet» mellom Ukraina og Russland. Tidligere var det ikke så nødvendig å ha samarbeid eller forening i hermetegn, som det er blitt nå. Det er veldig ubehagelig for oss som er glade i begge landene, og ikke så lett kan velge det ene fremfor det andre.
Så det er nok ikke helt det samme når Russland går inn i Krim, som om Danmark går inn i Kristiansand. Her må også med at majoriteten av befolkningen på Krim ønsker russerne velkomne, og kanskje har god grunn til å gjøre det. Vi ser veldig godt alle problemene med Putins Russland, de er selvsagt alvorlige, men i Russland er dobbelte så høye lønninger som i Ukraina, og i tillegg politisk stabilitet. I Ukraina har det vært 23 år med politisk kaos og vanvidd siden Sovjetunionens fall, og det er ingenting som tyder på at det vil bli noe bedre med det nye regimet i Kiev. De er jo ikke særlig nye heller, de har vært politisk aktive siden slutten av 90-tallet, samme korrupte gjengen, like kvalmt rike som Janukovitsj. Når de i tillegg er ufint ukrainsk nasjonalistiske, noen bent ut sagt fascister, er det klart det kan bli stygt for den russiske befolkningen på Krim. De ser på Russland som den eneste redningen.
Det er helt sant at Putins Russland er ekstremt opptatt av å bevare Svartehavsflåten sin. Jeg tror kanskje vi i vesten undervurderer hvor viktig det er for dem. De har ikke noe annet alternativ. De er nødt til å ha en egen flåte for å kunne kontrollere og true sin egen befolkning i Kaukasus, og opptre som den stormakt de er og vil være i området rundt Svartehavet. Det er stygt, selvfølgelig, men det er like fullt et faktum. Vesten kan godt mene at dette skal vi ikke tillate dem, for enhver pris, men da må vi også være forberedt på at den prisen vil bli veldig høy. Og det er mer enn noen befolkningen i Ukraina som må betale den. Jeg mener oppriktig talt at Ukraina trenger politisk stabilitet mer enn de trenger halvøya Krim. Ukrainerne ønsker et nasjonalistisk Ukraina, som orienterer seg mot Europa, og med dyrking av ukrainsk språk og kultur, inkludert overkjøring av all annen kultur og andre språk i landet. Jeg tror kanskje det vil være lettere å få til dette, om det ikke er så viktig for dem å ha også de russiske områdene med i det. I hvert fall er det vanskelige spørsmål, det må være mulig å diskutere. Å kjøre hardt på prinsipper tror jeg bare vil føre til større lidelser for det ukrainske folk, både ukrainere og russere. Den ukrainske økonomien tåler ikke uroen som er nå.
Så håper jeg du ikke tror at jeg støtter Putin og hans oppførsel. Jeg heier jo på demokrati og menneskerettigheter, som alle andre her i vesten. Men kanskje har jeg blitt litt gammel, i hvert fall tror jeg politisk og økonomisk stabilitet er viktigere i land der demokratiet er skjørt, og ikke fungerer. Vi ser det jo også etter den arabiske våren, i ganske mange land der har det jo blitt verre etter demonstrasjonene, og de gamle regimene ble kastet. Jeg er forferdelig redd for at det samme skal skje i Ukraina. Det er litt personlig, siden jeg har familie der, og jeg er så glad i folkene i landene.
Det er interessant å diskutere med deg, Hernan, dere har jo noen sammenlignbare hendelser i Sør-Amerika. I Norge har det så lett for å bli teoretisk, og idealistisk. Dere har kjent litt på kroppen. Jeg følger med på situasjonen i Venezuela, og i Tyrkia og i Thailand. Det er forferdelig synd når folk ikke kan finne seg i regimene som styrer dem, og er nødt til å ta til å gå ut i gatene. Jeg tror det da er svært vanskelig å finne et styre man kan samle seg om, etterpå. Det vil alltid være noen som vil tilbake til sånn det var, eller vil ha noe annet enn det det ble. Når noen klarte å velte regimet ved å demonstrere og gjøre opprør, kan kanskje også andre klare det. Og så er voldsspiralen i gang.
I de tre nevnte landene kjenner jeg bare overfladisk hva det går i.På meg ser det ut til å være demokrati som ikke fungerer, folk tar til gatene, og så blir det verre for alle. Uten at jeg skal bli for kategorisk om land jeg kjenner dårlig, kan det virke som om det internasjonale samfunnet tar for lett på forskjellige lands sammensatte historie og problemer, og undervurderer hvor vanskelig det er å få til et sant demokrati og sanne menneskerettigheter når sterke krefter ønsker det annerledes. De nevnte landene har vel også i likhet med Ukraina en vanskelig økonomi, i tillegg til den politiske krisen, så det er svært uheldig når uroen gjør begge deler verre.
Kanskje er det nok slik for EU og USA at det er viktigere å få inn et styre som støtter dem, enn at de skal være så veldig demokratiske og menneskerettsaktive. Det er jo ingen dumminger, de som er rådgiverne til politikerne. De må se at det slett ikke går så bra, med alle demokratiene som liksom blir innført. Etter år 2000 kan man vel nesten snarere si at det nesten utelukkende har gått dårlig. Jeg mener det må være lov å kritisere EU og USA for dette. Det er ikke sikkert denne politikken er den beste for verden.
Men jeg vet ikke. Og det er alvorlige spørsmål, for det er millioner av liv som blir berørt.
Advertisements

2 comments on “Brev til en god venn om situasjonen i Ukraina

  1. Oxana sier:

    Hei på deg! Leser med stor interesse innleggene dine, og de stemmer meget godt med min oppfatning av situasjonen.
    På norsk tv er det utelukkende vestlig propaganda og på russisk er det blanding av fakta og prorussisk propaganda. Godt at noen greier å analysere situasjonen som du gjør.
    For øvrig er jeg halv ukrainsk og halv russisk og det som skjer er utrolig vanskelig å forstå.
    Mvh Oxana

    • esalen sier:

      Takk skal du ha, det tar jeg som et stort kompliment! Ето мне было очень приятно! Det er spesielt viktig at russere og ukrainere forstår hva jeg prøver å si, og kanskje ikke er helt enige, men i hvert fall går med på at jeg har et poeng. Folk i Norge kommer jo ikke til å bry seg så veldig, så fort situasjonen blir mindre intens, mens russere og ukrainere skal leve videre sammen i all evighet. De er nødt til å forholde seg til hverandre. Og hvis vi i vesten – EU, USA og Norge – skal blande oss inn i forholdet deres, så må vi også ta hensyn til begge. Sånn har det ikke vært hittil, og det er alle parter nødt til å innse. Jeg mener dette er den store feilen gjennom hele konflikten, og det er viktig denne meningen blir spredd. Før man innser dette, og gjør noe med det, vil det være umulig å komme frem til en varig løsning, tror jeg. Så takk!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s